tommyb

Når diagnosene utvikler seg basert på ny forskning og økt kunnskap, vil det nødvendigvis ikke finnes sammenlignbar statistikk over tid. Det at man får mer forskning og økt kunnskap er ikke negativt, selv om det hard forsøkes framstilles som man har en negativ utvikling.

Ja... Økt kompetanse betyr ikke perfekt. Det gjelder spesielt oss som er på Dunning-Kruger toppen.

Det er mulig det generelt sett er et poeng, men i det ligger det også en underliggende tolkning om at en autismespekterdiagnose er noe som skal behandles. Slik jeg ser det er autisme og ADHD innenfor naturlige variasjoner der noen utslag av dem er så forstyrrende at man trenger hjelp, mens andre kan man leve med. Men dersom man har disse mindre forstyrrende utslagene kan man fortsatt leve bedre med dem dersom man forstår dem, kan lære av andres kunnskap, og kan tilpasse hverdagen etter denne kunnskapen. Gjennomgående er at det er mange som ikke har en diagnose, men føler det er noe galt med dem og tror de bare er late, dårlige på å være voksne, sliter med krav, sliter sosialt, blir veldig slitne av enkle ting - og legger press på seg selv og maskerer sine utfordringer. "Demasking" er et begrep der folk forteller at de fikk det mye bedre med seg selv fordi de skjønte hvorfor de var annerledes og kunne slutte å bruke masse krefter på å skjule det.

Der kan vi i alle fall være enige. Jeg mener jo at i tidligere tider der jobber var noe man hadde i et livstidsperpektiv og ikke alle trengte å selge seg som jobbsøker gang på gang etter noen få år, var det enklere å finne og beholde en karrierevei for de av oss som er mer teoretisk anlagt og har utfordringer med det spontane eller sosiale. Bare de siste tredve årene har man bakt mer og mer selgerjobb selv inn i alle ingeniørjobber. Det er neppe fornuftig. Når sosiale egenskaper veies som viktigere, mister man spesialistene.

Asperger er ikke en diagnose i Norge, og de "vellykkede" som man ikke legger merke men først nå blir identifisert er nettopp den sammenhengen som sannsynligvis fører til at øking i diagnosering synker andelen av diagnostiserte som føres ut i uføre. Altså er det sannsynligvis motsatt av din påstand. Og det er en bra ting, fordi det betyr økt kunnskap om hvordan man kan fungere med disse utfordringene.

Jeg glemte et annet faktum som også har ført og fortsatt kommer til å føre til til økt diagnostisering. Så sent som i 2013, i Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-5), ble autisme og ADHD brukt som kontraindikasjoner. Helsevesenet ble lært opp til at dersom man har symptomer på det ene, har man ikke det andre. Man kunne ikke både ha autisme og ADHD. Det vil si at i helsevesenet er det fylt opp med generasjoner som har lært at kun et helt spesifikk sett med symptomer er autisme, og har man ADHD-symptomer er det ikke autisme. Nå har man lært at det er et stort overlapp på diagnosene, og at de to diagnosene maskerer hverandre. Embrace autism, som er en organisasjon for autister diagnostisert i voksen alder, hevder at så mange som 80% av de som har autisme også har symptomer på ADHD. Dette er altså en gruppe som tidligere ikke kunne få diagnose på grunn av svakheter i opplæring/system for diagnostikk, fram til for kun få år siden. Et nytt uoffisielt begrep er "AuDHD". Autister har som kjent egenskaper som overdeling og spesielle interesser. Dermed er det nå en gruppe med autister som tilhører tiktok-generasjonen og nå sprer masse kunnskap (både riktige og mer tvilsomme observasjoner) som tidligere ikke var lett tilgjengelig. Individer som slett ikke er på uføretrygd, men endelig har lært seg å slutte å maskere autismen. Eldre generasjoner sitter definitivt på den forståelsen som vi ser fra noen i tråden her, med de gamle skillene mellom Aspergers og autisme som høyt- og lavtfungerende, men det man nå kaller autisme er hele spekteret, og selv å kalle det et spekter er for todimensjonalt.

Kilde, som tar høyde for økt diagnostisering av velfungerende på spektret. Ellers er det i beste fall tom synsing av noen som er redd for velferd.

Den åpenbare årsaken til den kraftige økningen i autisme- og ADHD-diagnoser er den kraftige økningen i kompetanse om temaet. Da jeg gikk på barneskola var det knapt noen i skolevesenet som hadde hørt om ADHD. Man identifiserte det samme da, men da gikk disse diagnosene under kategoriene "rampete gutt" og "stille pike". Og i de neste årene kom det noen filmer som gjorde folk oppmerksom på at autisme fantes, men det vi da assosierte det med var de med veldig tydelige symptomer, som Rainman, Numbers, etc. Men nå er kompetansen til stede i skolevesen og barnehager, man identifiserer også de som ikke mangler språk eller ikke samhandler med andre. Man identifiserer også de som tidligere man sa var så flink til å lese allerede i barnehagen eller kalte veslevoksen og skråsikker. Man får ikke lenger stemplet rampete gutt eller stille pike. Økt kunnskap. Derfor har det vært en voldsom økning i diagnoser. Ja, folk leser seg opp på det nå - og begynner å forstå hvorfor man hele livet har følt seg annerledes. Det er ikke sykeliggjøring, det er forståelse. Visdom.

