Lemongrass

Jeg tror jeg hele livet har levd i et emosjonelt tomrom. Ikke på en depressiv måte, men at jeg har manglet reell tilhørighet til noe eller noen. Et sted som er "hjemme" en "flokk" jeg er en del av, en "mening" eller retning i mine daglige sysler. Og jo, jeg har venner og jeg har familie. Jeg har en jobb og personlige mål jeg jobber mot, men alt dette mangler en emosjonell dimensjon. Jeg bryr meg om vennene og familien min og jeg er oppriktig glad i dem og vil dem godt, men jeg har ikke et sterkt emosjonelt bånd til dem. Jeg har en jobb som er kjekk, men jeg bryr meg egentlig ikke. Og det er ingen annen jobb jeg kunne sett for meg at jeg ville vært nok emosjonelt investert i til at det skulle være en kilde til mening. Målene jeg jobber med er en kilde til dopaminrush, stolthet og bidrar objektivt til at ulike parametere i livet mitt blir bedre, men det er selvrealisering uten emosjonell dybde. Den eneste gangen i livet jeg har følt meg "hel" eller følt på noe som helst emosjonelt anker i livet er de fire årene jeg var sammen med min ekskjæreste. Vi hadde begge følt på tomhet hele livet og alt klikket, det var ikke bare kjærlighet men en emosjonell forankring i hverandre som jeg aldri har opplevd tidligere, og som jeg ikke har følt på siden. Jeg kommer stadig tilbake til denne opplevelsen som noe av det eneste som har klart å fylle tomrommet som jeg har bært på hele livet. Det er ganske vanskelig å beskrive hva jeg egentlig vil frem til her, fordi dette er emosjonelt og det emosjonelle er kanskje ikke alltid like lett å beskrive med ord. Er det noen som kan kjenne seg igjen i dette - noen som har noen lignende opplevelser?

Trumps megapakke som diskuteres i Senatet er ikke noe annet enn en sterioideinnsprøytning til de underliggende problemene som har ført til det gradvise sammenbruddet av det amerikanske samfunnet siden Reagan startet det. Fortsett å forsøke å slukke branner med bensin. Eller de forsøker kanskje ikke å slukke brannen - Trump livnærer seg jo på varmen av den.

Trump sin approval rating stiger igjen. Er det mulig. Er det noe som biter på denne mannen?

I 2018-2020 før pandemien bodde jeg i Oslo og det var ganske mye aktivitet på datingappene. Det var en jevn flyt av matcher og jeg gikk jevnlig på dates, selv om jeg sjelden fikk til dates med de jeg var mest interessert i. Jeg kom inn i et forhold samtidig som pandemien begynte som nå er slutt og jeg lastet ned appene på nytt for et par måneder siden, og jeg merker meg at noe har endret seg. Jeg bor nå på et mindre sted og det er naturlig at det blir færre matcher, men jeg opplever kanskje at det er litt ferre jenter på Tinder enn det var før. Jeg går ofte tom og må utvide søket slik at det blir en for stor barriere å møte dem til date. Men den største endringen opplever jeg i samtaledynikken. Forrige gang jeg var på appene var det sånn at minst halvparten aldri svarte på meldingene, og slik er det nå også. Men mens jeg før kunne få i gang en prat med en god andel av matchene, er det nå et underverk hvis samtalene går lenger enn 3-5 meldinger hvis de først svarer. Jeg kan kanskje klare å dra en samtale opp til 10+ meldinger hvis jeg jobber hardt med å gjøre hver eneste melding jeg sender interessant. Det virker dermed som en umulig oppgave å få til en date, da jeg tidligere har kjent på kjemien i meldingene og følt at nå er det riktig å invitere på date, men det skjer veldig sjeldent nå. Er det bare jeg som opplever denne endringen? En annen pussing endring jeg opplever er at jentene i mye større grad nå tar initiativ til å starte samtaler. I 2018-2020 var det tilnærmet null, men nå opplever jeg at flere starter samtalene, selv om de også dør ut i større grad. Hmm, mine refleksjoner. Kanskje det er bedre å bruke tiden og energien på andre arenaer.

Nei, ikke nå lenger. Gjennom 20 årene lærte jeg at det var mer egoet som cravet tilfeldig sex enn at det var så fantastisk i seg selv. Jeg er på Tinder for å finne meg noe langvarig, men som en litt over gjennomsnittet mann i en mellomstor norsk by er ikke oddsene så gode for det. Derfor bruker jeg ikke mye tid på Tinder, men jeg har appen og swiper fra tid til annen i tilfellet en mulighet skulle dukket opp. Jeg tror ikke Tinder nødvendigvis er en hooke app. Jeg tror det er mange jenter som er der for oppmerksomhet eller som swiper uengasjert i håp om at det skal dukke opp noe fantastisk som virkelig vekker oppmerksomheten deres. Hvis man er én i mengden av de 20 guttene som sender henne melding hver dag skal det mye til for å skille seg ut.

Bare tenk hvis det var Vedum som skulle inn å forhandle om toll med Trump.

Fortsett slik Trump, grav din egen grav! Det er bare å finne frem popcornet.

Enig. 600.000 protestanter i et land med 300 mill innbyggere trenger ikke å fortelle oss så mye. Vi vet at ca. Under halvparten av landets innbyggere er ekstremt i mot Trump og har vært det i 10 år. Det jeg følger med på er den sammenstilte approval/favorability rankingen til Trump, som har gått jevnt og trutt ned siden januar. Den treffer nok sikkert et gulv snart, men for hvert prosentpoeng den går ned så får jeg et håp.

Det var en metafor. Enig i at det ikke høres imponerende ut, men det ble i praksis avgjort november 2024.

Si to løpere skulle springe 4000 meter mot 2 andre løpere. Forskjellen var at de to første starter 2000 meter foran de to andre. Om de to siste er 200 meter fra mål når de første passerer målstreken ville de fleste kalt det en imponerende prestasjon.

To distrikt, hvorav ett av dem hvor republikanerne ikke har fått under 60% oppslutning i årevis. Demokratene har gjorde det overraskende bra i det som var mer eller mindre Trump counties.

Det er for meg helt ufattelig. Samtidig tror jeg det knapt er et menneske utenfor USA som støtter Trump lenger. Jeg håper faktisk Trump gjør alvor av tollidiotien sin og kjører økonomien i grøften. Jeg tror det er det eneste som kan få MAGA-fanatikerne i USA til å våkne opp.

Soleklart ja. Når verden er slik den er må Norge styrke forholdene til de få landene som deler verdifelleskap sammen med oss. Både militært og økonomisk.

Sammen med strøm øker matvareprisene mer enn den generelle prisveksten i samfunnet. Man kan si hva man vil om strømprisene, men her vil jeg argumentere for at regjeringen faktisk har iverksatt ganske gode tiltak. Når det gjelder matvare- og dagligvarebransjen virker regjeringen merkverdig tafatt. Det har vært utvalg på utvalg, 10-punktlister osv. Men det har ikke resultert i noe som helst. Vi har tre store kjeder som styrer hele produksjonslinjene sammen med Orkla, det har vært påvist prissamarbeid, Konkurransetilsynet er satt ut av spill, og ingen utenlandske kjeder - for ikke å snakke om nye ambisiøse norske grundere klarer å etablere seg. Hvorfor er det så vanskelig?