arne22

Dette kom som en liten overraskelse, må jeg si. At energiforbruket skulle være så lite i forhold til totalforbruket, det hadde jeg vel ikke helt sett for meg. Ser at det faktisk finnes flere kilder som kan tyde på at et slikt estimat er riktig. https://www.iea.org/energy-system/buildings/data-centres-and-data-transmission-networks https://www.iea-4e.org/edna/tasks/energy-efficiency-of-data-centres/ Her må man vel kunne se på sammenhengen mellom den "impact" eller betydning som AI har for produktiviteten næringslivet og for mennesker generelt, og tilsvarende for betydningen for det totale energiforbruket. Ved å regne inn den effektiviseringsgevinst som følger av bruk av AI, så kan man jo faktisk også tenke seg at effektiviseringen av arbeidprosessene medfører en reduksjon i energiforsbruket for utførelse av disse arbeidsprosessene slik at et samlet energiregnskap vil vise at bruken av AI samlet sett medfører en reduksjon i det totale energiforbruket. (Kan man redusere staben til det halve, så er det bare halvparten av lokalene som skal varmes opp, halvparten av medarbeiderne som skal transporteres til jobb, osv.) Skulle det ellers kunne tenske at bruken av AI kan medføre at mer kompleskse og vanseklige arbeidsoppgave kan løses hjemme i fra, eller i desentraliserte kontorfelesskap ute i distriktene, slik at man ikke lengre behøver å pendle inn til de store byene? I så fall: Hvilken effekt vi dette ha for det totale energiregnskapet? Når man for eksempel ser på det forbruket av energi som går til transport, så ser dette ut til å ligge på ca 30% av verdens totale energiforbruk. Hvis bruken av AI kan redusere transportbransjens energiforbruk, bare litt, så har man en mulighet for å gå i pluss. https://www.iea.org/reports/energy-efficiency-2025/transport Det ser også ut som at drift av bygninger også står for ca 30% av verdens forbruk av energi, slik at transport og bygninger utgjør ca 60% av det totale energiforbruket. Kan man få til en liten forbedring her, så er man jo straks i pluss. https://www.iea.org/energy-system/buildings Hvis man oppnår et mer energieffektivt samfunn, totalt sett, hvilken effekt vi det da ha på det samlede energiforbruket?

