Camlon

Der flyttet du målstengene ganske drastisk. I forrige runde var singelliv og barnløshet "frivillige avveininger" og personlige ønsker om selvrealisering. Nå argumenterer du plutselig med at menn "sliter med å få innpass". Da er du jo i praksis over på mitt premiss. Dette handler om ufrivillige barrierer, ikke bare koselige luksusvalg. Når jeg sier at vi ikke er på det stadiet i debatten, snakker jeg om diskusjonen mellom deg og meg, ikke samfunnsdebatten generelt. Grunnen til at vi ikke diskuterer konkrete tiltak, er rett og slett at det er meningsløst å diskutere tiltak med en som nekter for at problemet eksisterer. Å avfeie boligmarkedet og familiepolitikk som irrelevant for dating og ensomhet blir dessuten altfor snevert. Økonomisk og sosial trygghet er selve fundamentet for at folk i det hele tatt tør å satse på langvarige forhold.

Ideen om at kjernefamilien ble oppfunnet under den industrielle revolusjonen for å tvinge folk inn i 8 til 4 jobber, bommer på historien. Mennesker har hatt parrelasjoner og oppdratt barn sammen i tusenvis av år, lenge før samlebåndet i det hele tatt eksisterte. Det ligger også et ganske tydelig hykleri i å påstå at parforholdet er det som driver forbrukersamfunnet. Sannheten er jo stikk motsatt. Enkeltindivider som bor alene er langt mer ressurskrevende per capita enn familier. Når en person opptar en hel bolig alene og må ha sin egen vaskemaskin, kjøleskap og TV, er forbruksavtrykket langt høyere enn når en familie deler på de samme tingene. Veksten i alene-husholdninger er en ren gavepakke til konsumsamfunnet du misliker.

Jeg har mer enn nok av konkrete ideer og løsninger, enten det gjelder å gjøre noe med boligmarkedet for unge eller endre familiepolitikken. Men det er en helt bevisst grunn til at jeg ikke legger frem noen liste her. Vi er rett og slett ikke på det stadiet i debatten. Før vi i det hele tatt er enige om premisset, altså om ensomhet og ufrivillig barnløshet faktisk er strukturelle samfunnsproblemer som krever politiske løsninger, eller om det bare handler om frivillige avveininger og personlige ønsker om selvrealisering, slik du fremstiller det, gir det null mening å krangle om hvordan tiltakene skal se ut. Du etterlyser en detaljert byggeplan for et hus du ikke engang mener vi har behov for å bygge.

Når du påstår at "alle kvinner bare kan velge å få barn om de vil", avfeier du i praksis at kvinner overhodet kan slite med å finne en partner eller møte biologiske barrierer. Det er en ganske drøy bagatellisering. Sannheten er at den aller største årsaken til permanent barnløshet i Norge er mangelen på en stabil samlivspartner i de mest fruktbare årene. Dette er hva forskerne definerer som ufrivillig sosial barnløshet. Man kan ikke trylle frem en partner eller vedta et stabilt parforhold med ren viljekraft. Når selve forutsetningene mangler, og det biologiske tidsvinduet lukkes, er det ikke snakk om en avveining, da er barnløsheten presset frem av omstendighetene, uansett hvor mye du later som om kvinner aldri sliter med å finne en stabil samlivspartner. Dette bekreftes også av dataene fra SSB. Norske spørreundersøkelser viser at det ønskede barnetallet har ligget stabilt på rundt 2,2 barn i flere tiår. Folk har altså ikke sluttet å ønske seg familie, det er rammene rundt som svikter, slik at mange aldri får muligheten til å ta det valget du påstår er så ukomplisert og fritt. Her er du igjen over i ren synsing som står i direkte strid med de offisielle dataene vi har på livskvalitet i Norge. Hvis du sjekker studiene til Thomas Hansen som er seniorforsker ved FHI og NOVA og er ekspert på ensomhet, er konklusjonene tydelige: Å leve uten en partner er den sterkeste risikofaktoren for ensomhet i den voksne befolkningen. Dataene viser at et godt vennenettverk ikke kompenserer for mangelen på en samlivspartner. Denne effekten er i tillegg enda sterkere for menn enn for kvinner. Det finnes altså ingen "enklere måter" som magisk løser dette på samfunnsnivå. Parforholdet har en helt unik beskyttende effekt mot ensomhet, og denne effekten kan ikke erstattes av andre sosiale tiltak uansett hvor mye du personlig mener det burde gå an.

