knopflerbruce

Interessant tråd. De eksemplene som TS trekker frem, er jo innenfor en viss... stereotyp. Vi kan jo gjette oss frem til hvordan liknende diskusjoner rundt woke, kanselleringskultur, identitetspolitikk, kjønnsroller, kjønnsidentitet +++ vil se ut. Jeg har en mistanke om at TS ligger på "kontrær-siden" på de aller fleste av disse. Hvorfor i huleste date noen som har helt andre verdier enn en selv? Jeg har ramlet borti kvinner før, og bare avfeid dem på to sekunder som noen jeg vil date, dersom de f.eks. viser antiholdninger til Pride. Det er bare ikke plass til den type holdninger så tett på meg. Som perifer bekjent? Sikkert greit nok, men det er ikke noen jeg gidder hjelpe med å forplante seg, for å si det sånn. Det er også en vesentlig forskjell mellom det å være nøytral til noe, og å være sterkt imot det. Jeg driter i 17. mai, og kan godt droppe å dra ned til byen hvis det er dårlig vær eller jeg ikke har avtalt å møte noen konkrete personer. Men hvis en kjæreste hadde bedt meg være med henne i toget, og det betydde noe for henne at jeg var der med henne, er det en no-brainer at jeg hadde satt på vekkerklokken og blitt med. Det koster meg ikke noe å gjøre henne glad over det. Tilsvarende burde de som påstår at de støtter homofiles kamp kunne bli med sin bedre halvdel på en markering dersom det er en viktig sak for henne. Choose your battles, liksom! Hvis du er selverklært nøytral/svakt støttende, må du klare å vise det i praksis, også - og da går du ikke i krigen for noe du ikke har en sterk mening om. Det bare stinker sterk antiholdning dersom man sier "jeg er nøytral, men ikke faen om du får meg med i markeringen om det betyr aldri så mye for deg". Og, det er jo faktisk verre enn å være åpen og ærlig om det. Litt som når noen påstår de taler kvinnenes sak, og samtidig opponerer mot mange av seirene kvinnene har vunnet. Feminismetilfellet er også snodig. Tydeligvis har TS klart å forelske seg i en vaskeekte feminist og trivdes med hennes feministiske verdier i et par år. Da er nok også hennes innfallsport til feminisme en helt annen enn denne litt sære ideen TS har om "brumledamene" fra Ottar som taler med bassrøsten sin om porno på Youngstorget 8. mars (de finnes, men de utgjør under 1% av feministene i dette landet). Så, TS har egentlig åpent mål her med å justere sin begrepsforståelse til den varianten som hans kjæreste har. Akkurat som at religiøse kommer i ulike "styrker", gjelder det også feminister. Eller høyreekstreme, om så er (siden det var et begrep som dukket opp - jeg antar at de TS refererer til ikke er nazister, om ikke annet). Hvis noen lurer på om folk er feminister, så kan de bare se hvor mye engasjement kvinnedagen får hvert år og hvor mye støtte sakene deres faktisk har i befolkningen. Jeg unner forøvrig folk retten til å ikke kalle seg kristne, selv om de følger 80% av bibelens innhold. Og om noen gjør det, tipper jeg de kristne er fornøyd med det. Merkelappen er ikke viktig, det er holdningene som teller. At noen er moderate feminister uten å være klar over det (fordi de tror at feminisme = Ottar), er først og fremst morsomt. PS: at kvinnehelse har en "tag", er ikke pga at kvinner blir positivt forskjellsbehandlet, men fordi "helse" historisk sett har implisert mannehelse, siden det var mannekroppen man forsket på. Og, til dels også at det er noen sider ved kvinnehelse som menn ikke har noen relasjon til - og da er det også greit med en tag som filtrerer ut de tingene. Litt som at man selvsagt kunne hatt en "mannehelse"-tag på en artikkel om testikkelkreft.

Hvis du skal sutre over diagnoseprat, bør du i alle fall sitere et innlegg som omhandler det du klager over. Jeg nevnte ikke ordet "autisme" i teksten du siterte, likevel klager du over at den er nedlatende overfor autister. Forstå det den som kan. Det er derfor jeg og flere opplever at du bare finner på ting og trekker det ut av løse luften. Er du ansatt av noen for å forsøple debatten med irrelevante kommentarer som ikke henger sammen med postene du henviser til?

