Romeren

Det jeg tenker på er først å fremst positive holdninger til det sexuelle.

For å være helt ærlig går jeg rundt å er takknemlig overfor denne høyere makten for at jeg er født sånn og hadde likt å vite om det er vits i det da dette tydligvis er en baggatell for gud.

Jeg er ikke fanatisk opptatt av sex,men mener den har et støre poeng en formering likevel.

Bibelen er ikke negativ til sex som sådan, tvert om. Men den setter ekteskapet som ramme for seksualiteten, nettopp for å beskytte det vare og hengivne. Sex er ikke et hovedtema, men kjærlighet, trofasthet og hengivenhet.

Husk dette kjente ord fra Paulus:

"Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, den skryter ikke, er ikke hovmodig. Den gjør ikke noe usømmelig, den søker ikke sitt eget, blir ikke oppbrakt og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

(..)

Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten."

De positive holdningene ligger i dette at "Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.". Her er og rammene for formering - at barn skal ha stabile og trygge rammer rund seg. Her ligger og den gjensidige respekten for hverandre som individer, at begge tar hensyn til den andre og med det skaper en gjensidig trygghet.

Du spurte tidligere hva du kunne kreve av din mann, siden dere var gift. Med utgangspunkt i det over vil jeg si det innenfor ekteskapet ikke er gitt noe som ikke er lov, så lenge dere er trygge på hverandre og enige om det. Jeg vil derfor formulere det motsatt av å kreve - hva kan han gi deg, som du liker? Hva kan du gi ham?

Krav er "jeg og mitt først" - å gi er å spørre hva du trenger og liker. Å ta hensyn er å spørre hva den andre trenger - gjør begge det får og begge det de søker.

ok nå er vi helt off topic hva tråden angår. STår det noe som helst positivt i bibelen angående sexualitet?

Det spør hva du ser etter. Du kan jo se i Høysangen.

 

Først og fremst fokuserer bibelen på kjærlighet (agape) og ikke på seksualitet (eros). På norsk mister vi mange nyanser når vi tror disse er ett og det samme.

 

Når det gjelder seksualitet (eros) er bibelen egentlig gansk realistisk beskrivende.

jaha-kan jeg få et bibelsitat som er realistisk beskrivende eller vite hvor dette står?

ps:jeg har aldri forvekslet sex med kjærlighet,men sex brukes som en måte å vise hengivenhet på.

Stort sett er det vel mer antydet enn beskrevet (1. Mos 29,23): "Men om kvelden tok han sin datter Lea og førte henne til Jakob; og han gikk inn til henne."

Selve akten beskrives nok ikke slik vi finner det detaljert i vår tid. Jeg tviler på at du vil finne bibeltekster særlig opphissende.

ok nå er vi helt off topic hva tråden angår. STår det noe som helst positivt i bibelen angående sexualitet?

Det spør hva du ser etter. Du kan jo se i Høysangen.

Først og fremst fokuserer bibelen på kjærlighet (agape) og ikke på seksualitet (eros). På norsk mister vi mange nyanser når vi tror disse er ett og det samme.

Når det gjelder seksualitet (eros) er bibelen egentlig gansk realistisk beskrivende.

Hva i all verden er det dere vil oppnå med dette? Er målet å lære noe nytt, eller er målet å tulle mest mulig?

Jeg vil oppnå ny kunnskap i form av at han, altså Lars, som kaller seg selv kristen, kan forklare et tilsynelatende paradoks. Å forklare dette er vel essensielt hvis man vil forsvare sin tro. Jeg er ikke ute etter å provosere, og dessuten, hvem er «dere»?

Så lange Gud er sannhet kan han ikke lyve, men det har jo ingen ting med allmektighet å gjøre.

Jeg blir så provosert over sånne spørsmål.

Beklager, det var absolutt ikke intensjonen min. Jeg ville vite hvordan du håndterer dette tilsynelatende paradokset:

 

Gud kan lyve

Han kan ikke lyve

 

Hvordan vil du da forklare at han ikke kan lyve, mens han kan lyve?

