leticia

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

.

Nå mente ikke jeg at man skulle unngå at folk blir uføre i den forstand at vi skal ha en nullvisjon for antall uføre. Men hva i samfunnet vi kan forbedre slik at færrest mulig blir det. Det er bra for den enkelte uføre og for samfunnsøkonomien i sin helhet.

Ja den handler om uførhet, men likevel så virker det veldig en stund som om den gikk over til å handle om gaming 😅 Da kan den liksågodt handle om kjønn også. Det er hvertfall mer relevant, ettersom kvinner oftere blir uføre, får dårligere hjelp i helsevesenet, og oftere også har lavere inntekt enn menn, som igjen slår mer negativt ut når de blir uføre. Jeg er egentlig litt mer opptatt av hva man kan gjøre for å UNNGÅ at folk blir uføre enn uførediskusjonen i seg selv. Det er i helsevesenet man sitter på løsningen. Helsevesenet og skolen (som vi har vært innom på før i tråden angående mobbing o.l.) Og hvis hvilket kjønn man er skal ha noe å si for hvilken hjelp man får og hvor fort man får den, så har kjønn veldig mye å gjøre i denne debatten. https://www.dagbladet.no/meninger/helsevesenet-er-ikke-lagd-for-kvinner/80391765 https://sykepleien.no/2024/08/studie-kvinner-far-darligere-smertelindring-enn-menn-pa-akuttmottak https://psykologisk.no/2024/08/adhd-hos-kvinner-i-fortiarene-en-etterlengtet-diagnose-eller-en-oversett-lidelse/

https://www.forskning.no/kjonn-og-samfunn-okonomi/na-er-det-dokumentert-kvinner-tjener-mindre-enn-menn-i-samme-jobb/2117421 Dette er fra 2022. Nå viser det seg at det argumentet som vanligvis blir brukt, ikke er så gyldig lenger. For ofte forklares lønnsforskjellene mellom kjønnene med at kvinner velger å jobbe i yrker som har lavere lønn. En ny studie konkluderer med at dette ikke er hele forklaringen. Bare halve forklaringen – Dette er bare halve forklaringen. Den andre består av at kvinner får mindre betalt enn menn i samme jobb.

Men siden vi langt fra opererer ut fra et likestilt rettferdighetsprinsipp i samfunnet så vil det også bli nødt til å være en del av kjønnskampen når man tar opp disse spørsmålene om økonomisk fordeling. Den dagen kvinner får lik lønn for likt arbeid, ikke får dårligere behandling i helsevesenet enn menn, samt at menn tar ut like mye fødselspermisjon som kvinner, her også ulønnet permisjon, og også gjør sin andel på hjemmebane, så kan vi snakke om at det ikke også handler om kjønnskamp. Det er en grunn for at det som oftest er menn som betaler bidragene, ikke kvinner. Det er i hovedsak fordi det oftest er de som tjener mer, men også fordi at kvinner oftere får omsorgen for barna etter et brudd. Det har alt med kjønnskamp å gjøre dette. Både for kvinner og for menn.

Dette var nok mer vanlig før i tiden da det som regel var en som var forsørger og den andre tok ansvaret hjemme. Vi tolker nok denne loven litt forskjellig, eller så snakker vi rundt hverandre. Det er ikke slik at den ene kan overforbruke, altså f.eks dra på dyre reiser, holde på med dyre hobbyer osv og forvente at den andre ektefellen skal sponse dette. Med forsørgerplikt så tenker jeg mer på at man skal ha det man trenger i det daglige, altså bolig, klær, mat (som du er inne på). Man må kunne sette ned foten hvis det går fra nødvendig til overdrevent sløsing. Trenger hun 40 par sko, eller holde det kanskje med et sted mellom 2 og 5 liksom

Fordi foreldrenes inntekt gjenspeiler (normalt) hva som drypper på barnet. Husk, dette bidraget skal gå til barnet, ikke den andre forelderen slik som mange (spesielt fedre, ettersom det oftest er de som betaler bidrag) synes å tro. Dette scenarioet syns jeg blir vanskeligere å forklare på en god måte. Men... - den uføre får jo faktisk barnetillegg i uføretrygden hvis denne har lav nok inntekt til å motta dette, og dette tillegget er ganske høyt hvis man får det uavkortet. Jeg syns faktisk det er en god ide at man justerer samværet ned for den uføre, og da tenker jeg ikke helst pga økonomien, men ut fra hvor godt den uføre greier å følge opp barnet / barna i det daglige sammenlignet med en som er frisk. Men jeg ser likevel poenget ditt med det økonomiske her altså. Har man flere barn som man har ansvar for så kan man sitte igjen med ganske mye i totalt barnetillegg, pluss at man også får bidrag fra den andre, så ja, jeg ser absolutt poenget ditt angående økonomien. Men barnetilleggene vil også regnes som en del av den uføres inntekt, så vidt jeg vet, slik at det kanskje kan føre til at forskjellen på den uføre og den med median inntekt ikke vil være så utslagsgivende med tanke på hvor stort bidraget vil være. Og til slutt, et bidrag vil aldri veie opp for hva det egentlig koster å ha et barn. Ettersom bidraget skal dekke mer enn mat og klær, andel av boutgifter (altså barnets del av husleie osv) er også medregnet i dette. Men når man snakker om 50 / 50 fordeling her så blir det jo noe annet enn hvis barnet bare bor hos den ene.