Skal du påstå kravstorhet, må du identifisere noen slike krav, vise at det er meget utbredte krav, og deretter argumentere for at det er for mye å be om av menn. Det du gjør er som regel bare å slenge ut en påstand om kravstorhet uten at den er backet opp på noen måte. Det er lov å synse, men synsing tatt ut av løse luften legger ikke til noen verdi i en diskusjon. Ingen er kravstor bare fordi du sier at vedkommende er det. Hvis vedkommende du sikter til som en som har mislykkes er den jeg tror det er, så er jo det et godt eksempel på noen som nettopp er for kravstor hvor kravet "må være ung og fruktbar" gjør det særdeles vanskelig - der man ellers kanskje kunne scoret noen på egen alder og levd fint med det. Pussig nok tør du ikke ta i det tilfellet av "kravstorhet" med ildtang, fordi du har en agenda om å kritisere kvinner og ikke menn. Misogynien i dette handler om å begrense kvinner og presse dem over i en rolle hvor de er mannens høyre hånd og underordnet maktmessig i et forhold. Det er nok av dokumentasjon på hvordan disse tradisjonelle rolleinndelingene har fungert, og det er ikke uten grunn at Et Dukkehjem fortsatt er noe vi snakker om. Nora er (var?) et godt eksempel på noen som ble utsatt for misogyni, og holdt nede. Men, hun slapp fri - og bra er det. Til inspirasjon for mange senere. Kanskje er det resultatet av et stykke norsk litteraturhistorie vi ser i dag, hvor kvinner har makten til å leve livet som singel, dersom de ønsker det. Selv om Helmer sikkert ble litt trist og trodde at han hadde gjort alt rett. Det er ingen her som har noe imot det om to personer som vil ha denne rolleinndelingen finner sammen, det vi opponerer mot er billige hersketeknikker (f.eks. henvisninger til hva som er "ekte menn", "kvinnfolkarbeid" og liknende), generaliseringer som ikke holder mål ("kvinner er slik og menn er sånn" som ikke følges opp med å definere bredden av det som finnes innad i kjønnene) og ideer om at dette liksom er et ideal og at vi er "biologisk programmert til å ha det slik".

Menn velger selv sine forbilder, og klarer du å velge Andrew Tate over et sunnere forbilde, er det fordi du selv ønsker et slikt forbilde. Det blir som på skolen. Ikke alle elever har et forbilde i en lærer, men noen av dem har det - og det er et bevisst valg. Noen velger den ene, andre en annen, alt etter som hvilke verdier de selv har i utgangspunktet. Dessuten er det ikke sånn at folk som Tate har noen spesielt stor tilhengerskare. Den overveldende majoriteten av menn syns fyren er en fjott. Dette snakket om kravstore kvinner er definitivt innenfor rammene av kvinnehat/misogyni. Det er en særdeles ufin måte å angripe debatten på, hvor du og andre i tråden ikke har noen respekt i det hele tatt for at folk har preferanser som dekker helt reelle og rasjonelle behov i en partner. Det du bedriver er ekstremvarianten av mansplaining, hvor du skal belære kvinner om hva som er "realistiske krav" når du åpenbart ikke har noen forutsetninger for å mene noe om hva andre kvinner du ikke kjenner trenger å se i en partner. Som mann vil jeg også påpeke at de preferansene som oftest løftes frem som ønsker kvinnene har slett ikke er urimelige å forvente fra en mann som ønsker et forhold. Du trenger ikke frykte at menn skal ende opp med kvinnehatere, det er jo en helt absurd idé at det i det hele tatt skal være aktuelt. En kvinnehater er åpenbart ikke interessert i å date en kvinne i utgangspunktet. Hvorfor skulle noen date noen man hater? It makes no sense. NO SENSE! Ei heller presenterer du noen logisk tankerekke som skulle lede dithen at menn skulle bli kvinnehatere fra denne tråden. Er det din egen deltakelse du tror har slik påvirkningskraft på menn at de skulle hate et helt kjønn dersom de ikke liker det du skriver? Det er jo det du sier her.