 

 

Edit: dette er nok litt OT, oh well

Hva i all verden er det dere vil oppnå med dette? Er målet å lære noe nytt, eller er målet å tulle mest mulig?

Å argumentere som Erasmus Montanus bringer ingen videre: «En sten kan ikke flyve. Mor Nille kan heller ikke flyve. Ergo er Mor Nille en sten».

Lykke til!

Du siterer Matteus i NT. Vet du ikke at denne delen av bibelen ble skrevet lenge etter at den såkalte Jesus Kristus levde.

Vel, det er gjengs oppfatning om at det er skrevet før Jerusalems ødeleggelse, altså før år 70, men ikke tidligere enn år 60. Så det spørs hva lenge er..

Sitat wikipedia: Det anses som usannsynlig at Matteus kan være forfatteren til Matteusevangeliet. I likhet med de øvrige evangelier er det et anonymt evangelium. Matteusevangeliet bærer dessuten tydelig preg av å hatt blant annet Markusevangeliet som forlegg, og man kan neppe forestille seg at en apostel og øyevitne til Jesus skulle basere sitt evangelium på senere annenhåndskilder.

Usansynlig er det ikke, det er flere ting som tyder på det, både i evangeliet selv og fra andre tidlige forfattere. At evangeliet ikke selv nevner sin forfatter er rett, men det er ikke noe til hinder for at en evangelist og øyevitne og kan støtte seg til andre kilder, slik f.eks. Lukas gjør.

Det er problematisk å ta Matteus evangeliet som en god historisk kilde til Jesus sitt liv og virke. Her har nok en eller flere skribenter med jødisk bakgrunn rørt i sammen en ny historie basert på eldre skrifter (Markus for eksempel, selv om også denne ikke er uten historiske problemer). For alt vi vet basert på historisk granskning av bibelen kan hele NT være en oppkonstruert mytisk historie om en helt vanlig religiøs oppvigler (en av mange) i det gamle Israel.

Ja, hadde ikke det vært kjekt?

Jeg vet det er hull i lovverket-dette betyr ikke at det ikke i utgangspunktet er en ok lov.

jeg er også kristen.jeg plukker bare ikke fra di samme stedene i bibelen som lars fordi jeg er i utgangspunktet klar over at nt er en historie om jesus og folkene i livet hans på den tiden han levde.

Den er mye mer enn det, den er fortellingen om hvor tydelig og nær Gud kommer menneskene. Derfor er det og vel vært å se hva Jesus sa om GT. Det var jo det som var deres bibel den gang, og det er en gjennomgående tanke i NT at Jesus uten GT er utenkelig.

Derfor sier Jesus og:

"Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå før alt er skjedd. Om altså noen opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene dette, skal han regnes for den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre dette, han skal være stor i himmelriket."

Dette er Jesu egne ord, så får vi starte sammen derfra.

Det har ingen hensikt for meg å bygge livet mitt rundt bibelen da mitt behov for gud blir dekket bare ved å tro.

Da kan jeg fortsatt anbefale bibelen. Tro kan være så mangt, på samme måte som våre ideer, tanker og vår personlighet er forskjellig. Men vil du ha en kristen tro er bibelen ikke å komme utenom.

Langt fra alt er lett å lese, behagelig eller lett å være enig med, men den gir oss et godt innblikk i Guds perspektiv, ja faktisk det eneste.

"Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende."

Dette var det siste Jesus sa før han dro opp til himmelen. Hvordan kan vi "lære" og "holde" om vi ikke vet hva han sa?

Vi to er veldig enige.

Det er bra

fordi i bibelen står det en hel rekke ting som skal være synd -som vi gjør hele tiden.

den gylne regelen og de ti budene er mye viktigere del av boka -og du kan ikke med hånden på hjerte si at du klarer holde alt-ingen klarer en gang holde seg til det viktigste

Nei, jeg gjør ikke det, det er derfor jeg trenger å være kristen. Hadde jeg klart å holde alt kunne jeg jo bare kommet til Gud med mitt perfekte liv og sagt "Se her! Jeg har fortjent en plass i himmelen".

