O3K

Ikke nødvendigvis. Det er jo snakk om minst 40% av hvert kjønn, ikke maks 40% kvinner. Så man kan fortsatt ende opp med 60% kvinner (mao. en majoritet av kvinner).

Joda, jeg skjønner at det ikke er en hyggelig affære å gå til sak mot egen arbeidsgiver, og at det fort kan føles som å måtte velge mellom pest og kolera hvis man ønsker å fortsatt jobbe der. Det er jo ikke bare bare for mange å få seg ny jobb heller da vi ikke alle er like «attraktive på arbeidsmarkedet» som det så stygt heter. Men hvis man «godtar» diskriminering for å kunne bevare husfreden på arbeidsplassen så kan man vel ikke legge skylden på menn/patriarkatet o.l. Forøvrig så er det vel neppe hyggeligere for menn å måtte gå til sak mot egne arbeidsgivere. Så klart skjer diskriminering; Akkurat som mord, tyveri og svindel også skjer selv om vi har lover som straffer slikt. Men å påpeke at «kvinner ikke får samme lønn som menn selv om de har samme jobb», blir som å påpeke at folk blir drept. Ja; Urett skjer og noen slipper unna, men noen slipper unna fordi offeret heller ønsker å bevare husfreden. Det er stygt å si det, men i slike tilfeller så må nok offeret selv ta litt av ansvaret. Eller for å si det på en annen måte: Offeret tok et valg, et vanskelig valg riktignok, men allikevel et valg som vedkommende må leve med.

Men kjønnskvotering garanterer jo på ingen måte folk som er bedre kvalifisert. Hva skal hindre menn fra å velge kvinnelige venner og kjente, fremfor kvinner som er bedre kvalifisert? Eller at mannlige styremedlemmer innlemmer sine koner, søstre og døtre i styrer for å fylle opp kvoten?

Da er det bare å anmelde arbeidsgiver for klart lovbrudd: § 34.Lik lønn for arbeid av lik verdi: --- Hva mer kan man egentlig kreve? At vi skal hyre synske til å arbeide i politiet, slik at kriminelle kan arresteres før forbrytelsene blir begått som i «The Minority Report»?

Men... gjelder ikke dette gravide menn også?

Det er det naturligvis, men den innbitte personen var nok også en gang i tiden en person som «bare» var iferd med å falle inn i et høyreekstremt miljø. Men skal man bare se på slike som en «lost cause» uten håp? Hvis det er såpass ille så har vi PST. Det er fint at du vil at folk ikke skal radikaliseres, men hvor går egentlig grensen for hva som er rimelig å forvente at sivilister skal gjøre? Det spørs jo litt på hva man ønsker å oppnå. Ønsker man å avradikalisere, eller bare unngå nye medlemmer i høyreekstreme miljøer, og la de eksisterende medlemmene seile sin egen sjø? Et godt spørsmål å stille i denne konteksten er isåfall: Hva får folk til å forlate ekstremisme? Eller, hva avradikaliserer folk? Det er jo litt vanskelig å svare på da det naturligvis er individuelt, men Utveier.no har en del info ang. avradikalisering, og jeg synes dette sitatet, om Å motivere til endring, har et godt poeng: Litt vanskelig for folk å føle seg lyttet til om man skal isolere og behandle dem som om de var pestsyke. Men det er ikke det samme, fordi hverken asteroiden, sykdommen eller den mikrobiologiske organismen er mennesker. De høyreekstreme menneskene hvis meninger hverken du eller jeg er tilhengere av derimot, de er også mennesker med tanker og følelser. Men det er et håp for de også, for selv disse menneskene kan forandre seg. Det sagt så tror jeg ikke at f.eks. Tore Tvedt blir ihugga anti-rasist med det første akkurat, men man vet nå aldri. Og samtidig så har du også sure og grinete feminister som repeterer mantraet om at det er «364 mannedager» i året. Ikke akkurat god reklame, men heldigvis ikke representativt for alle. Noen feminister bidrar positivt, mens andre ikke. Personlig tror jeg det er bedre å løfte frem de som bidrar positivt hvem de enn er, og være mindre opptatt av hvor de befinner seg politisk.

