Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Cutthroat Bill]

[AnonymDiskusjon]

Den der oppsummerer livet mitt om dagen. Jeg er ødelagt, sliten og lei. Sliter med å se meningen med å gjøre noe som helst. Jeg har stått i mot lenge nå, men orker ikke lengre stå i mot depresjonen og angsten, jeg lar den bare ta over alt.

 

Anonymous poster hash: bc8f3...acf

[AnonymDiskusjon]

Tror egentlig at det er j***** mange som har d på den måten, fleste klarer å følge strømmen uten å vise noen svakhetstegn utad.

Mennesker er eksperter på å sette opp en "vellykka" fasade.

Anonymous poster hash: 8bf80...646

[Muggkaare]

Panikkangst er noe av det feteste jeg har opplevd.

[IcedInsanity]

Seksuell drøm om dama til bestekompisen inatt, det var jo jævlig artig..... :/

[AnonymDiskusjon]

Var på fest igår for første gang på 10 mnd. Mange av vennene mine har jeg ikke sett på et par år. Har slitt med depresjon siden jeg gjorde noe kriminelt.  Alle var så rar rundt meg meg igår.. Rundt bordet kunne jeg se i sidesynet at kjentfolka stirra på meg, og akkurat når jeg snudde hodet for å se på dem så snur de seg. Ingen tørr å ta kontakt med meg, eller så vil de ikke lenger ha noe med meg å gjøre.. Folk som vanligvis var veldig snakkesalig med meg, snakker ikke lengre med meg. Har jo innsett det for lenge siden at jeg egentlig ikke har noen gode venner, men det var skikkelig ubehagelig å være omringet med folk som har kjent deg i flere år og som plutselig ikke vil snakke med deg. Og når man prater merker man at noe er rart og unaturlig.

 

Gjør man èn feil så blir man tydeligvis dømt for det i flere år etterpå. Skulle ønske jeg kunne skru tilbake tiden.. Angrer på at jeg dro på festen, visste egentlig at det kom til å bli ubehagelig fordi ingen føler de kjenner meg lengre..

 

Kanskje trenger jeg å flytte til en annen by og få nye venner som ikke dømmer meg for min fortid.. :/

Anonymous poster hash: 2c90d...63c

[Gaardon]

 

Tror egentlig at det er j***** mange som har d på den måten, fleste klarer å følge strømmen uten å vise noen svakhetstegn utad.

Mennesker er eksperter på å sette opp en "vellykka" fasade.

 

Anonymous poster hash: 8bf80...646

Dette er ganske sant. Jeg trodde alle viste men i sommer sprakk bobla mi og det var ingen som ante noe som helst.

[AnonymDiskusjon]

Hva gir livet deg når du allerede har slitt økonomisk i en lang periode pga utabil jobbsituasjon og en ikke har penger til husleia?... joda: rotfylling! ????

 

Anonymous poster hash: 6a536...55c

[AnonymDiskusjon]

 

Tror egentlig at det er j***** mange som har d på den måten, fleste klarer å følge strømmen uten å vise noen svakhetstegn utad.

Mennesker er eksperter på å sette opp en "vellykka" fasade.

 

Det er nok fordi man har skjønt det oftest bare gjør det verre å si det som det er.

 

Hvis det er noe man faktisk kan forvente å få hjelp til,og komme positivt ut av det med

å si noe, så gjør man jo helst det. Men i mange tilfeller får man bare noen "forståelsesfulle" ord som blir sagt bare for at de som sier det vil fremstå velmenende, og så skjer det ingenting mer. Og det kan lett bare forsterke den vonde situasjonen, ved at da vet du at andre kjenner til det, ser på deg men kan ikke gjøre noe.

Da er det naturlig( eller "lurere") å velge å la være si noe tenker nok mange. 

 

Anonymous poster hash: 21812...550

[Sitronsaft]

Interessant det der. Personlig har jeg to sider av saken. Å snakke med noen som forstår, som egentlig betyr at de går eller har gått gjennom noe lignende selv , er utrolig mye verdt. Faktisk kan det være mer verdt enn å snakke med psykolog, mener jeg. Det å kunne snakke åpent om f.eks. selvmordstanker med noen som ikke dømmer eller blir sjokkert, men lytter og viser empati, er ufattelig deilig. Hadde faktisk æren av å gjøre dette med en person fra forumet, som jeg aldri hadde møtt før det møtet Vi pilset og snakket om alt mulig, og på et tidspunkt snakket vi begge om depresjon og selvmordstanker som om vi hadde snakket om været. Vi delte erfaringer og tanker, og dette var første gang jeg hadde snakket 100% åpent og genuint om temaet, uten at jeg følte meg bekymret for hva jeg skulle si/ikke si eller hvordan mottakeren ville reagere. 