Jada, helt sikkert. Det er deg og dine kumpaner som avsporer dette med misogynien deres der dere prøver late som at trådens tema handler om kvinner. Hadde dere ønsket å diskutere sak, hadde dere snakket om hva menn kan gjøre så Tinder oppleves som mindre deprimerende. Men, nei - det har hverken du eller de andre intellektuell kapasitet til å reflektere over.

Gjør noe positivt som hun ikke forventer fra deg. Gjerne noe som er i kvinnedagens ånd. Det trenger ikke (kanskje til og med bør helst ikke) koste mye penger, og handler mer om at du byr på deg selv.

Tipper de setter pris på å se at noen setter misogynister og antifeminister på plass.

Hvor mye Thai har du lært deg? Du har snakket om å reise ned dit i en evighet. Hvis du har denne "brette opp ermene"-evnen du snakker om, hadde du vel giddet å lære deg i alle fall det grunnleggende i språket de snakker i landet du skal reise til. For alt jeg vet, kanskje du snakker det flytende - jeg bare lurer. Det ville nok også imponert en potensiell kone om du var så seriøs at du kom ned dit med noe sånt i sekken. Hva så om det er flere single? Det betyr ikke at det blir flere ulykkelige personer der ute. En god del single føler ikke engang at de har plass til et forhold i livet sitt, fordi de driver med så mye annet givende. Til nå har jeg ikke sett deg dokumentere denne påståtte "tapte datingmakten". Det er bare synsing fra din side.

Kronisk single menn, især dem som ikke har et konstruktivt forhold til sin partnerjakt, er en liten gruppe menn - og det er jo den gruppen vi henviser til. Når det snakkes om slurvete Tinder-bilder, er det jo åpenbart at den kritikken ikke er relevant for menn som allerede har en kone/kjæreste/whatever. (det er til og med sannsynlig at de kan noe som de andre ikke kan i dette gamet, siden de lykkes - om en da ikke lener seg på at "de tjente mer penger", "er høyere", "har større sixpack", eller noen av de andre svada-ideene om "fasade" som kommenteres her inne)

Hovedgrunnen til at kvinner sliter med å finne en partner er at det er jævlig vanskelig. Det har det alltid vært. Du kan ikke gå bort til en random og så viser det seg at det var drømmepartneren, og det at A liker B, betyr ikke at B liker A (selv om det ikke er helt uavhengige variable, hvis det som gjør at A liker B handler om personligheter som kler hverandre og ikke "oi, så fine pupper da, gitt"). Debatten går jo sin vante gang - hvorfor senke krav man må ha for å kunne være lykkelig i et forhold? Da er man heller singel, fordi det er å foretrekke. Dette vet kvinner, og derfor velger de som de gjør, og det er opp til oss gutta å møte de kriteriene. Hvis en først insisterer på å kjøre sånne "biologiargumenter", er det jo vanlig i pattedyrenes verden at det er hannen som skal imponere hunnen. Hun kan være så kravstor hun vil, og parrer seg med den hannen av beilerne hun vil ha. Så, det du foreslår går jo egentlig ganske hardt imot det disse som henviser til "biologi" må forholde seg til. Resonnementet ditt er bare tull fordi hvis kvinner var desperate etter forhold, ville de justert preferansene. Litt som at menn som er desperate etter forhold tar "hva som helst", eller f.eks. henter noen fra et annet land som ikke engang snakker samme språk bare fordi alt handler om å finne NOEN - hvor ANYONE er bedre enn å leve resten av livet i ensomhet. Kvinner og menn trenger ikke møtes på midten. For det første er hele premisset her vås fra din side, fordi to grupper dater ikke hverandre på gruppebasis - dating skjer mellom to individer. Og, det er i den dynamikken du må vurdere om A skal møtes på midten overfor B, eller ikke. I praksis er det slik at den som er interessert i en spesifikk person, må tilpasse seg det denne personen ser etter for å være aktuell for et forhold. Det gir ingen mening at om Pål er forelsket i Astrid, som syns Pål er helt gjennomsnittlig, så skal plutselig Astrid og Pål "møtes på midten" bare fordi det er en eller annen form for "rettferdighet" i at begge gir og tar? Det fungerer i praksis ikke sånn. I dette tilfellet er det Pål som har mest å vinne om han vil ha sin Astrid, og må brette opp ermene og tilpasse seg hva hun vil ha. Det samme gjelder selvsagt også om situasjonen var motsatt, hvis Astrid er forelsket i Pål, er det jo hun som må sørge for at Pål blir interessert i henne. Pål har ingen insentiver til å "møtes på midten", slik du ber om. Og tilsvarende er det de som er ulykkelige FORDI DE ER SINGLE (den stereotypiske foreveralone-bortvalgt-mann-figuren i datingdebatten er det mest opplagte eksempelet) som må brette opp ermene. Kvinnene han vil ha, har ingen grunn til å "møtes på midten". Husk også at om en mann får 20 matcher på Tinder, så kan fint alle 20 bare være ute etter et engangsligg også. Det er mye som i teorien kan være mulig, men generelt sett vil det være svært mange av disse 400+ du snakker om (tresifret) som vil ha et forhold. Det du skisserer er et filtreringsproblem, ikke et attraktivitetsproblem, og det er jo derfor man burde legge til sveiperaten som synlig for noen som får en like - slik at man kan se om den som har sveipet på en sveiper på "alle" eller bare noen få. Det ville gjort livet litt enklere for kvinner, som ikke vil ha "seriesveipende menn" som åpenbart ikke vet hva de er ute etter av kvinner.

