JK22

https://x.com/Faytuks/status/2008687511099633793 Trump solgt de amerikanske idealene for tretti til femti millioner oljetønner... den daglige produksjonen i Venezuela er på 0,9 mill. tønner, det er bare en-to mnd. produksjon, og halvparten av dette er allerede lagret fra før. Han sier dessuten rett ut at han vil ta pengene fra oljesalget for egen skyld " - to benefit the people of Venezuela and the United States - " dette er ikke presidentens ansvar, det er kongressen som ifølge konstitusjonen skal ha ansvaret for alle statlige inntektene. Nå tror jeg amerikanerne vil bare bli enda mer oppgitt. De vil ha resultater, ikke korrupsjon!

Et positivt tegn i dette er at kongresslederne hadde kalt inn Rubio til hastemøte omkring Grønland, som kan tolkes at de omsider forstå den enorme faren med aggressivitet mot Danmark omkring annektering av Grønland, som ifølge en amerikansk-dansk forsvarsavtale praktisk talt er "free zone" for militær aktivitet som del av NATO-samarbeidet. Men da Rubio gikk vekk, satt senatorene og kongressmedlemmene fra begge partier i voksende bekymring fordi han forsikret dem om at truslene egentlig er å presse Danmark til å "selge" fremfor å lansere en militærsinvasjon. Dette er helt motsatt fra det som kom annetsteds. Det bables om Europa vil tape en krig mot USA - det er ikke sant; de store avstandene over Atlanterhavet betyr i realiteten at bare utplasserte amerikanske styrker på det europeiske kontinentet kan slåss, og de kan bli raskt nøytralisert i deres basene av topptrente utrykningsstyrker som kan ta fordel av sterk motvilje blant de amerikanske soldatene. De europeiske flystyrkene kan desimere de amerikanske marineflystyrkene, ettersom bakkebaserte flystyrker må operere fra USA - de kan bli forbudt fra å delta i kamp av gjestemaktene i og utenfor Europa, hele det logistiske apparatet vil krasje helt. Til sjøs vil amerikanerne ha problemer med en ren blue navy-flåte som trenger logistisk støtte, så bare hangarskipene vil utgjør en reell trussel. Europa kan stenge ut den digitale USA ved å bruke atomkrig-nedstengningsplanen. USA kan ikke vinne på europeisk grunn. Istedenfor vil flere hundretusener militære og sivilister bli fanget. Militært sett ville dette bli en total katastrofe. Europa kan derimot IKKE slåss utenfor sitt kontinent. Bare britene og franskmennene hadde den nødvendige kapasiteten for global krigføring og ekspedisjonskrig, dette er for lengst en ting av fortiden. I det minst ligger Grønland i så ugjestmilde land med arktisk klima og miljø, at det ikke er realistisk å sette inn store styrker som dermed bare kan være flybårne, det går ikke med krigsskip i et land med meget begrensede havnekapasitet, isfjell og altfor langt fra nærmere base. Amerikanerne bare trenger et par tusen soldater på det meste. MEN, de vil være for langt fra nærmest base. De kan ikke få forsyninger. Canada ligger som en enorm mur slik at man må dit på sjøvegen med fly - i et notorisk værutsatt område. Og her er den store faren som senatorene må realisere, det kan lede til et totalt kollaps av det kontinentale forsvarssystemet dersom Canada vil avbryte all militær samarbeid og kaste ut amerikanske militære, samt muligheten for krigsutbrudd som vil sette over førti millioner amerikanerne i krigsfare. Er de villig til å se Chicago brenner? Eller en hatsk konflikt mellom venner? Grønlandannekteringen vil oppfattes for å være en så aggressiv handling, at det kan tolkes som krigeakt. Og da vil det bli meget alvorlig. Europa vil støtte Canada. Og så er ikke de finansielle konsekvensene tatt med; et brudd kan sende USA ut i total økonomisk ruin. Det vil ramme Europa og Canada også, men de kan i slutten ikke ha annet valg. Dette er en krig eller et brudd som det amerikanske folket aldri vil akseptere. Da kan republikanerne bare glemme det med å ha makten, millioner på millioner av rasende menn og kvinner vil storme ut. Det finnes bare et alternativ; arrestere hele det hvite huset.

Mest sannsynlig bare eldre republikanerne. Så langt virker det som de amerikansk-venezuelanske forhandlingene er tilbake på sporet, muligens fordi den massive fordømmelsen omkring bortføringen og ambisjonene om å "ta styring" på Venezuela fikk det hvite huset til å trappe ned noe i møte med Rodríguez. Hun simpelt gjenoppta Maduros tilbud om å overføre oljeflyten mot amerikanske kunder, og det kan ha blitt noe lettere av "masseflukten" som hendt ved første tegn på kamphandlinger, da 16 oljetankskip snarest mulig brøt seg gjennom blokaden. Med det er solgt olje underveis, slik at kundene som allerede har sendt ordre, kan inngå reforhandlinger om å dumpe både fremtidig kjøp og oljeproduksjonsandeler som var beordret i forveien. Hvis hun klarer det, vil oljeproduksjonen starte på nytt - med tankskip istedenfor til USA. For regimet er det vinn-vinn, Cuba må istedenfor satse på olje fra andre land som Mexico for eksempel om Putin ikke vil hjelpe ut kubanerne. Hva regimet ønsker er å overleve, og det kan bare gjøres gjennom oljeinntektene, de hadde ikke skrupler med å selge olje til USA verken i Chavez` eller Maduros tid, de bare diversifisere sin olje slik at amerikanerne fikk en mindre andel. Nå kan amerikanerne få mesteparten i fremtiden. Data over drepte under bortføringsoperasjonen er nå kjent; 32 kubanske og 24 venezuelanske militære har blitt drept. 2 sivilister er verifisert dokumentert drept, mer tilfeldige dødsfall fremfor et resultat av kamphandlinger. Mot dette ble et ukjent antall amerikanske soldater skadd samt et skadd helikopter - 2 var livstruende skadet. Det var meget voldsomme sammenstøter i Fuerte Tiuna hvor kamphelikoptrene står for mesteparten av de drepte kubanerne og venezuelanerne.

Det eneste som er sikkert - er at det er total nedstengning i hele Iran. Det bare skje under nasjonal krise som et allment opprør. Et slikt skritt som er svært skadelig for landets funksjonene, bare kan forsvares under spesielle omstendigheter - som i presteregimets tilfelle er snakk om utbrudd av et allment opprør i store deler av landet. Som bli ikke bedre av synlig tegn på kommende angrep av Israel og USA. Hvis iranerne vil lansere preventive angrep betyr det bare at Khamenei kan ha blitt tilsidesatt eller tvunget til å gi opp, slik at mer aggressive - og realistiske - menn vil overta, de vet de kan ikke utholde nye angrep med tap av uerstattelig krigsmateriell som våpen i møte med en teknologisk overlegen fiende ved å forbli passiv. Tolvdagerskrigen ble en katastrofe ikke bare på grunn av femtekolonnisthæren, men også fordi man var bemerkende passiv og komplett uforberedt utover bestemte handlingsplaner som falt fra hverandre i det første sekundet. Omsider fulgt de mitt råd - syv år for sent. Altfor sent.