Samtidig kan det å prate om depresjon og lignende til venner og familie være enormt kontra-produktivt, og i lengden vil det dytte folk vekk og skape en følelse av økt desillusjon og ensomhet. Har tenkt mye på dette, og jeg begynner å forstå hvorfor. Depresjon er den skjulte slemmingen, et virus som til enhver tid har bolig i overraskende mange mennesker. Folk vet om det, men er livredde for å snakke om det, få det, bli smittet av det. "It could happen to you." I tillegg vet de ikke hva de skal si, hvordan de skal reagere. Og dette kan jeg forstå. 

I utgangspunktet vil jeg si at åpenhet er en fin ting, men man må spørre seg hvem som er kapable til å høre på slikt og opptre støttende, og ikke bare bekymre seg/ta avstand. Dette kan være umulig å forutse. Det er ikke nødvendigvis en god idé å fortelle venner og familie, man bør føle seg litt frem. I første omgang ville jeg brukt anonyme tjenester som diskusjon.no om man vil dele noe, og få tak i profesjonell hjelp. Fins en drøss med tjenester hvor man kan snakke med folk, både skriftlig og muntlig. 

[AnonymDiskusjon]

Deprimerende hvor lett jeg lar meg vippe av pinnen av idioter.

Anonymous poster hash: 9acc9...264

[AnonymDiskusjon]

Gjestene er gått, og jeg prøver (med svinnende håp) å bruke restene av alkoholen til å komme nærmere følelsen av den mislykkede kvelden.

 

 Men er like stiv og kald som da de var her.

 

 Håper de har lært bedre enn å takke ja til neste gang.

 

Anonymous poster hash: 6e637...5ce

[deeponiony]

Det verste med depresjon er når man slutter å føle. Det å ikke ha noen følelser lengre er helt jævlig. 

[Sitronsaft]

Enig. Likevel virker det av og til som en velsignelse.

[Malvado]

Tja, har pga hjernesvulsten både gode og dårlige dager når det gjelder humøret , har i alle fall funnet ut at dette er nettopp pga kirurgien som ble gjort for 5 år siden så det er ikke så mye jeg kan gjøre med det annet enn å fokusere på ting som gjør meg glad.

 

Sånn sett har ting gradvis blitt bedre , selv om det krever en kraftig innsats for å unngå å tenke på døden da det ikke er lett å leve med årlige kontroller og følelsen av at man bare har fått en "utsettelse" . så er det et steg videre å fokusere på det positve i livet og prøve å gjøre små endringer som gir mer "gnist" enn før.

 

Og som dere andre vet jeg hvordan det er å "ikke føle" , saken er at følelsene er egentlig er der , men man slipper dem ikke ut , så det krever litt for å få det til. 

[Muggkaare]

Jeg er ødelagt igjen. Så jævla deppa. Typisk meg. Ingenting kan være noenlunde normalt.

[Muggkaare]

Og jeg hadde satt pris på om noen som kunne tenke seg å snakke.

[AnonymDiskusjon]

Sitter som vanlig her igjen etter å ha stått opp for ikke så altfor mange timer siden. Ingen utdanning å tenke på, ikke jobb, ikke venner. Har riktignok en god venn som besøker meg et par dager i uka, men han er ikke så reflektert...  litt teit av meg å si det, men det føles som en "erstatning" for at jeg ikke har andre venner med bra flyt i livet og som gjør det bra. Fikk liksom aldri respekten til folk og da endte jeg opp med "teite" venner (på mitt nivå i livet) igjen, teit av meg å si det men slik er det.

 

Har det trygt og godt hjemme men jeg føler meg skikkelig miserabel når jeg tenker på hvor lite erfaring og hvor langt etter jeg er i livet i forhold til de andre. Noen av de som oppførte seg som jævler når jeg gikk på skole med dem, får det såklart til fordi de ikke har mentale sperrer. De greie folka reddet seg vel inn pga. gode karakterer, mens jeg klarte ikke motivere meg fordi man må gå på skole hver dag og da er det vanskelig å sitte der og føle seg som en av de minst likte, og en som ikke fikk til noe på linja på vgs som jeg valgte (og aldri burde gjort), eneste grunnen til at jeg gikk der var fordi det var mindre lekser og mer tid på pc'en, disse 2 åra her var ordentlig ille. Forstå det den som kan, men jeg klarte å bestå.