Exactly. Vi to er nok likere enn meg og Martelé, for eksempel. Eller Martelé og P7SA, for den saks skyld. Og du og Kassettspiller er også åpenbart mer ulike enn paringer av ulikt kjønn her inne. Det er ikke direkte feil å si at menn og kvinner er ulike, men man holder tilbake den mest vesentlige delen av informasjonen og det er at det først og fremst er individer som er ulike hverandre og at kjønnsorganenene bare er noe av det man kan finne som både likt og ulikt mellom to personer.

Det er heller du som troller, som kommer med totalt irrelevante artikler gitt temaet som diskuteres. FOMO har ingenting med dating å gjøre. Du dater en av gangen, og det ligger i monogamiets konstruksjon at du nødvendigvis går glipp av alle de andre unntatt den ene du er sammen med. Tror du det er sånn at kvinner og menn sitter i stua si og tenker "hmm, nå må jeg slå opp med kjæresten fordi jeg er så redd for å gå glipp av muligheten til å date en annen person"? At ikke kvinner driver med FOMO i datingverdenen, ser du forøvrig på Tinder. Hadde FOMO vært en greie, ville man jo sveipet "yes, please" på alle - for "tenk hva man kanskje går glipp av". Men, så viser det seg jo at om det er noen som har den strategien, er den personen en mann (ikke at det er svært utbredt med hjernedød sveipefest heller blant menn, men det er en viss andel som gjør det - og knapt noen kvinner). Hele denne påståtte "overdrevne kravstorheten" også utenfor Tinder er jo også et sterkt motargument mot FOMO hos kvinner som leter etter en partner.

Uavhengig av hvem som påvirker en kurs, så er det jo lite deltakerne i tråden får gjort noe med. Vi må bare ta realitetene for det de er. Dessuten er det ikke sånn at folk har et ansvar for å unngå å påvirke andre til å endre en kurs. I beste fall er det Trump nå gjør indirekte påvirkning, for de som påvirker en kurs er jo faktisk de som kjøper og selger. At Trump og Musk skriver noe på Twitter endrer isolert sett ingenting. At folk går apeshit og kjøper eller selger DOGE for milliarder i etterkant, må de stå for selv.

Det er ingen substans i det du skriver. FOMO har ingenting med kjønn å gjøre.