Da er de idioter som vil føle smerte i trynet helt uforberedt fordi de klarte ikke å fatte alvoret tidsnok. I det samme øyeblikket som Grønland invaderes og man kom i militær konflikt med Canada, vil de fleste helt stive opp i total sjokk når de ser sine allierte vende seg mot dem og vennskapsbånd ødelegges. Flere titalls millioner har et forhold med Europa, uansett om man ser ned på dem eller ikke, og de vil reagere voldsomt når dansker, nordmenn og briter drepes av amerikanske militære i en ulogisk angrepskrig. Ett brudd med EU vil få enorme økonomiske og moralske konsekvenser som vil endelig ryste amerikanerne til sans og samling, men altfor sent - i likhet med russerne vil for mye skade være hendt, for mye å angre på og spesielt vil man spør seg hvorfor. Hvorfor de hadde vært så ignorant. Hvorfor de hadde latt det gå for langt. Hvorfor de kunne ha blitt sin egen verste fiende. Miller under intervjuet røper holdninger som er 100 % i strid med verdensordningen skapt i 1945, ved å ha en tro om makt gjør rett, og dermed er i klar kollisjonskurs med hele verden. Det vil ikke være overraskende om mange amerikanerne nå forstå noe er veldig galt. Vi har sett stemningen vendt seg mot Trump, som nå for alvor har mistet MAGA som nå er helt borte til fordel for de ekstreme rødegardistene. Rundt 35 % støtter Trump, og andelen som støtter hans politikk er ved å komme ned i 20-25 %. Man vet at bare 18 % "liker" Trump som person, selv om dobbelt så mange hadde sagt de tror på hans "integritet". Republikanerne er på vei nedover; for hver dag synke tilslutningen, de er nå sannsynlig ned på bare en tredjedel ettersom rundt 20-25 % av velgerne har brutt seg ut og de selvstendige har helt kuttet ut republikanerne. Men de er ufattelig treg, ekstremt selvopptatt slik at de vil ikke reagere før det er for sent. Og når det er for sent, vil de innse i bunnløs angst hva de hadde gjort.

The back-channel Maduro proposal to save his regime by stepping down | Miami Herald U.S. Plans for Venezuela’s Transition Offers a Cautionary Tale for Iran - Middle East Forum Det kom fram at Maduro hadde allerede i april 2025 tilbudt seg for å gå av, så regimet kan består i bytte mot større adgang for amerikanske oljeselskaper på bekostning av russerne og kineserne, og mer oljesalg til USA. Maduro hadde endog tilbudt seg for å reise til Tyrkia i september, hvilken er i strid med det som påstås på amerikansk hold om at han nektet å reise dit. De tilgjengelige opplysningene avslørte mer enn noe annet at Trumpadministrasjonen i lang tid hadde vært i konflikt, for Rubio hadde avvist planen om "Madurismo uten Maduro" ved å ville satse på en overgangsfase så demokratiet kan gjenreises. Men den nevnte CIA-rapporten kan ha svekket Rubio, ettersom det hevdes at opposisjonen vil ikke kunne overta uten aksept av militæret, uten å ta refleks over regimets sterke upopulariteten og faktumet om at regimestøttepartnere er upålitelig. Trump begynte å ta føringen, det kom fram at han avviste Machado pga. Nobelsfredprisen og senere reagert sterkt på Maduros provokasjoner i desember. Så hvis Maduro hadde tilbudt seg for å søke asyl - hvorfor hadde amerikanerne gjort det som de kunne ha oppnådd gjennom avtale, med voldelige metoder? Det ser ikke ut at Rodríguez enten hadde forrådt Maduro eller utnyttet hans fravær til egen fordel, som bare kan betyr at bortføringen kom overraskende - med tanke på at hun hadde vært i Moskva da det hendt, og tok det første flyet rett hjem. Da må det betyr at Maduro - og regimet inkludert Rodríguez - hadde avvist krav som hittil er ikke kjent, men gjettet, ettersom man vil ikke bare opprettholde regimet, men også kontrollere oljerikdommene. Trump måtte ha kommet med krav som ikke kunne aksepteres, i desember hadde det vært daglige kontakter med Moskva og Beijing samt andre hovedsteder - som bare kan tyde på en voksende desperasjon. Så langt er situasjonen ikke bedre, det har derimot blitt verre. Opposisjonen realisere at de kan ha blitt sviket selv om Machado prøver å smiske uten hell så langt, folk flest i Venezuela som først var optimistisk, begynte å innse at Trump vil ikke fjerne regimet med det første og vil helt tilrane seg råderetten på landets rikdommer som beslutningsevne. Rodríguez som synet en mulighet for å berge regimet, kan ikke bryte med det ideologiske grunnlaget eller få militæret på nakken, heller ikke Cabellos vrede. Hun trenger et kompromiss - hun bare fortsette Maduros linje med all fokus på regimeoverlevelse og gjenstart av oljeinntektene med USA som den største kunde, som kunne gi dem beskyttelse i kontrast til Putin, som hadde klarte å rote det til manges sinne. Men det er min mening at Maduro nektet fordi Trump hadde blitt for kravstort. Det kom fram at Trump akter å omgjøre Venezuela til et lydrike a la Putin med Ukraina, for han vil de skulle avbryte all kontakt med Iran og Cuba, stoppe all oljesalg til "USAs fiender" som betyr Kina, og stoppe all narkokriminalitet. Maduro hadde tilbudt seg å stoppe fremtidig salg til fordel for amerikanske kunder, kjøpe ut kineserne og russerne og samarbeide omkring narkokriminalitet med utgangspunktet i Venezuela. Dette vil Rodríguez også gjør. Men de kan ikke bare kutte ut internasjonale oljekunder på dagen, de trenger assistanse omkring narkokriminaliteten som knapt kan kontrolleres, og vil helst ha fullverdig suverenitet over sin politikk i møte med resten av verden. Regimet vil ikke la seg dikteres på alt annet enn økonomi, de vil helst enten ha beskyttelse eller partnerskap fremfor underkastelse. Uansett virker det som at systemet har avskrevet Maduro, ettersom regimeoverlevelse er høyst prioritert, slik at Rodríguez iverksatt artikkel 234 som tillate henne å regjere som midtetidig president for de neste 90 dager, som kan utvides med kongressvedtak med nye 90 dager. Om presidenten utebli i denne perioden kan kongressen deretter skrive ut nyvalg, som vil finne sted 30 dager etter kongressvedtaket. Hvis kongressen skulle gjøre visepresidenten til den fungerende presidenten for resten av regjeringsperioden, vil det ikke lyses ut nyvalg. Cabello og Padrino som ikke så blid på da Rodríguez sverges inn som midtetidig president, er utvilsomt på vakt fordi de kontrollere voldsapparatet i landet - sikkerhetsstyrkene og militæret. Et feilsteg, og hun vil få hennes strupen skåret over.

