Romeren

 

Ja, jeg er enig og det er helt klart at også tilværelsen gis en guddommelig mening i kristendommen. Men et slikt 'hvorfor' møter ikke samme nysgjerrighet som i dag. En viktig grunn til dette er at vi i dag er i større grad i stand til å gi en konsistent og høyt detaljert historie om universet og menneskets utvikling; og drivkrefter for utviklingen. Behovet for et religiøst svar på spørsmålene om tilværelsen er rett og slett ikke like pressende i dag.

I vår del av verden er det nok slik. Men, kan det likevl være at den endelige konklusjonen om "opphav" ikke alltid bare er basert på funn og teorier, men og gjenspeiler troen til den som konkluderer?

Se på spørsmålet "Hvor kommer livet fra" - veien til den første cellen. Når det ikke kan forklares hender det at forklaringen blir "fra rommet" - siden ingen andre naturlige forklaringer finnes. Er det bedre en "skapt av Gud", eller er det fordi Gud ikke er noen opsjon for den som sier dette - altså forutgående (mangel på) tro?

Men jeg vil gi etiske spørsmål en særskilt plass, ettersom det samme ikke kan sies om dem. Man finner forklaringer, men ikke begrunnelser for etisk atferd gjennom vitenskap. Vi ikke på en fornuftig måte redusere rettferdiggjørelse av etiske leveregler ned til fakta på samme måte som vi kan redusere ned menneskets skapelse ned til (dog diskuterbart) vitenskapelig fakta, i det minste plausible og konsistente forklaringer.

 

Vi må rett og slett godta at det finnes motivasjoner i oss som individer som vi ikke kan gi en fullstendig rasjonell begrunnelse for. Jeg mener at dette er en naturlig konsekvens av at mennesker ikke handler utelukkende på rasjonelt grunnlag. Vår atferd styres også av andre psykologiske elementer som ikke kan reduseres til fornuft. Vi påtvinger forklaringer , som f.eks religion, for å gi begrunnelse for en type etisk atferd.

Tar jeg feil, eller er det her sosialdarwinismen prøver å gi forklaringsmodeller om evolusjonære fordeler med samspill og medfølelse?

Men "hvorfor" antar jeg man vanligvis mener at kristendommen danner et rammeverk i hvilket etiske sannheter gir mening. "Du skal ikke drepe" fordi det er et guddommelig bud.

Jo, forsåvidt, men jeg tenker enda mer grunnleggende enn det, nemlig at mennesker er fordi Gud ville det slik. Selve eksistensen begrunnes i Gud. Dypest sett handler alle de tre store monoteistiske religionene om menneskets opphav hos Gud, at mennesket vendte seg bort fra Gud og Guds kall til omvendelse tilbake til Ham. Bare hos Gud er mennesket i sin rette sammenheng. Det er det jeg oppfatter som kristendommens "hvorfor".

Forøvrig er jeg enig.

Dersom vi kan forstår hvordan, forstår vi ofte hvorfor. Det må ikke nødvendigvis være noe bakom det. Jeg ser simpelthen ikke behovet for en begrunnelse, på noe vi har en forklaring for.

Er det ikke da dypest sett - meningsløst?

At religion forklarer hvorfor mens vitenskap forklarer hvorfor (hvordan?) er en svært vanlig oppfatning. Jeg mener dette er hull i hodet. Hvorfor er en nødvendig konsekvens av hvordan; "hvorfor" kan ikke komme av et annets "hvordan".

Kan du utdype det?

Kristen tro sier at det vi er og det vi ser rundt oss - det at vi (og naturen forøvrig) lever og "hvordan" vi fungerer - er et resultat av Guds vilje og skaperkraft - altså "hvorfor".

Mener du det er motsatt?

Du er litt for snill med Kristne nå syntes jeg. Det er mange kristne folk og organisasjoner som prøver å bruke vitenskapelige bevis på gud, og andre religiøse temaer.

Bildet er helt klart mangfoldig, ja. Men jeg vil fortsatt tro at kjernen i de konservative evangelikales tro ikke er en forklaring på spørsmål rundt naturen, men en tro på Gud, Jesus og forkynnelse av frelse og helbredelse.

Hva de sier om naturvitenskap henger nøye sammen med deres bibelsyn. Er bibelen ufeilbarlig i betydningen ingen faktafeil og korrekt ord for ord - da må alt tas bokstavelig og posisjonen er rimelig fastlåst. Kan i hvertfall noe ses som metaforer eller billedliggjøring er tolkningsrommet langt større.

