arne22

Jo, det står nok dette i vilkår: https://www.telia.no/mobilabonnement/

Ingen tilfeller av "sykdom" eller "ubehag" eller "redusert livskvalitet" er vel helt like, og da blir det vel litt individuelt hva som fungerer og ikke fungerer. Det er vel ingen tvil om at det er mange som ønsker et slikt behandlingstilbud. Hvorfor problemene oppstår i utgangspunktet, det vet man vel egentlig ikke så mye om. Samtidig så er det vel også slik at det kan oppstå et slags langvarig behandlingsbehov og "avhengighetsforhold" mellom behandler og pasient. I andre land og kulturer så kan det være slik at det knapt nok finnes noe slikt behandlingstilbud, samtidig som "den psykiske helsen" hos folk flest, jamnt over er god og kanskje bedre enn i Norge. *** I mellomtiden så har jeg skummet gjennom eksemplet på en doktoravhandling i fra Danmark, på jakt etter det som går på vitenskapsmetode eller "tro og viten". Så vidt jeg kan bedømme så er det utelukkende typisk vitenskapsmetode hentet i fra samfunnsfag som er i bruk, der man går gjennom en forholdvis stor mengde data, uten på noe tidspunkt å gå inn på de grunnleggende problemstillingene som skaper dataene. De grunnleggende spørsmålene om hva "psykisk sykdom er", hva som er årsaken, og hvordan behandlingen kan skje, er ikke besvart på noen annen måte enn gjennom bruk og analyse av datamengder. Hvilken terapautisk kompetanse skulle dette gi i møtet med en pasient? - Ingen av det som jeg kan se. Noen andre syn på saken, eller andre eksempler hentet i fra Norge? *** En internasjonal sammenligning av forekomst: Depresjon Angst Schizofreni Selvmord Alkoholisme Narkotika Autisme ADHD Fedme I følge denne rapporten i fra OECD så er Norge ett av de landene i verden som bruker mest penger på innbyggernes generelle helse: OECD Rapport Skulle det være mulig å trekke ut noen konklusjon eller hovedtendens? Land med forholdvis mindre vektlegging av materiell levestandard har ofte bedre psykisk helse enn land med forholdvis høy materiell levestandard. Land med et forholdvis lite utbygd behandlingsaparat for psykisk helse, har ofte en bedre "psykisk folkehelse" enn i de landene der man bruker forholdvis mye penger på å bygge ut og drifte et godt behandlingsaparatet for psykisk helse. Kan dette stemme?? I så fall - Kan da psykisk helse også ha noe med livsstil, land og kutur å gjøre? *** Har omsider begynt å finne fram til eksempler på gjennomførte hovedoppgaver for profesjonsstudiet i psykologi. Devar egentlkig anske godt gjemt og ikke lett å finne. Et interessant tema i eksempel 1, men jeg kan ikke se at dette med diagnostikk eller behandling av pasienter står nevnt noe sted. Man kan vel få inntrykk av at det holder å skrive om noe helt annet, og så kan man behandle pasienter. https://nva.sikt.no/registration/0198f1f50bcc-27f6f77a-9d18-40e3-a077-4482d59072a9