Det er ikke gode signaler fra Moskva og Beijing, som har meget gode grunner for å føle seg kraftig forulempet, ettersom de hadde investert betydelig på Maduro-regimet. Putin er i skikkelig uvær fordi russerne forsto at hans strategisk ledelse hadde vært intet mindre enn katastrofalt for de russiske stormaktsinteressene, krigen mot Ukraina hadde tappet Russland for meget, strippet den for kapasitet for å understøtte alliansenettverket man hadde bygd opp, og den meget ansvarsløse gamblingen hadde kostet Kreml meget mye. Putin gamblet på Erdogan, han mistet Syria og Kaukasus. Han gamblet siden på Sahel og Emiratene (Sudan), nå sitter russerne i allmenn forvirring med ustanselig krig uten tegn på bedring. Siden gamblet han på Trump, og nå er han i ferd med å miste Iran, som er den siste "vennen" i Midtøsten etter tapet av Assad - og deretter Venezuela, som vil rive med seg Cuba. Geostrategisk sett har Putin på fem år ødelagt meget mye som sovjeterne/russerne hadde pleiet i mange generasjoner. Faller Cuba, vil enhver som var investert siden 1960 gå tapt. Faller Iran, vil Russland for første gang falt utenfor Midtøsten helt siden 1800-tallet. Med tapet av søndre Kaukasus hvor amerikanerne overtok russernes rolle som balansemester, mistet russerne 250 år. Russland har blitt bundet inn i en katastrofal krig uten stans, i en destruktiv opprustning med planer om krig mot NATO - som i virkeligheten vil bare være om smuler fremfor store gevinster - så det er klart for russerne i Kreml at de må stoppe dette. Det meldes voksende press for å stanse krigen mot Ukraina for å konsentrere seg om å forsvare sin stormaktsposisjonen. Putin har i sannheten helt rotet det til. Xi vil ikke miste det latinamerikanske markedet som er blitt veldig viktig for den kinesiske nasjonaløkonomien, ikke minst ettersom de trakk seg ut av det nordamerikanske markedet og deretter satse betydelige politiske og økonomiske prestisje på Latin-Amerika, for dem er Trumps ambisjoner om å tilrive seg direktekontrollen gjennom en gjenaktivitet av Monroe-doktrinen med faktiske trusler og ulovligheter en meget stor fare. Maduro var bortført bare timer etter en delegasjon hadde besøkt ham, og de var ikke langt unna da presidentparet ble bortført - fra et kinesisk perspektiv er det en ekstraordinær grov fornærmelse for et folk som er veldig opptatt av formalitet og sosial hevdering. De hadde måtte rydde opp etter Trump i Thailand og Kambodsja hvor det nå er våpenhvile, men de thailandske styrkene i skrivende stund vil ikke trekke seg tilbake over grensen. Der i de tre landene er det sterk frustrasjon over Trump som hadde oppførte seg svært respektløst og destruktivt. For det venezuelanske folket har det ikke kommet noe bedring, istedenfor opplever de voksende forargelse da de innså at Trump vil ikke sørge for disses demokrati, menneskerettigheter eller forvaltning av landets rikdommene ved å søke samarbeid med det veldige regimet som de misliker. Maduro ble bare fjernet for å fortsette utpressing i håp om betydelige innrømmelser, som i praksis betyr overrekkelse av nasjonal suverenitet over landets oljerikdommene. Rodríguez fordømte bortføringen, men hun hadde måtte trekke seg litt da Trump kom med drapstrusler - et ufattelig normbrudd - selv om hun bruker Maduros velkjente retorikk. Hennes problem er at hun kan ikke gi etter for Trumps krav, hun er villig til å endog gjøre USA til den eneste kunden for venezuelansk olje og tillate amerikanske oljeselskaper om hun så hadde ønsket det, men fullmaktretten kan ikke gis bort - det vil få henne drept på flekken. For amerikanerne flest er måten Maduro fjernet problematisk, men er avventende fordi de vil ikke ha krig, samtidig som de vil ha Maduro fjernet for godt. Det kan bli veldig annerledes om Trump skulle forsøke seg på kolonisasjoniske politikk eller regelrett lar regimet bli stående, slik at det fortsette med tyranniet samtidig som det selge olje til amerikanerne. Det kan bli for sterkt for disses selvrespekt. De vil ikke ha krig, de vil ikke se amerikanske soldater i Venezuela, men de kan finne det altfor krenkende om Trump regelrett erstatte Putin som patronpersonen bak det brutale regimet som dermed vil bare fortsette som før. Det klokeste er å presse på plass forhandlinger mellom opposisjonen og regimet med utgangspunktet i Barbarbossenigheten fra 2023, samtidig som man utarbeide planer for å gjenreise oljeindustrien gjennom internasjonal samarbeid hvor oljekonsernene vil spille en viktig rolle, samtidig som de må respektere den venezuelanske råderetten. Det vil ta tid, mange år, men ettersom Putin er nærmest uten av stand til å gi assistanse over Atlanterhavet, har et vindu åpnet seg, ettersom regimet er sterkt svekket, militæret kan ikke forsvare landet, oljefasilitetene er for viktig å sette i risiko, og man vet at det ikke er mulig å holde stand mot utsiden og innsiden. Men Trump nekte å vente, han vil ha alt "her og nå", er villig til å forkaste alle amerikanske verdiene ved å tro man kan skru tilbake klokka tilbake til begynnelsen på 1960-tallet.

Han gjør det verre og verre for seg. Det kommer nå voldsomme reaksjoner fra overalt over dette grove bruddet med etablert politikk man hadde i tjuesyv år!

https://www.msn.com/en-us/news/politics/trump-has-declared-war-on-the-kennedys/ar-AA1Ty58b?ocid=hpmsn&cvid=74b5855022a841239138c14d315a692a&ei=94 Trump HATER Kennedy. Så meget, at dette må bringes fram til oppmerksomhet for det amerikanske folket. 90 % avser president Kennedy som en av de største presidentene i historien, en myteomspunnet mann som med et "dynasti" som gjort Kennedynavnet uglemmelig, det nærmeste man kom kongelige i USA. Etterkjølen av angrepet på Venezuela har fått demokratene og deler av republikanerne til å fråde, ettersom de med rette mente det er et stort overgrep som ikke kunne unnskyldes, ettersom de ikke var trukket inn i beslutningsprosessen som ifølge konstitusjonen kan ikke tas av bare den ene bransjen innenfor regjeringen som deles i tre - presidentstolen, kongressen og høyesteretten. De er meget dypt bekymret, spesielt senatorer med dyptgående innsikt omkring Venezuela fordi de kunne se fallgropene omkring et uprovosert amerikansk angrep som regelrett bortført en statsleder og dels satt verdensreglene ut av kraft for alle som så på. Republikanerne på sin side ignorert dette, hvilken er knapt overraskende ettersom disse verken respektert lov eller orden ved å forbryte seg mot deres edene og nekte å følge grunnlovsfedrenes tesene. Men om Grønland angripes - må det utsendes ordre til de utplasserte amerikanske styrkene om å ta kontroll over de grønlandske byene på østkysten, da vil Hegseth ikke være i stand til å hindre lekkasjer som vil når senatorene. Det vist seg at de amerikanske avisene hadde fått rede på det kommende angrepet, men valgt å ikke publisere det fram til militæroperasjonen er overstått. Med unntak av noen få vil hele senatet eksplodert om det kommer slike ordrer til de amerikanske styrkene på Grønland. Selv Thune kan ikke tie. Senatorene vet at et angrep på Grønland vil få meget katastrofale følger som må da forhindres. De vil ikke la dette skje.