Helt enig. Én ting er hva man synes om et fenomen eller en påstand, en annen ting er hvordan man behandler andre mennesker. Du har kanskje hørt om «det gode hatet»? Det er jo bare å se på denne tråden hvor det ble etterspurt hvordan venstresiden kan appelere til menn med svakt maskulint selvbilde, og som er i faresonen for å få (eller som allerede har rukket å få) en fot innenfor døren til ytre høyre. Det kan jo hende at jeg var litt naiv som tolket det dit hen at det forelå et slags ønske om å faktisk hjelpe disse menneskene, og simpelthen ikke bare å «få bukt med problemet». Men det har ikke oset over av sympatiske holdninger akkurat. Det har blitt foreslått at istedet for å debattere med dem så skal man heller ignorere dem, og gå sammen for å organisere seg IMOT disse menneskene (hva nå enn det betyr i praksis). I tillegg blir de også dehumanisert ved at det insinueres at de har lavere intelligens og lærevansker. Hvordan kan man appelere til noen som helst ved å fryse dem ut og mobbe dem? Jeg ville ikke blitt overrasket om slik oppførsel heller bistår mørkemenn på ytre høyre. For disse trenger da ganske enkelt bare å være høffelige og lytte til menn så har de allerede et konkurransefortrinn. Eller rettere sagt: De trenger bare å få menn til å tro de blir lyttet til. Om de faktisk lytter til dem er en annen sak. Behandler du folk som dritt så hører de ikke på deg, selv om du skulle ha rett. Men man kommer langt med vanlig høflighet. Vi får trøste oss med at slik oppførsel er individuelt, og ikke represantantivt for alle på venstresiden.

Huff, det er vondt når «de voksne» slår, gitt

Jeg trenger ikke å oppsøke et bibliotek fordi jeg allerede har Marx, Engels, Lenin, Stalin, Mao m.fl. I bokhyllen min hjemme, fra tiden jeg selv var kommunist. Jeg vet godt hva kommunisme er, og hva det ikke er. Men jeg har ikke interesse av å bruke mer tid og energi på deg om du bare skal svare med personangrep.

Da kan jeg forenkle det for deg: Du skriver om «høyreekstreme som viser lite tegn til IQ når de uttaler seg om kommunisme», samtidig som du selv utviser svimlende liten kunnskap om kommunisme. Du blander sosialisme, sosialdemokrati og kommunisme om en annen. Å simpelthen si at statlig deltagelse i næringsliv = kommunisme, blir som å si at nasjonalisme = rasisme. At noe ble oppfunnet eller har blitt adoptert av kommunister betyr ikke at det er synonymt med kommunisme. Det du kaller for «kommunistisk planøkonomi» blir kalt noe annet av faktiske kommunister, fordi kommunismen har et eget begrep for å beskrive nøyaktig samme fenomen: «borgerlig planøkonomi». Du har kanskje vansker med å skille mellom sosialdemokrati og kommunisme, men det er én gruppe som absolutt ikke har noen problemer med å se forskjell, og det er kommunistene selv, og de har jævlig lite til overs for sosialdemokrater. Her er en kort artikkel som kan gi deg litt innsikt i hvordan kommunister faktisk tenker rundt sosialdemokrati: Tjen Folket: Sosialdemokrati, velferdsstat og nyliberalisme, og om ikke noe annet så kan du ta til deg følgende sitat fra artikkelen: Og for å komme med et sitat vedr. sosialdemokrati fra NKPs arbeidsprogram: Og et annet sitat fra NKPs prinsipprogram: Så ja, det du kaller for «kommunistisk» blir av kommunistene selv ansett som borgerlig og høyrepolitisk! --- Både sosialdemokrati såvel som kommunisme har sitt opphav i marxistisk filosofi, men sosialdemokrati og kommunisme er allikevel ikke synonymer. --- Jeg har ikke lyst til å stå flere timer i kø bare for å kjøpe meg brød slik de gjorde i Sovjet. Som jeg skrev tidligere: du utviser svimlende liten kunnskap om kommunisme. Statlig deltagelse i næringsliv er ikke synonymt med kommunisme. Fra et kommunistisk perspektiv så gir argumentet ditt absolutt ingen mening da den norste stat allikevel er en borgerlig stat som følgelig tjener borgerskapet. Bare for å sitere noe noeTjen-Folket har å si om arbeiderpartiet spesifikt og vår nåværende regjering: Men du skal ha lykke til med å finne én eneste kommunist som er enig med deg.

