Atib Azzad

Det handler vel også om at man har lykkes i å lage en hel bevegelse som lever av harme mot alt som representerer et avvik fra det etablerte. Man hadde definitivt inkludert disse nyinnspillingene av Robocop og Total Recall dersom de ble gitt ut i disse anti-woke dager. Jeg har forøvrig ikke forsøkt å løfte frem temaet hvorfor folk reagerer på (såkalt) woke ideologi. Jeg bare peker på at dersom 1937-versjonen av Snøhvit er så jævlig viktig for folk, og kulturen, og verden, så finnes den fremdeles i akkurat samme form.

Det er bare en sannhet, uansett hvordan denne nye versjonen ér, vil filmen fra 1937 være den samme. Du må gjerne mene det er en forbrytelse mot menneskeheten, samme for meg, det er et kommersielt underholdningsprodukt. Jeg synes både Total Recall, og Robocop ny-innspillingene er helt horrible, jeg forstår verken valgene de har gjort, eller grunnen til å lage nye versjoner av disse filmene. Men vet du hva? Jeg kan se Paul Verhoeven filmene som om ingenting hadde skjedd med dem, for det har ikke skjedd noe med dem.

Fascisme, ikke verdibasert ledelse? Hva er det du forsøker si?

Man endrer ikke på Snøhvit fra 1937, man lager en helt ny film som ikke påvirker innholdet i Snøhvit 1937.

At noe er unikt er jo et helt annet argument, alle arter er vel forøvrig unike, mennesket som art er vel like unik som en spekkhugger som art, hvis unik betyr ulik andre arter. Eller gjør likheten mellom bonobo-apen og menneske-apen vår art mindre unik? Kan man ikke påstå at et nebbdyr er mer unikt siden det er så få andre dyr som ligner på den?

Du må gjerne se på det sånn, men det er faktisk ikke noe vi vet. Vi har ingen anledning til å måle hvem som nyter livet mest. At andre dyr ikke kan nyte livet på samme måte som et menneske synes mer sannsynlig, men man vurderer ikke fisk etter hvor godt de klatrer i trær. Det aner meg at dette av en eller annen grunn er viktig for deg, at mennesket er målbart best på enellerannen måte, men jeg tror det blir forstyrrende for tråden å forfølge denne tanken noe videre.

Det vitner ikke om noe dårlig menneskesyn å påpeke svakheter ved menneskeøynene, det vitner ikke om noe som helst syn, det er bare en observasjon. Alle kropper må vel vurderes utifra sin tilpasning til omgivelsene, hvor godt egnet den er til å utføre sine oppgaver. Det gir ingen mening å rangere ulike skapninger på en god-dårlig-skala (uten å først sette opp masse parametere), alle har helt ulike forutsetninger og oppgaver man har tilpasset seg til, at en geopard kan løpe svært fort gjør ikke dermed menneskekroppen dårligere, slik som våre tomler ikke gjør geopardens kropp dårligere.

Jeg er enig i din observasjon, narrativet vi har laget oss om Hitler har til dels også hindret oss i å konfrontere egen delaktighet i jødeforfølgelsen (og forfølgelsen av Roma, handicappede homofile, kommunister, muslimer, Jehovas vitner, prester, og ikke-hvite) narrativet jeg sikter til behandler gjerne nazistene som om de var oppstått i et vakuum, og bekjempelsen av nazityskland som bekjempelsen av alt som var ondt. Det er viktig å forstå hvordan antisemittismen var utbredt og normalisert i hele Europa, for å forstå hva man risikerer når man har gjort det å henge ut en menneskegruppe til noe helt akseptert. (Ikke for å praktisere arvesynd, som må være en av de mest fantasiløse og kjedelige innsigelsene å komme med) Det er også litt oppsiktsvekkende å merke seg at Holocaust ikke hadde den plassen i den kollektive bevisstheten man kjenner idag før 1990-årene: After the end of the Second World War, however, the opposite [motsatt av stor plas i den kollektive bevissthet] took place: the memory of the Holocaust was fragmented and dispersed. The embodied memory was confined to various groups of survivors and privatized within the families of the victims. It took two decades before the event was identified by name and a discourse evolved on the unprecedented magnitude of the trauma and crime. The event that had been covered up by the history of the Second World War resurfaced and after two more decades was given a place in a widening moral consciousness. In this process, terms like ‘victim’, ‘survivor’ and ‘witness’ came to designate an acknowledged moral status. Starting from the 1990s, efforts were made to transform the transitory embodied or communicative memory into a long-term cultural memory based on monuments and museums. These activities, which started on a national level in Israel (Yad Vashem,1953/2005), the US (Holocaust Museum in Washington DC, 1993) and Germany (Holocaust memorial in Berlin, 1999/2005), were interconnected in various ways. In its mnemohistory the Holocaust, comments Enzo Traverso, has had a unique career from almost total repression to global obsession: the twentieth century, at least in the West, has retrospectively been termed the century of Auschwitz. ‘Yesterday forgotten or almost ignored as a non-event, the genocide of the Jews today covers up almost all other memories in public space. Sakset fra The Holocaust — a Global Memory? Extensions and Limits of a New Memory Community.