Ærlig sagt. Mye tyder på en meget seriøs strategisk feilvurdering av den verste sorten, som er til meget stor skade for amerikanske interesser og for de vestlige idealene. Hvis Padrino, Cabello og Maduro hadde blitt drept, ville det ha fått systemet til å stive helt opp, om ikke kollapse - hvilken ville ha vært et ideelt utgangspunkt for regimeendring. Ennå ser vi ikke regimeendring, en strategi som virker kopiert fra mafiafilmene, drepe/likvidere mafiasjefen for å presse mafiaen til innrømmelser eller kapitulasjon. Amerikanerne av vane tro har et stort problem med å forstå hva flermannsstyre og institusjonell styre betyr, og regimet i Venezuela er ikke personavhengig, dette så man under 2002-kuppforsøket.

.... Vet ikke du at Maduro er mer en frontfigur enn en leder for det venezuelanske regimet? Det er som hvis Støre bortføres i et håp om "moderate krefter" skulle ta makten. Rodríguez, Padrino og Cabello er av samme ulla.

Det. Er. Galskap. Rodríguez stabiliserte ikke den venezuelanske økonomien eller øke oljeproduksjonen uten vital assistanse da hun var økonomiminister i 2020-2024, det hendt med den amerikanske president Bidens velsignelse under et politisk tøvær som brått tok slutt da Maduro brøt alle avtalene. Alle vet hva som hendt i disse årene, da Norge var sentralt i langvarige forhandlingene som munner ut i Barbadosenigheten undertegnet i oktober 2023 hvor sanksjonene vil bli dels opphevet og man tillate utenlandsk assistanse til oljeindustrien som forbli underlagt nasjonal kontroll. Da hadde man i to år i forveien arbeidet med å milde straffereaksjonene samtidig som kineserne gikk sterkt inn. Den russiske invasjonen av Ukraina svekket Maduro så meget, at han tvinges på retrett i møte med Biden som tok i bruk gulrot-og-pisk metoden. Kineserne hadde også spilt en rolle ettersom de ville se redusering i den amerikansk-venezuelanske spenningen. Det var aldri tvil om Rodríguez` lojalitet mot Maduro den gang. Hva **** ? Har Trump og hans folk helt mistet all gangsyn?

Målet hele tiden er å få slutt på det bolivianske eksperimentet som har kjørt Venezuela i grøften - i mange år har man fulgt den samme strategien om en tilnærming mellom opposisjonen og regimet fordi selve statsapparatet er ikke endret på noe måte, så det åpnet for en kompromissløsning som kunne lede til forbedrede tilstander. Biden og Maduro hadde vært i forhandling inntil han helt plutselig brøt alle avtalene og regelrett kuppet valget i høsten 2024. Hvis Reagan eller Bush senior var i Trumps plass, ville han ha forlangt forhandling eller opposisjonen og regimet med valg under FN-overvåkning - det var intet som helst toleranse for venstreekstremistiske regimer i disses tid. Og nå skal en republikansk presidentadministrasjon støtte et venstreekstremt regime som tradisjonelt er USA-fiendtlig? Det er ikke mer urealistisk. Dette er ikke pragmatisme, men kynisme som bryter helt med grunnleggende amerikanske normer.

Enig. Dette destabilisere verdensordningen mer enn hva både Putin og Xi presenterer. Trump nektet å høre på advarslene og det knurres i kongressen samtidig som allierte som først mottok nyheten med både forsiktighet og optimisme, sures så snart de fikk de siste signalene. Padrino varslet at Venezuela kommer deretter til å slåss. Cabello som er den egentlige maktpersonen etter Maduro, så ut til å ha valgt å skjule seg for tiden. Det store spørsmålet er om Russland kan sende støtte til Venezuela, det er passasjerflyforbindelse selv om den er under diplomatisk beskyttelse.

https://www.msn.com/en-us/news/politics/fear-and-pain-in-rural-america-as-trump-breaks-his-promise/ar-AA1TwL60?ocid=hpmsn&cvid=1eabf20b8c9f40e9ce3b869e9fe7f674&ei=94 Det hadde blitt meldt om vekst på 4,3 %, men observatører, journalister og politikerne ser en meget forskjellig realitet - både middelklassen og lavtlønnede har tapt meget sterkt, det er sterk levekostnadsstigning, en konkursbølge uten sidestykke, inflasjonsveksten har nådd røde nivå - den amerikanske økonomien i virkeligheten går så dårlig, at det som kom fra myndighetene og børsene har fått mange til å innse at noe er veldig galt. " - Torsten Slok, chief economist at Apollo Global Management, says the divergence between the top and bottom halves of earners – the “K-shaped” economy – has not been so stark in at least 30 years. That gap is also growing wider - " Det minner ikke lite om hva som hendt i Venezuela da Chavez forfalsket alle meldinger om økonomisk utvikling samtidig som det hendt en akkumulasjon av rikdommer på færre hender som tok fordel av deres forbindelser med ham, det som kalles "systemet", da et helt nytt borgerskap av ideologitilhengere, militære, godseiere, oligarker og diverse oppsto i ruinene etter det gamle borgerskapet. Akkurat som Trump trodd Chavez at ekte rikdom lå i de naturlige ressursene som olje, og dermed ignorerte både sysselsetning og småskalaøkonomi - mange økonomiske eksperter kritiserte dette meget sterkt, da de forsto at en slik omstrukturering inn i et topptungt system er å invitere den totale ruin. Maduro fortsatt med det, men det er fordi det ikke er mulig å endre det korrupte systemet som hadde mer eller mindre overtatt kontrollen over nasjonaløkonomien. Rodríguez er ikke en reformer som Rubio ser ut til å tro, hun er ikke en tilhenger av frimarked, istedenfor er hun mer opptatt av mer levedyktige økonomiske alternativer med hennes pragmatiske holdninger. Hun hadde vært en overbevist sosialist i studenttiden, og lite tyder på at hun har endret hennes mening på dette feltet. Hun er ikke mindre upopulær enn Maduro i øyne på det venezuelanske folket, og er generelt mislikt av de fleste latinamerikanske OAS-representanter fordi hun var en skandaløs og respektløs representant som landets utenriksminister i 2014-2017.