Problemet er ikke at folk ikke kan tro ting, eller leve etter kristne prinsipper som f eks "hvorfor", problemet er heller at de gjerne ytrer bibelens ord som fakta og virkelig, samtidig som det finnes indoktrinering av barn som da ikke har sjansen til å lage sitt eget syn på verden.

Jeg mener nå fortsatt at noe slikt som en nøytral og balansert påvirkning av barn ikke finnes. En som ikke tror forteller det til barna direkte eller indirekte, men lærer dem ikke samtidig kristen to slik at de har en balansert bilde. Å gi barna et valg er ikke det samme som å oppdra dem uten påvirkning.

Du kan ikke bare se på en så liten del av bildet.. Mange ateister er irriterte på religioner fordi det skaper ignoranse rundt vitenskapelige fakta, og etter uendelig samtaler så merker man at motparten ikke er interessert i fakta i det hele tatt.

Da er vi tilbake til trådens tema - mange ateister er ikke interessert i - eller i stand til - å lytte til den troendes erfaringer, men presser bevisst eller ubevisst samtalen over på naturvitenskap. Det er ikke mulig å finne sammen på den plattformen om det er tro som samtalen dreiser seg om.

Og motsatt til den kristne - skal man diskutere evolusjon så diskuter evolusjon og hold troen utenfor.

Poenget mitt var at hva man anser som 'logiske brister' og 'motigelser' er nettopp det i kraft av vårt perspektiv på bibelen. Det er ikke alle kristne som anser bibelen som 'bevis' for noe som helst. Det er kjent at forskjellige beretninger motsier hverandre, men hvorfor er det slik dersom det viktigste ikke var historisk nøyaktighet men heller et overordnet budskap? Kritikk går som regel på det følgende: bibelen sier noe helt konkret, dette konkrete er umulig eller lite sannsynlig i et vitenskapelig perspektiv. Dermed er det irrasjonelt å tro på det som stod i bibelen. Det virker som en svært naiv tilnærming til problemet. Man har kritisert noe, men dette noe er ikke nødvendigvis relevant kritikk for kristen tro.

 

Dette er noe man vanligvis ikke tar i betrakning. Så enhver kritikk på denne formen virker i det hele tatt ufullstendig og omgår poenget. Fører man reell religionskritikk? Eller leker man den enkle leken å peke på uvitenskapelighet i bibelen?

Du er helt i kjernen av temaet med det du sier her. Jeg pleier å si at vitenskapen gir et svar på "hvordan", troen et svar på "hvorfor". Tro og vitenskap snakker ikke om samme sak og jeg opplever stort sett at det er umulig å formidle i denne typen forum.

Denne trådene er i så måte ganske typisk - man (=ateistene) konsentrerer seg om å diskutere hva kristne burde mene om evolusjon og andre naturfenomener. Hva kristen tro faktisk er blir ikke omtalt, trolig fordi man ikke kjenner til det. Når man da tilsynelatende heller ikke er interessert i å lære blir samtalen deretter - og det var vel det som var trådens tema?

Fyr løs kristne og andre religiøse. Gi meg et argument for hvorfor gud finnes, så tar vi det sakte men sikkert derfra.

Fordi du finnes.

Hva er det du vil diskutere da?

Ja helt klart, å tro på ett liv etter døden, der man møter igjen sine kjære, er selvsagt en svært fin tanke, som helt klart kan være noe i.. jeg vet ikke. Jeg har i alle fall mistet troen på kristendommen.. på en Gud? jeg vet ikke... og vil nok mulig aldri finne ut av det

Det endelige svaret finner du nok ikke "på denne siden", det vil alltid være tro - eller visshet som det står. Men du kan komme mye lenger, eller nærmere?

Jeg tror at alle må jobbe med sin egen tro for å komme til større klarhet og kunnskap. Det er opplæring i tro på samme måte som det er opplæring i fag. Ingen kan alt fra starten. Men du velger selv om du ønsker å nærme deg eller å fjerne deg.

Se f.eks. på Apgj. 8, 26-40. Er det ikke slik for oss alle?

Derfor kan jeg jo gi deg en liten utfordring: den tro du fikk gjennom dine foreldre og som du synes er vanskelig å forholde seg til, hvorfor ikke ta et eget initiativ og prøve å gjøre den til din egen? Så, når du har lært mer hva troen går ut på, kan du ta et mer bevisst valg, for eller imot. Nå oppfatter jeg at du driver vekk og har egentlig ikke helt god samvittighet for det heller.