Ja, kommunistene er glade i planøkonomi, men planøkonomi er ikke synonymt med kommunisme. Nazi-Tyskland praktiserte jo også planøkonomi: Dessuten eksisterte staten før kommunismen, så ideen om at staten kan blande seg inn i økonomi og vareproduksjon var ikke noe kommunistene oppfant, selv om de tok det til et nytt nivå. Fra SNLs artikkel om planøkonomi: Og fra SNLs artikkel om markedsøkonomi:

Blandingsøkonomi er ikke kommunistisk: --- Lykke til med å finne en eneste kommunist som vil si seg enig med deg. Hvis du tror kommunister har mye til overs for sosialdemokrati og blandingsøkonomi så tar du grovt feil. Kommunister anser jo tross alt sosialdemokrater for å være revisjonister som løper borgerskapets ærend. Fra SNLs artikkel om kommunisme: Og for å bruke AKP(m-l) som eksempel: --- USA er de høyreekstremes egentlige fedreland? Er det «America derangement syndrome» på gang her?

Så klart kan vi finne noe nytt. Selv tenker jeg heller det at hverken sosialisme eller kapitalisme, selv om vi har eksempler på både, trenger å lede til samfunn bygget på død og lidelse. Kan er et sterkt ord. Forøvrig så er jo ikke sosialisme akkurat kjent for å ikke være internasjonalt. Leste den selv tidligere idag. Interessant artikkel, men selv bet jeg merke i disse utsagnene: Skulle tro de leste fra samme manuskript uten å tenke selv. Ikke rart menn kan finne det vanskelig uttrykke seg når slike holdninger har blitt stuerene. Heldigvis er det langt mer fornuft og medfølelse å få fra Jonas Gahr Støre og Hadia Tajik. Hvem vet hva hun mente med det? Det kan jo være så mangt. Det kan jo være alt fra at menn begår selvmord til at de oppsøker kriminelle eller ekstremistiske miljøer. Har f.eks. vansker med å forestille meg at mannfolka som forlot Norge for å kjempe for IS hadde drømmeliv som de valgte å forlate.

Og jeg har heller aldri sagt at du har sagt det. Jeg bare understreker mitt poeng. Om ikke noe annet så kan «tankies» idet minste være kilde til morsom lesning som vi kan le av sammen: Er menneskeheten klar for LHBTQ+-teknobabyer og full sletting av kvinner fra reproduksjon? For sosialisme har vel ingen liv samvittigheten? Jeg vet, det er derfor jeg brukte det som eksempel.

Er det noen som vil ha toast?

Det jeg ikke forstår er hva du prøvde å svare på. Delen du siterte var hvor jeg spurte hvorfor det spesifikt er folk på venstresiden som må bli flinkere til å appellere til menn som sliter med maskulint selvbilde. Kan f.eks. ikke helt vanlige folk på høyresiden (de som ikke er omsvøpet av giftig maskulinitet) også appellere til menn som sliter med maskulint selvbilde? Nøyaktiv hvem som ønsker å gjøre nøyaktig hva er irrelevant, for jeg ser ikke på det som en konkurranse. Grums er grums, uansett hvor det kommer fra, selv om brorparten måtte komme fra ett hold. Om en person påpeker et problem, og kritikken mot problemet er god, så bryr jeg meg ikke hvillken «stamme» vedkommende tilhører. Det er nå bare å se hen til div. kommunistdiktaturer så finner du eksempler på det. Men det er nok først og fremst heller knyttet til makt og kontroll, og kan forekomme på høyre- såvel som venstresiden. Så vi er nok idet minste enige der. Jeg prøver ikke å «both-side» noe som helst. Om et negativt fenomen er overrepresentert blant én gruppe, så betyr uansett ikke det at det er gjeldende for hele gruppen. Om så majorieten av «giftig-maskuline menn» (eller hva vi nå enn skal kalle dem) befinner seg på høyresiden, så betyr ikke det at alle menn på høyresiden er «giftig-maskuline menn». Om et negativt fenomen er overrepresentert på den ene siden av den politiske aksen, så kan allikevel folk på både høyre- såvel som venstresiden belyse det og ta tak i det. Folk på høyresiden kan kritisere giftig maskulinitet, akkurat som folk på venstresiden kan kritisere «det goda våldet». Og så har du jo forsåvidt grums hvor folk fra både høyre- såvel som venstresiden deltar, som f.eks. de som støtter Putins Russland. På høyresiden har du folk som har blitt solgt et falskt rosemalt bilde av Russland som familiens og sivilisasjonens bauta. Og på venstresiden finner du gammelkommunister og anti-vestlige som støtter alt og alle som kritisererer vesten åkkesom. Men også her finner du folk fra både høyre- såvel som venstresiden som gladelig viser Putin finger'n.