Jeg vil bare gi kudos til dere i tråden som bidrar med kunnskap og tilbakeviser påstander som slenges ut, og svarer på spørsmål. Jeg kan ingenting om evolusjon, og det er forsåvidt fin måte å lære på. Selv om kreasjonister drives av tro fremfor kunnskap, kan man vel anta at disse innsigelsene de har funnet frem mot evolusjonsteorien er de beste det er å finne (selv om det ikke alltid virker sånn, men det er kanskje individet som kommer i veien for argumentet), jeg finner i alle fall utvekslingen opplysende, så takk for at dere orker, det synes tidvis nokså utmattende. Jeg kan som sagt ikke nok om evolusjon til å skulle belære noen, men helt uavhengig av det må du da kunne se at logikken din her ikke gir mening. Du hevder at beviset for menneskets overlegne øyne er at vi er i toppen av næringskjeden, når du utfordes på det, foreslår du bevis (lenken din til ødeleggelsen av Amazonas) hvor intelligensen vår (evnen til å utvikle redskap/hjelpemidler/teknologi) har plassert oss på toppen av næringskjeden, for deretter å late som det beviser våre overlegne øyne. At mennesket har evnen til å utvikle verktøy er ikke bevis for overlegne øyne, det trenger man ikke å kunne noe om evolusjonsteorien for å forstå.