Han er også en høyreekstremist. Maduroregimet er sterkt sosialkonservativt og deler av ideologien er ikke sosialistisk, men også militaristisk-høyrevridd. En langvarig innsats er den eneste realistiske løsningen omkring Venezuela når det gjelder styre, økonomi og infrastruktur - som da innbar at man må ha på plass en politisk realisme på plass, som da innbar at det bolivianske eksperimentet startet av Chavez må avsluttes gjennom et politisk kompromiss hvor opposisjonen og systemet kan finne hverandre. Dette innbar da at det verken er tid eller klokt for kortsiktige målsetninger. Det vil lang tid før produksjonstakten kan vokse, akkurat nå er det mye lettere å utvinne olje i Guyana med mye nytt infrastruktur med rom for improvisasjon og kapasitetsøkning. Det vil være mer realistisk å anta at det kan ta fem til ti år før man er returnert til hva det hadde vært, pluss nytt infrastruktur for de nyoppdagede oljefeltene. Det er dessuten svært lite sannsynlig at venezuelanerne vil ut av OPEC. For Venezuela er en grunnleggernasjon helt tilbake til 1960. Selv om Saudi-Arabia tok førerplassen i OPEC, hadde venezuelanerne alltid vært et integrert medlem av OPEC helt fra begynnelsen, de var ikke med i oljeembargoen i 1973, men de hadde både gitt skjult støtte og vunnet sterkt på den. Det finnes i praksis meget liten vilje for å bryte seg ut av OPEC for hele etablissementet.

Da det bli kjent at Maduro hadde blitt bortført, fulgt dette til spontane feiringer blant venezuelanerne verden rundt, og i selve Venezuela merkes det en voksende optimisme, spesielt etter opptak av Maduro-portretter var tatt ned, deles i rekordtid - selv om regimet fremdeles består, var det en tro om at man kan tvinge gjennom en løsning som vil avslutte det bolivianske eksperimentet hvor opposisjonen og systemet kan i felleskap finne hverandre under omfattende internasjonal press. I tjue år hadde USA og mange andre land inkludert Norge arbeidet for en fredelig kompromissløsning, som etter Chavez` død skifte om til snakk om å avslutte vanskjøtselen i Maduro-regimets styring. Mange tror at man enten vil regimet fjernes med vold, eller tvinges til omfattende innrømmelser. Denne troen hadde fram til natten til 4. januar fulgt til meget positive stemninger, mange land valgt å enten kritisere uten fordømmelse eller tie som gratulere, under en felles tro om at regimet vil gi seg. Så kom kalddusjen. Først nektet Trump å gi støtte til opposisjonen, deretter gjort det klinkende klart at man vil undertvinge seg Venezuela egen kontroll og overføre kontrollen over oljerikdommene til amerikansk kontroll. Siden kom Rubio med et intervju hvor han sjokkerte enhver ved å gjøre det klart at han ønske å samarbeide med regimet om det skulle underkaste seg USAs autoritet, bryte helt med andre stormakter - dette er i praksis en blåkopi av Putins planer omkring Ukraina - han mente bestemt at opposisjonen skal ikke få komme til makten, at det er poengløst å ha valg, og i slutten antyder sterkt at man vil helst få alt raskt overstått fremfor å gå inn for langvarige planer. Detter intervjuet kom verden rundt, og vantroen som først oppstå etter Trumps erklæring om han vil ta over Venezuela som vil deretter være underlagt "ham", bli gradvis, men sikkert snudd til voksende forargelse. Mange regimemotstandere har begynte å reagere. Opposisjonelle som først trodde de kunne bearbeide Trump, innser at Rubio har forrådt dem. Selv disse som hadde støttet bortføringen av Maduro fordi de ønske å få bort det "kommunistiske" vanstyret i Venezuela, store deler er i MAGA - har begynte å rase fra seg på SoMe. Mange land innser at Trump ikke følge noe som helst plan, han bare fjernet Maduro for å fortsette med å presse Venezuela til underkastelse. Blokaden står ved lag. Angrepene på båtene vil fortsette. Kravet om å tilrane seg de venezuelanske oljerikdommene bli stående. De innser at han ikke bryr seg om regimet bli stående eller ikke. Han bryr seg ikke om kompromiss eller fredelig løsning. Alt har BARE BLITT VERRE.

https://x.com/clashreport/status/2007806600665321526 ...hvem er disse "analytikere" i Trumpadministrasjonen...? Er de IKKE klart over hva slags styresett man har i Venezuela? Vet de ikke at Rodriguez` makt hviler på de to mennene som ikke vil gi fra seg makten, Padrino og Cabello, og at hun er en sterkt overbevist chavisto som aldri kommer til å gi slipp på Chavez` bolivianismen? Hun hadde erklært at Maduro er fremdeles landets formelle leder, og høyesteretten hadde utelukket alle muligheter for å overta tittelen ved å gi henne fullrett som midtetidig president - som da betyr at systemet ikke tar sjanser. De kommer til å fortsette med å selge olje også til USA, men de kommer ikke til å gi fra seg makten eller kontrollen. Delcy Rodríguez strikes defiant tone but must walk tightrope as Venezuela’s interim leader | Venezuela | The Guardian In her first speech as Venezuela’s interim leader, Delcy Rodríguez lambasted the US and pledged fealty to Nicolás Maduro. But the Trump administration has made a cold calculation: she will bow to Washington. Rodríguez is a political veteran who served as Maduro’s vice-president and oil minister and defended the regime against accusations of terrorism, drug-running and election-stealing, yet for now she is Donald Trump’s favoured option to lead Venezuela. “She’s essentially willing to do what we think is necessary to make Venezuela great again,” Trump said. The US president has not ruled out deploying ground troops but appears to want to “run” Venezuela through Rodríguez, who finds herself in charge of a regime shocked and demoralised by the abduction of Maduro yet still in power. The 56-year-old former labour lawyer struck a defiant tone in her televised speech on Saturday night. She condemned the abduction of Maduro and his wife, Cilia Flores, and demanded their return. “What is being done to Venezuela is an atrocity that violates international law. History and justice will make the extremists who promoted this armed aggression pay,” she said. “There is only one president in Venezuela and his name is Nicolás Maduro.” In a crisis that blends political theatre, military power and economic calculation, the defiance may have been to some extent performative – a sop to the Bolivarian revolution’s humiliated loyalists, especially those in the armed forces, while Rodríguez consolidates her position. To stay in power – assuming that is her goal – she must accommodate US demands while shoring up an authoritarian regime that is despised by many Venezuelans. One wrong step could trigger an internal putsch, a street uprising or another blast of US firepower. Pete Hegseth, the US defence secretary, elaborated on Trump’s declaration that the US would run the South American country. “It means we set the terms. President Trump sets the terms,” he said. “It means the drugs stop flowing, it means the oil that was taken from us is returned, ultimately, and that criminals are not sent to the United States.” That implied a puppet ruler of a vassal state, but Rodríguez has some room to manoeuvre. Where Venezuelan opposition figures see an apparatchik of Maduro’s dictatorship, the Trump administration sees a potential business partner. A senior official told the New York Times: “I’m not claiming that she’s the permanent solution to the country’s problems, but she’s certainly someone we think we can work at a much more professional level than we were able to do with [Maduro].” The English-speaking technocrat impressed Trump’s team with her management of Venezuela’s oil industry and intermediaries convinced the administration that she would protect and champion future American energy investments in the country, the paper reported. For Trump that was enough to ditch an alternative candidate to replace Maduro: María Corina Machado. The opposition leader mobilised Edmundo González’s winning presidential campaign last year – Maduro ignored the result – and won the Nobel peace prize. Machado dedicated that prize to Trump as she courted the US leader and supported the Pentagon’s military buildup in the Caribbean – but on Saturday Trump said she lacked support and that it would be “very tough” for her to lead Venezuela. Millions of Venezuelans revere Machado but she is unacceptable to the military hierarchy that props up the regime, said one informed source in Caracas. The result, for now, is that leadership of a revolution launched by Hugo Chávez in 1999 and taken up by Maduro in 2013 now falls to a softly spoken woman with a reputation as a flinty pragmatist. When she was a child, her father, a Marxist activist, died during interrogation by Venezuelan authorities over his role in the kidnap of a US citizen. That US forces then kidnapped her boss is an irony doubtless not lost on Rodríguez. A student leader, she studied law in Caracas and Paris and joined Chávez’s government in 2003, following the path of her brother, Jorge Rodríguez, a psychiatrist who served as vice-president and is currently head of the national assembly. Under Maduro she was promoted to senior posts, including foreign minister, and became vice-president in 2018. Her bright outfits stood out on podiums filled with military uniforms but no one doubted her commitment and her portfolio expanded to include the economy and oil. Unlike many of Maduro’s inner circle, Rodríguez has not been indicted for drug trafficking or other charges in the US. Trump’s team hope it has found a market-friendly technocrat who can steer the regime while taking direction from Washington. For Rodríguez, a vertiginous tightrope awaits. Venezuela’s opposition leaders, despite being sidelined by Trump, sense opportunity. “Today we are prepared to assert our mandate and seize power,” said Machado. Having tasted military success, Trump seems hungry for more chances to use force. What is left of the Bolivarian revolution – a socialist experiment that morphed into quasi-capitalism – still needs rhetorical justification. Rodríguez said Venezuela “will never again be anyone’s colony – neither of old empires, nor of new empires, nor of empires in decline”. Er de sprø? Helt fullstendig sprø? I det samme øyeblikket hun bøye seg for de urimelige kravene vil hun være en død kvinne, da det også mente at hun ville ha mistet all respekt som medlem av systemet. Samtidig vil man skuffe det venezuelanske folket svært dypt, splitte opposisjonen og sende meget mange som er lojalt mot USA i tiår, ut i blind raseri når de føler seg forrådt til fordel for en fortsettelse av regimet, som har blitt så ydmyket, at de kan ikke bare bli et marionettregime for USA. Dessuten har meget mange både i og utenfor USA reagert meget voldsomt på Trumps erklæringer om at de skal "regjere" Venezuela.