Jeg har gang på gang vist til hvor like partnerpreferansene er på tvers av kjønn. At kvinner er "mer kravstore" har du ikke henvist til, og du har heller ikke prøvd å kvantifisere påstandene dine på noe vis. Det blir bare opp til oss som prøver lese mansplainingen din å gjette på i hvilken grad du faktisk mener dette er et fenomen - marginalt, middels eller stort. Hvor lite substans du har her vises jo idet du ikke spesifiserer settingen, engang. Det virker tydelig som at du sammenlikner menns jakt på ONS med kvinners jakt på forhold, og selvsagt stiller man større krav til forhold enn til ONS: Det sistnevnte er i praksis "bruk og kast", og da holder det å være kjekk/søt. Det gjør det ikke om man skal ha noe langvarig - uavhengig av kjønn. Jeg lurer ellers på hva fortsettelsen på argumentet er. Du mener (feilaktig) at kvinner er mer kravstore. Det alene sier ingenting om de er FOR kravstore, og kan like gjerne tolkes som at mennene du refererer til er for lite kravstore. Vi må nesten akseptere at mange har det bra nok alene til at de ikke er desperate etter en partner. Problemet med disse generaliseringene er at marginale forskjeller ofte blåses stort opp fordi man har en kjepphest om a) at det er "store forskjeller" mellom menn og kvinner, og b) kvinner angriper dating på en lite formålstjenlig måte.

Du vet ikke noe om hvorfor de går. FOMO er ren synsing og gjetning fra din side. Hvorfor skulle ikke menn ha FOMO, liksom? Dersom du bare antar at kvinner har det. Det er ikke sånn at testosteron og østrogen påvirker dette.

Ikke nødvendigvis. Men folk skriver jo det samme våset omatt om at "de vil ha en feminin dame". Selv om det er aldri så åpenbart at alle heterofile menn vil ha den kvinnen de anser som feminin på den måten de ser for seg at feminine damer er.

Ikke spør meg - jeg forfatter ikke disse tekstene.

De fleste menn vil forøvrig ha en feminin dame. Man er bare ikke helt enige i om hva som er feminint og hva som ikke er det

Du fabler om andres synsing, men synser som bare det her. "Kvinner er mer kravstore, og har i større grad FOMO enn menn. De er ikke fornøyd der de er, og ser alltid etter noe bedre." - dette er din mening og ikke fakta. For alt vi vet, kan det være motsatt. Det finnes ingen god grunn til å anta at dette er noe mer koblet mot kvinner enn menn.

Du har fasiten i hendene, men ser det ikke selv. CAN BE, betyr ikke IS ALWAYS. Derav denne diskusjonen rundt hvilken tolkning vi har. Å si at noen er en "nice guy" kan også bety at dpersonen faktisk er helt genuint nice guy, og det er kontekstavhengig om det man mener er noe av det du beskriver. Min forståelse av den typisk negative bruken av begrepet slik det brukes i Norge, er at det er synonymt med å være en tøffel som er uselvstendig, konfliktsky og ikke tillater seg å ha/holder tilbake egne meninger fordi han er redd for konsekvensene. (litt analogt til de som ikke tør si sin mening i det offentlige rom fordi de er så livredde for "kansellering" - det er vel to av samme sort mennesker) Det er viktig å ha noen forbehold i slike diskusjoner, så det ikke sklir ut i misinformasjonens verden, hvor man fremstiller det som at kvinner ikke vil ha menn som er hyggelige og respekterer dem. For, det er jo det de faktisk VIL ha. Kanskje disse mennene også kan kvalifisere for å være empatiske "bad boys", avhengig av hva folk legger i det begrepet, igjen.

Her er vi faktisk helt enige. Vi må finne noen som passer inn i våre liv, og noen som har et liv vi selv passer inn i. Det er ikke så mange igjen når den filtreringen er unnagjort. Ikke at den debatten angår tråden, men måtte nesten nevne det, siden vi ikke er enige i disse trådene som regel

Det er et litt merkelig premiss hvis det å mene at en selv er snill og grei (altså en "nice guy" i ordets rette forstand) skulle utelukke en fra å få damer. Det stemmer ikke, og leder til denne idiotien med at man skal få det til å høres ut som at menn ikke kan være empatiske, omsorgsfulle, rause, forståelsesfulle, imøtekommende og liknende overfor kvinner uten at det liksom skulle koste dem attraktivitet. Hvoretter man da bruker "bad boy" som en kontrast. Ikke fordi "bad boy-en" har selvtillit (det har også personen som har den listen av karaktertrekk jeg ramset opp rett før dette), men fordi man da lager et narrativ om at kvinner helt vil ha menn som gir dem motstand og de skal "fikse". Som om det å date noen er ment å være et slags menneskelig oppussingsprosjekt sett fra en kvinnes synsvinkel. Hva jeg legger i "nice guy" varierer fra sted til sted. I en setting hvor "bad boys" diskuteres, kan det være rimelig å anta at man mener en slags "tøffel" som ikke har egne meninger og ikke tør å være uenig selv om han egentlig er det. Andre ganger kan det oversettes som det står, til en "snill og grei mann". Men du er den første jeg leser om som har det som premiss at man må se på seg selv som en "nice guy" for å være en.