Men da kommer utfordringen for oss alle - at vi fortsatt holder frem for hverandre hva Gud sier om rett og galt - med den klare erkjennelsen at vi selv ikke alltid klarer å følge dette, selv om det er et mål.

Vi skal ikke dømme andre mens en selv går fri, men vi blir heller ikke bedre kristne av å tilate alt.

rett å galt pr i dag finnes i norges lover og de klarer jeg faktisk i ganske stor grad å holde meg til!

I stor grad gjør de det, men det er ikke vanskelig å finne eksempler på det motsatte.

Hva om jeg hevder du er en elendig kristen - fordi du gjør deg til dommer overfor homofile-er det ikke gud som dømmer?

Det er jo riktig at det er Gud som dømmer, men mener du med det at vi som kristne ikke skal ha et forhold til rett og galt - ut fra bibelen?

Jeg skulle nesten ønske at jeg kunne si at jeg gleder meg til den dagen IHS oppdager at det ikke finnes noe liv etter døden, men jeg tror jo at han ikke vil være i stand til det pga. manglende hjerneaktivitet (EEG-messig sett). Ergo er det ingen grunn til å glede seg.

 

Det er en grunn til at kristne føler et spesielt forhold til Gud - han finnes tross alt inni hodene deres. (Noe som også forklarer hvorfor det er nyanseforskjeller mellom trosuttrykkene og trosoppfatningene deres - Gud er en personlig ting.)

Jeg beklager IHS men det er nok slik det er

Nei, du fortsetter å eksistere etter at hjerneaktivitet har opphørt.

Er det ikke kjekt at det blir like spennende for oss alle? Ingen av oss vet hvordan dette evt. blir, det ligger uansett utenfor de gensene vi har som levende mennesker.

Telefonlinja døde og for å feilmelde må jeg ringe kundeservice. Problemet er at selskapet abbonnementet først ble bestilt hos er Combitel men får ikke tak i noe telefonnummer man kan ringe. Ser også på internettsidene at det ikke ser ut som de har fasttelefoni Linja er registrert på min far som ikke husker navnet på det nye selskapet. Regningene går automatisk i banken så han har heller ingen regninger eller noe å se til.

 

Vet noen hvilket selskap som har overtatt?

 

(Vet det ikke er mobil men var den nærmeste kategorien jeg fant).

Det var Ventelo som overtok fasttelefoni og mobil etter Combitel - senere MTU. Jeg ville prøvd der.

 

Nøyaktig hvordan prøver denne, etter mitt syn, fiktive "Gud" å hjelpe oss? Jeg klarer ikke finne konkrete handlinger eller gjerninger der han viser sitt engasjement. Jeg anmoder derfor om eksempler som kan underbygge påstanden om at Gud hjelper oss.

Den ene store konkrete handlingen er Jesu død på korset for alle synders skyld. Med dette har han åpnet veien for oss tilbake til Gud, en vei som uten dette ville vært stengt.

All annen hjelp, eller undre, er i sammenheng med dette. Selv om det likevel er disse vi gjerne liker å fokusere på.

Min kjærlighet til Gud og mennesker varierer med humøret, detfor tenker jeg det er godt at det ikke er min evne til å elske som er det avgjørende.

Du sier noe.

 

Godt at det ikke er hver enkelt som skal bestemme hvor mye vi skal elske hverandre bestandig...

 

Joda, mulig at du har rett i at jeg holder egoismen litt for stor i mitt forhold til å hjelpe andre, men det er for meg en god forklaring på hvorfor jeg gjør det. Men det er jo såklart mulig at andre kan ha andre grunner selv om de er flokkdyr som meg... Føler ofte forvirring når jeg møter folk som hadde tjent rått på å være allright og greie men som heller velger å fremstå som det de fleste sitter på.... For jeg forstår ikke tanken bak å være stedet der solen aldri skinner når de heller kan være snille greie og hjelpsomme, men som jeg sa, ikke alle kan være som meg. Setter stor pris på at vi er forskjellige, for ellers hadde verden vært kjedelig sted.. for meg ihvertfall

 

For meg er det utenkelig å være slem der jeg kan være snill og grei mot noen.... Noe jeg mer enn en gang har brent meg på for å si det sånn... Og de menneskene elsker jeg nok ikke fullt så mye som ønskelig er jeg redd...