I strid med løfter som var gitt til MBZ som trakk seg ut, lanserte bin Salman en offensiv som i løpet av et døgn "befridd" Hadramawtregionen med stedfortrederstyrker kalt "NSF" (Nasjonalskjold styrker), de inntok al-Mukka uten motstand etter å ha overtatt kontrollen på de indre kommunikasjonene med hjelp av saudiarabiske fly som ødela flere mål og tvunget STC på retrett. I en indrejemenittisk konflikt finnes det et sett av innfødte krigsregler i det som er et krigersk land med klanregler som også åpnet for blodhevn, som da betyr at jemenittene som slåss mot hverandre, knapt slåss til siste mann. Det er svært vanlig at en jemenittisk styrke kunne smelte bort om motgangen bli for sterk. Under den jemenittiske borgerkrigen i 1994 hadde rundt 100,000 stridende menn blitt satt inn, men bare 7,000 var drept under hele krigen, medregnet siviltap på rundt 1,200 døde. Så snart de sørjemenittiske militsmennene så hvordan det gikk, valgt de å flykte uten å bli forfulgt, deres familie- og klanlederne kalkulere med at det ikke var verdt å ta risiko man ikke belønnes for. Av den grunn var det derfor svært vanlig at de krigførende partene forhandlet med hverandre og lot demobiliserte som fiendtlige styrker være i fred fremfor å slåss mot dem. Det hendt i indre Hadramawt da flere STC kolonner fikk fri marsj mot deres æresord, ved å gi fra seg tyngre våpen og kjøretøyer. Vi ser ofte det samme under Houthikrigen hvor tusener på tusener av menn kunne raskt stikke av i møte med plutselig angrep. STC mistet kontrollen over Hadramawt og deretter forskanset seg i Aden med omkringliggende region. Men istedenfor å stoppe i al-Mukka valgt NSF-styrkene å angripe tradisjonelle STC-kontrollerte territorier, som da betyr en rask skjerpelse som kan komme utenfor kontroll. Som respons på dette erklærte STC at de har løsrevet seg fra Jemen, og vil gjenopprette Sør-Jemen eller den formelle Sørarabiske Staten i løpet av de neste to år. Fra Sudan er det nyheter; til tross for SAF-offensiven fortsette beleiringen av Dilling hvor flere titusener har søkt tilflukt, selve navnet på byen kom av en afrikansk folkegruppe kalt dilling - et stammefolk av Nubafolket i Kordofan. Det er en meget grusom tragedie der, fordi RSFs viktigste allierte er SPLM-N, som består av lokalfolk inkludert nubafolk - som ble delt i to, SPLM-N under kontroll av Abdelaziz al-Hilu, som erklærte for hele verden at han slåss for demokrati, men i virkeligheten støtte en folkemordbevegelse som drepe og fordrive afrikanske folk - og SPLM-N under Malik Agar, som kom fra Blånilen, som istedenfor motarbeide panarabismen, som RSF i virkeligheten står for. Agar støtter militærsregimet som fornektet den panarabiske-islamistiske fronten, støttet av bin Salman og Egypt som vil ikke se "islamsk demokrati", men de vil ha begrenset sekularisering fordi det er for sterk islamsk påvirkning som ikke kan motarbeides med det første. al-Hilu derimot vil ha total sekularisering, selv om deler av RSF er sterkt islamistiskpåvirket. Meget mange observatører mener al-Hilu er en idiot som i motsetning til Agar nektet å se realitetene. Det fulgt til enorme lidelser for deres egne folk i Kordofan. Selv om mange som flyktet fra RSF søkt tilflukt i SPLM-N (al-Hilu)s territoriene, er det voksende mistillit i det som kalles "Ny-Sudan" som i praksis fungere som en løsriverstat a la Somaliland. al-Hilu selv ikke respektere den nye sørsudanske staten og hadde derfor gjort Kiir i Juba til sin fiende. Rundt 4 mill. lever i denne "Ny-Sudan" som har Nubafjellene som sitt kjerneområde. Historisk sett står al-Hilu på stødige grunn, militærsregimet fra hans perspektiv var bare det siste av en rekke fiender som ønsket å sentralisere Sudan ved å knuse alt som stakk seg ut, spesielt Nubafolket som i tiår etter tiår hadde lidd i nærmeste endeløse kriger. Da SAF gikk til krig mot RSF, var det dem som kontrollerte omkringliggende militærsgarnisonene som omringet Nubafjellene. SPLM-N hadde derfor lenge beskyttet de innfødte og burde få sterk sympati. Da borgerkrigen brøt ut, måtte SAF trekke ut styrker og ressurser, som muliggjør en ekspansjon ut av Nubafjellene i alle retninger. Mens SPLM-N under Agar har en mer realistisk tilnærming, valgt al-Hilu å utnytte situasjonen og dermed slutte seg til RSF i juni 2023 til manges overraskelse. Helt fram til februar 2025 hadde mange både i SPLM-N og utenfor, spesielt utenlandske sympatisører, prøvd å forsvare dette, blant annet at man slåss mot både SAF og RSF. Men så i februar 2025 blir det helt umulig å overse dette da al-Hilu sluttet seg til "Government of Peace and Unity"-regjeringskoalisjonen. Da blir det klart for alle at al-Hilu hadde sluttet seg til RSF. Og så begynner lidelsene i Kordofan hvor det bor opptil syv-åtte millioner mennesker. To tredjedeler av innbyggere er araber eller folk med arabisk identitet. Nubafolket lever i Sør-Kordofan, hvor de fremdeles snakker det kordofanske språket. Dillingfolket er tospråklig med kordofansk og arabisk. Al-Hilu har skapt et ufattelig humanitært dilemma, et forfulgt folk som ønsket å verne om sin identitet og særrettigheter har blitt knyttet sammen med en panarabisk bevegelse som praktisere folkemord på afrikanskfødte folk, mot et militærsregime som støttes av en arabisk-sudansk bevegelse som i det minst nyter støtte av et bredt spektrum fra venstre til høyre, medregnet moderate islamister. De sistnevnte var et problem, som på mange måter rettferdiggjøre al-Hilus valg, men etter bruddet med Emiratene hadde militærsregimet gått inn for å pasifisere de moderate islamistene med full kraft - som ikke alltid er suksessfullt. Agar, som er klart over dette problemet, påpekt i det minst at alternativet vil være verre, generalene ønsker ikke en retur til det islamistiske regimet under Omar al-Bashir, og mange islamister ignorere den etniske dimensjonen i sterk motsetning til RSF. I mellomtiden vokser lidelsene. Dronefly angripe enhver som bevege seg, uansett hvem kontrollerte disse.