Hva har nå dette å gjøre med den problemstillingen som diskuteres i denne tråden, om hvorvidt klinisk psykologi er basert på tro eller vitenskap? Men når problemstillingen først er nevnt, så kan jeg jo meddele at jeg ved et par anledninger har hatt muligheten til å diskutere religion med to forskjellige personer, som hadde det til felles at de hevdet at de var den nye Jesus, som hadde kommet tilbake for å for å videreføre gjerningen til den første Jesus. Begge var hver for seg pasienter innenfor psykiatrien, og begge to hadde også det til felles at de hørte stemmer, som de mente var Guds stemme, ettersom begge to mente at de var den spesielt utvalgte, som var sendt tilbake til jorden for å gjennomføre sin spesielle oppgave. I alle fall så må man vel kunne si med en rimelig grad av sannsynlighet, at de kunne ikke ha rett begge to. Men så kommer det interessante. Av de konkrete tilfeller som jeg kjenner til, som jo ikke kan bli noe annet enn et tilfeldig utvalg, så har de fleste personene som jeg har kunnet observere hatt et forholdvis negetivt utbytte av møtet med psykiatrien. Før noen personer så har dette møtet også fått en dødlig utgang. (Men hva utfallet hadde blitt uten denne "behandlingen", det vet man jo ikke. For ungdom så er det min erfaring at det først og framst er diagnosen som er den store belastningen, å det å gå rundt med en forestilling om at "din personlighet, det er en sykdom". Og "for at du skal friskne til og bli frisk som alle andre, så må vi endre personligheten din i fra den du er i dag". I starten av et skoleår, så møter man gjerne en "knust ungdom" som sier noe slik som at "ja, men det nytter ikke hva jeg gjør, jeg har jo denne sykdommen, jeg kan jo aldri bli som de andre, og jeg kan jo for eksempel aldri få meg en jobb". Dette gjelder da kanskje spesielt for autister, men også andre. "Behandlingen" den får så ut på å motivere og å avlære diagnosen og forestilingen om at autisme er en sykdom, og si noe slik som at neida, du er da bare litt sær og vankelig og spesiell, men noen sykdom er det jo så absolutt ikke. Og så er det da å finne fram til en del godt kjente personer i fra verdenshistorien, som har hatt en lignende type atferd, for eksempel: Se nå på den stakkars lille gutten Albert, med utviklingshemning som medførte at han ikke klarte å lære før han var 4 år, og som slet litt med fagene på skolen. Når han bare fikk litt tid på seg, til å overvinne sitt handicap, så ble han da til den voksne Albert Einstein, som bør være kjent for de fleste. Ved å vise fram mange eksempler på pesoner med autistiske trekk, som har klart seg veldig bra, og ved å finne fram til bedrifter som faktisk foretrekker å ansette autister til spesielle type jobber, så klarer man så etter hvert å få vekk forestillingen om at "man er syk slik at man aldri kan få seg en jobb". Videre så forklarer man autisten at nei, syk er du ikke, du har bare en litt annen personlighet, og litt andre egenskaper enn folk flest. I stedet for å forsøke å rette på den du er, hvorfor ikke heller forsøke å trekke litt fordeler ut av de spesielle egenskapene som du nå har? Hvis nå for eskempel de andre elevene kan fukusere på en oppgave i 5 minutter, og du kan sitte i timesvis og holde på med de samme tingene, hvordan tror du dette hadde gått, hvis du hadde gjort skolearbeidet om til din altoppslukende interesse? Når man klarer å få til litt opplevelse av optimisme og å få autisten over på riktig spor, så hender det jo ikke så sjeldent at autisten kommer som en kanonkule og endrer status i fra "nesten ingen måloppnåelse" til "klassens flinkeste elev i løpet av ett skoleår. Når status endres i fra "nesten ingen kontakt med det som skjer i klasserommet" til "klassens filnkeste elev", så medfører dette også at dette som går på atferdsproblematikk, og sosialt samspill med andre, dempes ganske mye. Sånn sett så må vel autister være en spesielt takknemmelig elevgruppe å jobbe med, ettersom framskrittene kan være så formidable og ulikt det som gjelder for de flrste andre med "lærevansker". Så tilbake til det som går på relligion. Av de tilfellene som jeg tilfeldigvis kjenner til, så har de personene som jeg kjenner til hatt betydelig bedre utbytte av kontakten med religiøse miljøer, og bli til en del av en menighet, enn de som har har valgt psykiatrien. De som har valgt "menighetsveien" har for det meste friskent til og blitt ganske bra etter en del tid. Så vidt som jeg kan se så finens det også forskning som underbygger at religion faktisk kan ha en positiv effekt på "psyken": https://nhi.no/livsstil/egenomsorg/hjelper-det-a-tro-pa-en-gud-nar-man-er-syk https://sykepleien.no/forskning/2009/03/psykotisk-og-religios Man kan for eksempel tenke seg at dette kan ha noe å gjøre med det selvbidet som ligger innebygd i den klinske psykologien og i psykiatrien gjør at dette fagområdet får et visst snev av "kvasirelligion", med egentlig et innebygd "eksistensielt mennenskesyn". Skulle man for eksempel kunne tenke seg at effekten ved behandlig av depresjon ikke er særlig god, ved at disse fagene egentlig bygger på et menneskesyn, og et depresivt syn på "virkeligheten" som medfører at "om man ikke var deprimert i fra før, så har man i alle fall god grunn til å bli det". Her vil jo de religøse miljøene kanskje kunne bidra med helt andre selvbilder enn det som følger ut i fra den kliniske psykologien/psykiatrien. Jeg er vel selv ikke akkurat noen insider i forhold til observasjon av "de religiøse", men sett i fra utsiden, så er det da mange ting som ser ut til å ha en positiv effekt.

De gangene jeg har støtt på Jehovas Vitener, så har jeg vel ikke akkurt oppfattet situasjonen slik at jeg hadde å gjøre med vitenskapens utsendte apostler. Kan det være noe jeg ikke har fått med meg? Denne linken peker på et meget interessant innhold. Med litt "reverse engineering" og tankegang av typen "hvem er det som skriver innhold på denne måten og hva slags holdning finner man til vitenskap og saklige holdbare begrunnelser" innenfor dette faget. Inntrykket er vel mye det at det man ikke klarer i kvalitet og innhold, det kompenserer man med en stor og uoversiktelig informasjonsmengde, der mesteparten egentlig er meningsløst, slik at pasienten kan settes i en avmaktssituasjon, i forhold til "et allmektig behandlingsaparatet". I all enkelhet: Man skriver, ikke for å forklare, men for å sette i avmakt.

Det skyldes jo at helsen til folk flest blir bedre, slik at man kan ha flere yrkesative år. Er ikke ideen med "levealdersjustering" at pensjonsalder skal heves i takt med endingen i levealder, slik at den gjennomsnittlige totale utbetalingen av pensjon skal bli den same, også når statistisk levealder går opp? Det er vel i seg selv ikke en ulempe at folk flest beholder en god helse gjennom flere år og at levealderen går opp?

Levealdresjustering er et prinsipp, men at alderspensjonen i fra Folketrygden skal gå i null, det er jo ikke noe prinsipp. Hvor har du dette i fra? Selvfølgelig kunne regelverket vært enklere, men det finnes jo kalkulatorer og slike ting for å regne ut pensjonen.