Eller har jeg tolket det du sier feil?

Jeg har vært troende store deler av livet. Og stilt meg selv spørsmålet om hvorfor jeg tror. For min del, var det stort sett på grunn av oppvekst - og frykt for å komme til helvete hvis jeg ikke trodde lengre...

 

Kristen tro, er jo basert på tro. Så hvorfor jeg ikke ser noen grunn til å tro, er basert på prosessen nevnt over.

 

Så er det selvsagt en STOR forskjell på kristne og. i mitt miljø, var det rimelig karismatisk. Man ble fortalt at onani var en fæl synd, oppfordret til å hive ut ukristelig musikk, og finne kallet i livet (jeg trodde mange år det var evangelisering, og har vært med på tokt for å nettopp evangelisere)

 

Noen er kristne ved at de erkjenner at de tror på Gud, og der stopper det. De lever livet som de ønsker, men tror på Gud.

 

Men dette er en annen diskusjon igjen selvfølgelig

Er din tro blitt et spørsmål om Gud finnes eller ikke? "For-sant-holding"? Eller om bibelen beskriver verden på en naturvitenskapelig korrekt måte, slik noen her liker å disutere?

Men det er vel ikke det bibelen handler om? Jeg tenker at troen er sannheten om meg som menneske. Hvorfor er jeg her (og ikke hvordan) og hva er mitt liv i dag sett mot slik det var tenkt å være?

Uten disse spørsmålene tenker jeg at livet dypest sett blir uten mening? Man kan saktens skape seg mening, tjene penger, elske sine barn, osv, men om utgangspunktet = 0 vil vel rammene om livet fortsette å være = 0? Det blir tydeligst for dem som ikke har penger og barn å bygge sin mening på, dem som faller igjennom.

Om vi er her ved en tilfeldighet, hva er da meningen med det hele?

Hehe, det er noen greie paralleller der. Jeg har lest i Bibelen, mye. Verset du siterer, brukte jeg en ettermiddag på i barndommen å laget en plakat, der jeg skrev inn akkurat disse ordene. Nå ville kanskje mange tenkte "oi, det er ett tegn, Gud er god!"

 

Poenget mitt er: Det faktum at det verset faktisk betydde mye for meg da jeg var liten, og du skriver det her i denne diskusjonen er egentlig det nærmeste "tegnet" man får, og om det kan være en tilfeldighet? selvfølgelig kan det være en tilfeldighet, det er jo bibelverset som er mest kjent når man omtaler tro.

Slik tenker jeg og, de tegn jeg ser er tegn for meg som jeg ser med troens øye. Jeg kan fortelle om dem til andre, men de er hovedsakelig for min tro.

Jeg ser ingen, absolutt ingen annen grunn for å tro, enn at jeg er vokst opp med troen, og fått den så prentet inn, at frem til starten av 20 årene så var jeg totalt overbevist over at bibelen var sann fra perm til perm. Nå ser jeg at det nødvendigvis ikke er slik, og at jeg har sett meg blind på så mange ting. Hadde jeg vært født i India ville jeg mest sannsynlig følt det samme om hinduismen.

Det kan jo være, men det får du aldri vite. Det er mange som er vokst opp i Norge som ikke er kristne og alle kristne rundt om i verden er det fordi kristendommen har vært forkynt helt fra de 12 første. Det at man kommer til tro etter å ha hørt evangeliet er det normale, ikke unntaket.

Du sier du ikke ser noen grunn for å tro - hva er da kristen tro?

Hva hadde vært ett bevis for meg... egentlig ett godt spørsmål, ett som jeg ikke kan svare på.

 

Det jeg mener, er at hvordan kan jeg forholde meg til en bok som forteller om noe som hente for 2000 år siden. I bunn og grunn så er situasjonen slik: Det finnes flere religioner i verden, jeg ble kristen fordi mine foreldre var det. hvorfor skal jeg egentlig det? Hva om muslimene er de som har skjønt det? Jeg kan ikke ta som ett "bevis" at en bok skriver at Gud åpenbarte seg for 2000 år siden

2000 år - hvor går grensen? Hvordan forholder du deg til det som står i en avis? Reiser du til veikrysset og sjekker om det faktisk var en kollisjon?