Eller kan det være at "forestillinger" eller "syn på saken" faktisk beskriver noe av kjærnen i "den kulturelle krisen" som bla kommer til syne ved forestillinger som et: Hvis man har personell som er utdannet til å behandle mentalt syke menensker, da er dette personellet også godt egnet for å kunne fungere som sjelesørgere og rådgivere for normalbefolkningen. Er det sannsynlig at dette medfører riktighet, og i så fall, i hvilke kuturer er det at denne forestillingen finnes? Hvis man for eksempel går tilbake til antikkens Hellas, eller til forskjellige varianter av budhistisk kutur i Asia, eller av kristen eller ulike varianter av kristen eller muslimsk kultur, historisk og nå, finner man da typisk en forestilling om at "skal man bli godt tilpasset samfunnet, så har man behov for gode psykologer og psykiatere"? Når mange muslimske land kommer ganske godt ut på statistikk for "psykisk helse", betyr det da at de i særlig grad vektlegger å bruke psykologer og psykiatere som veiledere til "det gode liv"? Her, i fra min vinterlige observasjonspost i fra en landsby på Filippinene, så framstår da dette som et ganske merkelig utsagn. Her finnes det ikke en eneste psykiater eller en psykolog i mange mils omkrets, ingen går til behandling, og begrepet "psykisk helse", det er vel noe som de aller færreste kjenner noe til. Til tross for denne "mangelen", så kan det da se ut som at "den psykiske helsen" er en god del bedre enn det man finner i Norge. Folk flest framstår som mye gladere og mer utadvente enn det man typisk finner i Norge. Når det gjelder det grunnleggende spørsmålet om "tro og viten", eller "anvendt vitenskapsteori" innenfor fagområdet klinisk psykologi og psykiatri, så vil det jo være litt interessant å se på hvordan denne utdanningen er lagt opp i Norge, så jeg har forsøkt å kikke litt på det. For "kliniske psykologer" så ser det ut til å være et utdanningsløp som strekker seg over 6 år, og som ender opp i tittelen Cand.Psychol. Her skal det, som en del av utdanningen utarbeides et litt større skriftlig arbeide. https://www.uio.no/studier/program/psykologi-profesjon/hva-lerer-du/ Her bør det finnes noen skriftlige publikasjoner som det må gå an å se litt nærmere på. For psykiatere så ser det ut som at det finnes to forskjellige utdanningsveier(?!). Den ene ser ut til å være nærmest et praksisrettet utdanningløp, som gjennomføres ved sykehusene. Det kan vel se ut som at dette er den vanlige veien å gå: Læreplan Praktisk opplegg 1. Praktisk opplegg 2. Så kan det se ut som at det også finens en "akademisk variant", der man gjennomfører en doktorgrad i medisin, med spesialisering i psykiatri. Litt beskrivelse. Fant foreløpig et eksempel i fra Danmark på et slikt skriftlig arbeide som er utarbeidet i forbindelse med gjennomføringen av en doktorgrad. Eksempel i fra Danmark (Som sannsynligvis vil ha en god del til felles med tilsvarende opplegg i Norge.) Litt mer utdypende info i fra de som eventuelt kjenner bransjen vil være positivt. Intil videre, så kan man vel nøye seg med å sitere litt i fra forordet i det danske doktorgradsarbeidet:

Da tror jeg at jeg holder meg til gamle dager med å foretrekke et operativsystem, som ikke pusher, markedsføring, kjøp av oppgradering og flere produkter, værmeldig uønskede nyheter, politikk, osv. Det vil jeg nok ha vekk.

Det høres bra ut. Mulig jeg blander med noe annet, for den jeg testet ut, en gang i tiden, det var bare noe ganske minimalistisk for å koble opp mot teknisk utstyr.

Har du testet ut? Testet en slik distro tidligere. Vil tro at de måtte være Windows 10 eller noe slikt, for det er et stykke tid siden. IoT versonen manglet, så vidt jeg kan huske, en del "normal" windows funksjonalitet. Ble vel testet ifbm et IoT prosjekt. Ellers så kjører Linux Mint knirkefritt, så langt.

.. Etter mange timer med konfigurering, så fikk jeg omsider vekk all synlig bloatware på Windows 11 og jeg fikk den til å kjøre slik som den skulle, I alle fall tilsynelatende. Så lastet jeg ned siste utgave av Linux Mint Cinnamon. Intallerte den, og uten noen form for konfigurerign så fungerte PC akkurat slik som den skulle. Dobbelt skjermoppsett, wifi, lyd, bluetooth, absolutt alt fungerte med en gang. Brukte ingen guide av noe slag. Synes installasjon av Linux Mint Cinnamon minner mest om å få Windows 7 tilbake. Før i tiden så var det jo slkik at Windows fungerte slik som den skulle, med en gang, mens Linux krevde konfigurering. Nå har rollene tydeligvis blitt byttet om slik at Windows 11 krever mye konfigurering og tilpasning for å kjøre bra, mens Linux (Mint) kjører problemfritt, uten tilpasninger. Da blir å teste litt mer og så se om det blir exit Windows.