Mener å ha oppdaget/erfart at dette egentlig er en vanesak. Er sånsett en liten periodedranker av "Ekte Cola". Når man har en "Ekte Cola" i kjøleskapet så smaker jo det fortreffelig. På den annen side, når man har en mugge med kaldt vann i kjøleskapet, og etter litt tid og avvenning/tilvenning, så smaker egentlig det kalde vannet akkurat like godt som Cola. Men så var det dette med vanen. Ja, ja en Cola i dag, eller et par stykker, det må vel gå bra .. Synes ellers sukkerfri Cola, uansett merke, smaker pyton, så med den varianten, så blir det maks en halv flaske.

Så kommer det vel også litt an på om man borrer hull i veggen og ser på nyheter og på værmeldingen for å få hakeslepp, eller for å oppnå riktige hull i veggen og den informasjon fra TV som man har behov for. Det spørs om det blir noe særlig bedre værmelding av å se den på en dyrere TV. Det er vel noe som heter å få dekket de behov som man faktisk har på en kostnadseffektiv måte, eller å bruke pengene på innbilte behov. Eventuet så kan man bruke dem til å bygge opp langsiktig kapital. Dyre gjenstander som man reelt sett ikke har behov for kan vel også betraktes som dyrt skrot?

Det er nok slik at for å bli psykolog i Norge, så må man ha lisens eller autorisasjon. Da må man oppfylle de faglige kravene som er gitt av våre myndigheter for helse og utdanning. Kravene om hvilket faglig innhold utanningen må ha for at nye psykologer framgår av "Nasjonal retninglinje for psykologutdanning". Når retningslinjene er gitt us som forskrift, så betyr det er det enkelte universitet som gjennomfører utdanningen ikke har faglig myndighet eller frihet til å avvike i fra de faglige kravene for psykologutdanningen, ved gjennomføring av utdanningen. Disse nasjonale kravene for faglig innhold i psykologutdanningen vil nok først ha en forholdsvis stor betydning for de som har gjennomført utdanningen i utlandet. Når de skal ha vurdert om deres utdanning kan bli godtkjent for å oppnå lisens og senere autorisasjon som psykolog i Norge, så vil alle sammen først måtte oppfylle de faglige kravene som framgår av de nasjonale retningslinjene for psykologutdanningen, som et minimum. Om kommende psykologer oppfyller kravene til å få lisens og autorisasjon er nok ikke helt uten relevans. Uten å ha gjennomført en utdanning som oppfyller de faglige kravene som framgår av forskriften, så kan man ikke praktisere som psykolog. Jeg ser at det også finnes tilsvarende retningslinjer for spesialistutdanningen i psykiatri. https://www.helsedirektoratet.no/autorisasjon-og-spesialistutdanning/spesialistutdanning-og-godkjenning-for-leger/legespesialiteter/psykiatri Når retninglinjene er gitt ut av Helsedirektoratet direkte, uten å være innarbeidet i lovverket som en forskrift, så betyr dette at sykehusene og utdanningsstedene har en litt større frihet til å gjøre avvik i fra de faglige kravene, enn dersom de samme faglige retnigslinjene hadde blitt gitt ut som forskrift. Avvik i fra de faglige retninglinjene for spesielistutdanningen vil ikke nødvendigvis være et lovbrudd. For psykologutdanningen så forholder det seg slik at all avvik i fra de nasjonale retningslinjene for faglig innhold i utdanningen vil være å betrakte som et lovbrudd. De nye faglige kravene til psykologer har egentlig en hel det med denne diskusjonens tema å gjøre, ved at de nye kravene reelt sett krever at psykologien også behersker å bruke naturvitenskapelige metoder i sitt arbeide, stille seg kritisk til teorier og hypoteser, og verifisere at en behandling virkelig fungerer og virker i forhold til den virkelige verden. Det stilles nå reelt sett krav om at psykologene i forholdvis mindre grad forholder seg til "den rette tro", og nå i forholdvis større grad til "reel viten". Hvis man sier noe slik som at faglige kriterier og lovlige krav for yrket ikke er noe man behøver å bry seg om, så vil jo det kunne medføre at man mister sin autorisasjon som psykolog. En litt halvgammel artikkel med litt beskrivelse av og eksempler på dette. https://psykiskhelse.no/magasinet/jobber-videre-uten-autorisasjon/ Her er et eksempel på noen studenter som har gjennomført sin utdanning som psykolog i utlandet men som ikke har fått godkjent utdanningen i Norge: https://www.nrk.no/nordland/nekter-uteksaminerte-psykologstudenter-autorisasjon-_-skylder-pa-pasientsikkerheten-1.14752091