For all del, slå deg løs. Jeg synes bare det høres rart ut. Like rart som å etterspørre hva høyresiden kan gjøre for å hjelpe folk som lar seg påvirke av voldsforherligende folk på ytre venstre. Radikale ekstremister som befinner seg på ytterkantene finner du på både høyre- og venstresiden. Normale folk som har ingenting til overs for ekstremisme fra begge kanter finner du også på både høyre- og venstresiden. Når du da etterspør hva spesifikt venstresiden kan gjøre så utelukker du folk på høyresiden som er like lite begeistret for ytre høyre som du selv er. Er det et minstekrav at man tilhører venstresiden for å kunne være interessert i å hjelpe menn som sliter med maskulint selvbilde? God dag mann økseskaft?

Jeg tror ikke det noen gang kommer til å være et perfekt system hvor alle sammen er lykkelige. Flere «arbeiderparadis» har jo kun vært paradis i navnet. Ulike system har sine egne styrker og svakheter. Både det offentlige og det private har sine fordeler og ulemper. Norge er ikke paradis det heller, men det sagt så gjør Norge det ganske godt; Nasjonen er på toppen når det kommer til HDI (Human Development Index). Kanskje vi en dag når et punkt hvor det rett og slett ikke kan bli stort bedre (selv om vi fortsatt kan fantasere om noe bedre), hvor vi rett og slett må akseptere at noe elendighet er uunngåelig; At noe elendighet er en del av naturens balanse. For å prøve å komme tilbake til trådens opprinnelige tema: Når det kommer til positive rollemodeller/påvirkere for menn så bryr jeg meg ikke om hvor deres individuelle politiske syn kan plasseres på venstre–høyre-aksen. Det viktige er at de er positive rollemodeller, ikke at de er rollemodeller med «korrekt politisk syn». Jeg ser ingen grunn til å tro at positive, såvel som negative, rollemodeller ikke kan komme fra både venstre- såvel som høyresiden. Tidligere spurte du: «Hvordan kan venstresiden og div. progressive bevegelser bli flinkere til å appellere til menn som sliter med maskulint selvbilde». Hvorfor er det viktig at slike personer må tilhøre venstresiden? Jeg finner spørsmålet ditt litt snodig, for det kan kanskje virke som det ikke ligger redelige hensikter bak spørsmålet. At ønsket ikke først og fremst er å hjelpe menn som sliter, men å unngå at nevnte menn havner i kloa til politiske motstandere.

Kanskje «livskvalitet» ikke var det beste ordvalget, men i denne konteksten så tenker jeg på hvordan ens inntekt påvirker ens evne til å betale utgifter samt tilegne seg goder og tjenester, for således å leve et komfortabelt liv. Med økt inntekt vil økonomisk usikkerhet reduseres, og man kan også i større grad priortere kvalitet. Men om du har omtrent samme månedslønn som meg, men én dag får månedslønnen din dobblet mens min forblir den samme, så vil ikke det påvirke min økonomiske situasjon. Mine utgifter øker ikke av at dine minskes.