Gikk det bra?

Størrelsesorden ca 10 ganger økning i strømpris i snitt, over 20 år, i snitt, der hvor jeg bor. I løpet av de samme årene så har konsumprisindeksen økt fra 1.0 til 1.7 (Beløp ex strømstøtte.) Hvis man har betalt strøm over 40 år så skal det vel godt gjøres ikke å ha lgt merke til at det har vært en økning i kilowattprisen.

Men små anlegg produserer også forholdvis mikroskopiske mengder av elektrisk energi. Testet ut med solcellepaneler på hytta. Tenkte på å teste ut om det kunne ha noe for seg å si opp strømmen i fra strømleverandøren, men fant ut at det umulig kunne ha noe for seg. Testet også ut ombord i min seilbåt. Det fungerte bedre. Da kunne man holde det gående en hel sommer uten landstrøm. Fortjenesten der ligger jo først og fremst i at man kan ligge i gratis uthavn uten strøm, i stedet for i betalt marina, med strøm. Også for en hytte der det vil være uforholdvis dyrt å legge fram elektrisk energi, så vil vel solcellepaneler kunne ha noe for seg.

Kunne det i så fall ha vært like greit å la være å bygge ut de mange nye utenlandskablene og så brukt den elektriske energien til "nasjonens og innbyggernes beste"?

Fant en interessant artikkel i tidsskiftet for den Norske Legeforening. Sakser litt der i fra: https://tidsskriftet.no/2000/04/aktuelt-problem/grunnlaget-psykiatrisk-behandling-fra-tro-til-vitenskap Forstår det slik at med uttreykket "psykodynamisk" så menes behandlig som bygger videre på tradisjonene i fra den såkalte "psykoanalysen" og tredisjonen i fra Sigmun Freud. (Som kanskje heller ikke hadde så mye med analyse å gjøre, men kanskje heller en slags form for "tro".) Ellers en artikkel om psykiatiens historie, og om det som man hevder er dagens maktstruktur innenfor psykiatrien. Og så en interessant artikkel om forskningsresultater som har hatt litt "bias". En metode som jeg har brukt før i tiden, for å få en oversikt over utviklingen i fag, innenfor andre fagområder, det har vært å gjennomgå masteroppgaver og doktorgradsavhandlinger fortløpende, etterhvert som de ble publisert. På denne måten så skulle man jo kunne få et lite innblikk i det som går på "tro og viten" og "anvendt vitenskapsteori" innenfor disse fagområdene. For andre fagområder (som teknologifag og kognitiv psykologi), så har dette være forholdvis lett å finne på nett, men for fagområdet klinisk psykologi/psykiatri, så ser det ut til å være vanskeligere å finne. Er det noen her på forum som vet konkret hor man kan finne publiserte masteroppgaver og doktorgradsarbeider innenfor dette fagområdet, her på nett?

Solcellepaneler kan vel faktisk være nyttinge til å trekke airconditionanlegg, når man behøver kjøling om sommeren, men da er det vel ikke snakk om en typisk norsk sommer, men den litt mer sydlige varianten.

Før man startet opp med handel med elektrisk energi sørover mot Europa, så gikk regnskapet i balense med priser i størrelsesorden 10-20 øre pr kilowattime. Når man begynte å eksportere, så skjedde det en mangedobling av prisnivået, gjerne så høyt som 10 ganger det opprinnelige prisnivået.

Hvis nettet har en høy belastning på grunn av salg av dyr strøm til utlandet, er det da ikke fortjenesten av dette salget til utlandet som bør betale for utbygging av nettet?

Strømmen er jo billig å produsere. Noen øre pr kilowatt. Så nøyer man seg med en veldig høy fortjeneste på eksport og en høy fortjeneste ved salg til egne strømkunder. Pengene må jo ikke tas i fra noe sted. Det er bare staten som reduserer fortjensten ved salg til egne inbyggere i fra "grådig høy" til "høy".