Det er ikke riktig å si at man kan ha funnet liv. Man har funnet indikatorer, gasser som på jorden kun oppstår gjennom biologiske prosesser, men de samme kjemiske forbindelsene kan oppstå gjennom prosesser som ikke involverer liv. Dersom det viser seg at det er biologiske prosesser så er det naturligvis svært betydningsfullt. Avstanden er nær nok til at det kan være mulig for menneskeheten å reise dit, 124 lysår. Og da kjenner vi plutselig to planeter med liv med relativt liten avstand, som vil gi ny kunnskap om sannsynlighet/tetthet for liv i universitetet. Samtidig driver amerikanerne med å rasere NASA og forskning generelt, så det føles som det haster å finne denne kunnskapen.

Jeg ser for meg at nær 100% av faktisk bruk av en sånn app er skryteapp for gutta. Det vil til og med oppstå en ny type press der de presser jenter på fest ikke bare til å ta en øl men nå også til å gi samtykke "for moro skyld".

På eBay kan du overhodet ikke gå ut fra at selgeren er VOEC-registrert. Det er enklere sånn, du må rett og slett alltid regne med å betale MVA og gebyr. Så kan det være en bonus om du slipper.

Hvis vi går enda lengre tilbake, så liker jeg høykvalitets mennesketegnet 2D-grafikk, jeg. Da 3D først begynte å ta over, ble det skarpe og unaturlige pixelerte kanter, feil med blur-filter og masse visuelt forstyrrende ugh. Og så begynte ting å hakke i spill fordi man gjerne ønsker å slå på så mye som mulig hvis man er visuelt orientert. Og den dag i dag er det fortsatt feil med blur-filter og masse visuelt forstyrrende ugh. Et og annet spill kommer tilbake med isometrisk 2D-grafikk og ser fantastisk ut. Men det finnes 3D-spill som også ser fantastisk ut. ...men var spillene bedre før? Næh. Hverken bedre utvalg eller bedre grafikk. Det er bare sånn at før kjøpte man bare de beste spillene, og nå kjøper man bare de mest omtalte spillene. Som har de største budsjettene, er sequels til helt like spill man allerede har spilt i flere generasjoner, og likevel er så fulle av feil at man ikke helt kan forklare hvorfor det er de spillene man ender opp med å kjøpe.

Det er ikke eneste logiske forklaringen. Du må ta utgangspunkt i hans situasjon for å forklare hans motvilje mot endring. 1) Hvis sånn som dere har det nå er sånn som han vil at det skal være, så betyr det at han har det bra nå. I stedet for å tolke det som at han er usikker på forholdet, kan det tolkes som at han er fornøyd med forholdet og har det bra sammen med deg. Akkurat sånn som dere har det nå. 2) Men hvorfor ikke flytte samme da? Et forhold er ikke noe så enkelt som en trappemodell der det neste steget er å flytte sammen. Å flytte sammen er en ganske betydelig endring når man i utgangspunktet har en løsning han trives godt i. Han vet ikke hvordan du vil forandre seg i den nye situasjonen. Kanskje du tar eierskap over det han i dag har behov for å kontrollere sånn at han føler seg trygg. Kanskje han er redd for en situasjon skal komme der han ikke lenger kan beholde boligen. Folk med forskjellige personlighetstrekk (forskjellig sted på skalaen) vil ha forskjellige behov for sikkerhet rundt egen situasjon og noen kan være veldig rigide på å gjøre endringer i eget liv. Da handler det ikke om at han er usikker på deg og forholdet, men at han er usikker på verden under egne føtter. Og det er vanligere enn man skulle tro. Veldig mange er ukomfortable med endringer som kan skape problemer, og å flytte sammen er en åpenbar stor endring. Da er det ikke deg eller forholdet han er usikker på, men ringvirkningene det gir i hele livet som han ikke kan forutsi. Da er det veldig mye lettere å ha det sånn som han har det i dag. Han har deg, og du bidrar til og med ekstra økonomisk til hans stabilitet. Det er risikabelt å endre på det som er bra i dag. 3) Gitt at han virkelig føler dette, at han har det bra sammen med deg, så vil en samtale hvor du presenterer din situasjon forhåpentligvis gjøre at han innser at det er på tide å ta dette steget. Men kanskje kan også det motsatte skje, at han får panikk for endringer og derfor ikke føler at forholdet er bra for ham lenger, og trekker seg ut. Det jeg sier er ikke at du skal forbli i status quo. Det jeg sier er at folk er forskjellige, og det at han ikke vil gjøre endringer ikke betyr at han er usikker på forholdet. For noen kan det tvert imot bety at de er så fornøyde med hvordan de har det at de ikke ønsker å gjøre noen endringer. Når han blir konfrontert med argumenter som "jeg har ikke råd til å ha det sånn", er det flere veier videre. Hvis du fjerner alternativet å betale for å bo to plasser, må han nødvendigvis ta et valg som medfører en endring. Hvis han i utgangspunktet er rigid til endringer så er det å presse ham det samme som å senke sannsynligheten for at du kan flytte inn hos ham. Så forsøk unngå en krangel, og fortell heller om hvordan det blir bedre for dere begge med mindre stress og utgifter. Anyway - det kan jo fortsatt være at han er usikker på forholdet men jeg bare innfører det momentet at mange rett og slett ikke ønsker å fikse på noe som allerede virker bra. Og det kan være et grunnleggende personlighetstrekk som har lite med om han synes forholdet er verd å satse på eller ikke.