Tanken er nok å forbedre livskvaliteten til barn som bryter med normer for kjønn og seksualitet. At dersom barna har bedre kunnskaper om det, og det i større grad oppleves som normalisert vil det være lettere å leve med atypisk kjønns- eller seksualitetsutrykk. [...]For eksempel har barn som bryter med normer for kjønn og seksualitet større risiko for å miste skolegang, bli hjemløse, oppleve mobbing, vold, overgrep, seksuell trakassering og hatkriminalitet, og å få dårligere psykisk og fysisk helse. Til tross for at det er en popuær teori på diskusjon.no at transpersoner bare er sjuke i huet, er den ledende idéen at man vil redusere den store forekomsten av selvmord og lav psykisk helse i LHBTQ-gruppene, dersom man reduserer deres vanskeligheter med å leve i tråd med egen kjønnsidentitet og seksualitet. Den aller enkleste måten å forsøke å forbedre det er å gi folk bedre kunnskap og bedre forutsetning for forståelse. Og dersom det skulle være slik at eksponering for en gitt legning eller kjønnsutrykk dytter hetero-cis-personer over til en gruppe hvor de egentlig ikke hører hjemme, er vel den problemstillingen akkurat den samme andre veien, at dersom man struper tilgangen til informasjon om atypiske kjønns- og seksualitetsutrykk vil man gjøre det vanskeligere for de som ikke hører hjemme i en cis-hetero-gruppe å leve som seg selv. Og sistnevnte vet vi jo (fra umiddelbar historie) at er tilfelle, man kan holde slike legninger og kjønnsutrykk hemmelig, altså ikke informere om det, men man vet at disse personene stort sett (om de ikke dreper- eller fornekter seg selv) likevel finner frem til seg selv, man har bare gjort veien mye vanskeligere og livskvaliteten dårligere. Da virker det mer hensiktsmessig å heller informere alle om alt, og så heller ha et helsevesen som er i stand til å luke ut de som ikke egentlig hører hjemme der, ikke mange; [...]I Sverige har forskere fulgt opp personer som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling siden tilbudet startet. De finner blant annet at blant de 691 personene som hadde gjennomgått kjønnsbekreftende behandling mellom 1960 og 2010, hadde 3 %, det vil si 15 personer, sendt inn søknad om å gå tilbake til det kjønnet de ble tildelt ved fødselen). Men havner ikke disse tingene før denne såkalte woke-bølgen var i effekt? Og det er vel ikke egentlig noe nytt at ens uttalelser kan få konsekvenser, Atle Antonsen har ikke mistet jobben, Charter-Svein ble nominert til gullruten i 2019, samme år som han var med i Farmen kjendis ifølge omtalen av hans egen diktsamling utgitt av Prego forlag. Det er Kari Nyman, Astrid Lindgrens datter, som har besluttet å endre Pippis pappas yrkestittel i nyere utgivelser, i tråd med morens egne uttalelser: [...]I dag skulle jag aldrig gjort honom till negerkung. Jag ogillar allt indelande av människor efter nationer och raser. Bøkene hvor han beskrives som negerkonge er likevel lett tilgjengelig, men jeg var glad jeg slapp å avbryte opplesningen i barnehagen for å forklare konteksten av den jobben til barna. Jeg synes det sier noe interessant om tiden da Pippi ble skrevet, og gir en viss kvalitet til Pippis verden, selv om det sår noe tvil rundt farens etikk (uten at jeg trenger at Pippis far er noen helgen), men er som sagt glad jeg kan vidreformidle Pippi til barn uten at denne ganske uviktige detaljen skal avspore fra fortellingen. Ja, det var egentlig ikke min hensikt å gå inn og kommentere på hver enkelt av disse sakene, men jeg sliter med å la være, alle disse eksemplene har jo hver sin kontekst som til en viss grad forklarer reaksjonene som fulgte. Kontroversielle utsagn har vel alltid fått reaksjoner, det er ikke noe nytt, jeg kan ikke bestemme at Madcon ikke skal reagere på å bli kalt mocca-menn på direkte-tv, at Sumaya Jirde Ali skal holde kjeft om Atles rasistparodi, eller at Kari Jaquesson må gis rett når hun sier noe som er feil. Nå har jeg ikke en masse eksempler for hånden, men jeg kommer på: John Lennons bigger than Jesus-kommentar (tatt ut av kontekst). Eric Claptons keep England white-rant (dessverre ikke tatt ut av kontekst). Terje Søviknes angivelige overgrep på mindreårig. NRK's boikott av Espen Beranek Holms Dra te hælvete. Anmeldelse av Jack Erik Kjuus kommentar om sterilisering av adoptivbarn. Beviser dette at såkalt kanselleringskultur er enda eldre enn først antatt, eller viser det bare at det alltid vil komme reaksjoner på handlinger og utsagn. Noen rimelige, og noen mindre rimelige, alle preget av kontekst og samtid. Det vil nok være lettere å si noe negativt om en gruppe som har mindre stemme eller gehør i samfunnet, slik at uttalelser om samer antagelig fikk mindre konsekvenser på 1970-tallet enn nå, men jeg synes ikke det er noen løsning å marginalisere grupper bare så majoritetsbefolkningen kan fremføre nedsettende utsagn om dem uten konsekvenser. Du har rett i at jeg også har syn som jeg vet ikke har bred støtte i den såkalte allmennheten men jeg vil jo likevel forsøke å fremføre dem på en overbevisende måte, fremfor å kreve å bare automatisk få aksept fordi det ikke skal være lov for andre å reagere på.. Som jeg egentlig ikke tror du heller mener, men det virker nesten sånn utifra inlegget ditt. Helt avsluttningsvis vil jeg oppfordre til å se litt mer nøye på enkelthendelser fremfor å være så villig til å la alt preges av sekkebetegnelser, ting er ikke så urimelige som man vil ha det til hvis man er mer åpen til å sette seg inn i ting. Jeg er sikker på at det er til tjeneste for relasjonen mellom deg og din datter om dere dropper synet på at dere befinner dere i to ulike leirer, at dikotomien woke, og anti-woke (som definert av anti-woke) bare vil komme i veien for å forstå hverandre bedre. Jeg mener ikke å foreslå at dere ikke har ulike syn (jeg kjenner dere ikke), bare at det å la disse synene defineres av en høyst uærlig og konstruert fremstilling vil legge til ekstra problemer for kommunikasjonen. Jeg håper dere klarer å ha en god relasjon til tross for uenighetene, det er så vondt å være distansert fra egen familie.

Eksemplene som vanligvis hentes frem når man spør om dette er: At nissene på låven har fått enellerannen advarselstekst i forkant. At Leiv Eriksson oppdager Amerika-bildet er plassert i nasjonalmuseets arkiv. At forlaget Puffin har endret ordene i Roald Dahl bøker.