Da jeg startet opp denne diskusjonstråden, så var det nok for å få oppdatert med litt og for å få satt meg litt bedre inn i tingene. Jeg hadde nok forventet meg at konklusjonen ville bli at jo, det stemmer nok at det kan forekomme litt blanding av tro og viten innenfor dette fagområdet, men det er nok bare slik som tingene er, og det er lite man kan gjøre med det. Det aller siste jeg vel hadde forventet meg, det er at min personlige mening omkring hvordan tingene børe være skulle være vedtatt som nasjonale retninglinjer i form av en forskrift. Slik som jeg leser forskriften, så inneholder den en liten "kulturrevulosjon" der hele fagområdet må gå over fra å jobbe primært sett ut i fra vitenskapsteri hentet i fra det humanistiske fagområdet, der "tro og viten" kan gå over i hverandre, til at man nå i større grad også må arbeide mer ut i fra naturvitenskapelige prinsipper, der man også ettergår om teorier er riktige og at de grunndata man jobber ut i fra er i samsvar med virkligheten. Hele fagområdet flyttes jo da over fra "trosorientert" til "vitenskapsorientert", i naturvitenskapelig forstand. Ingen av de hovedoppgavene som vi har funnet fram til og gått gjennom fram ti nå har jo hatt en slik mer naturvitenskaplig orientering, og ingen av dem kan vel med rimelighet sies å gjenspeile kompetansemålene i den nye forskriften (??!). De nye kompetansemålene gjelder jo i følge forskriften i fra høsten 2025, men jeg ser at websiden til UiO, som gir informasjon om kompetansemålene er i fra 2021 og gir informasjon om de kompetansemålene og de kompetansemålene som eksisterte den gang. Her er det nok behov for en liten oppdatering i forhold til dagens kompetansemål og dagens regelverk. Det framgår også litt forskjellige kometasemål i forskriften, for eksempel noe som går på pasienter og pasientrettigheter og noe som går på vitenskap, og hvordan prioriterer man da? I forhold til formålet med utdanningen, så framgår denne formuleringen i første del av §2 i forskriften: Og så har man også formuleringen av formålet i Psykisk Helsevernloven §1: å da blir det vel på tide å kaste den gale professor Freud ut av vinduet??

Ja, dette må vel være et ganske glimrende eksempel på det som går på tro, overtro og vitenskap i forhold til psykologifaget. I følge de formelle diagnosekriteriene beskriver autisme som en utviklingsforstyrrelse, ved at den personen som får merkelappen "autisme" klistret på seg, har en atferd på observasjonstidpunktene som den som setter diagnosen synes stemmer med adferdstypen "autisme". (I en eller annen variant.) For to personer som har en adferdstype som man mener passer for kriteriene for adferdstypen "autisme", så kan det jo godt være at en ene faktisk har en bakenforliggende sykdom som utgjør noe av årsaken til atferdstypen autisme, mens den andre personen kan være aldeles helt frisk og fremdeles ha en atferd som den som setter på merkelapper vil klassifisere som "autisme". Ettersom autisme jo ikke er en sykdom, så kan man ikke ha "sterk autisme", "dobbelsidig autisme", "autisme med spredning", "autisme med uregelmessig hjerterytme" eller "autisme med feber". Man kan heller ikke bli smittet via autismevirus eller autisme i drikkevannet. Det er da slik at noen har definisjonsmakt til å sette merkelapper på folk, og pengene skal jo inn i kassen. De aller fleste som jeg har kjent og samarbeidet med, som har hatt "diagnosen" eller "merkelappen autisme" har da vært helt normale mennesker, som alle andre, bortsett i fra noen små særegenheter i forhold til adferden. Med litt takhøyde og respekt for andre menenskers særegenheter, så behøver ikke denne typen atferd å være noe problem i det hele tatt. (Men de som har fått tildelt merkelappen, er jo ellers minst like forskjellige fra hverandre, som alle andre.) Edit: Her er de moderne og oppdaterte diagnosekritteriene som er under implementering og som foreløpig ikke har blitt oversatt til norsk: https://icd.who.int/browse/2026-01/mms/en#437815624 Synes ellers at de nye diagnosekriteriene, som er de som skal gjelde nå, er betydelig bedre, mere ryddige og klarere enn de gamle.

