Hugo_Hardnuts

Vel, det er litt på siden av poenget jeg prøver å få frem. Mange tenker at man er villige til å beskytte seg og sitt, men ikke noe utover det. Det er jo i og for seg fair nok, men man vil da møte på det problemet at alene er man maktesløs; Den eneste sjansen man faktisk har til å beskytte seg og sitt er å gå sammen med andre. Motivasjonen for å kjempe for "Konge og Fedreland" ligger ikke i noe behov for å beskytte kongefamilien og Finnmark for min del, men at min familie, mine nære og jeg selv har størst mulighet til å leve og ha det bra i rammene av det norske samfunnet.

Vel, ikke uenig der, men samtidig finner du vel også holdepunkt i denne statistikken for å hevde at de økonomiske insentivene for å få barn er tilstrekkelige?

Selv ikke dersom angriperen består av en totalitær stat som systematisk terroriserer sivilbefolkningen i områder de okkuperer (les: Russland)?

Langt på vei enig. Man har relativt godt belegg for å hevde at en del slike tester - på gruppenivå! - bedre vurderer personlighetstrekkene til en arbeidssøker enn det en intervjuer gjør, men allikevel er nytteeffekten av slike tester begrenset. Det er bla. ikke nødvendigvis noe likhetstegn mellom personlighetstrekk x og yteevne i stilling y. Selv om en test er treffsikker på gruppenivå, kan resultatene avvike sterkt på individnivå. Det kreves kompetanse for å klare å vektlegge nytteeffekt opp mot begrensninger, og denne kompetansen er i mange bedrifter fraværende. Mange lar seg lure av lovnader fra firma som selger rekrutteringstjenester eller tester. Generelt vegrer mange ledere seg for å bruke penger på kvalitet i ansettelsesprosesser og overser hvilken kostnad feilansettelser faktisk har.

Jeg vet ikke, jeg blir bare nysgjerrig på hva det er statistikken egentlig forteller oss. Eksempelvis ville man få lite negativt utslag for lønnsutviklingen dersom det i utgangspunktet er folk med høy sosioøkonomisk status som inngår samboerskap/gifter seg og får barn. Når forskjellen øker, kan det like gjerne være denne tendensen som forsterkes; Det er folk med lav sosioøkonomisk status som forblir enslige og barnløse. Velger par uten barn å ikke få barn fordi de i utgangspunktet strever med å få endene til å møtes? Jeg sier ikke at det du skriver nødvendigvis er feil, jeg bare er generelt skeptisk til å bastant fastslå eksistensen eller fraværet av sammenhenger ut fra statistikk, særlig når det kommer til menneskers "gestalt". Vi mennesker tar jo heller ikke valg basert på rene faktuelle forhold, men på bakgrunn av hvordan vi opplever noe.

Men forteller denne statistikken oss egentlig det du sier? For her vil jeg tro det er en hel del andre variabler også. Vi vet jo bla. at det i gruppen ufrivillig barnløse/single er en stor andel med lav sosioøkonomisk status. Det kan altså like gjerne være slik at det å tjene lite gir større sannsynlighet for å være aleneboende. Hvordan ser statistikken ut hvis man ser på par uten barn målt opp mot par med barn i samme aldersgruppe?

Hvordan vil du forsvare familien din?

Kanskje ikke "karriere først", men en opplevd økonomisk stabilitet tror jeg spiller ganske kraftig inn. Det har jo skjedd en endring i hvordan velstanden er fordelt i samfunnet i takt med at fødselstallene er gått nedover. Går man tilbake noen tiår, var velstanden lavest blant de eldre årskullene og en større andel av pengene var i hendene til den delen av befolkningen som var i etableringsfasen. Nå er det motsatt: Besteforeldregenerasjonen sitter - satt på spissen - på toppen av lønnsstigen pga. høy ansiennitet, de har lave låneutgifter og de har betydelige midler liggende i boliger som har økt kraftig i verdi siden de kjøpte. Folk i etableringsfasen er derimot i startgropa lønns- og karrieremessig pga. stadig høyere krav til lengde på utdanning, og de må påberegne høye utgifter til bolig (her hjelper jo ikke akkurat urbaniseringen). Jeg vil tro det da blir en faktor som medvirker til at mange avventer det å få barn, at man ønsker en mer forutsigbar og romslig økonomi. Det er også viktig å huske at opplevd økonomisk status er relativt. Det er på papiret få fattige i Norge, men samtidig har vi svært høye krav/forventninger som preger hvordan vi opplever vår økonomiske status.

Jeg gravde litt mer i tallene her og det er åpenbart at avkriminaliseringen i Portugal har hatt en positiv effekt på tross av den negative utviklingen man har sett de siste årene. Før avkriminaliseringen hadde man gjennomsnittlig 350 overdosedødsfall årlig. De siste årene etter økningen Aftenposten omtaler, ligger man på rundt 80 i året. På det laveste, i 2011, var man nede i 10 overdosedødsfall. Man kan med andre ord si at avkriminaliseringen alene også har gitt resultater, selv om man også kan fastslå at den fulle effekten uteblir dersom man ikke også setter inn andre tiltak.