Jeg vet at filmen er basert på selvbiografien til tittelpersonen, og det er vel bare smak og behag, jeg synes filmen ble i overkant jingoistisk, og hadde håpet på litt mer nyanse når såpass mye tid hadde passert siden terrorangrepene 9.11, men jeg antar det er en autentisk, om noe sanitisert, skildring av Kyle's tanker og opplevelser i Irak. Selv om filmen finner opp flere elementer for eksempel, Mustafa og the butcher som en erkefiender, inviduell dusør spesifikt for Kyle, og familien som inviterer dem på mat, for senere å vise seg å være opprørere (eller i det minste noen som lagrer våpen for opprørere). Men det er jo temmelig vanlig for filmer å gjøre, jeg bare nevner det, da det er lett å overvurdere hvor sannferdig filmversjonen av en såkalt sann historie ér. Den har mye høyere score enn jeg hadde sett for meg, så du er nok ikke alene om å sette den høyt.

Hva er det som var så bra med American sniper? Altså, den var helt ok, Eastwood er en flink regissør, men mesterstykke, hvorfor?

Siden jeg deltok på dette, vil jeg si jeg synes det er alt for sjenerøst å omtale utvekslingen vår som en diskusjon. Jeg ville beskrevet det som at du gjør assosiasjoner, antagelser, og koblinger det finnes lite eller ingen belegg for, og forlater temaet når du får pushback. Og her antar jeg du er i gang med mer av det samme.

Hehe, nei, beklager at det føles slik. Jeg etterlyser ikke kilder på hva en dokumentarsjangeren rommer, jeg forsøker bare opplyse deg om at rammene for virkelighetsgjengivelse er bredere enn hva man skulle tro. Ta Nanook of the North, ikke nødvendigvis verdens første dokumentar (man har tidligere eksempler som newsreels særlig utviklet i 1920-tallets Russland. Dziga Vertov og hans følgere utviklet det de kalte Kino-Eye/cinema truth, en montasje av øyeblikk satt sammen til en helt annen effekt enn den man kjenner fra fiksjonsfilm, en hittil ukjent sannhet (ifølge Dziga), og betraktet som en av de første eksemplene på dokumentarfilm slik vi kjenner sjangeren), problemet er bare at skaperen, Robert Flaherty har regissert og konstruert scenarioer for inuittene han filmer, som ikke gjenspeiler deres virkelige liv, det som presenteres for kameraet er i beste fall en opphøyd virkelighet, og i verste fall en fabrikert illusjon laget for å stemme mer overrens med hvordan det såkalte vesten så for seg inuittliv, enn hvordan det faktisk var. Denne ustrenge tilnærmingen til virkelighet har vært med dokumentarsjangeren siden. Ja, Målet er å gjengi virkelighet, men det finnes et veldig stort rom for hvordan denne såkalte virkeligheten kan gjengis. Det er gjengitt øverst i wikipedia linken med et sitat fra Bill Nichols: A filmmaking practice, a cinematic tradition, and mode of audience reception [that remains] a practice without clear boundaries. Jeg kan godt anbefale boken hvis dette er et forord til, Documenting the Documentary: Close Readings of Documentary Film and Video. Jeg ser det blir forvirrende hvordan jeg kaller drømmen fri fantasi i illustrasjonen min, det roter til poenget. (Jeg hadde litt travelt) Det jeg forsøkte å få frem var at dersom en dokumenterer sin egen drøm, så faller det innenfor sjangeren, fordi det er en gjengivelse av virkeligheten, din virkelighet, selv om den er temmelig ukonkret og lite målbar. Hensikten med denne illustrasjonen var bare å vise til hvor åpen sjangeren er for inviduelle sannheter. At en dokumentarserie gjengir at noens bestemor hevder at Kleopatra var svart er trygt innenfor rammene, særlig når dokumentaren selv hevder å ikke vite hvilke hudtone Kleopatra hadde. Det er ikke noe usant å gjengi Afrosentriske synspunkt, da det likevel er reelle og ekte synspunkt, selv om ikke nødvendigvis historikere og arkeologer kan bekrefte noen ytterligere sannhetsgehalt innen deres felt. (Akkurat som man kan lage en dokumentar om Jesus, uten at man trenger å bevise at Jesus finnes, man trenger kun å gjengi synspunktene til disse som tror Jesus finnes) Det er vel mer problematisk, eller representerer en større frihet med historiefortelling hvordan dokumentaren dramatiserer og gjengir direkte tale fra skuespillerne som spiller Kleopatra og Cæsar, man har jo ingen belegg for at de sa akkurat disse tingene, eller fremførte dem på en slik måte. På ikke noe tidspunkt er jeg altså uenig med kildene dine for hva en dokumentar ér, jeg forsøker bare å vise deg hvor mye rom der faktisk finnes innen sjangeren. Filmen Zeitgeist beskrives som en dokumentar (nå er det visst en hel serie) selv om den presenterer en nokså avvikende virkelighet fra den man som regel kjenner, det er ikke gitt at konspirasjonene den fremmer er sanne, men konspirasjonene i seg selv er autentisk gjengitt, altså dokumenterer den sannheten i at disse konspirasjonene finnes, fremfor å være avhengig av at konspirasjonene er sanne. Triumph of the Will beskrives som en dokumentar selv om den forsøker å lage en magisk mytologisk kobling mellom Tyskland og Hitler, som det finnes lite vitenskapelig belegg for å hevde. Blir det noe tydeligere hva jeg forsøker å si?