Når man ser på innholdet i mange av de hovedpoppgavene for profesjonsstudiet i psykologi, som man finner, så kan man jo se og lese inn i dem at de for en stor del handler om å bruke den vitenskapsmetode som man typisk anvender innenfor humanistiske fag, innenfor psykologifaget. Dette handler jo for en stor del om å kunne analysere og bruke tekster og ulike autorative tekster, som man velger "å tro på", i motsetning til en mer naturvitenskapelig metode, som i større grad går ut på å forholde seg til den "virkelige virkeligheten", men den kompleksitet som den kan ha. Da slær jo den litt spesielle problemstillingen inn at det å lære å anvende vitenskapsmetoder i fra humanistiske fag, med de spesielle særegenskapene som finnes her, det handler også om å lære studentene å tenke og resonere forholdvis likt med systemer for kunstig intelligens. Resultatet av dette blir jo da at man lærer studentene å tenke, resonere og løse oppgaver på, som til tider kan gjøres enda bedre med maskiner. Her ser man en rtikkel i VG der en hovedoppgave utarbeidet av et system for kunstig inelligens bedømmes til høyeste karakter: https://www.vg.no/nyheter/i/Kn1O7M/student-skrev-eksamen-med-ai-fikk-a-paa-hovedoppgave Og resultatet av dette, det er så at når sensorene ser en oppgave som ser ut til å ha en perfekt utforming, så sier man at "nei dette er alt fro bra, ingen studenter kan skrive så bra som dette, denne oppgaven må være skrevet av et system for kunstig intelligens. Neste nesten tragikomiske eksemplel er hentet i fra psykologifaget. https://www.vg.no/nyheter/i/43zbnE/frikjent-for-ai-juks-mistet-et-helt-studieaar Når man ser på de nye kompetansekravene til psykologutdanningen, så ser man at kompetansekravene ligger på et helt annet og mye vanskeligere nivå enn det som man kan klare med å bare bruke typiske vitenskapsmetoder hentet i fra humanistiske fag, eller å bruke systemer for kunstig intlligens, som jo til dels rent kvalitativt går ut på det samme. Når man ser på de nye kompetansekravene for psykologiutdanningen, så ser man jo at de har en kompleksitet og vanskelighetsgrad som går godt ut over det man kan få til med systemer for kunstig intelligens, og kompetansemålene forutsetter reelt sett at man også tar i bruk mer naturvitenskapelig orienterte vitenskapsmetoder og jobber opp mot den virkelige verden. "Hold dere langt unna systemer for kunstig intelligens" sier veilederene. En annen varient ville jo være: "Bruk gjerne kunstig intelligens til det enkleste", slik at dere kan fokusere på å bruke "ekte intelligens" på de omfattende og komplekse kompetansemålene som er nedfelt i dagens forskrift, som jo faktisk handler om å jobbe opp mot den virkelige verden og å oppnå resultater innefor behandling. Hvis det man utdanner ved universitetet er "troende roboter" som kan simuere systemer for kunstig intelligens, da må jo resultatene bli der etter, og man arbeider da ikke innenfor forskriftens kompetansemål.

Når man ser på de hovedoppgavene som studentene har skrevet, og som er funnet fram i tilfeldig orden, så får man vel inntrykk av at psykologifaget er et fag som har tradisjon for å inneholde alle mulige variasjoner og trosretninger. Hva behandlingen består i og hvordan man fokuserer på forskjellige problemstillinger, vil vel da sånn sett kunne variere veldig mye med hvilken terapaut man med å gjøre. Det er jo interessant å legge merke til at fra og med sist sommer, så har det jo kommet en ny lovgivning (forskrift) som stiller felles kompetansekrav til de psykologene som utdannes i Norge. Det hadde vært interessnt å høre litt mer om denne episoden også.

Jeg har aldri deltatt i noe slikt, så det ville jo være interessant med litt info i fra den som har kjennsap til saken og erfaring. Jeg forstår det slik at "psykoterapi" skjer gjennom samtale, enten individuelt, eller i grupper. Psykoterapi i form av samtale kan enten skje over kort eller lang tid. Jeg forstår det også slik at den som står for psykoterapien enten kan være psykolog eller psykiater, og at det faktisk også finnes personell i fra andre faggrupper som kan ha autorisasjon til å drive med prykoterapi. Eksempel: https://brosjyrer.fo.no/wiki/godkjenningsordninger-for-sosionomer/klinisk-sosionom/ Jeg forstår det også slik at det finnes en del forskjellige terapiformer, med hensyn til innhold og metode: Kognitiv atferdsterapi (KAT) Psykodynamisk terapi Skjematerapi EMDR Hvordan passer dine erfaringer inn i forhold til disse variantene? Blir det opplyst noe om hva slags type terapi det er snakk om? Ser ellers at det til og med skal være mulig å gjennomgå psykoterapi via Internett: https://tidsskrift.kognitiv.no/effekten-av-internettbasert-kognitiv-adferdsterapi-icbt-mot-panikklidelse-i-vestfold/

Det gjør det nok, men 80% av legene i spesialisthelsetjenesten og 20% av legene i primærhelsetjenesten? Hvis fastlegeordningen ikke fungerer så bra, kan det eventuelt ha noe med dette å gjøre, hvis det er slik at bare 20% av legene arbeider innenfor fastlegeordningen?