"Æres den som æres bør" het det før. Det må være lov å være seg bevisst sin etikk og at en handler etter gode prinsipper.

Det er ikke noen forskjell på det du sier og det som ligger i kristendommen - hva er rett og hva er galt? Klarer jeg å leve bare rett, eller gjør jeg både rette og gale handlinger og har blandete motiver? Hva er motivet for mine handlinger? Vil jeg min neste vel, eller handler jeg til skade for min neste (eller meg selv)?

Samtidig handler syndserkjennelse om ikke bare å se sine gode sider, men og de dårlige.

Skal vi tro Wikipedia er egoisme definert som:

"Egoisme er en grunnleggende menneskelig følelse og egenskap, og en etisk doktrine som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener den som handler. Egoismens motpol er altruisme (selvoppofrelse), som hevder at det er riktig å handle på en slik måte at det tjener andre (samfunnet)."

Jeg hjelper/elsker folk fordi jeg vil ha et samfunn der alle hjelper/elsker hverandre nettopp fordi jeg ønsker å oppnå den hjelpen/elsken selv... Egoisme egentlig, men siden vi alle er ego på dette hjelper vi jo alle også...

 

Det blir som når jeg hjelper andre enten ute på veien eller ute på gata så er jo det, ihvertfall tror jeg det, fordi jeg selv kanskje en dag trenger hjelp på gata/veien og vil flagge til alle at det er OK å hjelpe andre ute på gata elleer langs veien uten å kreve noe tilbake for det.

 

Jeg gjør ikke dette for å være edel eller fordi det får meg til å føle meg bedre eller fordi jeg vil oppnå gunst/belønning av en høyere makt eller noe slik, (så langt ihvertfall), men jeg gjør det fordi det kan være min tur å trenge hjelp neste gang... Altså en litt egoistisk handling selv om det er for mennesker jeg aldri mer kommer til å møte på og som høyst sannsynlig aldri vil hjelpe meg tilbake.... Men fordi de lever i det samme samfunnet jeg lever i ønsker jeg jo å opprettholde det samfunnet slik også, ergo ønsker jeg jo å hjelpe dem... Igjen egoistisk i bunnen...

Så selv om du mener din begrunnelse for å hjelpe noen på gaten er egosistisk, du ønsker å leve i et godt samfunn, vil jeg tro dette faller utenfor den egentlige definisjonen. Det du gjør er egentlig uegennyttig. Egoismen er nok mer korttenkt enn som så.

Det ligger i vår natur å være slik og da trenger en altså ingen belønning/straff for å gjøre det eller la det være.... Det vi derimot LEGGER merke til er de få som IKKE har dette innprentet så godt... Dessverre! Og som blir dratt frem hver gang vi skal snakke om hvor fort samfunnet går til helvette.... Men det er få som ikke korrelerer med resten av samfunnet... Men av samme grunn som vi kun hører om de som har kjørt for fort og aldri om de som faktisk holder fartsgrensen kommer det ofte skjevt ut hvor mange som faktisk vil ha et hjelpsomt og "elskelig" samfunn også...

Ja, enig, håper mange tenker slik.

Såklart det er et egoistisk motiv, en håper jo i bunn og grunn på å bli elsket tilbake ikke sant? Når du elsker jesus så har du jo et håp om å bli elsket tilbake? Helt eller delvis....

Bibelen er veldig tydelig på det er det motsatte som er tilfelle: "Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. (..) Mine kjære, har Gud elsket oss slik, da skylder også vi å elske hverandre."

Min kjærlighet til Gud og mennesker varierer med humøret, detfor tenker jeg det er godt at det ikke er min evne til å elske som er det avgjørende.

