knopflerbruce

Kvinner må ikke noen ting her. Kommer de seg på dates, er de nær nok til at de kan fortsette å prøve til de finner den som har det de ser etter. Det er jo en grunn til at de faktisk kommer så langt som det, det er ikke fordi gutta er uinteressert i dem. De fleste dater resulterer heller ikke i langvarige forhold - det er helt normalt. Analogt til at det å komme på et jobbintervju normalt sett betyr at du ikke får jobben, men også at du var nærmere enn de fleste andre på å få den - selv om den gikk til en annen til slutt. Hvis jobbsøkingsprosessen din sørger for at du kommer til et intervju, blir det tullete å skulle endre søknadene du sender inn eller kriteriene for jobbsøket fordi det ikke er der problemet ligger. Det er jo ellers et velkjent fenomen at en god del menn sier en ting og gjør noe annet - for eksempel å si at de vil ha et forhold, eller i det minste er åpne for det, når det de vil er "bare å ligge". Det går ikke an å avsløre slike psykopatiske tendenser så lett for en vanlig kvinne som nødvendigvis må starte en relasjon med å vise en viss grad av tillit til den hun dater. Hvis premisset en kvinne må date etter er at menn lyger om at de vil i forhold fordi de "har testosteron og derfor er promiskuøse", har menn som gruppe feilet som mennesker og ikke skjønt hvordan vi kan være gode brødre som spiller hverandre gode. Kvinner avfeier menn fordi de blir mer ulykkelige/mindre lykkelige av å gjøre noe annet. Ellers ville man jo valgt annerledes. Kvinner er fullt ut kapable til å gjøre en god vurdering av hva som gjør dem lykkelige, og velge menn deretter. Selvsagt ønsker ikke menn å være med feil kvinne, men hvis menn som er desperate etter et forhold også tillater seg å være veldig kresne på hvem de vil ha, putter de seg selv i en vanskelig posisjon. Hvis det er dette som er realiteten, er denne "krisen" menn opplever i datingmarkedet selvforskyldt fordi man har valgt seg selv bort - som Mads Larsen ville sagt det. At menn "ikke gidder det" har du ikke grunnlag for å mene. Hvor er statistikken som viser dette? Mener du alle menn, en majoritet, eller en liten minoritet, forøvrig? Det er helt sikkert en håndfull av dem dypt inne i en fjordarm som "ikke gidder det", men det er jo ikke et generelt fenomen at menn ikke gidder date lenger. De fleste prøver, noen mer helhjertet enn andre.

Det bør jo nevnes at toppen kom som en følge av at markedet skjønte hvem som ville vinne valget. Jeg antar det er noen som selger seg ut fordi de er litt utålmodige og vil sikre gevinst. Burde det ikke dukke opp noen presidentordre rundt kryptovaluta snart?