Jeg tenker at jeg velger selv om det som fortelles betyr noe for meg eller ikke. Om det er en sak som er fullstendig uinteressant blar jeg videre. Om det er noe som betyr noe tar jeg det til meg, setter meg inn i saken og kanskje tar en aksjon selv.

Bibelen er for meg en bok som forteller noe viktig. Ikke naturvitenskap, til det har jeg andre og langt bedre bøker. Men den forteller noe om meg som menneske, om hvorfor jeg er her og om rettferdighet. Det betyr noe for meg og jeg forholder meg til det.

Bevis? Nei, men jeg håper det er realiteter det som står der og at det til sist skal vise seg sant.

Hebr 11,1-3: "Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser. For sin tro fikk mennesker i gammel tid godt vitnesbyrd. I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige."

Det største spørsmålet jeg kan stille ved kristendommen, er hvorfor det skal være så til de grader basert på tro. Hvorfor kunne ikke Gud åpenbart seg, gjort noen udiskuterbare tydelige tegn? slik at hvis man likevel valgte å ikke tro/tilbe/følge Gud, ja, så hadde man i alle fall hatt seg selv å takke. Hvorfor skal gode, snille mennesker ende opp i helvete fordi de aldri hadde noen spesiell grunn til å tro? Hvis man er vokst opp i en "vanlig" familie, som ikke hadde noe forhold til kristendommen?

Vel, det var jo det som skjedde - Gud ble åpenbart i Jesus. Men i følge bibelens beretninger var heller ikke det å oppleve han og de under han gjorde nok til å sette en stopper for debatten.

Og bibelen sier det samme som deg, de som så de under og tegn han gjorde og valgte å vende seg vekk har seg selv å takke.

Hva ville vært et ugjendrivelig bevis for deg?

Tidligere hadde jeg inntrykk av at ganske få tror på gjenferd/ånder/"noe mer mellom himmel og jord". Men de siste årene har ganske mange som jeg har snakket med sagt at de tror at det finnes noe slikt der ute og noen sier de tror de har sett/hørt overnaturlige ting.

 

Det jeg synes er selvmotsigende er at mange av de som sier dette er folk som fnyser av religion og synes det er teit og en svakhet å tro på en frelser eller en herre som passer på oss.

 

Jeg er ikke spesielt religiøs selv, men er oppvokst i et kristen hjem og har derfor stor respekt for religiøse. Derfor blir jeg litt provosert av at noen kan få det for seg at en gud er tullete å tro på, mens andre typer åndelige fenomen er helt greit.

 

Det virker som det er mer ok å tro på noe som er ute etter å ta oss (ondsinnede gjenferd) eller noe som bare har en direkte sammenheng med oss selv (godsinnede gjenferd, døde slektninger som vil ta kontakt etc.), enn en gud.

 

Noen som har en mening angående dette, eller en forklaring på denne type tankemåte?

En god observasjon, jeg har lagt merke til det samme. Har det ikke noe med det personlige å gjøre, hva som berører meg dypt eller bare i overflaten?

Det som er felles for disse kreftene - gode eller onde, ånder, engler, eller hva det skal være - er at de vel ikke stiller krav? Du kan tro på dem, eller regne med at de er er, men de stiller ikke krav til deg som person? Du trenger ikke "møte deg selv".

Kristen tro forteller jo om å se seg selv i Guds lys - et sannhentens lys - som viser sannheten om mitt liv og et kall til omvendelse. Erkjennelse av at jeg trenger Guds nåde over mitt liv er jo ikke alltid så behagelig?

Er ikke det en stor forskjell som kan være en del av forklaringen?

Det skal også nevnes at slavehold bekreftes som lovlig i de ti bud...

Javel? Bud nr..: ?

I åpningsinnlegget mitt skrev jeg vel noe sånt som at jeg ønsket å prøvekjøre en religion, kanskje mest for å se om jeg kan klare å erfare hva som ligger bak den store hypen.

Det fikk meg til å tenke på Christoffer Schau som ville teste om han gikk fortapt om han begikk de syv dødssyndene. Og fant at svaret var nei, det gjorde han ikke.

Går det an å "prøvekjøre" en religion? Jeg vil tro det går an å sette seg inn i tanken bak og læren, høre hva deltakerne selv legger i det og opplever. Det går sikkert greit å delta i ritualer, alt vel og bra. Men vil man noen gang få et rett personlig inntrykk når du ikke deltar med hele deg, hjerte inkludert?