Men alle tilber jo gud for til syveende å sist havne i himmelen, ikke sant? Det er ihvertfall ingen kristen jeg vet om som tilber gud bare for tilbedelsen alene, selv om det er en del av det. Så det ligger jo en egoistisk handling i bunn av dette, er du ikke enig?

Vi er alle mennesker, så ingen er nok helt rensket for egoistiske motiver, nei.

Men likevel - vil du si at gjengjeldt kjærlighet - å elske noen fordi denne elsker deg - er egoisme, eller et egoistisk motiv? Det er nemlig det som ligger til bunn i tilbedelsen og troen.

De som velger å tilbe en gud ønsker vel å få tilgivelse, støtte, forsoning og en gratisbillett til "Himmelen". I hovedsak tilber man for å få noe igjen.

Regner du det å be om tilgivelse som en egoistisk handling?

Selvfølgelig er det en egoistisk handling. Hvorfor ellers gjøre det når du ikke får noe tilbake for å gjøre det?

 

Hvis du viste at det bare lukt til helvette samme hvor mye du tilba guden din, ville du da ha tilbedt ham?

Det er et hypotetisk spørsmål, men godt mulig. Tilbedelsen er basert på forholdet mellom Gud som skaper og oss som skapning. Tro og bønn er kommunikasjon i dette forholdet.

Å ikke ville tilbe er å avvise skaper / skapning forholdet, noe som forøvrig er godt innenfor bibelens tematikk.

De som velger å tilbe en gud ønsker vel å få tilgivelse, støtte, forsoning og en gratisbillett til "Himmelen". I hovedsak tilber man for å få noe igjen.

Regner du det å be om tilgivelse som en egoistisk handling?

Jeg tror den utrolig nedsettende holdningen mange har mot religiøse(f. eks. Zotbar lenger oppe i tråden) er grunnen til at nesten ingen religiøse gidder å diskutere her.

Ja nettopp! Hvorfor kan vi ikke bare være venner og diskutere seriøst med utgangspunktet å prøve å finne frem til sannheten sammen?

 

Jeg vet ikke om jeg som kristen holder ut så mye lenger her. Prøver å diskutere sakelig, men blir bare latterligjort hele tiden. Prøver å vise det finnes gode grunner til å tro, men for meg virker det som de fleste er så forutinntatte at de egentlig ikke hører etter.

 

Men så utrolig mye vrangforestillinger om kristen tro folk har her, så skjønner jeg folk avskyr det som pesten.

Vi skal uansett ikke vinne diskusjoner, men møte hverandre som mennesker. Jeg tenker derfor at målet må være å føre en fornuftig samtale med dem som ønsker det. Det er det jo få som gjør, og da er det vel ikke så mye å styre med? Det er neppe noe å deppe over, det er nok av andre og bedre ting å bruke tiden på.

Men hvordan kan han være både Far og Sønn? Har litt problemer med å forstå det.

Hva tror du Jesus mente da han sa. «Faderen . . . er større enn jeg.» (Johannes 14, 28) «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre.» (Johannes 5, 19) Paulus sa også: «Kristi hode er Gud.» (1. Korinter 11, 3)

Hvem, eller hva er Gud? Forventer du å forstå Gud? I tilfelle - hvilke(n) metode® vil du bruke?

Du setter her opp både et logisk spørsmål - "kan Gud være både far og sønn" - og viser samtidig til skriften. Er det for å bygge opp om logikken, eller tar du hele skriften i bruk for å se om det der også kan være andre vitnesbyrd enn de som ved førse øyekast virker logiske for oss?

Men ok, fortsetter å tenke litt rundt en eventuell Gud.. Han skaper oss og dyrene.. med kun fantasien som begrensning så tenker han: "hmm... så skaper jeg oksygen, og gjør det slik at levende skapninger trenger innånde dette konstant, ellers dør de.. ja, flott ide" "og ja.. jeg skaper det også slik at maten delvis må passere gjennom samme rør som de puster med..

 

Hvorfor skape oss med behov for oksygen, han må jo ha skapt oksygen også? Why the hassle?