Fra et spansk perspektiv er Latin-Amerika mye nærmere enn Ukraina, som i tillegg har dype historiske og kulturelle røtter med "det spanske moderlandet" selv om peninsulares - disse enten født på den iberiske halvøya eller med aner i aristokratiske familier derfra - var sterkt upopulært og fremdeles utsettes for sterke fordommer, som den dag i dag ikke har forsvunnet. Rubio er en slik peninsular. Selvsagt skulle Spania reagere sterkt på det som skje i de latinamerikanske landene som disse fram til 1899 hadde en viss innflytelse på, helt til USA kastet dem ut etter å ha erobret Cuba. Da Franco regjerte, var han den viktigste støttepartneren for de høyrevridde og føydalpregede statslederne og disses støttetilhengere. Så overtok sosialistene makten i Spania, og det var da en venstrebølge spredt seg over hele Latin-Amerika. For mange i Latin-Amerika er Spania en forbildemakt, som har langt mer kulturell og mental innflytelse enn USA noensinne kunne håpe på. Ukraina fikk altfor lite støtte fordi spanjolene flest ment det ligger for langt fra dem, og fordi både venstresiden og høyresiden ment det ikke fantes et behov for opprustning beregnet på militære ekspedisjoner, ettersom Marokko ligger mye nærmere samtidig som det ikke er langt over Atlanterhavet mot halvparten av et kontinent som en gang var under det spanske flagget. For dem er utviklingen omkring Trump og Latin-Amerika så alvorlig, at de vil gå inn med full kraft for å beskytte de latinamerikanske interessene. Da vil de ikke ha tid eller krefter til overs for Ukraina.

Som i tillegg VAR USAs viktigste allierte helt fram til nylig. Colombia hadde alltid stått på USAs side mot Venezuela, selv under den erratiske president Gustavo Petro som skal gi fra seg makten etter presidentvalget 31. mai 2026. Ettersom Petro hadde blitt kjent for skandaløse oppførsel som ifølge kjennere skyldes rusmisbruk, er det mye som tyder på at høyresiden, som tradisjonelt er USA-vennlige, med dyptgående forbindelser med det amerikanske politikermiljøet, kommer til å vinne. Blant annet María Fernanda Cabal, som vil forkaste fredsprosessen med FARC-geriljaen som systematisk motarbeides av høyrevridde krefter i en tiårsperiode. Fra et realistisk perspektiv trengte ikke man å løfte en finger. Men til og med Cabal har hennes grenser, de høyrevridde politikerne er også nasjonalister som vil ikke tåle overtredelse på kolombiansk suverenitet. All snakk fra Trump i realiteten er selvskade. De fleste kolombianerne liker ikke det som skje. Cuba kan ikke utsettes for en invasjon uten enorme konsekvenser fordi selv om det er økonomisk krise og regimet er upopulært, er det en altfor stor andel av befolkningen som vil slåss, i et land som ligger altfor nær Florida - som vil da få hele Latin-Amerika med mulig unntak av Argentina til å eksplodere, for venstresiden er Cuba et symbol som en borg mot de forhatte gringos og mange i høyresiden husket hva som hendt hver gang amerikansk innblanding hendt. Det vil dessuten få Spania til å rase fra seg, i likhet med EU og nærmest hele verden, for Cuba er tross alt "kjæredegget" for meget mange partier, organisasjoner, politikere og regimer som regjeringer og parlamenter over hele verden. Hvis Grønland invaderes, vil Canada reagere svært voldsomt, og NATO vil slutte å eksistere - som da vil endelig får de republikanske senatorene til å tiltre for alvor fordi det vil bli en enorm katastrofe for dem, da slik territorial anneksjon med enorme konsekvenser mot uskyldige land vil bli meget ekstremt upopulært for det amerikanske folket. Hele alliansesystemet vil falle fra hverandre, ettersom Grønland er i EU og NATO. Maduro var et lett bytte fordi vanskjøtselen i Venezuela er noe av det verste som har vært sett i det tjueførste århundret, sammen med en hensynsløshet som muliggjør internasjonal forargelse mot hans regime, etter høsten 2024 hadde han brente alle bruer rundt seg, krigstruslene mot Guyana hadde for mange nabolandene blitt for mye samtidig som mange på venstresiden fant seg kraftig ydmyket og forledet på det groveste av hans ledelse. For dem er Venezuela ekstraordinær dårlig PR som mer enn noe annet hadde svekket den globale venstresiden. Den ufattelige inkompetansen som Maduro hadde stått for er i meget sterk kontrast til Chavez som hadde i alle årene han satt med makten, holdt korrupsjonen under kontroll og siden opprettholdt sosialistisk politikk - han var en sirkusklovn med manglende realitetssans, men han var også en autoritær maktperson som forsto seg på viktigheten av kompetent styring. Det gjør ikke Maduro. For mange er Maduro en idiot.