Hva som gjør de religiøse så engasjert i dette. I tillegg har jeg vel litt flåsete sagt at det er greit å gardere seg litt i tilfelle det finnes en sannhet bak en religion og jeg trekker det riktige loddet, men det er vel strengt tatt et gyldig argument det også?

Å se hva som engasjerer mennesker er å sette seg inn i andres syn og sted, det støtter jeg. men å tro at du får en evt. gevinst av en tro om du egentlig ikke mener det du deltar i, er vel å håpe på for mye (i den grad du mener det..)?

6: På planeten Tellus i solsystemet til stjernen Sol i galaksen melkeveien, oppstod selvreplikerende aminosyrer.

Vi vet at disse kan oppstå av seg selv, men ikke hvordan de oppstod på jorden da jorden har forandret seg en hel del de siste 2.4 milliarder årene, spesielt etter at plantelivet og fotosyntesen begynte.

Neida, det vet vi ikke. Det er bare tull.

MEn om det fantes en gud, hvilke beviser kunne vi hatt uansett?

Det beste beviset er at vi er her på jorden, sammen med alt annet liv.

Ingen bibel, ingen jesus!!

Fullstendig nonsense fra deg, RWS

 

Jesus Kristus skrev ingen bibel. Han ba heller ikke disiplene skrive noen bibel.

Bibel var ikke en del av programet Hans.

 

Den første bibelen ble satt sammen etter at kristendommen

var blitt en stats religion i romeriket år 313.

 

Så alle som ble kristne før det, ble 100% sikkert kristen uten bibel.

 

Følgelig er ikke bibelen en forutsetning for å høre om og oppleve Jesus Kristus.

Vel, de første Paulus brev ble skrevet på 50-tallet og i hvertfall dem som var stilet til en menighet gikk på rundgang og var gjenstand for omfattende avskrift. Dessuten ble kristendommen belagt ut fra datidens bibel - vårt GT.

Når vi så legger til at Jesus selv begrunnet sin gjerning i Skriften (igjen GT), så var nok ikke tanken om bibel og skriftbelegg så fjern for de første kristne heller.

Merkelig. Det virker som du forsvarer kristne ved å påpeke at det bare er et fåtall og antyde at disse ikke er skikkelig kristne. Jeg er ikke uenig i at det bare gjelder et fåtall, men synes det er interessant at du kommer med et slags forsvar. Jeg skal ikke legge meg noe mer oppi Jehovas Vitners tilknytning til kristendommen, men synes det er interessant at du vil distansere de fra kristendommen.

 

ja, jeg har hatt flere diskusjoner med Jehovas Vitner og merker at jeg er uenig med JV i flere sentrale lærespørsmål og derfor føler jeg en viss distanse til dem og det påvirker jo så klart måten jeg omtaler JV på. Men jeg kan selvsagt ikke dømme om enkeltpersoner kommer til himmelen eller ei eller si at alle Jehovas Vitner er sånn og sånn basert på diskusjoner med noen av de. Om noen er skikkelig kristne eller ei er ikke opp til meg og dømme, hva menes forresten med en skikkelig kristen? Jeg tror at en som tror på Jesus og har tatt imot ham som Herre er frelst, og er man frelst er man Guds barn, ikke mindre skikkelig Guds barn eller mer skikkelig Guds barn. Jeg har lyst til å gi et positivt bilde av det å tro på Jesus, og jeg vil derfor distansiere meg fra ekstreme meninger jeg føler kan bidra til å dra mennesker lengre vekk fra ham. Så du har rett i at det er ett slags forsvar.

 

tusen takk til deg Romeren! skal rette det opp straks. hehe merker jeg har flere kunnskapshull ja.

Den store forskjellen på JV og Kirken er synet på Jesus - hvem og hva han var. Der Kirken sier Sann Gud og sant menneske (det er det som uttrykkes i den athanasianske), sier JV at Jesus var den første Gud skapte (mener det var engelen Gabriel?).

Det synet er ikke forenelig med en kristen tro, slik vi definerer den.

Det er nok flere som mener at JVs ikke kan kalles kristne i og med at de etter det jeg har hørt ikke kan skrive under på trosbekjennelsen (husker ikke om det var den anglikanske eller nikenske trosbekjennelsen det var snakk om).