Ja, dette er mer kjente trakter, hvis du vil ha meg med på å diskutere dette ytterligere ser jeg gjerne at du går tilbake til posten hvor jeg redegjør for spennet av hva en dokumentar kan være, og viser at du forstår hva jeg sier der. Det er ikke det at jeg er uvillig til å lære, jeg synes bare forståelsen din av dokumentarsjangeren er litt for simpel. La oss si at man fks. dokumenterte en drøm man hadde, fri fantasi, sant? Likevel innenfor sjangeren. Hun sier i dokumentaren: I remember my grandmother saying to me, I dont care what they tell you in school, Cleopatra was black. En verden av forskjell, sant? Dokumentaren får vel gjengi hva Haley fikk høre av sin bestemor? Dokumentaren er ikke enig med bestemoren, den hevder at man ikke vet hvilken farge Cleopatra hadde.

Nå beskriver han det vel som terapeutisk mytologi, så det skulle ikke være så vanskelig å forstå.. Og dersom man lykkes i å føle noe slags eierskap eller stolthet over Europas mangefasetterte historie, er det vel ikke noe mystisk at andre kontinenter lykkes med det samme. Å si at Egypts storhet er Afrikas storhet, er vel ikke så veldig annerledes fra hvordan Europa har forholdt seg til Romerriket, eller gamle Hellas (eller Egypt). Dersom du for fremtiden ikke planlegger å ha mer substans i inleggene dine vil jeg på forhånd unnskylde for at jeg antagelig ikke vil svare deg noe særlig, da jeg opplever dem mest som innholdsløst støy.