For den samme aldersgruppen for menn (25-29 år, hvor du får 28 år fra vet jeg ikke - den sier ikke noe konkret om "28-åringer" - eller fordelingen innad i klassene i det grupperte datamaterialet) er det 48% av mennene som sier de har lav tilfredshet med livet. Det er altså en signifikant andel mer enn for kvinner. Som påpekt sier den ikke noe om årsakssammenheng her, og "har lav tilfredshet med livet => er singel" støttes akkurat like mye/lite som "er singel => har lav tilfredshet med livet". Dette er bare kausalitet vs korrelasjon. At to størrelser korrelerer, sier ikke noe om årsakssammenhengen. Så kan man alltids spekulere, og om man ikke er fullstendig blåst skjønner man jo at begge deler faktisk er plausible forklaringer - siden det finnes mange som virkelig savner en partner (ref. trådens opprinnelige tema), og mange som har ymse problemer i livet sitt som gjør det vanskelig å være i et forhold, og at man heller ikke egentlig har overskudd til noe sånt. For eksempel ulike psykiske diagnoser. Singeltreff vs tinderstatistikk er morsom trivia, men det er ingen her som har brukt kjønnsfordelingen på Tinder til å si noe om andelen ufrivillig single i ulike kjønn generelt i samfunnet, og det er heller ikke riktig når du ser på singeltreff. Artikkelen din (jeg leste den forresten da den var fersk, også) trekker jo frem at på en del singelarrangementer har overvekt av menn, avhengig av aktivitet - så her har jo arrangørens valg alt å si for en eventuell statistikk. Analogt til at Tinders design per nå er laget ut fra den stereotypiske "pule rundt mannen" sine behov for masse bilder, og det trekker jo ned hvis du tenker at andre enn "pule rundt-menn" skal være godt representert på Tinder. Tinders kjønnsfordeling også handler om designvalg - og en haug andre faktorer. Aleneforeldre har i snitt mer anstrengt økonomi enn familier med 2 voksne + det samme antallet barn, og potensielt også større problemer med "tidsklemma" fordi man bare har en voksen til oppgaven, i tillegg til at det ofte følger med en god del krangling mellom foreldre som har gått fra hverandre - og krangling om barn vil være en medvirkende faktor til at livskvaliteten reduseres. Det er forøvrig en kjønnsnøytral statistikk. Så kan en også der snu litt på det og tenke seg at det å ha dårlig livskvalitet i utgangspunktet gjør det mer sannsynlig at man skiller lag med parneren sin (enten på eget eller dennes initiativ). Generaliserte utsagn kan heller ikke anvendes på enkeltindivider. At det å få seg en partner bedrer livskvaliteten fpr befolkningen som helhet, impliserer ikke at det gjelder for spesifikt undergruppen "personer som sier de velger å være single". Tvert imot må man jo nesten anta at de som aktivt takker nei til muligheter, gjør det fordi de har tatt denne vurderingen du snakker om og konkludert med at akkurat det forholdet ikke vil bedre deres livskvalitet. Så, skal man da endre holdning til dette og inngå forhold som senker livskvaliteten? Det blir en merkelig strategi, dersom økt livskvalitet er det overordnede målet her. Skal du få økt livskvalitet, må du finne en partner som bidrar til dette. Du kan ikke uten videre ta statistikk generalisert på en gruppe, og bruk den på en subgruppe (inkludert individer). Det er ikke grunnlag for å si at subgrupper har de samme behovene/preferansene, siden utvalgene ikke er uavhengige av hverandre (de blir avhengige variable når du selekterer etter spesifikke kriterier i det ene tilfellet som du ikke selekterer etter i det andre). Aner ikke om du hadde programfag i matematikk på videregående, men hvis du hadde statistikk der, burde du ha sneiet innom uavhengige/avhengige variable - og ser hva jeg sikter til. Det er sikkert forskjell mellom å drukne i sex-forespørsler og forholds-forespørsler, men kvinner flest drukner i begge