Hugo_Hardnuts

De mangler primært ressursene til å mobilisere raskere. Og der kan økt støtte bidra. Men det hjelper ikke kun med penger nei, man må også få opp produksjonskapasiteten.

Mnja, selvsagt er det en del av dialogen som går via ev forhandlere, men det som skjer via uttalelser (offisielle og uoffisielle) via media, samt ikke minst handlinger, er jo også kommunikasjon. Da Putin erklærte hele Øst-Ukraina som russisk, var det en måte å kommunisere kravene på. Når han har vært ute og fastholdt målsetningen om å erobre disse, uavhengig av forhandlinger, er det også en formidling av krav. Når russerne bedriver vilkårlige angrep mot ukrainske sivile, er det en formidling av konsekvensene av at kravene ikke møtes. Osv. Så jo, jeg mener man med relativt god sikkerhet kan si hva kravene til partene er, selv om det selvsagt også er mulig at man modererer seg i sonderingssamtaler med en forhandler. Men sistnevnte ser altså ikke ut til å ha endret disse kravene nevneverdig så langt. For all del, man må gjerne fortsette slike samtaler, men det kan ikke være det eneste man gjør; man må fortsatt legge sterkt press på russerne og øke støtten til Ukraina, for det er en forutsetning for at Putin i det hele tatt vil ha noe interesse for å forhandle.

Klar over at denne ikke var til meg, men tillater meg å svare allikevel: Enn så lenge man har en konflikt hvor en aggressor ufravikelig gjør krav på landområder og forsøker å ta over disse med makt, er det jo ingen andre alternativer enn a) kapitulere eller b) fortsatt motstand. De fleste er inne argumenterer for b), av hensyn til sikkerhetssituasjonen i Europa på sikt. Men det innebærer jo da også en aksept for at krigen ikke vil slutte med det første, og også at det vil kreve en betydelig økonomisk innsats fra Vesten. Jeg m.fl. mener jo da at Norge burde øke sin støtte til Ukraina, både i egeninteresse, men ikke minst av moralske hensyn mtp. at vår støtte så langt er minimal ift. ekstrainntektene vi har hatt knyttet til eksport av gass pga. krigen.

Hovedargumentet mot forhandlinger er at begge parter stiller krav for i det hele tatt å sette seg ved forhandlingsbordet, som den andre parten ikke er villig til å imøtekomme. Da er det liksom ikke så mye å forhandle om foreløpig. Så er det jo knyttet til dette - å få partene til å skrote krav før forhandlingene - at Trump & Co. har vært inne med sine klønete forsøk, uten at det har skapt noe bevegelse så langt.

Tilsvarende innvendinger kan man jo finne mot alle grupper med mennesker, så jeg er uenig i at enkelte burde ekskluderes fra å bli valgt inn. Middelaldrende menn er feks. overrepresentert når det kommer til å overvurdere egne evner. Kvinner i overgangsalderen kan være hormonelt ustabile. Eldre mennesker er mindre fleksible i sine refleksjoner enn yngre...osv.

Det er nok sammensatt. Dels kicker "sosial arv" inn, dvs. trenden der barn av foreldre med lav sosioøkonomisk status (utdanningsnivå, inntekt, arbeidsledighet, uførhet) generelt også har lav status som voksne. Dette ser man ikke kun når det kommer til innvandrere, men også hos etniske nordmenn. At en del har forpliktelser til familie i hjemlandet, er helt sikkert også en faktor. Tipper også at en del subkulturelle fenomener er medvirkende. I en del kulturer vil det å ha en stor familie være et større statussymbol enn materielle goder, der sistnevnte i grunnen mest bunner i om du klarer å brødfø alle og har tak over hodet. Fattigdom er også en subjektiv opplevelse. Dersom du teknisk sett har en inntekt under fattigdomsgrensen, men du er på linje med resten av individene i subkulturen du tilhører, vil de færreste ha en opplevelse av å være fattige. Motsatt ser man også at mange som teknisk sett er velstående ha en opplevelse av å være fattige fordi man ikke har råd til like mange utenlandsreiser, like stort hus eller like fin bil som de man sammenligner seg med. Men en faktor er også det fallet en del opplever i sin status knyttet til det å forflytte seg fra et land til et annet. Dette er anekdotisk og jeg har ikke tall på det for hånden, men jeg kjenner til flere familier som kom til Skandinavia som flyktninger fra Iran, Irak og Balkan på 80- og 90-tallet, der foreldrene hadde vært ressurssterke i hjemlandet, men endte opp som fattige i landet som tok dem i mot. I flere tilfeller fikk de ikke godkjent utdanningene sine fra hjemlandet i Norge (det var bla. svært vanskelig å få innhentet dokumentasjon på slikt fra et hjemland i krig), de mistet all ansiennitet de måtte ha bygget opp i hjemlandet, det tok lang tid for dem å lære språket, og de måtte i stor grad ta til takke med jobber som ufaglærte e.l. Dette har jo også vært et tema nå med flyktningene fra Ukraina, der høye krav i det norske arbeidslivet både til språkkunnskaper og formell utdanning gjør det vanskelig for mange å komme ut i jobb.