De kvinner (altså de fleste) som drukner i matcher på Tinder og generell romantisk/seksuell interesse kan "bare avfeie menn", ja. De har datingmakt til det, fordi de blir ansett som attraktive av mange nok. Men du kan fint si det samme til det fåtallet menn (denne berømte "tiprosenten" som folk sutrer sånn over), de har makt til å avvise kvinner på det samme grunnlaget. Tilsvarende må menn (i denne debatten: "de bortvalgte") jobbe hardere for kvinnene enn motsatt, fordi de ikke føler på den samme interessen hos kvinner. Det er en ganske bent frem dynamikk du finner i de fleste systemer. Selgers marked vs kjøpers marked, om du vil. Er tilbud mindre enn etterspørselen, går prisen opp. Motsatt fall går prisen ned. Nå er jo denne debattens utgangspunkt ulykkelige menn som aldri får seg dame, hvor de selv mener at denne singeltilværelsen sterkt bidrar til deres ulykkelighet, og hvordan datingappene ødelegger for dem. Hvis du har en statistikk som viser at kvinner faktisk er ulykkelige på grunn av at de ikke opplever at menn er interessert i dem, må du gjerne henvise til den. Det nærmeste vi kommer noe her, er Mads Larsens anektoter om "kvinner som velger bort seg selv". Hvilket de jo har makt til å gjøre fordi de tar en avveining mellom "ingen mann" og "feil mann", og lander på det førstnevnte - og hadde de blitt lykkeligere av det, ville de valgt sistnevnte (og i det tilfellet syns de jo ikke i statistikkene her, engang - fordi de er definert som "ikke single"). Den som ikke har noen å velge bort, kan ikke ta dette valget, og styrer følgelig sin egen lykke i mindre grad. Et premiss her er selvsagt at kjærlighet er viktig, men det er det jo for de fleste. Den blir dog mindre viktig hvis det som dekkes i et romantisk forhold helt eller delvis dekkes på andre områder (som sex, nære vennskap, tilhørighet etc). "Desire for partner" er fint, det - men det er to helt ulike situasjoner å kunne velge og vrake blant menn med en viss mengde (subjektive) flaws som er interessert, og det å ikke kunne velge blant noen i det hele tatt. Utryggheten og frykten for å forbli ensom og alene er definitivt størst i den siste gruppen, noe annet er en umulighet.

Pussig at du anklager meg for å misforstå deg, når du samtidig her (og tidligere) er så bastant på at du leser folk korrekt. Du har selv sagt du er "på spekteret", og det klinger dårlig sammen med det å være så skråsikker på at du tolker folk riktig. De jeg kjenner som har Asperger eller "noko attåt" er særdeles klar over at de til tider misforstår andre. Det er noe her som skurrer, altså at du enten lyger til tråden om at du er autist - eller at du fremstiller dine evner til å lese dine motdebattanter riktig på et urimelig høyt nivå. Du kan ikke sitere meg på at jeg har kalt noen trådens medlemmer for "uga-buga-klø-seg-i-ræva"-gjengen. Siden du nekter for at det er en misforståelse, antar jeg det bare er uredelig debatteknikk og skittkasting. Begrepet er brukt, men ikke i retning av noen i tråden - jeg har ingen formening om noen har noen grunn til å føle seg truffet av det her. Til de to siste: ja, det finnes, men ikke i en så stor grad at det er relevant for debatten. Den overveldende majoritet av single kvinner er ikke kravstore, og den overveldende majoritet av single menn kan hente ut mer av sitt attraktivitetspotensiale - især dem som bruker tid og krefter på å rante om kvinner, feminisme og what not fremfor å ta tak i seg selv.

Hvis du mener jeg latterliggjør, har du nok misforstått noe.

Kilden din peker på gift vs ugift (som ikke er det samme som singel vs i forhold, siden man kan være i et forhold uten å være gift), og du må jo se på statistikken rundt menn og kvinner MED BARN også, hvor du har den soleklart minst lykkelige gruppen blant menn som har barn. Det er ellers verdt å merke at kilden din ikke snakker om noen grunner til at det skulle være små ulikheter her, så en kan jo lure litt på hva sammenhengen(e) egentlig er, mens mine kilder sier det jeg allerede nylig har snakket om rundt det at kvinner oftere enn menn har et godt sosialt nettverk (og har ordnet seg enkel tilgang på sex) og at det er logisk at dette er årsaken til de forskjellene man ser i statistikkene der. Det er ingen argumentasjon i din kilde som motsier det resonnementet, og det er heller ikke motstridende til kilden din. De ser på ulike fenomener, og min kilde står jo like støtt i debatten uavhengig av hva din sier, siden de ikke ser på akkurat den samme tematikken.

Jeg misforstår ingenting. Du kommer med spinnville påstander om at jeg "forguder kvinner" og blir furtete når jeg hiver argumentet i retur. Vi kan ha en saklig debatt når du vokser opp og slutter å slenge merkelapper på folk og drar deres synspunkter langt ut på åkeren for å prøve å argumentere mot dem der.