Og hvorfor har ensomhet økt i befolkningen? Kan dette for eksempel ha noe å gjøre med et mangelen på et felles verdigrunnlag, slik at man kommuniserer dårligere? Har kommunikasjon og sosiale forhold noe med "psykisk helse" å gjøre? Når man diskuterer slike problemstillinger på et bredt grunnlag, så vil det jo ikke forholde seg slik at "alle diagnoser er feil" eller alle "diagnoser er riktige" eller at "all behandling virker" eller "ingen behandling virker". Her gjelder det vel liksom også å ha litt øye for de store trendene og utviklingen i samfunnet over tid. Hva hvis "siviliasjonskrisen" først og fremst representerer en slags "eksistensiell krise" i den vestlige verden, der psykologen, psykiateren og deres pasienter er symptomer på denne krisen, som egentlig skyldes en bakenforliggende kulturell utviklingstrend. (Som for eksempel kan være videre koblet opp mot "den industrielle revolusjon" og utviklingen av "teknologisamfunnet", internasjonalisering, mv.) Som nevnt tidligere så er jo det aller meste av diagnostikk innenfor klinisk psykologi og psykiatri basert på samtale med pasienten og observasjon av atferd. Ingen har så langt vært uenig i dette. Så ut i fra en slags "sjekkliste" som ikke gjelder individuelt for den enkelte behandler, men som representerer det man "tror på" eller har "blitt enige om", for det meste i USA og den vestlige verden. Så vurder man ut i fra innholdet i samtale og observasjon i atferd i hvilken grad det er grunnlag for en diagnose. Samtidig som det finnes en "felles sjekkliste", som uttrykker "felles tro" eller "det man har blitt enig om", så vil det i praksis ligge en ganske stor grad av subjektivitet i hvordan man samtaler med pasienten og hvordan man faktisk bruker disse "sjekklistene". Da ender vi vel lett opp med en diagnostikk som representerer sånn omtrent 50% felles kriteria, som man har blitt enige om eller "felles tro" og ca 50% som representerer behandlerens mer personlige tro og subjektive ståsted, slik som man for eskempel så dette nokså tydelig demonstrert i de to psykiatriske utredningene rundt Anders Behring Breivik, der man kom opp med helt forskjellige konklusjoner. Litt på siden av diskusjonen, men - Fikk ABB en rettferdig rettegang? Som assistert av en kommede arbeiderpartipolitiker, som advokat, så fikk han nok ikke det. Graden av tilregnelighet i gjerningsøyeblikket ble vurdert to ganger av to grupper sakyndige som kom til motsatte konklusjoner, men bare en gang av en domstol. Her skulle advokaten uansett ha anket saken til lagmannsretten, slik at spørsmålet om tilregnelighet ble vurdert to ganger. Her skulle det elles vært interessant med noen motforestillinger i fra de som jobber innenfor klinisk psykologi eller psykiatri. Er det virkelig sant at diagnoser innenfor klinisk psykiatri og psykiatri bestemmes ut i fra observasjoner av adferd og i samtale og ut i fra en slags form for "sjekkliste", som gir kriteria for om det er grunnlag for en diagnose eller ikke? Er det eventuelt mulig å lære seg observerbar atferd og å lære seg å svare "rett" på spøsmål, og "riktige forklaringer" slik at man for eksempel kan oppnå en diagnoser som "deprimert", "angstlidelse" eller "autist"? Kan man utdanne seg til å bli "autist", er det mulig? Og ellers hvis vi nå eventuelt har en liten sivilisjonskrise som har en litt "esistensiell karakter", så har vel (kanskje) en liten trosretning for det også. (Hvem vet?) https://www.psykologtidsskriftet.no/artikkel/2023as11ae-Eksistensiell-psykoterapi https://nfet.no/