Det er det nok. Dog ser jeg ingen motsigelse i å prioritere seg selv samtidig som man sympatiserer med andre, men så kommer dette fokuset på et bestemt kjønn som ikke appellerer til meg. Én av forklaringene til kjønnsgapet er den større andelen av kvinner enn menn som er deltidsansatt. Om det ble enklere for deltidsansatte å få fulltidsansettelse så ville dette statistisk sett minke kjønnsgapet (selv om flere kvinner enn menn foretrekker å arbeide deltid grunnet omsorgsrelasjoner og omsorgsforpliktelser*.) At de som ønsker mer arbeid får muligheten til det er positivt. Men jeg ser ingen verdi i å sympatisere med deltidsansatte en selv deler identitetsmarkører med, kontra deltidsansatte en ikke deler identitetsmarkører med. Faktisk ville jeg finne det rart om en kvinne sympatiserer med kvinnelige deltidsansatte, men ikke med mannlige deltidsansatte. Muligens er mitt perspektiv påvirket av at jeg selv har vært deltidsansatt. Fra ditt ståsted ville jeg anse det mindre som en seier, og mer som en distraksjon. Om «frigjøring innenfor systemets premisser» er oppnåelig, så øker det neppe sjansen for at folk vil ønske å forkaste systemet. Om noe som helst så styrker det folks tillit til nevnte system. For å utvide anekdoten litt: Om så er tilfellet, at kun menn får sitte i reclineren, så har hver mann skarve 2% sjanse for å havne i dette setet, mens alle kvinner 0%, forutsett at det er tilfeldig hvilken mann som tildeles setet. Kanskje er prisen for dette ene setet såpass høy at de fleste ikke har egenkapital nok. Kreves det akademisk grad, samt å ha de rette personene i ens kontaktnett for å få sitte i dette setet så vil nok de fleste mennene også ha 0% sjanse. Hvorfor skulle noen på bunnen av hierarkiet bry seg om at de har en fordelaktig identitesmarkør hvis man allikevel må befinne seg på toppen av hierarkiet for å dra nytte av den? Jeg «tilber» på ingen måte kapitalisme, men jeg må uansett forholde meg til det. Min økonomi påvirker min livskvalitet. Du må gjerne lønne kvinner det dobbelte av menn for min del. Min livskvalitet senkes ikke av at noen andre sin øker, og motsatt: Min livskvalitet øker ikke av at noen andre sin senkes. Joda, «Time vill sjåv». Interessante artikler forresten.