 

En annen ting, har denne eventuelle Guden planlagt ALT til hver minste detalj? Har han egenhendig tenkt igjennom og formet alt levende som noen sinne har eksistert, anatomien til alle skapninger på cellenivå? Økosystemet, plateforskyvninger.. ja i det hele tatt..

Interessant drodling rundt et tema, Tenklitt, men det er ikke godt å finne konkrete svar på det, i hvertfall ikke i bibelen. Det må bli med våre spekulasjoner.

Det bibelen sier om skapelse og natur, er på et så høyt nivå at det er tydelig at det ikke er det som er kjernen i budskapet: "I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden."

Og når salmisten David ser opp på himmelen, så er det for å sette mennesket i perspektiv: "Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det?"

Men, har Gud skapt "himmel og jord", så - ja, da har han vel og planlagt alt til minste detalj?

Vi bør respektere andre menneskers syn på livet. Religionen i seg selv kan vi kritisere, det heter ytringsfrihet. Både religiøse og ateister er mennesker, og alle leirer har parter som ikke hjelper sin "sak" nevneverdig.

Støttes!

Ser at du svarer hovedsakelig på spørsmål vedr. abort Romeren. Er det en grunn for at du unnlater å svare på spørsmål om eutanasi?

 

Hvordan kan vi som samfunn egentlig tillate oss at døden, som jo som kjent er uungåelig, skal være så smertefull som den ofte er?

 

Vi pumper jo gjerne kroppene fulle av anestesi for å fjerne en blindtarm, men når det er på tide å dø, ja da skal folk pines og pines, man skal jo ikke ta liv må vite, det er jo så mye bedre å se på mens ens kjære sakte men sikkert dør i en smertetåke..

 

Hvilken Gud er det som elsker å se at hans skapninger blir pint for å opprettholde prinsipper? Hvordan kan dere religiøse stå inne for noe slikt?

Det var forsåvidt ikke meningen bare å fokusere på abort.

Ja, det terminale stadium kan være smertefullt, men i hvertfall i vår del av verden har vi gode midler for å dempe smerter. Jeg tror ikke bildet er slik du beskriver det, det har skjedd mye her de siste årene. De som jobber med dette området, dvs ikke eutanasiklinikkene, men smerteklinikkene, Sunniva hospice, kreftavdelinger (jeg har selv en del info derfra), sykehjem osv, sier gjennomgående at de syke og døende ikke først og fremst vil dø, men er redd for smertene. Får de valget velger de lindringen.

Derfor blir det og et spørsmål om hva verdighet er. Det er lett å si "retten til en verdig død" om man ikke trenger å legge innhold i det. Jeg tenker at verdigheten nettopp er å få behandling for det som er problemet, nemlig smertene.

Å ønske å dø kan man gjøre gjennom hele livet, men da er man suicidal, ikke verdig døende.

Hvis fostre har sjel, så kommer de til himmelen når de blir tatt bort. Flesteparten av dem hadde sannsynligvis vokst opp i sekulære hjem (sekulære tar oftere abort enn sterkt religiøse) og dermed ville de fleste fostrenes sjel gått fortapt.

 

Kanskje teit å si, men alle fostrene som blir drept, blir da reddet fra den nesten sikre åndelige død?

Edit:

Som kristen har jeg et menneskesyn og en etikk å forholde meg til. Der er menneskeverdet absolutt og ikke opp til meg å ta liv, verken før eller etter fødselen. Det er nok et tankekors det du her bringer opp, men jeg vil ikke si at vi kan begrunne "å redde" dem med en abort. Det blir å leke gud.

Hvis fostre har sjel, så kommer de til himmelen når de blir tatt bort. Flesteparten av dem hadde sannsynligvis vokst opp i sekulære hjem (sekulære tar oftere abort enn sterkt religiøse) og dermed ville de fleste fostrenes sjel gått fortapt.

 

Kanskje teit å si, men alle fostrene som blir drept, blir da reddet fra den nesten sikre åndelige død?

(..)