Det er fint at dere fant gode løsninger for deres familie, men eksemplene dine illustrerer egentlig nøyaktig det som er poenget mitt. Når løsningen på logistikken er at man må kjøpe en 7-seter, bygge om kjøkkenet til soverom, eller konsekvent bestille to hotellrom i stedet for ett, så beskriver du nettopp de barrierene som eksisterer for tre eller flere barn. Du viser at det er mulig for de som er ekstra motiverte, men det endrer ikke det faktum at samfunnet legger opp til et naturlig tak på to. I tillegg er det en betydelig forskjell på rammene da du etablerte deg, og rammene for dagens unge. Huset du kjøpte til under en million kroner på tidlig 2000-tall eksisterer rett og slett ikke for en ung familie i dagens "klin kokos" boligmarked. Det er nettopp dette som er forskjellen på individ og samfunnsnivå. Enkeltindivider kan alltids finne kreative løsninger med nok vilje og midler, men når vi ser på demografi for en hel befolkning, må vi forholde oss til hva folk flest har vilje til å gjennomføre.

Ikke helt riktig. Baksetet ble tradisjonelt dimensjonert for tre personer, men innføringen av strenge og fornuftige krav til barneseter de siste tiårene har i praksis redusert kapasiteten til to barn i en standardbil. Det er en rent fysisk barriere, ikke et komfortvalg. Her fremstiller du det som om barnløshet primært er et bevisst og frivillig valg, men statistikken forteller en helt annen historie. Undersøkelser fra SSB viser at nordmenn ønsker seg betydelig flere barn enn de faktisk ender opp med å få. Det er altså ikke manglende interesse som er problemet, men det som hindrer dem å etablere en familie. Vi har politiske verktøy for å løse dette også, men da må vi først anerkjenne ufrivillig ensomhet og barnløshet som strukturelle problemer som er verdt å løse, i stedet for å avfeie dem som sosiale tapere som ikke fortjener hjelp.

Du forstår at eksempelet ditt med sosial angst beviser poenget mitt? Det viser at den psykologiske sperren er det virkelige problemet, som er det du bare ber dem "jobbe med".

Selv om du har rett i at utseende ofte brukes som en lettvint unnskyldning, gjør ikke det de underliggende problemene enklere å løse. Du forveksler det å identifisere en feil med det å faktisk fikse den. Det er en ren mekanisk oppgave å endre klesstil, klippe håret eller dra på treningsstudio. Å endre dype personlighetstrekk, overvinne sosial angst eller hente inn tiår med manglende sosialisering i voksen alder, er derimot noe av det vanskeligste man kan gjøre.

Du har rett i at mange overdriver hvor viktig utseende er og at sosiale evner er viktigere, men du tar helt feil når du hevder at det er enklere å forbedre enn utseendet. Sosiale evner er hovedsakelig basert på tidlige erfaringer og genetikk og er ikke noe man lett kan endre.

Å fokusere utelukkende på de etablerte fordi tiltakene er konkrete, er å doble innsatsen på en strategi som allerede feiler. Det du overser, er at samfunnet vårt er designet for maksimalt to barn. Alt fra leilighetsstørrelse, hotellrom til barneseter i biler er kalibrert rundt dette. Ingen økonomiske insentiver i verden vil få majoriteten av etablerte par til å gå for tre eller fire. Når andelen som forblir permanent barnløse øker kraftig, er vi demografisk dømt. Det er ikke mulig å kompensere for denne økningen ved å presse de etablerte til å få enda flere barn, fordi den fysiske infrastrukturen rundt dem setter en effektiv stopper. Hvis man insisterer på å bare bruke de verktøyene som er enkle å administrere, fremfor å gjøre noe med hindringene som hindrer folk i å etablere seg, så har man i praksis kapitulert.

Det er faktisk du selv som gir det beste svaret på hvordan disse stabile rammene skal se ut. Når du peker på at boligmarkedet har "klin kokos høye priser", og at økonomisk utrygghet gjør at unge utsetter å stifte familie, så beskriver du noen av de strukturelle hindringene jeg snakker om. Det er nettopp her utfordringen ligger. Det handler om å skape politiske og økonomiske rammer som gjør det trygt for unge mennesker å etablere seg og stifte familie. Det er derfor helt unødvendig å dikte opp en dystopisk undertone om å tvinge kvinner til noe som helst, eller å dra inn global dødelighetsstatistikk for fødsler. Jeg har ikke snakket om å fjerne det frie valget. Det er tvert imot snakk om å gi folk den økonomiske og strukturelle friheten til å faktisk kunne velge familieetablering, i stedet for at markedskreftene og boligprisene tvinger dem inn i ufrivillig singelliv og barnløshet. Hvis vi reduserer en global demografisk krise til at folk bare har "dårlig oppførsel" på Tinder, overser vi de økonomiske hindringene som du selv nevner her.