Noen av linken esom er lagt ut over viser jo at det er stadig flere som melder om "dårlig psykisk helse". Dette gjelder kanskje spesielt for ungdom og i skolen. Samtidig så har de oppnådde resultatene i skolen blitt dårligere. Hvis det noe av den bakenforliggende årsaken er det virkelighetsbildet som ligger til grunn for den kliniske psykologien og psykiatrien, vil det da ha noen positiv effekt å gjennomføre endringer som bidrar til å forverre den bakenforliggende årsaken? HVis man har behov for "langvarig behandler med samme behandler", kan dette ikke også være et uttrykk for at det er skapt et "kunstig" avhengighetsforhold? Er det tenkelig at det kan finnes bakenforliggende kulturelle årsaker og utviklingstrender, som både er årsak til tilstedeværelsen av den kliniske psykologen, psykiateren og deres pasienter? Hvis så er tilfellet, bør man ikke heller da fjerne årsaken til problemene? (Hvis nå det er mulig..) Kan det for eksempel tenkes at en del av problemstillingen er at det har skjedd en institusjonalisering av samfunnet, der behovet faktisk er en deinstirusjonalisering? (Og et sunnere samfunn, der institusjonene er overflødige.)

Har vært ute for noenlunde det samme, en gang før i tiden. Vannrørene var lagt åpent, dels under huset og dels på utsiden av veggen. I forbindelse med en kuldeperiode så frøs et rør på utsiden av veggen til badet slik at det sprakk og det ble til en vannlekkasje. Huseier mente da at dette var min feil, på grunn av at hvis jeg hadde hatt mer varme på, inne på badet, så ville røret på utsiden av veggen ikke ha sprukket, så han krevde da at jeg skulle betale for reparasjonen. Det som jeg så gjorde det var å betale husleien punktlig, slik at jeg skulle kunne opprettholde mine rettigheter ut i fra leiekontrakten, samtidig som jeg avviste å betale for den skaden som hadde skjedd på utsiden av huset. Dette ble det da en juridisk sak ut av, som huseier tapte. En side av saken var også at vi hadde en kuldebølge mens jeg var bortreist og huseier var til stede i bygget og også hadde nøkler til leiligheten. Så jeg vil nok mene at det lureste det er å betale husleien punktlig til tiden, uansett, slik at man har 100% kontroll på egne rettigheter i forhold til leiekontrakten. Man bør ikke gamble med å gi husier "upper hand" i forhold til denne problemstillingen, slik at man svakker egne rettigheter. Da blir jo en "teknisk løsning" som kan fungere til et litt tryggere alternativ. En varmekabel beregnet til formålet og lagt opp ved siden av rørene er jo en mulighet, hvis det er mulig å få til. Litt isolasjon like så. Hvis det ikke er mulig å få til så kan en enda enklere løsning være å åpne litt for gjennomstrømning, og la det renne litt, slik at man hele tiden får tilført varmeenergi til rørene via det vannet som strømmer inn.

Det bør vel være hevet over tvil at det også finennes diagnoser og eksempler, der behandlingen er nødvendig, og der behandlingen også kan forbedre pasientens livssituasjon. En annen diskusjon det er jo om hvorvidt både pasienten, psykologen og psykiateren er symptomer på en samfunnsutvikling som skaper psykiatriske pasienter, psykologer og psykiatere, slik at disse persongruppene egentlig bare representerer komplementære symptomer på en slags "siviliasjonskrise".

jada, det er jo akkurat det som det dreier seg om. Det man tror på akkurat nå og for øyeblikket. Diagnostikken er jo vanligvis alminnelig akseptert innenfor fagmiljøet, som det man er enig i at man tror på. Det som man kanskje har lett for å si i denne bransjen det er vel noe slikt som at: Ja, vi tok nok feil før i tiden, diagnostikken nå er jo helt forskjellig i fra det som ble brukt før. Før i tiden så hadde man jo for eksempel 4 ganger så mange innlagte pasienter på døgnbasis, inntil at man fant ut at man ville redusere antallet innlagte pasienter til en fjerdedel. Hva betyr nå kvakksalveri? https://no.wikipedia.org/wiki/Kvakksalver Når de for eksempel dreier seg om de luringene som borret hull i kraniet på pasientene og rotet rundt med strikkepinner, for noen år tilbake, så hadde de vel både utdanning og autorisasjon i orden. Om de egentlig hadde evnen til å utføre en behandling, det er vel en annen diskusjon. Det er vel også diskutablet om en behandling som ender opp med pasientens reduserte livskvalitet, eventuelle selvmord, eller en reduksjon i levealder på 20 år, er spesielt vellykket.