På min arbeidsplass så er det en ganske jevn fordeling av kjønn mtp. ansiennitet og stilling. Vi har den samme grunnleggende kontrakten med kontraktfestet lønn, men det blir naturligvis litt tillegg i lønn hos de med avdelingsansvar, samt kvelds- og helgetillegg for de som jobber da, men der har vi også turnus. Hva gjennomsnittslønnen nøyaktig på øret er fordelt hos kjønnene på min arbeidsplass blir umulig å si, dog er jeg rimelig sikker på at vår kvinnelige sjef er med på å dra opp gjennomsnittslønnen for kvinnene. Når jeg nevner artikler om kjønn og gjennomsnittslønn/lønnsgapet, så er det gjerne slikt at alle menn blir sammenlignet med alle kvinner på landsbasis, uansett yrke, arbeidsgiver, sektor og stilling; Her er noen eksempler: ● I dag har menn tjent like mye som kvinner gjør i hele år. ● Fem ting du bør vite om lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. ● LO: Faktanotat om likelønn (OBS! lenke til PDF-fil) Det blir riktignok også påpekt hvorfor disse forskjellene forekommer, som f.eks. at flere kvinner enn menn jobber deltid, og at deltidsansatte tjener mindre per time enn heltidsansatte. Men parolen som blir basunert er først og fremst at «det er et lønnsgap mellom menn og kvinner», istedet for «det er et lønnsgap mellom hel- og deltidsansatte». Så klart vil jeg jo tenke på min egen lønn først og fremst, da jeg betaler mine egne regninger og nedbetaler egen gjeld. At andre menn sitter igjen med en større sum hver måned etter å ha betalt sine utgifter hjelper jo ikke meg. Men hvis du har lyst til å «hjelpe meg oppover pyramiden» ved å betale regningene mine, istedet for å «slåss mot meg under klatringen» så værsågod. Jeg føler på ingen måte at menn er offer for kvinners frigjøring i så henseende, men jeg strever med å se på det som «frigjøring» av kvinner, for det ville jo insinuere at (alle) menn er frie (under kapitalismen). Om vi så en dag oppnår at kvinner og menn har nøyaktig lik lønn på øret, så vil jo uansett de eneste «frigjorte» kvinnene være de som befinner seg i toppsjiktet av hierarkiet. Majoriteten av kvinner (og menn) vil fortsatt ikke være frigjorte fra kapitalismens utbytting. Og det er nettopp derfor jeg finner hele fokuset på gjennomsnittslønnen mellom kjønnene så fordummende. Du kan forestille deg et fly med 100 seter hvorav ett enkelt sete er en komfortabel recliner, mens de 99 resterende setene er smale og ukomfortable. I det ene komfortable setet sitter en mann, hvorpå noen fra venstresiden proklamerer at gjennomsnittlig så sitter menn mer komfortabelt på flyet enn kvinner. Jeg forstår dog ikke hvorfor jeg skulle bry meg om at den ene personen i reclineren har samme kjønn som meg. Mannfolk er ikke akkurat en insektskoloni med kollektiv bevissthet heller. Om flyselskapet monterer en recliner til, og krever at en kvinne skal sitte i den så er det uansett en mager trøst for de resterende kvinnene. Om man har 1 rik mann, 99 fattige menn, og 100 fattige kvinner, så er det en mager trøst for de 99 fattige mennene at de har samme kjønn som den ene rike. Selv om de fleste rike er menn, så er ikke menn flest rike. Selv om de fleste på toppen av næringskjeden er menn, så er forsatt de fleste menn på bunnen av næringskjeden. Du har rett i det. Mellom dette og forrige innlegg så leste jeg blant annet om mannlige influencere og proteinpulver i sosiale medier. Jeg har jo forsåvidt hørt om det før, men tenkte ikke så mye på det når jeg skrev mitt forrige innlegg. Mitt generelle inntrykk er fortsatt at kroppspress hos kvinner blir viet mer oppmerksomhet enn kropspress hos menn, dog kan jeg vedgå at det er det fullt mulig fordelingen av fokus på kroppspress ikke er så skjev som jeg tidligere har ment. Du kommer ikke til å høre slikt fra meg ihvertfall. Som heterofil mann så kan jeg med hånden på hjertet skamløst proklamere at mine øyne oppgjennom årene har beskuet mange tiltrekkende store kvinner som jeg ikke har noe imot å se i bare undertøyet. Og du føler at det er i nærheten av å bli viet like mye oppmerksomhet og ressurser som kvinnedagen? Synes du at media, LO og politikere her til lands gjør et like stort poeng av å markere seg på denne dagen som på kvinnedagen?