Noriega hadde ikke bare gjort seg upopulært, han hadde også intet som helst formalitet - han var aldri akseptert som en statsleder, for han valgt å beholde makten som marionettleder slik at det var hele seks presidenter i 1981-89. Folkeretten beskytter nemlig ikke slike lederemner fordi formalitet og legalitet er sammenknyttet. Det eneste som beskyttet ham var som krigsfange, en prosess som tok to år å finne en legal utvei for å kunne dømme ham. Han var en uerklært statsleder, ikke en formell statsleder - hans makt var ikke legitimt gjennom parlamentsvedtak, forfremmelse eller valgprosess, både internt og utenfor. Det betyr da at han ikke hadde immunitet som statsoverhode. Hele Panama var glad for å bli kvitt ham. Det er veldig forskjellig med Maduro. Han har immunitet som statsoverhode ifølge internasjonal rett akseptert i amerikansk lov, også som diplomat, disse som mente han kunne "uproblematisk" arresteres på amerikansk grunn, tok feil ved å ikke innse at dette er normregelbestemt for mellomstatlige relasjoner, da man bare kunne erklære disse persona non grata. Det ble utsendt arrestordre på Maduro allerede i 2020, men Biden ignorert dette - selv om han skulle ha kansellerte ordren som del av en diplomatisk tilnærmingsplan. Da Maduro "vant" valget i høsten 2024, brøt alle forståelser med Biden-administrasjonen og endog vennligstemte som nøytrale makter - deriblant Norge - åpnet det opp en ny kanal om at man mene Maduro ikke er den formelle lederen. Men folkeretten helt 100 % ignorere valg. Dessuten - med et slikt utfall - mene det da at opposisjonskandidaten som vant valget - Edmundo González - må fremmes av amerikanerne. Biden gjort det. Men IKKE Trump. Ved å nekte å akseptere González som Venezuelas formell statsleder betyr det da at Maduro forbli Venezuelas statsleder fra et rettslig perspektiv fordi folkeretten og amerikansk lov forlange en statsledelse man kan forholde seg til. Selv om opposisjonen prøvd å pleie kontakt med Trump, spesielt gjennom Rubio, har det blitt latt merke i det skjulte at Trump enten ignorerte dem eller gi dem så lite oppmerksomhet som mulig. Hvilken er et meget alvorlig feilgrep. For USAs lovene gjort det meget klinkende klart at man har en statsleder å forholde seg til. Dette i realiteten styrker Maduro.

På amerikansk hold kalt man Maduro for å være "forhenværende president", som andre tok opp - men det er et problem; han er i øyne på store deler av verden fremdeles den formelle statslederen i Venezuela, disse som prøvd å rettferdiggjøre handlingen ved å peke på valgjuks og folkemisnøye, burde vite at halvparten av alle statsledere har tvilsomme meritter i møte med valg, og det arrangeres ikke valg i dusinvis av land som Nord-Korea, Vietnam, Laos, Kina etc. Maduro ser ut til å være ved godt mot da han kom til New York, det har kommet ut at han hadde vist seg meget lite samarbeidsvillig etter å ha blitt bortført av tyngre væpnede fremmede. Hans oppførsel kan tolkes å være trassig og optimistisk, for han så ut til å akseptere hans skjebne - samtidig som han vet at han fremdeles er et statsoverhode som har blitt utsatt for en ulovlig handling. Det kan bli interessant å se hva som skje under rettsmøtet fordi han kan avvise alt sammen med folkeretten på hans side og påpeke den juridiske problematikken som ingen dommer i USA kunne overse. Så lenge han leve, må USA tar konsekvenser av å holde en statsleder fanget uten legal dekning. Det vil bli et viktig FN-sikkerhetsmøte i New York, hvor Maduro også er, som kan lede til store problemer for amerikanerne. Jeg tror Putin vil reagere sterkt på det som har hendt, samtidig som Xi er klart over at han ikke kan ignorere frekkheten som hadde blitt demonstrert. De vil forlange løslatelsen og retur av den venezuelanske presidenten.

Enig. Hvis Trump hadde angrepet regimet og svekket det venezuelanske militæret istedenfor en målrettet bortføring av en enslig mann som tross alt var tatt inn i varmen fremfor en sentral deltager eller hardtarbeidende karrieremann fra utsiden, er det mulig at det vil ha gitt mye større resultater. Ingenting har endret seg. Maktstrukturene blir utsatt for et sjokk, men visepresidenten kom til og overtok pliktene med støtte av Padrino og Cabello som valgt å stå i deres posisjonene og holde regimet stabilt. Hvis de to mennene hadde blitt tatt av dage, det virker som amerikanerne hadde prøvd å drepe Padrino, kunne det ha utløse mer alvorligere konsekvenser for regimet. Angrepet bli for begrenset, for brått. Pilarene bli stående intakt slik at bygningen kan bli stående. En meget seriøs strategisk feilhandling.

Du tar feil. Systemet består ikke av evigvarige maktpersoner fordi det foregår en kontinuerlig utskiftning i løpet av årene slik at mange kom og gikk, noen resignert av egne fri vilje, noen ble kastet ut, noen pensjonerte seg og dermed leve i trygghet uansett utfallet av virksomheten. Da Ramírez flyktet til Italia hvor han fikk asyl i desember 2017, tjente han som et eksempel til skrekk og advarsel ettersom alle hans overtredelsene offentliggjøres, flere etterforskningsrunder i land som USA fant sted. Så Ramírez kunne ikke fritt bevege seg som han ville. Mye tyder på at han ble avslørt for å være involvert i "Andorra-saken" etter de såkalte Panamapapirene offentliggjøres i 2016. I dette året reagerte systemet meget voldsomt på avsløringene fordi korrupsjonen skulle skje så skadefritt og uoffisielt som mulig. Men det var i Chavez` tid. Da Maduro overtok, ble systemet helt underlagt Cabellos kontroll, ettersom fravær på en prinsippfast leder som i fortiden tillatt korrupsjon som kunne kontrolleres og holdes i sjakk, fulgt til uante vekst i korrupsjon - som rammet Venezuela som en tsunami så snart det ble klart at den nye lederen ikke kunne holde medlemmene tilbake fra de verste utglidningene. Ved nærmere ettersjekk er det klart at disse som utgjør og støtte systemet er i praksis et borgerskapssjikt, som kalles Bolibourgeoisie - på engelsk "Boliboys" - som egentlig kan mer sammenlignes med et oligarki a la det i Russland - som avløste det eldre borgerskapet som mye av opposisjonen er basert på, som hadde mistet veldig mye popularitet pga. vanskjøtsel og korrupsjon i flere tiår. Det nye borgerskapet bare overtok alle gamle uvanene etter det gamle, og skrudd det helt opp etter Chavez` død.