Du ser problemet fra feil ende. Politikkens oppgave er selvfølgelig ikke å fungere som en statlig dating-app for å hjelpe noen i ettertid. Oppgaven er å forebygge at folk faller helt utenfor i utgangspunktet. Dette forklarer også hvorfor det er så ekstremt vanskelig å fikse fødselstallene etter at de først har kollapset og vi må ikke vente til krisen blir absolutt som i Sør Korea. Økonomiske insentiver som billigere barnehage eller kutt i studielån fungerer kun for etablerte par som vurderer barn. For de som står helt utenfor familiestrukturene, har slike tiltak null effekt. Du kan ikke stimulere en familieøkonomi som ikke eksisterer.

Det er bra vi er enige om det viktigste her. At en partner er den absolutt sterkeste beskyttelsen mot ensomhet i voksenlivet for folk flest. Når du spør hvorfor dette rammer menn hardest, har forskningen et ganske klart svar. Det handler ikke så mye om mannsoverskudd, men om hvordan menn og kvinner bygger nettverk. Kvinner er statistisk sett langt flinkere til å ha dype, fortrolige vennskap utenom et forhold. Menns vennskap handler mye mer om felles aktiviteter. For veldig mange menn er partneren den eneste de faktisk snakker med om dype, personlige ting. Når en mann blir stående helt alene, mister han en type støtte som kompiser på puben eller fotballbanen ikke klarer å erstatte på gruppenivå. Når 40% av de som bor alene uten kjæreste oppgir betydelig ensomhet, og andelen som er barneløse og bor alene øker kraftig, så er det ikke lenger bare snakk om uflaks eller dårlig oppførsel. Da er det et samfunnsproblem. Familien er selve grunnmuren i samfunnet vårt. Når færre etablerer familier, mister vi det tetteste sikkerhetsnettet vi har for å ta vare på hverandre og for å sikre fremtiden. Et samfunn der en stor del av befolkningen blir boende helt isolert hver for seg, blir langt mindre stabilt. Det skaper et press som hverken tilfeldige venner eller velferdsstaten klarer å fange opp alene. Derfor må vi behandle dette som en felles utfordring der samfunnet må legge til rette for stabile rammer og familieetablering, i stedet for å redusere alt til et spørsmål om folks personlige oppførsel på datingmarkedet.

Å drive med ordkløveri om at "å være alene ikke er det samme som å være ensom" endrer ikke fakta. På befolkningsnivå henger disse kurvene knallhardt sammen. Ifølge SSBs livskvalitetsundersøkelser er sivilstand og boforhold de desidert sterkeste faktorene for ensomhet. Blant de som er 25 - 44 år så er 9.4% av de i parforhold med barn betydelig ensomme, mot 40.3% av de som bor alene uten kjæreste. Thomas Hansen, ensomhetsforsker ved NOVA/OsloMet, har fastslått gjennom flere studier at en partner er den absolutt sterkeste bufferen mot ensomhet i voksenlivet. Forskningen hans viser tydelig at venner og storfamilie på gruppenivå ikke kan erstatte den strukturelle støtten som ligger i et samliv og dette rammer menn aller hardest. Når andelen aleneboende og barnløse eksploderer, følger ensomheten etter i nøyaktig samme kurve. Det er ren årsak og virkning, ikke to uavhengige statistikker du kan bortforklare med unntak. https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/levekar/statistikk/livskvalitet https://www.oslomet.no/forskning/forskningsnyheter/ensomhet-ikke-bra-for-helsa

Årsaken er fagforeninger som presser igjennom høy lønnsvekst i sektorer hvor lønnen er allerede for høy. Ser vi på siste lønnsvekst så var det offentlig administrasjon som fikk høyest lønnsvekst (5.7%) og helse som fikk lavest (3.4%), stikk motsatt av hvor vi mangler arbeidskraft. https://www.ssb.no/arbeid-og-lonn/lonn-og-arbeidskraftkostnader/statistikk/lonn/artikler/hoyest-lonnsvekst-i-toppen