Camlon

For 15 år siden var Norge helt på topp sammen med Sveits. Nå har Sveits dobbelt så høy nettolønn som Norge. Om vi har fått dårligere råd kan diskuteres, men Norge har utvilsomt blitt mindre rik sammenlignet med andre land.

Har du noen konkrete dommer eller kilder som underbygger det du sier? Så vidt jeg kjenner til, legger EMD stor vekt på barnets beste, de mener bare at det er til barnets beste at barna får samvær med sine biologiske foreldre, dersom det er mulig.

Jeg tenkte på internettleverandøren. Men siden du vet en del diskusjon.no, vil denne loven gjøre det mulig å hente IP-er fra diskusjon.no?

De har allerede tilgang til folks IP-addresse til å etterforske kriminalitet. Dette er bare en oppmykning hvor de også kan bruke det til å forebygge kriminalitet. De kan alltid åpne en fiktiv etterforskning for å finne ut hva du gjør på nett, så jeg ser ikke den store forskjellen utenom at de kanskje vil gjøre det litt oftere i fremtiden.

Du ber meg google BIEN, men det virker som du selv ikke har gjort det. For BIEN, altså Basic Income Earth Network, definerer borgerlønn som universell, individuell og ubetinget. Det skal gis til alle, uavhengig av inntekt, formue, familiesituasjon eller arbeidsevne. Når du snakker om en "nyansert" modell hvor man kanskje ikke gir til barn, hvor det kanskje trappes ned ved høy inntekt, og hvor NAV fortsatt skal spille en rolle, da snakker du ikke lenger om borgerlønn. Da snakker du om en garantert minsteinntekt eller sosial støtte med et nytt navn. Du kan gjerne mene at vi bør reformere velferdsstaten, men da må du være ærlig om hva du faktisk foreslår. Å bruke begrepet "borgerlønn" samtidig som du fjerner dets grunnprinsipper, gir ingen mening og tyder mest av alt på at du ikke har satt deg skikkelig inn i hva begrepet faktisk innebærer.

Hvordan skal jeg vite at du ikke mener barn også skal omfattes? En borgerlønn på 250.000 i året er uansett ikke nok for en alenemor med barn og da må man bygge opp støtteordninger igjen. Det gir heller ikke mening å trekke fra skatt når man snakker om utgifter. Når staten gir 250.000 til alle voksne, er det en kostnad, uavhengig av om noe kommer tilbake i skatt. Brutto er derfor relevant. Det er heller ikke riktig å trekke fra de som har inntekt, siden borgerlønn skal komme på toppen av annen inntekt. Dagens system har sine svakheter, men det betyr ikke at borgerlønn som første steg er et realistisk alternativ eller at vi må finne et helt annerledes system.

Hvis alle, inkludert barneløse, uansett må ta støyten, hvorfor ikke heller gi større insentiver for å få barn, i stedet for bare å fordele konsekvensene av at for få får barn mest mulig rettferdig?

Borgerlønn til alle voksne i Norge på f.eks. 250 000 kroner i året vil koste over 1 000 milliarder kroner årlig, nesten hele statsbudsjettet. Hvordan skal det være første steg?

Du skriver at vi "velger selv hvordan nedgangen skal ramme". Men det stemmer ikke helt. Det finnes en regning for eldrebølgen, og den må fordeles. Hvis barnefamilier både skal få barn og ta støyten, så fjerner man jo bare enda mer av insentivene til å få barn og forsterker problemet. AI og teknologi kan erstatte arbeidskraft, men det løser ikke behovet for mennesker i omsorg og helse eller mangel på skatteinntekter. I tillegg kommer teknologien med egne kostnader som økt arbeidsledighet og økte forskjeller og gevinstene havner trolig hos techgiganter i USA, ikke i den norske velferdsstaten. Så hvordan ser du konkret for deg at vi håndterer en fruktbarhet rundt 1? Når befolkningen halveres for hver generasjon, og det blir stadig færre unge til å bære stadig større utgifter?