Jeg skulle ha noen nye kabler likevel, så: Ikke noe problem å betale med Paypal. Men i farta glemte jeg å klikke av for Choice, så da er det gebyrgambling igjen.

Fint med en kilde. Men jeg sliter fortsatt å se på hvordan dette har med den asiatiske kulturbølgen som denne tråden handler om.

De 60%-ene inkluderer ikke bare hus varmet av panelovner... Det er også boliger med vannbåren varme, sentralvarme, og så videre. Når det er sagt er det fornuftig å sette krav til effektivitet i oppvarming av nye boliger... Uhm, er det ikke allerede det? Du fikk høre min mening om det som tilsynelatende er en av dine kjepphester fordi du nevnte noe som berørte innpå en av mine kjepphester. At varmepumpene skal bidra til å ta ned toppene. Det er i beste fall en fjern bieffekt, og som sagt veldig ineffektivt, samt en fullstendig frigjøring av ansvar for netteierne. For hver huseier kan det naturligvis være lønnsomt på sikt (og komfortabelt) å investere i varmepumpe. Men de skal ikke gjøre det for at netteierne skal slippe å bygge depoter rundt flaskehalsene. Nå har jeg sett at enkelte netteiere faktisk gjør det, og bygger distribuerte energidepot, så det er ikke sånn at hele bransjen går og håper på at sluttbrukerne skal ordne det for dem. Men talspersoner for bransjen snakker definitivt som om det er huseierne som har skapt og har ansvar for problemet.

Hva er det dere krangler om? Er det forresten noen som har benektet at FrP er et populistisk parti som bruker fremmedfrykt for hva det er verd?

Tiltak som montasje av luft-luft varmepumpe gjøres typisk der huset er, og der huseier, med eller uten en symbolsk Enøk-støtte, velger å forskuttere kostnader framfor å betale mer for strømmen senere. Det vil si at det tiltaket i stor grad skjer demografiske grupper som kan tillate seg å bruke tid og ressurser på dette, sånn som i villastrøk. Det samme gjelder tiltak som husbatteri (eller garasjebatteri) eller solceller på tak. Så skal jeg komme med den ubegrunnede påstanden at jeg ikke tror at flaskehalsene i kraftnettet er i eller nær disse villastrøkene. Jeg følger opp med påstanden om at det er netteierene og ikke huseiere i disse villastrøkene som vet hvor disse flaskehalsene er eller hvilke effekttopper som bør avlastes. Og selv om de satt på denne kunnskapen, kan de ikke sette inn innsatsen der den trengs, bare der de bor. Tilsvarende for bedrifter i næringsbygg. Nå som jeg har kommet til at det er netteierne som sitter på kunnskapen om hvor tiltakene bør settes inn, vil jeg følge opp med at det også er de som har eierskap i og rundt nettet og kan velge de riktige plassene å sette inn tiltak. Som ikke er å fylle opp villastrøk med energidepoter i garasjene som vil være en stor ulempe i tilfelle boligbrann. Men er å sette opp større tiltak distribuert i strømnettene. Akkurat der de trengs. Og det vil være mye bedre økonomisk effekt å sette opp kvalifisert valgt distribuert løsning der de trengs mest, framfor en tilfeldig innkjøpt løsning i hver av husene og garasjene der en person har valgt å kjøpe dette alene som sluttbruker. Som vil gi mye mindre effekt for prisen hver plass, og havne på feil plass i nettet. Videre skal jeg følge opp med at ikke bare er denne kunnskapen og evnen, og alle stordriftsfordelene med å bygge store depoter sentrert rundt nettselskapene, men også ansvaret. Gulrota på fiskekaka er at ikke bare har de dette ansvaret også formelt, men de har i all tid tatt seg betalt for jobben å skalere strømnettet etter behovet. De har i stedet for å gjøre jobben sin, valgt å ikke skalere strømnettet etter behov, valgt å ikke bygge opp depoter for å ta unna topper, og valgt å ikke oppgradert rundt flaskehalser. Det å overføre skyld og ansvar ut til sluttforbrukerne er i mine øyne ikke bare en veldig ineffektiv måte å tilnærme seg disse problemene på, siden det er mye dårligere effekt/kostnadforhold når det gjøres i privatmarkedet, men altså skjer på helt feil plass i strømnettet, langt unna flaskehalser og med minimal effekt for strømtoppene. Jeg mener det er borderline criminal neglect fra nettselskapene som bransje å forsøke flytte fokuset på dette ansvaret over på privatkundene, som over tid kun har redusert, ikke økt sitt individuelle strømforbruk. Igjen så handler det om å ta minst mulig sentralt ansvar og forsøke å bruke strømskam for å få sluttbrukerne til hver for seg å ta grep, og når de ikke finner at de har kunnskap, tid eller penger til å gjøre det, legge skylden på seg selv for manglende tiltak, framfor til enhver tid sittende regjering.