Det jeg siktet til å ha vært inne på allerede er dette med sannhetsgehalten i dokumentarer, hvordan den ikke er så streng som du foreslår, jeg kan ikke se hvordan det var uklart da jeg postet det under sitatet der du hevder at en dokumentar ikke kan inneholde fantasi. Dette med afrosentrisme kan jeg ikke huske å ha snakket om tidligere i denne konteksten, vi får se om det hjelper da. Det er ingenting i lenken din som forteller meg at afrosentrisme mener at befolkningen i Nordafrika utelukkende var svarte. Det er derimot flere hypoteser som spekulerer í om ikke Egypts historie i for stor grad fortelles uten inklusjonen av svarte folk. Jeg kjenner ikke de ulike forskerne på feltet, men er fristet til å tro historikeren Ronald H. Fritze har et poeng når han beskriver theurapetic mythology for black people, særlig når bevegelsen springer ut av USA, og et røvet og forfulgt folks behov for stolthet og identitet. Slik el-Hajj Malik el-Shabazz (tidligere Malcolm X) fikk sjokk da han besøkte Afrika og Midtøsten, og lærte at såkalte raserelasjoner ikke nødvendigvis måtte se ut som de gjorde i USA, brorskapet han så i Egypt snudde på mange av antagelsene han hadde gjort seg om forsoning i USA. Det er vel noe naturlig i å anta at det i en viss grad er noe universelt med ens opplevelser, det er ikke nødvendigvis åpenbart at du behandles spesielt dårlig i ditt eget land. Dersom man appellerer one drop rule som man praktiserte/praktiserer i USA, vil åpenbart mange egyptere være å regne som svarte, med det mener jeg ikke å avvise kilden du legger ved på slutten av posten, bare redegjøre for perspektivet egyptologen Stuart Tyson Smith foreslår: Any characterization of race of the ancient Egyptians depends on modern cultural definitions, not on scientific study. Thus, by modern American standards it is reasonable to characterise the Egyptians as 'black', while acknowledging the scientific evidence for the physical diversity of Africans. Du finner sikkert noen afrosentrister som søker å gjøre noe slikt, men jeg synes ikke det blir en god beskrivelse av hele bevegelsen. Jeg er mer fornøyd med formuleringen lenken din foreslår: Afrocentrism is a worldview that is centered on the history of people of African descent or a view that favors it over non-African civilizations. It is in some respects a response to Eurocentric attitudes about African people and their historical contributions. It seeks to counter what it sees as mistakes and ideas perpetuated by the racist philosophical underpinnings of Western academic disciplines as they developed during and since Europe's Early Renaissance as justifying rationales for the enslavement of other peoples, in order to enable more accurate accounts of not only African but all people's contributions to world history. It takes a critical stance on Eurocentric assumptions and myths about world history, in order to pursue methodological studies of the latter. Some of the critics of the movement believe that it often denies or minimizes European, Near Eastern, and Asian cultural influences while exaggerating certain aspects of historical African civilizations that independently accomplished a significant level of cultural and technological development. In general, Afrocentrism is usually manifested in a focus on the history of Africa and its role in contemporary African-American culture among others. I alle slike disipliner som er en reaksjon på en annen disiplin som leses som urimelig (slik det er naturlig å reagere på Eurosentrisk rasjonale for slaveri, kanskje særlig om man er etterkommer av slaveri i USA), er det en risiko for å overkompansere og ende opp med å perpetuere problemet en søkte å kritisere, jeg synes likevel det blir unyansert å anklage hele bevegelsen for dette. Det er ikke vanskelig å se for seg at vi hadde sittet på omvendt side av diskursen om vi diskuterte nasjonalisme eller patriotisme i et annet perspektiv. Eller altså noen som oss, jeg håper vi begge kan annerkjenne at nasjonalisme eller patriotisme ikke er et automatisk onde i seg selv, det krever en kontekst og et ytterligere rammeverk før man evt får noe kritikkverdig. Kanskje er det noe i kjernen av nasjonalisme som alltid vil skape et oss og dem, et skille, vanskeliggjøre større forsoning og solidaritet, men det er ikke egentlig noe jeg har belegg for å påstå, bare en tanke, kanskje er det ikke noen motsetning hvis gjort godt. Uansett, du skjønner hva jeg mener? Det er en alt for bred idé til at det er rimelig å si at den mener sånn eller sånn, uten å først konkretisere idéen ned til noe mer spesifikt. Manifest destiny er noe ganske annet enn Norsk etterkrigstid, selv om man kan si at begge var preget av patriotisme. Når jeg spør om kilder, etterlyser jeg ikke meningsinnlegg, eller treff fra spør-og-svar-sider, med lignende påstander som dine. Det jeg etterlyste kilde på var: Afrosentrisme ønsker også å fremstille hele Afrika som sort og viske ut historien til alle Nord Afrikanere. Jeg kan ikke se at linkene dine svarer til det, jeg synes brevet til denne læreren fra 1993 var ok, her er jo også forbeholdene jeg etterlyser, han skriver Afrosentrisme i sin verste form risikerer å være Eurosentrisme bare med motsatt fortegn. Ikke sant? Det er en forskjell på å hevde at nasjonalisme ønsker å viske ut jødisk historie fra Europa, og nasjonalisme i sin verste form ønsker å viske ut jødisk historie fra Europa. Det er en liten, men svært viktig forskjell, uten den, risikerer du, som de du kritiserer (slik som Afrosentrisme og Eurosentrisme), å bli et tilsvarende problem med motsatt fortegn. Det skulle være nokså tydelig at situasjonen i Maghreb skyldes flere faktorer enn bare Afrosentrisme alene, og at denne spesifikke versjonen av Afrosentrisme synes problematisk og rasistisk, uten at dermed all Afrosentrisme er det. Det virker i alle fall ekstra klovnet å skylde Netflix-serien for situasjonen der. Ja; De har castet noen som er mørkere i huden som Kleopatra, men dokumentaren forteller jo likevel hvordan Kleopatra vedkjente seg det Egyptiske, fremfor kun det Ptolemiske, at hun satt seg inn i Egyptisk språk og kultur, hvordan faren var Makedonsk, også påstår den at vi ikke vet nøyaktig hvem moren eller bestemoren vár, og at det er mulig de var Egyptiske. Hvorvidt det er nok belegg, eller ikke nok belegg for å si noe sikkert om Kleopatras mor, vet jeg ikke, men serien synes ikke å forsøke å viske ut Egypt fra Kleopatras liv eller DNA. Å skulle gi denne skylden for situasjonen i Maghreb virker analogt med å skylde vold på videospill.