Tro hva du vil, statistikken på dette er tydelig, selv om en liten forklaring er pga medisinske fremskritt også, men disse utgjør ikke en så stor andel som de jeg referer til i det du siterer. Jeg har forresten også allerede nevnt det du sier tidligere i tråden, så kan være en fordel å lese litt nøyere før du går i "piggsvin" - modus... Forutinntatt? Du aner ingenting om meg ut fra det lille du ser hva jeg skriver her. Og jeg ser heller ikke noe poeng å forklare omfattende, men jeg har bl.a. hjulpet folk med det juridiske i forhold til klagesak.

Jeg tror det er helt andre årsaker til at som du sier "folk skyr uføre på sjekkemarkedet". For min egen del så ville det vært funksjonsevnen, og da spesielt med tanke på psykisk sykdom som ville vært avskrekkende. Det hadde jeg ikke orket å håndtere. Enig i at dårlig økonomi er en ulempe i forhold, sannsynligvis aller verst ulempe for den som har den dårlige økonomien. Denne vil nok alltid føle seg underlegen økonomisk, og har man sykdom i tillegg så må det være forferdelig vanskelig. Barnebidrag som du nevner, syns jeg at det er en selvfølge at man skal betale etter evne. Hadde man bodd sammen med begge foreldre så ville man som forelder uansett brukt endel penger på barnet. Forsørgerbidrag til den andre forelderen er vel noe som bare skjer ytterst sjeldent. (da tenker jeg på de tilfellene hvor man ikke bor sammen med den andre forelderen lenger). Du tenkte kanskje på forsørgerplikten i ekteskapsloven. Det er ikke slik at man skal sponse den andres overforbruk, bare det man trenger til forsørging. Sånn sett så er det enklere økonomisk å være sammen med en uføretrygdet / lavtlønt enn en som tenker at en karriere som "tradwife" kunne vært fint. Det er vel også ganske mye som kan reguleres her, via ektepakt, særeie, samboerkontrakt o.l.

Det er også en sterk medvirkende årsak på hvorfor antall unge uføre har gått i været cirka samtidig med innførselen av sosiale medier sannsynligvis.

Sverige har dobbelt så høy befolkning. Men nå snakket ikke jeg om folk i antall, men i prosent av arbeidsstyrken. Her ligger Sverige sin arbeidsledighet på 8 %, mot Norge sin som ligger under 4 %. Hva får de arbeidsledige i Sverige? Får ikke de trygd? Man må se på totalen av trygdemottakere, ikke bare på en enkel form for stønad, slik som uføretrygden (eller arbeidsledighetstrygden).

Sverige har dobbelt så høy arbeidsledighet som oss, så om de er så mye bedre på å få folk i arbeid er kanskje ikke så sant. Men det kan godt hende at du har rett når det gjelder at de er flinkere med tilrettelagte arbeidsplasser.

Det er en forklaring. Men vi har også endel folk som aldri kommer gjennom vgs. Det kan handle om forskjellige diagnoser og fødselsskader. Uansett så virker det som om høyere utdanning beskytter endel med tanke på uførhet, selv om sykdommer og ulykker selvsagt kan ramme alle.

Det er sant at uføre kan skape verdi. Men denne kapitalverdien gir seg normalt ikke utslag i endring av trygden. Så kan man tjene penger ved vanlig arbeid i tillegg. Hvis man går fra 100 % uføretrygdet til 100 % i jobb over tid, vil jeg påstå at man ikke lenger kan regne seg selv som ufør. De aller fleste uføre har ikke høyere utdanning enn vgs, endel av dem ikke det engang. Det er kun ca 20 % av de uføre som har høyere utdanning. Sammenlignet med befolkningen totalt så er det ca 35 % som har høyere utdanning. Det er klart at det vil være utfordrende å finne muligheter hvis man knapt greide vgs, og kanskje ikke det engang. Men vi har også sett eksempler på folk uten utdanning som greier seg veldig bra, så ingen regel uten unntak, tenker jeg.