deler. Det er i alle fall ikke grunnlag for å mene at det kvinner opplever er at menn ikke vil forplikte seg. Husk at f.eks. er alle incels også insings. Du kan telle på én hånd de mennene som er i et ufrivillig sølibat (og ikke har gått full MGTOW-modus) som ikke ville tatt imot muligheten for et forhold. Det er også et poeng å diskutere hva "ufrivillighet" er i denne settingen. Du er ufrivillig barnløs om du har prøvd å få barn i to uker, samtidig som du også er ufrivillig barnløs om du har prøvd i 20 år, men det er ikke sammenliknbare situasjoner, likevel. En person som er på utkikk etter en partner, uten at de opplever at denne er nødvendig for god nok livskvalitet, er også "ufrivillig barnløs" - men uten at det er et reelt problem for dem. All ufrivillighet er ikke lik, og vi bør unngå å fremstille kvinner som aktivt takker nei til ørten forhold eller kommer seg et godt stykke på vei før det viser seg at man ikke passer sammen som at de er ulykkelige over singeltilværelsen. Det er en vesentlig bedre posisjon å være i enn å ikke engang komme dit at du kan vurdere om kvinnen du dater faktisk har det du leter etter, fordi det å få seg en date viser seg å være vanskelig i seg selv. Det er ellers ikke jeg som har startet hele denne sutredebatten om "kravstore kvinner", hvor hele premisset alltid har vært at menn trekker det korteste strået når kvinnene velter seg i brunsten til "tiprosenten". Altså at det å oppleve mislykkethet på datingfronten i hovedsak er et manneproblem. Det er ikke en påstand fra min side, det er hele opphavet til debatten. Så er det andre som maser om at dette er et samfunnsproblem og at vi må "gjøre mer for mannen", og what not. Andre problematiserer det såkalte "hypergamiet" og kobler det opp mot det at kvinner tar mer utdannelse og deltar mer aktivt i arbeidsmarkedet, slik at det plutselig danner seg en gruppe menn som aldri velges og lider på grunn av det. Det litt pussige er jo at vi i praksis diskuterer det samme på to måter: at om menn sliter, er det kvinnene som skal endre datingstrategi fordi de overser masse bra menn og er "for kravstore". Samtidig skal visst kvinnene også endre strategi for sin egen del. Men, er det lov å be om en diskusjon rundt hva menn kan gjøre for å bedre sin situasjon og potensielt også situasjonen til disse kvinnene du er bekymret for? Premisset mitt her er ikke kjønnet i design, jeg mener bare at jo mer du føler du trenger et forhold, jo mer bør du aktivt gå inn for å øke mulighetsrommet ditt til å få noe slikt. Jeg kan ellers presisere at når jeg snakker om menn og kvinners opplevelse av singellivet, så begrenser jeg meg egentlig til de som er i en livssituasjon hvor det å være i et forhold er noe som passer inn. Altså ikke dem som har long covid og ligger i senga 24 timer i døgnet, er tungt medisiniert på grunn av psykisk sykdom, har et betydelig rusproblem - og ymse andre forhold som gjør at man egentlig har nok med seg selv. Tenk noe i retning av en frisk og rask student/nyutdannet som i utgangspunktet har overskudd til å lete etter en livsledsager og starte voksenlivet med denne personen. I en slik setting vil det være forskjeller mellom dem som opplever at de får napp hver gang de hiver ut snøret, og de som opplever at fisken aldri biter og de uroer seg for om det finnes noen som kan like dem for den de er. Eller mellom de med et stort sosialt nettverk og dem som ikke har det, og dermed er mer utsatt for ensomhet. En person med et sterkt nettverk og som føler seg attraktiv på datingmarkedet får dekket mye mer av de grunnleggende menneskelige behovene bare der, sammenliknet med en "evig singel og ensom" person.

Jeg leser det slik det brukes i denne tråden. At begreper som "nice guy" og "bad boy" har litt ulike avgrensninger avhengig av hvem du spør, er jeg fullstendig klar over.