Kilde på dette.. Vi har vært gjennom dette allerede, har vi ikke? Hvis du ikke har noen nye argumenter og ikke aksepterer mine, er det vel liten vits å fortsette. Det er sant at Kleopatra spilte en rolle for Afroamerikansk identitet, som er tematikken for dokumentarserien, den bryter dermed ikke med dokumentarsjangeren i seg selv, jeg forsøkte å gå dypere i dokumentarsjangeren med deg sist gang, for jeg kan forstå forvirringen, men du sluttet å svare, og nå bare gjentar du det du sa innledningsvis sist. Jeg sier ikke at du må være enig med kunnskapen jeg foreslår om sjangeren, men om du bare skal gjenta de opprinnelige påstandene blir det lite fruktbart. Bildet ble bestillt for å foreslå et alternativ til Columbus-narrativet, hvor de Amerikanske Italienerne og Amerikanske Nordmennene hadde en slags konkurranse om hvem som kunne skryte av å ha oppdaget Amerika. Tanken er at den første fra den gamle verden som oppdager den såkalte nye verden har en slags rett på det, selv om Amerika allerede vár befolket og oppdaget av de som bodde der, altså en kolonialistisk logikk. Du kan lese mer om konteksten for bestillingen i alle de nylige postene som er skrevet om det, der er det lagt ved kilder også. Når det allerede er en fantasifortelling inspirert av de opprinnelige fantasifortellingene som er sagn, tenker jeg produksjonen har temmelig godt dekning for å ta seg de frihetene de føler passer. Dersom de forsøkte lage en historisk korrekt gjengivelse ville sikkert innsigelsene dine hatt en viss tyngde. Såvidt jeg husker kom det to Tom Holland-Spiderman-filmer etter Endgame, en Shang Chi-film, en Dr Strange, en Thor, en Ant-man, og en Guardians of the Galaxy, også kommer det en ny Captain America på nyåret. Før Endgame var vel Captain Marvel den eneste av de 19 filmene til da med en kvinnelig tittelkarakter. Det jeg mener med magisk tenkning er tanken om at en ny versjon har noen konsekvenser for den gamle versjonen, dersom man foretrekker en av de animerte versjonene fremfor live-action versjonen er det bare å kose seg med disse, de er de samme. Men, ja; jeg tror såkalt antiwoke har gjort en veldig god jobb med å signalisere aversjon mot denne Disney-filmen, samtidig som det ikke ville forbauset meg dersom Ben Shapiro stikker nesen innom, bevegelsen stagnerer vel om man ikke stadig mater den med videre indignasjon og misnøye.

Kanskje det er jeg som er treg her, men jeg tror Frostraven refererer til definisjonen du har foreslått, formulert av Raymond Johansen, løst husket av meg som parodisk overdrevent strenge regler for hva det er lov å mene. Hvis det er hva man ser for seg å kjempe mot, oppstår det vel en konflikt dersom man ønsker å straffe Rachel Zegler for sine meninger?