Det vi kan lære av Portugal, er at avkriminalisering ikke alene er et tiltak som fjerner de negative konsekvensene ved bruk av rusmidler. Man må i tillegg ha et apparat på plass for å bistå de som trenger hjelp. Videre henger rusproblemer og sosioøkonomiske vansker sammen, både når man ser på legale rusmidler og illegale (ref. erfaringene fra samfunnene i Arktis). De mest effektive tiltakene mot rusavhengighet handler om helt andre ting enn rus; fattigdomsbekjempelse, forebygge vold og omsorgssvikt mot barn, ressurser inn i barnehage og skole, o.l. Så kunne man jo lurt litt på om en del av de problemene man nå ser i Portugal hadde blitt bedre dersom man legaliserte fremfor å avkriminalisere. Når ungdom eksponeres for rus i sitt nærmiljø fordi man har åpne rusmiljøer med kjøp og salg i tilknytning til skolene, er det jo fristende å mene at akkurat dette nok ville vært et mindre problem dersom kjøp og salg foregikk i regulerte former. Det er for øvrig en myte at drikkekulturen i Sør-Europa er så mye bedre enn i nord. Man ser en rekke alkoholrelaterte problemer i land rundt Middelhavet også. I Frankrike er vel noe sånt som hvert femte dødsfall alkoholrelatert, enten i form av ulykker eller sykdom. Ser man på statistikken, er det primært mengden alkohol som konsumeres i et land som predikerer andelen alkoholrelaterte problemer, ikke hvorvidt alkoholkulturen i landet er preget av synlig fyll eller ikke.

Nja, det vil sikkert ikke fjerne det illegale markedet, men ser vi til erfaringene med alkoholen, er det mye som tilsier at de aller fleste brukerne ville benytte det legale markedet. Andelen illegal alkohol som konsumeres er forsvinnende liten ift. det totale konsumet. Ser man på hvem som benytter det illegale markedet (hvis man ser bort fra folk som smugler eller brenner hjemme til eget bruk), finner man da heller ikke at dette primært er ungdommer, men tunge brukere. Det er heller ikke noe fra land som har legalisert cannabis som tilsier at bruken av tyngre rusmidler øker.

Er fortsatt ikke noe som underbygger at legalisering leder til større problemer enn kriminalisering. For å underbygge dette, må man kunne vise til land der utviklingen har gått feil vei etter legalisering og man samtidig korrigerer for andre variabler. Meg bekjent er heller ikke tallene for Portugal verre nå enn de var før avkriminaliseringen, på tross av en negativ utvikling de siste årene. Edit: Tallene er ikke noe verre i Portugal enn i land som ikke har avkriminalisert. De fleste har opplevd en økning i overdosetallene de siste årene etter finanskrise, pandemi og oxy+fentanylbølgen.

Logikken er at tester normeres opp mot gruppenivå, ikke individnivå. Dermed kan man med stor sikkerhet si at Forsvarets tester på gruppenivå sier noe om hvem som har gode evner og ikke. Men dersom man går på individnivå, vil man helt sikkert finne en rekke eksempler der resultatene ikke er særlig relevante. Det kan eksempelvis handle om noe så enkelt som at man har en dårlig dag akkurat på det tidspunktet man testes. Dette er det en viss aksept for, slik at det i en del tilfeller er mulighet for å gjennomføre re-testing dersom man ikke har oppnådd et tilstrekkelig godt resultat på sesjon. Samtidig er det en kjensgjerning at hvis køen med søkere er lang, er det begrenset hvor mye ressurser man bruker på å slippe til enda flere i den.

Det er ikke moralsk holdbart å hevde at noe kan forbys bare fordi det ikke anses som nødvendig. Da er i så fall listen lang over hva som burde forbys. Egentlig trenger man ikke argumentere for at legalisering vil være positivt for samfunnet. Man trenger kun argumentere for at det ikke blir mer negativt enn dagens forbud. For en handling skal som utgangspunkt være lovlig enn så lenge man ikke moralsk kan underbygge at den bør forbys. Nei, dette finnes det ikke grunnlag for å hevde.