Når folk har problemer eller er frustrerte så er det lett å søke etter lette løsninger og svar (som ikke nødvendigvis er gode løsninger og svar), og det er nok derfor populisme fungerer. Men her er det dog «syndere» på både høyre- såvel som venstresiden. Dette er nok ikke verdens beste eksempel, men la gå: Politisk sett vil jeg kategorisere meg selv som sentrist, men lener meg litt mot høyre eller venstre avhengig av hva det er snakk om. Hvert eneste år på den internasjonale kvinnedagen kan man lese artikler om hvordan gjennomsnittslønnen til menn er høyere enn gjennomsnittslønnen til kvinner. Selv er jeg mann med et lavtlønnsyrke/lavstatusyrke, og min lønn er lavere enn gjennomsnittslønnen til kvinner. Pga. dette så er det mange avisartikler og nyhetsinnslag på 8. mars ang. lønn og kjønn som ender opp med å irritere meg istedet, selv om jeg naturligvis mener at kjønn ikke bør påvirke lønn. Faktisk så føler jeg meg litt «dyttet vekk» fra venstresiden når det kommer til lønn og kjønn, nettopp fordi (noen) synspunkter fra venstresiden fremstår som rent fordummende. At gjennomsnittslønnen til menn er høyere enn hos kvinner bryr jeg meg rett og slett ikke om fordi menn som tjener godt ikke deler rikdommen sin med meg. Derfor faller også slikt for døve ører for min del. Et annet fenomen som også gjerne påpekes ved den internasjonale kvinnedagen er retusjert reklame. Et fenomen som påvirker både menn såvel som kvinner, men som sjeldent (eller så å si aldri?) blir tatt tak i på venstresiden når det er snakk om menn (dog må jeg påpeke at jeg ikke saumfarer nettet etter slikt og at jeg naturligvis kan ha oversett det, men det er mitt inntrykk at retusjert reklame av kvinner blir viet langt mer oppmerksomhet i mainstream media/nyheter enn retusjert reklame av menn.) «Hvordan kan venstresiden og div. progressive bevegelser bli flinkere til å appellere til menn»? Lett: «ikke glem oss». På en måte så føler jeg litt at slikt påvirker mitt «maskuline selvbilde» negativt, men i dette tilfellet så er det (noen på) venstresiden som er årsaken. Siden jeg således føler meg litt «dyttet vekk» fra venstresiden (i det minste i dette ene spørsmålet) så er det kanskje lettere for «skumle mørkemenn» fra den andre siden av det politiske kompasset å appellere til meg? Men samtidig så omfavner jeg heller ikke hverken tradisjonelle kjønnsroller eller fenomener som «MGTOW» o.l. Løsningen blir istedet å komme med gode svar fremfor lette svar, selv om det tar lengre tid og krever mer arbeid. Å faktisk diskutere og snakke om det hjelper også. Selv om jeg ikke anser eksemplet mitt over som et særlig godt eksempel, så føler jeg at bare det å lufte disse tankene i seg selv hjelper på å «bryte seg ut av denne manneforbannelsen».

Kanskje Friedrich Nietzsche var inne på noe? «Hva er godt?-Alt som forsterker følelsen av makt, viljen til makt, makten selv i menneskene. Hva er dårlig?-Alt som stammer fra svakhet. Hva er lykke?-Følelsen av at makten vokser, av at en motstand blir overvunnet.» - Fra Nietzsches «Antikrist», avsnitt 2. Eller kanskje det ligger noe i at «uvitenhet er lykke»? «Dersom det for eksempel ligger en lykke i det å tro seg frelst fra synden, så er det ikke en nødvendig forutsetning at mennesket er syndig, bare at det føler seg syndig. Men dersom fremfor alt tro er nødvendig, så må man bringe fornuften, erkjennelsen, og forskningen i miskreditt: Veien til sannheten blir til den forbudte vei.» - Fra Nietzsches «Antikrist», avsnitt 23. Disse sitatene er forsåvidt tatt ut av sin kontekst, og bør egentlig leses som del av Nietzsches øvrige kritikk av kristendommen, men jeg synes de har en universell betydning også.

Jeg følger ikke med på uttalelser fra den arabiske liga, men som navnet tilsier så er det et forbund av arabiske stater, og ikke et forbund av muslimske stater, så kanskje det er derfor? Men hva mener du med at vi hører ingenting fra vesten? NRK: Uigurer i kina NRK: Rohingya minoriteten i Myanmar

Det er jo lett å være etterpåklok naturligvis. Jeg er kanskje litt naiv som liker å tro bedre om andre enn hva førsteinntrykket måtte tilsi. For ikke bare kan førsteinntrykket være feil, men folk kan også forandre seg. Det som egentlig irriterer meg mest er det at flere av brukerne her (som har god innsikt og forståelse av utviklingslæren) bruker både tiden og energien sin på å forsøke å ha en saklig samtale med vedkommende, bare for å bli spyttet på tilbake. Gode mennesker som tror godt om andre, men som dessverre blir utnyttet av noen med sykelig trang for oppmerksomhet. I etterpåklokskapens lys så er nok det beste å ignorere vedkommende, og ikke nøre opp under sykdommen. Greit nok. Man kan naturligvis diskutere noe man ikke tror på personlig, men det forutsetter også at vedkommende har en grunnleggende forståelse av hva som faktisk diskuteres. Noe som ganske tydelig ikke er tilfellet her.