Man anklages for å være skyldig i at tråden går i ring, men det er jo bare de samme eksemplene som hentes frem igjen-og-igjen, og hver gang man forsøker å ingå med tematikken forsivnner brukeren som tok opp eksempelet, for senere å returnere som om ingenting har skjedd, og gjerne gjenta eksemplene. Jeg kan godt akseptere at dere mener det er uakseptabelt å fremstille Kleopatra som ikke-hvit, men betyr ikke det igjen at disse svarte Amerikanerne som ville fortelle om Kleopatra i et Afroamerikansk perspektiv rett og slett ikke får lov til dette? Kleopatra og Egypt er flere ganger foreslått i et Eurosentrisk perspektiv, hvorfor er ikke andre perspektiver tillatt? Leiv Eriksson-bildet er ikke kolonialistisk fordi det er et bilde av at vikinger oppdager Amerika, det er konteksten bildet ble bestilt í som har kolonialistiske tendenser, uten at det nødvendigvis hjelper hvordan NS plasserte bildet bak en Quisling statuett i utstillingen Norges nyreisning. Som sagt, uten at jeg dermed mener man ikke kan henge bildet opp, jeg bare forstår ikke hvorfor man ikke kan ta det ned. Queen Charlotte i Bridgerton har vel ikke blitt tatt opp her før, antagelig fordi serien redegjør for hvordan adelen ikke er homogent hvit, det er altså eksplisitt en fiksjonsserie. Jeg er så vant med gjentagelser at jeg trodde eksempelet var Jodie Turner-Smith i rollen som Anne Boleyn (som ble ansatt fordi produksjonen mente hun gestaltet trekkene de ønsket å fremheve hos Boleyn, vi kan med dette anta at hudfarge ikke var det produksjonen synes var det mest interessante med Anne, fair spør du meg). Karakteren i Valhalla heter også Jarl Haakon, og selv om rollen er inspirert av Haakon Sigurdsson, er det en egen skapning laget for showet. Et show som ikke forsøker å gjengi en nøyaktig historisk beskrivelse av en bestemt tid, et show som er inspirert av sagn; Fortellinger som igjen ikke nødvendigvis prøver å gengi den såkalte virkeligheten 1:1. Og Disneys 1937-Snehvit representerer også en endring fra en original, det er heller ingenting med slike live-action versjoner som fjerner eller ødelegger originalen, det er magisk tenkning, hvis man foretrekker 1937-versjonen kan man fortsette å kose seg med den, slik jeg koser meg med 1967-Jungelboken fremfor 2016-versjonen, og har forsøkt ignorert (med suksess) disse nyere live-action versjonene av Lion King, Beauty & the Beast, Aladdin osv. Jeg er helt med på at disse filmene representerer noe veldig kjedelig og lite kreativt, samtidig som det også må være en viss interesse for kjedelige utvannede cgi-versjoner av disse tegnefilmene, da de tilsynelatende tjener penger. Uansett, kjernen av denne kritikken er vel at det er ikke-hvite folk der de ikke pleide å være, og som illustrert av Disneys villighet til å masseprodusere disse cgi-live-action versjonene, så er det tydeligvis tryggest å satse på IP-er som publikum kjenner igjen, dermed ser man nå flere ikke-hvite personer i fortellinger som er ansett som hvite, fordi hvite folk tidligere har vært målgruppen Hollywood frir til, som har preget historiene man har valgt seg ut. Man kan godt be Hollywood lage originale historier om de ønsker seg så diverse rollebesetning, men da kjenner man Hollywood dårlig, de holder seg helst til det de vet tjener penger, og går nesten ned med det skipet fordi skuten er så tung å snu (sorry alle båtmetaforene). Jeg tenker det også er verdt å ta med seg at konteksten disse filmene lages i er USA's veldig mange av disse fortellingene man har laget har jo allerede vært importerte. Folkeeventyr man har hentet inn og oversatt til en nord-Amerikansk kontekst, man har tilpasset fortellingene den nye verden, uten at andre folk enn hvite folk fikk lov å fremføre denne fantasien, noe som ringer litt dårlig dersom USA skal være noe mer enn en Europeisk koloni, slik de verken liker å se for seg at de er, eller hevder at de skal være. Europeere som er bekymret for autensiteten i deres folkeeventyr burde nok startet klagesangen idet USA hentet dem over og gjorde dem til sine, ikke først da de åpnet for at resten av landets borgere fikk plass på rollelisten. [...]Studios would likely assert that casting based on race/ethnicity and gender maximizes box office potential. Empirical evidence is unlikely to help the defense tie the success or failure of a film to race/ethnicity or gender, however, because the reasons for a film’s critical or financial outcome are complex. Furthermore, what appear to be audience preferences for white, male protagonists are socially constructed choices based in part on the industry’s history of discrimination and stereotyping in casting. Preferences shaped by past discrimination should not justify continuing discrimination. Hollywood's race/ethnicity and gender based casting: Prospect for a title VII lawsuit

Det dukker dessverre opp en del folk som passer til beskrivelsen om dagen også. Du kan se på kilden min her, eller i den opprinnelige posten. De er basically en engelsk Nya Dagbladet.

Kanskje greit å på forhånd opplyse om at denne lenken tar deg til en neo-nazi-side?

Du står helt fri til å være stolt av Leiv Eriksson, hva skulle vært problemet med det? Det er ikke årsaken til at bildet kan kalles kolonialistisk, jeg foreslår at du leser svaret mitt litt lenger opp på siden. Jeg klarer ikke å ta deg på ordet angående dette, det blir for dramatisk, hvis du skal overbevise meg må du nesten sannsynliggjøre disse påstandene dine på en eller annen måte.

Det synes jeg er en dårlig analyse av mitt ståsted. Nei, jeg vil ikke lytte til Mimir hvis jeg synes han tar feil, å blindt akseptere noe bare fordi de har en tittel, høy stilling, eller hva enn du mener med at han er min egen, synes ikke spesielt lurt. Når du uten videre anklager meg for å blindt bare akseptere transideologi uansett, er det vel rart at du samtidig synes jeg bare skal svelge Mimirs mening uten noen bedre grunn enn at han er min egen. Jeg har gitt deg kilder og grunner for hvorfor jeg ikke er enig med Mimir, kanskje det er mer hensiktsmessig å inngå med det, fremfor å bare anklage meg for noe.