Kort oppsummert har jeg kun møtt motgang de siste 7 åra. Jeg har mislykket totalt på skole, jobb, sosial status, idrett... fikk aldri være med på kampene selv om jeg møtte opp på alle treningene, fordi formen og kroppen min hadde forfalt, akkurat som resten av meg. Uheldigvis trener og spiser jeg sunnere nå slik at kroppen hvertfall har blitt litt bedre, men jeg er fortsatt veldig misfornøyd med den og jeg er for øyeblikket så nedbrutt at jeg ikke tør å gå til butikken lengre fordi da kan folk se meg og tenke på hvilken skuffelse jeg er. Jeg hadde ikke denne innstillingen for 1 år siden men det var fordi jeg fikk en liten boost av å ha en trent kropp, som jeg i etterkant har skjønt at var ikke så bra som jeg trodde, og at jeg fremdeles ser ganske teit ut. Men jeg skal trene og spise mindre slik at jeg kan bli stolt av mitt ytre, i det minste

Orker ikke å ta lappen heller, med min psyke går det ikke. Orker ikke å ta sjansen på å møte enda mere motgang... det samme gjelder forøvrig datinglivet, der er jeg helt sikkert en av de som er minst attraktiv, og jeg er for flau over livet mitt og vennene mine til å ville vist dem frem for daten osv osv. Skulle ønske jeg kom inn i ett miljø hvor jeg kunne ordnet opp og hatt sjanse på en pen jente etterhvert, blir ikke tiltrukket av de mindre pene så det er bedre å være singel enn å være med noen jeg ikke liker utseendet på... jeg har aldri prøvd og synes (til tross for all deppingen) ikke at jeg ser aller verst ut, så med litt stell har jeg kanskje bra odds. Men sånt forblir vel bare en drøm, jeg er fremdeles ukysset og har heller aldri tekstet med jenter før, vel, i det hele tatt sjelden snakket med noen så jeg henger langt bak alle andre der også, såklart.

Er ikke lenge igjen før jeg har bursdag nå, men jeg har allerede skjult fødselsdagen min på facebook siden jeg fikk hele 3 gratulasjoner i fjor. Tre stk fra folk jeg knapt bryr meg om. Herre*** så flaut, hadde det ikke vært for at jeg var på besøk hos noen slektninger ville jeg grått meg i senk den kvelden der. Ble til at jeg fjernet gratulasjonene... 

Kjenner ikke til mange andre som har et så mislykka liv som jeg har. Sittet hjemme hver lørdagskveld siden jeg var født, føler meg ubrukelig og usynlig blant lokalmiljøet og ikke noe glede utenom videospill, og til dels, trening.  

Nå blir det vel en ny kveld med kortvarig glede foran tv-skjermen mens jeg trykker i meg usunn mat. 

Anonymous poster hash: cd379...cec

Anonymous poster hash: cd379...cec

[Myst]

^^Helt åpenbart at du har levd et isolert og tilbaketrukkent liv, uten mye kontakt med andre folk, fordi du er slett ikke den eneste som har et mislykka liv, eller møtt motgang eller sliter noe jævlig.

 

Skriver ikke hvor gammel du er, men kan forsikre deg om at det ikke er for sent å starte et nytt liv. Må bare passe på at du tar ting med små skritt og ikke setter for høye mål og forventninger til deg selv.

 

Jeg har det heller ikke bra disse dager. Par uker siden følte jeg meg bedre, men plutselig endret det seg og blir bare verre nå. Jeg er så lei av alt igjen, håper inderlig at jeg bare sovner i natt og aldri våkner igjen. Orker rett og slett ikke mer.

Prøver hele tiden å endre tilværelsen, søker hjelp og sosial kontakt her og der, men responsen tar alt for lang tid. På nippet til å gi opp.

[Adrax]

Dere må lære å gi mer faen i livet deres. Drit i om du blir flau av å ta kontakt med randome jenter ute på byen eller ta kontakt med folk for å få venner. Utfordre dere selv. Får du avslag, prøv på nytt hos noen andre.

En ting er sikkert hva angår jobb, studier og sosialt; Har du bestemt deg for at DETTE klarer du ikke, så klarer du det ikke.