Jeg er ikke tjent med flere pasienter. Jeg får like mye betalt samme hvor mange pasienter som står på lista mi. Pr. nå er ventelista lang som et vondt år og vi har om lag 50% flere pasienter enn vi egentlig har kapasitet til. I tillegg opplever jeg regelmessig å få beskjed om at pasienter jeg kjenner og er blitt glad i har dødd. Så er det noe jeg heller ønsker meg, er det færre pasienter. Sammenligningen din er mer som at du mener kirurgen som behandler skuddofrene er inhabil. Det er da heller ikke vi som definerer hva som er lovlig eller ei, men vi uttaler oss basert på omfattende fagkunnskap som er tilegnet både gjennom forskning og klinisk erfaring. Igjen: Ville du ment det tilsvarende om en lege som jobbet med overvektsproblematikk knyttet til spørsmål om avgiftspolitikken? Dessuten er jo vi som jobber i dette feltet "vanlige mennesker" i grunnen og gjør oss de samme erfaringene som dere "utenfor", så det argumentet kjøper jeg ikke. Edit: Realiteten er at et tilnærmet samlet fagmiljø, med alt fra forebyggende virksomhet til ettervern, stilte seg bak Regjeringens forslag til rusreform i 2021. Det er ikke tilfeldig. Jeg mener at et forbud som ikke gir noen klar samfunnsmessig gevinst = et overgrep. Samfunnet bør være restriktive med å sanksjonere atferd generelt, og at man skal kunne vise med overveiende sannsynlighet at en ev. sanksjonering faktisk har samfunnsmessige gevinster for at den skal kunne forsvares. For lista over ting vi har forbudt tidligere fordi vi hadde en tanke om at atferden var skadelig og at et forbud var på sin plass, med stygge konsekvenser for både individ og samfunn, er lang. Jeg er heller ikke så sikker på om rus er noe vi ikke bør ha. Vi mennesker ruser oss og har alltid gjort det på tvers av alle kjente kulturer. Det er realiteten. Vi vet også at rus for de aller fleste mennesker tilfører noe, mer enn det frarøver. Spørsmålet blir for min del hvordan vi tilrettelegger for at menneskers bruk av rusmidler blir minst mulig skadelig for individet og samfunnet. Og der er jeg overbevist over at forbudspolitikken gjør det motsatte, all den gang det ikke skjermer allmennbefolkningen fra bruk, det legger økt byrde til de som trenger hjelp og det gir kriminelle miljøer alle inntektene fra bruken, mens samfunnet må ta alle utgiftene.

Her snakker du jo mot deg selv. Du skriver jo direkte at forbudet ikke gir noen effekt fordi disse to personene tok et aktivt valg om å oppsøke rusmidlene allikevel. Ja vel, så var de tilfeldigvis ikke tilgjengelig på hjemplassen din - statistikken viser oss at dette er de få unntakene - men allikevel er de tilgjengelige flere andre steder uavhengig av det gjeldende forbudet. Du insinuerer faktisk at jeg som jobber med rusavhengige er for legalisering fordi jeg trenger flere pasienter?? Tro meg, jeg har nok mer enn nok jobb. Den eneste effekten forbudspolitkken har, er at veien inn til hjelpesystemet blir lengre for folk fordi vi som samfunn forsterker det tabuet rusavhengighet utgjør. De eneste som lar være å ruse seg på grunn av forbudet, er folk som etter alle solemerker ikke ville blitt avhengige i utgangspunktet.

Det handler jo ikke om å gi enklere tilgang, men å regulere en tilgang som allerede er enkel.

Vel, man kan måle konsentrasjonen av THC i urin, blod og spytt. Men akkurat som at du ikke måler den faktiske ruspåvirkningen hos noen når du måler promillen deres ettersom man har ulik toleransegrense, måler du heller ikke hvor "høy" noen er ut fra et tall for hvor mye THC de har i kroppen. Hvor påvirket du faktisk er av THC'et du måtte ha i kroppen avhenger av hvor stor toleranse du har, hvor lenge siden det er inntaket skjedde, etc.

Nå jobber jeg med behandling av rusavhengige, og det der er nok dessverre en myte. Du skal bo temmelig øde til før rusmidler ikke er enkelt tilgjengelige i dette landet. Ja, dealing på gata er et storbyfenomen, men det er de færreste som bruker rusmidler i dette landet som kjøper av en gateselger. Dels distribueres rusmidler innad i miljøene hvor disse brukes av brukerne selv, dels kan man bestille rusmidler hjem over nett, og dels kan man få de levert fra omreisende selgere (type "sprittaxier" som reklamerer og har kundekontakt på sosiale medier. Dog kjøper de aller fleste rekreasjonelle brukerne rusmidlene sine fra venner og bekjente, altså en selger de har en relasjon og tillit til. Men her kan man jo innvende en hel del. Feks. er det for tidlig å si noe sikkert om hvilken effekt oppmykningen i USA når det kommer til cannabis vil ha på sikt. Videre har man i USA en generelt større forekomst av sosioøkonomiske og helsemessige problemer enn i Norge, noe man også så før cannabis ble lovlig. De har også generelt større problemer relatert til bruk av alkohol på tross av en alkoholpolitikk som i flere henseender er vel så streng som her hjemme. Med andre ord er grunnlaget for å si at forbud fungerer syltynt.

En medvirkende årsak er også at produsenter i Kina har begynt å lage Fentanyl, noe som har økt den globale tilgjengeligheten kraftig. Så dør da folk både fordi styrken på Fentanylen er uforutsigbar - med påfølgende uforutsigbar styrke på gateheroinet den blandes ut i - og fordi marginen mellom brukerdose og overdose blir lavere dess mer potent rusmiddelet er.

At det er nettopp når vi er syke og har smerter at vi er dårligst rustet til å rette blikket utover og tenke på andre enn oss selv, noe som burde være ganske opplagt hvis man jobber innen helsevesenet.