Athanasianske

Dere som tror det ligger en kraft bak alt som skjer her på jorden. Hvorfor i all verden har gud særlig siktet lynene sine mot kirketårnene? Er "han" mindre begavet eller er det en form for syk lek "han" spiller med sine tilbedere?

I samme anledning lurer jeg på:

Hva skal dere med lynavledere på kirkespirene egentlig? Fungerer ikke bønn lengre?

Så det er kjekt å håne kristne?

Ah, toller, i antikken. Antar det kommer inn under kategorien "helt vanlig mann".

Da er det ingen sikker kilde min venn

Hvorfor ikke det, da? Hva er en sikker kilde for deg? Er ikke vanlige menn å stole på?

 

Det er så - men hva betyr det, annet at vi og er utvalgt? Paulus sier f.eks. til menigheten i Tessaloniki, altså grekere, dette (1. Tess. 1,4): "Vi vet jo, brødre, som Gud elsker, at dere er utvalgt."

 

og i 2 Tess. 2,13. "Brødre, som er elsket av Herren, vi må alltid takke Gud for dere. Gud utvalgte dere fra begynnelsen av til å bli frelst. For dere ble helliget ved Ånden og trodde på sannheten."

 

Er dette en annen utvelgelse enn den Jødene først fikk? Nei, det er den samme. For hvem er Guds folk?

 

Rom 9,6-8 "Med dette vil jeg ikke ha sagt at Guds ord har slått feil. For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn. Det står jo: Gjennom Isak skal du få en ætt som kalles din. Dette betyr at den naturlige avstamning ikke gjør noen til Guds barn. Det er de som er barn i kraft av løftet, som skal regnes som Abrahams ætt."

 

Bibelversene fra tessalonikerne der det står at vi er utvalgt, betyr det ikke annet en at vi er utvalgt til å gå ut i verden å forkynne evangeliet og gjøre tegn og under. Det er noe helt annet enn å være Guds utvalgte folk.

 

Når det gjelder romerbrevet, så forteller jo det bare at man ikke kan arve himmelen ved å bare være etterkommere av Abraham, og at ikke alle israelitter tilhører Israel.

Vel det står da vitterlig "Gud utvalgte dere fra begynnelsen av til å bli frelst", ikke bare til å gøre tegn og under. Og når du da og ser at "ikke alle israelitter tilhører Israel", så er det jo god grunn til å spørre seg hvilken størrelse Israel er, om ikke nettopp Guds folk - de som tror på Jesus?

Er forfatteren faglært?

Que?

Er forfatteren av det du limte inn her en faglært person, eller bare en helt vanlig mann?

Ah, toller, i antikken. Antar det kommer inn under kategorien "helt vanlig mann".

Hvis ikke vi kristne er Guds utvalge folk, hvem er vi da?

 

Vi er hedninger som er frelst ved troen

Det er så - men hva betyr det, annet at vi og er utvalgt? Paulus sier f.eks. til menigheten i Tessaloniki, altså grekere, dette (1. Tess. 1,4): "Vi vet jo, brødre, som Gud elsker, at dere er utvalgt."

og i 2 Tess. 2,13. "Brødre, som er elsket av Herren, vi må alltid takke Gud for dere. Gud utvalgte dere fra begynnelsen av til å bli frelst. For dere ble helliget ved Ånden og trodde på sannheten."

Er dette en annen utvelgelse enn den Jødene først fikk? Nei, det er den samme. For hvem er Guds folk?

Rom 9,6-8 "Med dette vil jeg ikke ha sagt at Guds ord har slått feil. For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn. Det står jo: Gjennom Isak skal du få en ætt som kalles din. Dette betyr at den naturlige avstamning ikke gjør noen til Guds barn. Det er de som er barn i kraft av løftet, som skal regnes som Abrahams ætt."

Alle kan bli kjent med Gud, men det betyr ikke at vi er Guds utvalgte folk. Gud utpekte Moses, og hans folk jødene som Guds utvalgte folk her på jorden. Dette folket er kalt Israel, Guds folk, og folket fikk et land som heter Israel. Den som velsigner Israel, velsigner ikke de troende, men Guds folk. Selv om det er mange jøder som ikke tror på Jesus, så er de fortsatt Guds folk, og det er alle dem bibelen ber oss om å velsigne.

Den som velsigner Israel skal selv bli velsignet, men den som forbanner Israel skal selv bli forbannet.

Hvis ikke vi kristne er Guds utvalge folk, hvem er vi da?