Det er lite som tyder på at fruktbarheten vil øke. Teknologien gjør det stadig mindre fristende å få barn, boligprisene fortsetter å stige, og trenden med at flere velger å bo uten partner har bare startet. Å få barn krever både mer tid og mer penger enn før, mens alternativene blir enklere og mer tilgjengelige. Uten nye insentiver er det mye mer realistisk at fruktbarheten fortsetter å falle. Derfor handler dette ikke om forskjellen mellom 1,4 og 1,7, men om hva som skjer når fruktbarheten nærmer seg 1, noe vi allerede ser i flere land. Da halveres befolkningen for hver generasjon. Da er ikke spørsmålet lenger om vi kan justere pensjonssystemet eller forlenge yrkeslivet. Det blir rett og slett for få mennesker igjen til å opprettholde økonomien, arbeidsstyrken og velferdsordningene. Og regningen for dette havner ikke bare hos barnefamiliene, men også hos unge voksne, ofte single, som allerede står i en presset situasjon. Vi må derfor enten kutte eller øke skattene uansett. Spørsmålet er om vi gjør det nå, mens vi fortsatt har mulighet til å snu utviklingen, eller om vi venter til det er for sent og må gjøre det bare for å dekke utgiftene til en voksende eldrebølge.

PiS vant nylig valget, og i Østerrike ble FPÖ største parti, det tyder ikke på at høyreradikalismen er på tilbakegang. Vi ser samtidig en slags motsatt Trump-effekt. Trump er så upopulær her at han svekker støtten til høyreradikale partier. Skulle en demokrat vinne valget, kan det fort bli et tilbakeslag.

Det er ikke uvanlig å ikke bli syk en eneste dag, men vi kan fortsatt smitte. Man smitter også før man får symptomer. Det er derfor håpløst å fullstendig unngå smitte. Det viktigste er at man ikke drar på arbeid mens man er syk for å unngå høye doser med smitte. Om det skjer etter 1 eller 10 dager er individuelt.

De aller fleste blir smittet av de som ikke har fått symptomer og de som drar på arbeid når de er midt i sykdommen. Det er derfor ikke nødvendig å vente til man er helt frisk.

Det var et godt innlegg, men jeg må korrigere dette punktet. Norge har et lavere skattenivå hovedsakelig på grunn av oljeinntektene. Uten hundrevis av milliarder i petroleumsinntekter ville skattene måtte økes betydelig for å opprettholde dagens velferdsnivå. Sammenligner man Danmark med andre velferdsstater som Sverige, Finland og Frankrike, har Danmark ikke et høyere samlet skattenivå. Det kan fremstå slik dersom man kun ser på inntektsskatt, men det skyldes at Danmark ikke har arbeidsgiveravgift, mens Sverige har rundt 31 % og Frankrike er over 40 %. Danmark har heller ikke spesielt høyt offentlig forbruk som andel av BNP. Danmark ligger på 46,5 %, Norge på 49 %, Sverige på 50 %, Frankrike på 57 % og Finland på 58 %. Å tvinge bedrifter til å beholde ansatte som ikke fungerer, er ikke gratis. Kostnadene havner til slutt hos samfunnet, gjennom lavere produktivitet, færre nyansettelser og svakere økonomisk vekst. I praksis er det også slik at langt flere permitteres enn sparkes for dårlig innsats, og enda flere som faller ut av arbeidslivet på grunn av sykdom eller uførhet. Det er derfor feil å hevde at Danmarks arbeidsmodell fører til et høyere skattenivå enn Norges.

Fruktbarheten har falt i over hundre år. Hovedårsaken er at den teknologiske utviklingen har gjort det å få barn til en kostnad, både økonomisk og tidsmessig, i stedet for å være en ressurs. Nå forsterkes dette av høye boligpriser og all underholdningen som kjemper om tiden og oppmerksomheten vår. Når kostnadene ved å få barn, både økonomisk og tidsmessig, øker, bør det ikke overraske noen at fruktbarheten faller. Du sammenligner det med en kronisk sykdom, som kreft, noe vi bare må lære oss å leve med. Men hva skjer når arbeidsstyrken krymper og velferdsordningene ikke lenger går opp? Eldrebølgen forsvinner ikke, den fortsetter bare å legge mer og mer av regningen over på unge mennesker, ofte enslige, som allerede bærer en tung byrde. Hvordan ser du for deg at de skal klare det? Bare for å presisere, jeg sier ikke at løsningen er høyere skatter. Det finnes andre alternativer, som for eksempel å kutte i offentlige tjenester til eldre og uføre. Det kunne faktisk gitt en sterkere økonomisk motivasjon for å få barn og bygge familie. Men det er neppe noe som vil selge politisk i Norge.