Her er nok en hovedfagsoppgave i fra UiB i fra 2018: Å motta andres åpenhet. https://nva.sikt.no/registration/0198f1e294a4-c0dacc22-80c2-4b32-8adc-8ce5c6efed95 Besvarelsen er skrevet i et forholdvsvis enkelt språk. Det brukes en enkelt forkortelse. Det er SoMe for "Sosiale Mdia". 2 personer har skrevet 16 sider hver, i løpet av et halvt års studium, og så har de intervjuet 8 ungdommer. Hvor mye tro og hvor mye verifiserbar vitenskap representerer dette? 90% tro på lærebøkenes innhold og 10% vitenskap via den subjektive tolkningen av ungdommens subjektive forklaringer? Men noen gullkorn, det finner man faktisk: Og: Hvis man kombinrerer disse faktorene: 1. En systematisk kampanje for markedsføring av psykisk sykdom i regi av "psykisk helse industrien". 2. Det er coolt og trendy å være lit "emo" og ha en psykisk sykdom. (For de som ikke har det.) 3. Studenter på hovedfagsnivå som ikke er i nærheten av å jobbe på det faglige nivå og innenfor de hovedmål for kompetanse som gjelder ut i fra forskriftens kompetansemål, og de er selv på "SoMe". Vil ikke effekten av disse faktorene lett kunne bli til det som vi nå ser i dag: Stadig flere får en diagnose for en psykisk sykdom. De som allerede er friske, de kan jo også forholdvis lett bli friske, men de som reelt sett er syke, de sliter kanskje med å oppnå noen større positiv effekt av behandlingen?! Kan noe av grunnen til at de registrerte forekomstene av psykisk sykdom går opp, samtidig som de oppnådde resultatene i fra behandlingen ikke er særlig gode, være at det falglige nivået i det psykologiske profesjonsstudiet rett og slett er for svakt, slik at diagnosene blir feil og de gode resultatene av behandlingen til dels uteblir? Kan dette også være noe av grunnen til at myndighetene nå har gitt ut en ny forskrift med svært omfattende kompetansekrav for profesjonsstudiet i psykologi? (Som gjelder i fra 01 Augist 2025, dvs nå for alle studiestedene.)

Men hver enkelt fastlege har ansvaret for ca 1.000 pasienter? Skulle ikke det bli 1 lege pr 1000 inbyggere? https://sml.snl.no/fastlegeordning

For å ha litt mer relavant materiele å jobbe med, så samlet jeg sammen en del najonale veiledere, inklusive et par stykker som jeg forstår nylig har blitt trukket tilbake. Ellers linker: https://www.helsebiblioteket.no/retningslinjer-og-veiledere/psykisk-helse https://www.helsebiblioteket.no/innhold/artikler/psykisk-helse/psyknytt/her-finner-du-retningslinjer-for-angstlidelser--samlet https://www.helsedirektoratet.no/forebygging-diagnose-og-behandling/psykisk-helse-rus-og-avhengighet/angst-og-depresjon https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/selvmordsforebygging-i-psykisk-helsevern-og-tsb https://www.legeforeningen.no/contentassets/308e31a34fb84ab59b7fe2cd0159c476/bup-med-innholdsfortegnelse-nt010719.pdf Edit: Fant også fram til kriteriene for hovedoppgaven ved UiO: https://www.uio.no/studier/emner/sv/psykologi/PSYC6100/ https://www.uio.no/studier/emner/sv/psykologi/PSYC6100/krav.html Interessant problemstilling: Er studieopplegget ved UiO i samsvar med den endringen i kompetansemål for studiet som begynte å gjelde i fra høsten 2025? Websiden deres refererer fortsatt til den gamle forskriften i fra 2020?! Stemningslidelser IS-1561.pdf bipolare-lidingar-nasjonal-faglig-retningslinje-for-utgreiing-og-behandling.pdf BIPOLARVEILEDER+VED+NASJONAL+GRUPPE.pdf

Nå er den oppgaven i fra 2002, og da var det nok andre regler som gjaldt. Men i dag, når lovgiver har utarbeidet en nokså detaljert plan for hva utdanningen skal inneholde og hvilke kompteatsen som skal oppnås (Se link over), vil det ikke da også være et krav om at hovedoppgavene må være i samsvar med og oppfylle kravene i forhold til disse kompetansemålene?! Av de hovedoppgavene i profesjonsstudiet i psykologi, som jeg har klart å finne fram til, så langt, så er det ikke en eneste en som handler om eller som er relatert til det som er dagens sentrale kompetansemål. Man har i stedet valgt å skrive oppgavene om forskjellig andre tema, som man har hatt interesse for. Er det noen av dere, her på forum, som l kan finne fram til en eneste hovedoppgave for profesjonsstudiet i psykologi, som er direkte relatert til hovedmålene for utdanningen? I så fall så kan vi jo gå gjennom den, med utgangspunkt i dagens kompetansemål. Vi bør i alle fall kunne si noe om den handler om behandling av pasienter, eller noe helt annet.

Takker for mange nyttige svar som bidrar til å bringe diskusjonen videre! Jeg tenkte: Men denne tråden handler da om "psykiatri og klinisk psykologi", skal tro om UiO har noen andre mål for profesjonsstudiet i psykologi enn å utdanne personell som kan stå for og gjennomføre behandling. Av de opplysningene som framgår på UiO sine websider, så framgår det jo at dette er en utdanning som har det som sitt mål å utdanne psykologer som kan stå for behandling av pasienter. Det finnes så vidt jeg kan se ikke noen andre mål for utdanningen. https://www.uio.no/studier/program/psykologi-profesjon/hva-lerer-du/ Så har UiO sin webside en link til en forskrift hos Lovdata som ble gitt ut i 2020 og som i dag er utgått. Når jeg så finner fram til den nye reviderte utgaven av forskiften, så finner jeg en detaljert plan for hva som skal være formålet og kompetansemålene for utdanningen. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2025-07-04-1468 Ut i fra de hovedoppgavene som jeg har funnet fram til nå, så finner jeg ikke en eneste en, som gjenspeiler dagens lovgitte kompetansemål for utdanningen. Slik ar de sentrale delene av målene for utdanningen formulert av lovgiver: (Hentet i fra forskriftens andre ledd, paragraf 2.) Jeg noterer meg ellers at for fagområdet "psykiatri" så ser vet vel ut som at utviklingen går litt i motsatt retning. I stedet for en innstramming av retninglinjer, så ser det ut til å heller gå mot en oppløsning og mot lokal styring: https://tidsskriftet.no/2025/10/debatt/mangel-pa-nasjonale-retningslinjer-innan-psykiatri