Denne tråden går jo ikke under juss tema, men om det eventuelt skulle være en del av problemstillingen: Det finnes vel i praksis ikke noen rettshjemmel for å holde tilbake hele eller deler av husleien. Hvis husleien ikke blir betalt i henhold til leiekontrakten, så kan jo huseier i utgangspunktet si opp leieforholdet, slik at leietaker blir stående uten bolig. En annen side ved saken, det er jo at leietaker kan forhandle med huseier og argrumentere med hva som vil være en rettferdig og rimelig løsning. Det finnes jo også en mulighet for at man kan bli enig, uten at leietaker behøver å gamble med retten til å videreføre leieforholdet, slik slik som avtalt i leiekontrakten.

Stemmer, det holder vel å tenke på eller overveie den muligheten. Noe av lovgivningen og ellers regelverk: https://lovdata.no/lov/1999-07-02-63/§2-1 https://lovdata.no/lov/1999-07-02-63/§2-2 https://lovdata.no/lov/1999-07-02-61/§3-1 https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/selvskading-og-selvmord-veiledende-materiell-for-kommunene-om-forebygging/innholdet-i-tjenestetilbudet/personer-i-selvmordsrisiko-ma-kartlegges-uten-unodvendig-opphold-der-det-er-indikasjon-for-dette Hvis legevakten eller DPS har kapasitetsutfordringer, så er det jo bare å trykke litt på, for eksempel å møte opp i egen person på legevakten. Legevakten vil vel i praksis være den primære instans som ivaretar kommunens plikt til å gi øyeblikkelig hjelp, og så vil de eventuelt kunne henvise videre, med en nødvendig grad av påtrykk. .

Ekspert er jeg vel ikke, men det behøver man vel heller ikke være. Linux på server og Windows 3.x/95/NT/XP/7/10/11 på desktop. Brukte i sin tid litt innsats på å forklare at Windows Vista og Windows 8 ikke helt var mine favoritter. Det samme gjelder for Windows 11. Heller ikke min favoritt og noe jeg mener at man bør styre unna, hvis man kan. (Eller i hvert fall rekonfigurere til brukbar funksjon.)

I diskusjonen over så her vi jo uteglemt en faggruppe, nevropsykologene, som skal ha mer fokus på "den fysiske siden av saken". https://snl.no/nevropsykologi Stadig vekk såser man at diagnostikken ikke bygger så mye på hva man finner i et reagensglass, eller i et mikroskop, eller ved bruk av MR, men heller om hvordan man "tror" eller "har blitt enige om" hvordan man skal observere og tolke verbale utsagn og atferd. Litt flere eksempler på mer typiske diagnoser. Alle disse diagnosene har jo dette til felles at diagnosen bestemmes av hvordan behandleren subjektivt bedømmer pasienten ut i fra samtale og observasjon av pasientens atferd, og med andre ord behandlerens "tro på" hva som er en rett diagnose. https://sml.snl.no/depresjon https://sml.snl.no/angst https://sml.snl.no/autisme https://sml.snl.no/psykoselidelser I noen kulturer så vil man for eksempel oppfatte personlighetstyper som Albert Einstein, Nikola Tesla, Isac Newton og Marie Curie som "autister" slik at de ville ha behov for behandling, slik at de kunne bli som alle andre og få seg en jobb i kassen på Rema 1000 eller i en stall eller et bakeri. I andre kulturer så vil man ikke betrakte denne atferdstypen som "sykdom", men kanskje heller som personer med et særlig grad av kompetanse og talent. Og så kan man jo også nevne nåtidens Elon Musk. I noen tilfeller så vil man nok kunne oppnå en del tilfriskning ved å unngå diagnosen, eller i hvert fall at den kommer på et sent tidspunkt?!