Jeg er enig i at man ikke bør legge seg på en linje der rekvirerte sivile droner er det eneste man belager seg på. Men jeg ser ikke noen god grunn til ikke å gjøre dette i tillegg til å bygge opp en militær kapasitet på området - det er ikke et enten-eller spørsmål det her. I krig blir raskt det meste mangelvare, og slik Forsvaret er bygget opp er det være andre avdelinger enn HV som prioriteres når det kommer til materiell. Å kunne utnytte den kapasiteten som finnes på den sivile siden, er da bare fornuftig.

Svært mange av dronene som benyttes i Ukraina - på begge sider - er kommersielle droner. Joda, man bør absolutt begynne å se på muligheten for å produsere droner mer spisset mot militære formål, men hvis valget er kommersiell drone vs. ingen drone, er det en no-brainer. Samme problemstillingen har man jo når det kommer til alt annet Forsvaret kan rekvirere.

Men nå er et propellfly noe ganske annet enn et Apache. Så kan det godt være at propellfly kan være en god løsning for Ukraina, men det fordrer også at man har luftherredømme. Dette illustrerer noe av utfordringene med å ta alle erfaringer fra Ukraina-krigen og direkte overføre dem til hvordan vi og NATO skal ruste oss for en ev. fremtidig krig mot Russland. Vi kan nok anta at droner så absolutt vil være systemer som har en rolle i en slik krig, men vi vet ikke på hvilket nivå all den gang NATOs luftmakt er noe ganske annet enn Ukrainas.

Ikke uenig at fokuset - og mangelen på kritikk - den klovnen (og Jaquesson m.fl.) fikk var særdeles lite hensiktsmessig. Men det jeg sikter til, er at det skjedde en endring i pressens egen tilnærming i overgangen mellom 2021 og 2022, der de faktisk begynte å utøve kritisk journalistikk igjen. Kikker man på artiklene fra den siste nedstengningen, ser man bla. at det ble stilt kritiske spørsmål fra pressen til FHI rundt scenarioene de presenterte. Var bla. inne og kikket på Aftenposten fra 14.12.21, der Camilla Stoltenberg i langt større grad ble avkrevd svar på hva som faktisk lå i de tallene hun la frem enn hva som var normen året i forveien. 07.01.22 var det førstesideoppslag med kritikk mot at man opprettholdt rødt nivå for skolene i Oslo. Det ble i samme moment også slått temmelig stort opp hvordan Danmark - som langt på vei hadde håndtert pandemien med samme linje som den norske - valgte å åpne opp og erklærte at man hadde kontroll på tross av omikron, mens Norge oppretthold tiltakene. Men det er jo også noe av problemet. Under en nasjonal krise bør ikke hovedfokuset til pressen være å generere klikk.

Satt i grunnen bare og ventet på at det skulle dukke opp en polariserende påstand om hvem som er de egentlige forræderne her i landet...🙄 Nyttig idioti er ikke det samme som forræderi.

Lett å si i etterpåklokskapens lys. Man må huske at i 2020 var det hundre år siden forrige pandemi (Spanskesyken), og pandemien rammet en verden som så helt annerledes ut enn den gjorde da. Ekstremt mye var derfor ukjent. At dette gjorde at mange tiltak ble satt inn som i ettertid har vist seg å være unødvendige og i en del tilfeller absurde, må man jo nesten forvente. At det også genererte en betydelig grad av konformitet i befolkningen, var på sett og vis også et sunnhetstegn mtp. samfunnets robusthet dersom krisen hadde vist seg å være mer alvorlig. Det som er problematisk, og som også Koronautvalget pekte på, var at styresmaktene over tid viste en noe begrenset evne til å ta til seg oppdatert kunnskap. Dette førte til at en del tiltak man hadde kunnskap om at ikke var virksomme, allikevel ble innført på senere tidspunkter i pandemien. Det førte også til at en del tiltak ble oppretthold lenger enn nødvendig, og at tiltak måtte gjeninnføres fordi man ikke brukte tiden godt nok mellom toppene på de ulike smittebølgene. Jeg synes også det var problematisk hvilken rolle pressen tok. Greit nok at man innledningsvis la seg litt bakpå mtp. den kritiske journalistikken og ga styresmaktene arbeidsro i den innledende fasen, men det gikk altfor lenge - først da misnøyen i befolkningen økte mot slutten av 2021 - før de våknet og begynte å stille kritiske spørsmål.

Uten å ha tilsvarende saker friskt i minnet, synes jeg ikke straffen var spesielt streng når man ser på strafferammen for det han er tiltalt for. Strafferammen på grovt skadeverk, som vel var hovedpunktet i tiltalen, er 6 år. Å ta seg ulovlig inn på militært område har en strafferamme på 1 år.

Rapporteres om et stort antall ukrainske kryssermissiler avfyrt mot Krym, i følge OSINTtechincal på X/Twitter.

Jeg tror på ingen måte det å være politiker er spesielt enkelt, og de aller fleste som går inn i politikken gjør det nok ut fra et ønske om å bidra positivt...noe de aller fleste politikere også gjør. Men det betyr ikke at dagens ordning er spesielt hensiktsmessig når man ser på utviklingen. Så argumenterer jeg heller ikke for at det skal være krav om yrkesdeltagelse for å kunne bli folkevalgt. Det vil bla. kunne sette begrensninger for folk som av ulike grunner er falt utenfor arbeidslivet eller folk som er for unge til å ha bygget seg opp nok år for å kvalifisere, mao. gjøre Stortinget mindre representativt for befolkningen.