Innefor humanistiske fag, så har man jo lett for å mene akkurat det. Hele oppgavenbesvarelsen "henger jo i luften" ved at det er et rent "skrivebordsarbeide" uten noen form for interaksjon i forhold til den virkelige verden. Det legges ned som forutsetning i oppgavebesvarelsen at man kan stole blindt på alle autorative kilder og alle grunndata. Innenfor denne faggruppen så er dette kanskje ikke helt uvanlig? Dette kan vel være noe av grunnen til at all helsehjelp innenfor psykisk helsevern kanskje ikke skjer innenfor forsvarlige rammer, og at man har problemer med å dokumentere at behandlingen leder til noen større grad av tilfriskning (Ref Helsedirektoretet sin rapport rundt behandling av depresjon, som er linket inn over.) Eksempel på uforsvarlig helsehjelp: https://osloadvokatene.no/ble-feildiagnostisert-fikk-4-millioner-i-erstatning/ https://sykepleien.no/2023/10/76-prosent-flere-erstatningskrav-innen-psykisk-helse-pa-fem-ar "Psykiateren" er jo ellers en interesant person eller yrkeskategori i denne sammenheng. Her er det jo snakk om en fagperson som står i to forskjellige vitenskapstradjonner samtidig. Medisin som kanskje her et litt mer "naturvitenskapelig preg" og "psykologi" som kanskje er mer over mot humanistiske fag.

Hvis man nå går til en psykolog som har fått sin autorisasjon til å stille diagnoser etter å ha skrevet en hovedoppgave om støttegrupper, vil det da være slik at dette er en veldig presis diagnose, med klare kriterier, eller er det slik at kriteriene er forholdvis vagt formulert, slik at dette er noen man kan ha mulighet til å diskutere seg fram til, hvis man "kjenner etter" på den riktige måten, og legger vekt på å forklare "de riktige symptomer"? https://finnkode.helsedirektoratet.no/icd10/chapter/F90-F98 "Finne ut av det" må vel da bety: "Gi rett svar på spørsmål, slik at man kan få diagnosen"? Det hender jo ikke så skjeldent at ektefeller kommer til å ligne en hel del på hverandre i atferd, etter noen års samliv. Vil ADHD da kunne være "smittsomt", ved at man etter hvert lærer seg atferd og reaksjonsmønstre i fra ektefellellen, slik at man selv etterhvert også kan lære seg atferd, symptomer og svar på spøsrmål som leder fram til denne diagnosen? Hva med "autisme". Skulle det da også finnes noe slikt som "smittsom autisme", ved at man etterhvert lærer atferd og "svar på spørsmål" gjennom tid og via samlivet med en ektefelle, som har denne "personlighetsforstyrrelsen". Kan man da som ektefelle oppnå "personlighetsforstyrrelse", sånn litt over tid?

Ja, og det er jo det som er hele poenget. Dette er hovedoppgave i et studium som leder fram til et yrke der man skal stille diagnoser og foreta behandling av pasienter. Kritikken går på om dette er en hovedoppgave som er relevant nok i forhold til det å stille riktige diagnoser og foreta en behandling av pasienter som oppfyller de juridiske kravene til forsvarlighet. Da er vi vel faktisk enig i at "oppgave omhandler støttegrupper, hvilket verken regnes som behandling eller hvor det skal stilles diagnoser". Da må vel psykologen i dette tilfellet ha gjennomført en hovedoppgave som er uten relevans i forhold til arbeidet som "klinisk psykolog", altså en som stiller diagnoser og som behandler pasienter? - Det er jo i så fall dette som er poenget. Innenfor andre fagområder som naturvitenskap og teknologifag, så er jo hovedprinsippet at man kan etterprøve alle teorier og observasjoner, slik at man arbeider med en "sikker kunnskap". Det kan se ut som at man arbeider ut i fra en noe større grad av tro og trosfrihet, innenfor psykologifaget, der det for eksempel er fritt fram å tro at en hovedoppgave om støttegrupper kan lede fram til en kompetanse til å stille diagnoser og behandle pasienter på en forsvarlig måte.