Men altså ikke korrigert, og ikke på indeksen fra transparency, og så videre. Tallene vi har sett på, inklusive IHDI som du selv trakk fram, ligger mellom 20 og 27, da er det topp 30 vi ser på. Uansett så har jeg ikke protestert på poenget ditt, jeg har ikke engang protestert på at du utvider "beste" til å inkludere topp tyve eller topp tredve. Jeg har stilt spørsmålstegn til om det hører til i denne tråden, siden tråden handler om kultureksport, og jeg stiller spørsmål med slik lempferdig bruk av måletall. Bruk måletall, det er bra, men bruk dem etterrettelig. Lempferdig bruk av tilfeldig utvalgte "facts" er sånn man gjør når agenda er viktigere enn sannhet, og da må du regne med å bli korrigert.

Sett fra statens side, ønsker de at huseiere skal ta mesteparten av kostnaden. Det er ikke den mest effektive økonomiske løsningen, men det er en løsning som gir staten lite ansvar og en liten andel av kostnaden. Så ved å støtte noen anlegg, gjerne veldig synlig, kan de få flere huseiere til å vurdere å starte slike prosjekter, og med relativt beskjedne midler kan staten få til litt redusert forbruk fra privat sektor, der privat sektor selv tar størstedelen av kostnaden. Det er veldig lite effektivt, men koster også staten veldig beskjedne summer - et enkelttalls eller titalls antall millioner - og man kan vise til at man har støtteordninger osv. Skal man ha effekt, må man bruke penger og kunnskap og legge inn arbeidet der det vil ha mest effekt. Men det er ikke til enhver tid sittende regjering interessert i, da regjeringen både må ta den politiske kostnaden og den økonomiske.

Nå bruker du helt andre tall? Og vi har tydelig etablert at de IKKE er blant topp 20, men blant topp 30, avhengig av hvilken indeks vi bruker.

Bedre enn Kina og andre diktaturstater, i alle fall. De ligger bak de andre to landene som denne tråden tok utgangspunkt i; Sør-Korea og Japan. Hvis jeg drar tråden tilbake til temaet her, som ikke er hvor en Skinnende Flott Ledestjerne USA er der de vaker femten-tjue plasser bak Skandinavia og mye av Vest-Europa, men kulturell påvirkning, har USA desidert vært nummer én. De jobber hardt for å bli upopulære for tiden, så i absolutte måletall vil jeg tro man begynner å se en forskjell nå. De er nok likevel fortsatt en klar nummer en gjetter jeg, foran Storbritannia, Sør-Korea og Japan. Er det noen som kjenner en indeks som måler noe av dette, eller eventuelt en statistikk for eksport av musikk, film og litteratur? Så tråden kan bli litt på tema og ikke bare en lekegård for kulturkrigere og andre troll.

27. plass når justert for de store økonomiske forskjellene, altså.

...Og igjen, ser jeg, også der etter United Kingdom og United Arab Emirates. Jevnt over tredjeplass på listen over (de tre) land som heter noe med United. Når det gjelder Corruption perception index fra Transparency org, er det én ting jeg vil berømme USA for. Selv om de er et ultrakommersielt land der bedrifter og rike får støtte politikerne økonomisk, har de faktisk et lobbyregister. Det synes jeg er et veldig bra grep og mener vi også her i Norge burde hatt. Det gjør kanskje ikke at "corruption perception" score blir bedre, men jeg tror det gir media og dermed befolkningen muligheten til å få et riktigere bilde av hvem som påvirker hva når.

Ha en fin tur.