Jeg synes ikke innholdet i denne hovedoppgaven er komplisert, på noen måte, tvert i mot vil jeg vel heller si. Jeg tenkte faktisk den tanken å skrive om innholdet , og reformulere det i et ordinært språk, ca tilpasset det man finner i den videregående skolen, og så legge til nødvendige forklaringer, og så se hva man da sitter igjen med. Men hovedoppgaven er på 63 sider, og hvis man så skal skrive en slags "kommentarutgave", så er man jo raskt oppe i flere hundre sider. Det er jo mange rare hobbyer man kan ha, og jeg synes vel at dette blir litt spesielt. Men hvis det er avsnitt eller deler av innholdet som framstår som uklart, så kan vi da forsøke å tolke det som måtte være interessante deler av innholdet her. Det skulle jo ikke behøve å ta så lang tid. Grunnen til at jeg bruker betegnelsen "maktspråk", det er, ja en fator at det er brukt en del fremmedord og forkortelser som jeg vil tro kan framstå som litt uforståelig for folk flest. Samtidig så kan alle disse fremmedordene og alle de forkortelsene som er brukt også forklares i et forholdvis dagligdags språk og formidle det samme meningsinnhold. Gjennom måten man man bruker fremmedordene og fokuserer på et "internt stammespråk", på så eskluderer man i utgangspunktet mange lesere, fra å få tak i meningsinnholdet. Oppbyggingen av argumentasjon kan også oppfattes og leses som "manipulerende" ved at den gir uttrykk for en grad av "vitenskapelighet" og sikkehet i konklusjonene, som det reelt sett ikke nødvendigvis finnes dekning for. Forfatteren har ikke selv vært i kontakt med noen av pasientene og bygger alle grunnleggende fakta og forusetninger for arbeidet på innrapporterte data i fra 3'dje part, uten at det blir gjort noe for å verifisere om data og foursetninger faktisk stemmer overnes med virkeligheten. (Hvis det er noe som jeg ikke har fått med meg, så er det bare å legge en beskjed.) Lørebøker refereres til som autorative sannheter, nærmest på samme måte som en predikant refererer til bibelsteder, uten at det blir gjort noen nærmere vurdering av om hvorvidt lærebokens innhold faktisk medfører riktighet. Det referes også til lærebokforfatterens erfaringer, men ikke til forfatterens egen erfaring i interaksjon med et virkelig miljø. Jeg synes ikke oppgavebesvarelsen er dårlig. Jeg synes tvert imot at den er framragende god, innenfor sin sjanger. Samtidig så viser den vel at den type "vitenskapsteori" som man gjerne bruker innenfor humansistiske fag, inklusive psykologi ikke alltid og nødvendigvis leder fram til de riktige konklusjoner. Man har for eksempel lett for å referere lærebøker og forfattere som autorative kilder, uten å stille nødvendige spørsmål, og man har også let for å basere seg på 3'dje parts opplysninger, uten å verifisere om opplysningene faktisk stemmer. (I motsetning til det som gjelder for naturvitenskapene, der man har større krav til verifiserbarhet.) Jeg vil mene at det må kunne være relevant å kunne stille spørsmål om noe av grunnen til at det finnes en del feildiagnoser og behandlinger som ikke virker, eller som må gjøres på nytt, innenfor den kliniske psykologien kan ha noe å gjøre med de vitenskapsmetoder som man anvender, slik at behandlignen i praksis ikke alltid oppfyller kravene til forsvarlighet i Lov om Helsepersonell, og annen relevant lovgivning. Kan for mange prosent "tro" og får få prosent "vitenskap" medføre at man får for mange feildiagnoser og for mange behandlingsopplegg som ikke fungerer helt optimalt? Eksempel på praktisk diagnostikk, hentet i fra Dagbladet: https://www.dagbladet.no/kjendis/forstatt-adhd-litt-feil/84229469

Jeg vil oppfatte "domenet" for å gi diagnoser og behandling å være at man kan regne med at både diagnoser og behandlingsopplegg, holder et faglig nivå, slik at man kan regne med at både diagnostikk og behandling skjer ut i fra en tilstrekkelig grad av forsvarlighet. Hvis psykologen utøver sin virksomhet uten å oppfylle de lovgitte kravene til forsvarlighet i diagnostikk og behandling så vil jo vedkommende kunne miste sin autorisasjon som psykolog. Det finnes jo også mange eksempler på psykologer som har mistet sin lisens på grunn av at kravene til forsvarlighet i utøvelsen av yrket ikke har vært ivaretatt. https://www.helsetilsynet.no/globalassets/opplastinger/publikasjoner/artikler/god_praksis_faglig_forsvarlighet.pdf

Jeg får bare opp en meldign om at det ikke er tilgang i fra utlandet, men du kan jo forsøke å søke opp noen av de gamle lærebøkene for elektrikerfaget selv. https://www.nb.no/search?q=vk1 elektriker https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2011053008047 det som stort sett blir feil, ved bruk av gamle bøker det er jo at nyere regler og bestemmelser ikke er med, men den grunnleggende elektroteorien er jo for det aller meste akkurat den samme.