Hvorfor skriver du da som om du forguder menn? Det gir ikke mening i å "møtes på midten" når det ikke er en jevnbyrdig motivasjon for dette. Den som vil mest og sliter mest med status quo, må finne seg i å gjøre mest. Overført til denne debatten: når kvinner har det bra i singeltilværelsen og menn er ensomme, må mennene gjøre mest. Ikke fordi de er menn, men fordi de har mest å tjene på det hele og dermed har størst insentiv til endring. Det er ellers en behagelig situasjon for menn generelt, fordi vi da kan ta styringen selv. Vil du ha noe gjort, må du gjøre det selv - det er ingen som gjør det for deg. Hvis vi menn tar styringen over våre egne liv og de endringer vi måtte ønske å innføre for oss selv for å bli en mer attraktiv partner, har vi makten i våre hender til å være den versjonen av oss selv vi måtte ønske. Heller det, enn at andre skal jeg lurer i såfall på i hvilke tilfeller det ikke er "mannen sin feil". Det er jo ikke kvinnenes feil om en mann ikke får matcher der. Det kan, per definisjon, ikke kvinnene noe for - siden de sveiper etter sine preferanser og hva de ser i profilene. Den som sveiper har ikke skylden for at en profil de ser ikke er tiltalende for dem, det er det fulle ansvaret til eieren av datingprofilen. Akkurat som at det er en kvinne som er "skyld i" at hun måtte drukne i matcher. Hadde jeg vært kvinne, ville jeg nok skrevet en bio som dyttet feil menn vekk og fikk dem til å sveipe meg vekk - bare for å luke bort mest mulig "daukjøtt". Kvinner flest drukner jo i matcher på Tinder, uansett, så om det du impliserer er at de burde sveipe på flere menn, skaper de seg bare et større problem fordi de allerede har mer interesse enn de klarer å håndtere. Tvert imot burde de heller være mer kravstore, så de blir kvitt mest mulig av de halvdårlige matchene som dukker opp. Så er det opp til oss gutta å vise oss fra en side som virker tiltalende. Mulig du ikke har tiltro til at menn klarer dette, men det har jeg. Men noen trenger kanskje noen tips, råd og generell assistanse (det kan godt gjelde meg, og).

Det er en "OK, whatever" når de aktivt takker nei til de mulighetene som er der. Da er det en rasjonell vurdering av to alternativer: date noen de anser som "feil mann" versus å fortsatt være singel. Du uthever jo ellers essensen i hele debatten - nemlig at kvinner foretrekker å være single fremfor å date feil mann. Det er dette premisset de single mennene må forholde seg til - altså at de må komme seg opp på det nivået som kreves for å bli vurdert som bra nok til at kvinnene skal gidde å tre inn i et forhold. VI har forøvrig en parallell diskusjon rundt huskjøp i heimen om dagen - nemlig at det er bedre å ikke kjøpe, enn å kjøpe noe du har lyst til å flytte ut av samme dagen du får nøkkelen. Løsningen er jo ikke å ofre kriteriene for en egnet bolig (slik Kassettspiller ville foreslått som en analog her), men å ha is i magen, lete så godt man kan, og øke inntekt/egenkapital (analogt til å røste litt opp i sin egen person for å virke mer attraktiv utad i et datingmarked). Du har helt rett i at kvinnene må (eller i alle fall bør) justere seg, dersom de er helt desperate etter forhold. Noen av disse gjør jo også det. Men, det er jo bare ikke spesielt mange av disse såkalt "ufrivillig single" kvinnene som er ulykkelige over mangel på menn i livet deres. Den siden av saken er i all hovedsak et manneproblem, og det som utløste hele debatten i utgangspunktet. Altså de "bortvalgte mennene" som er ensomme og ulykkelige fordi de opplever at mangel på kjæreste sterkt reduserer livskvaliteten deres. Den kvinnelige ekvivalenten eksisterer i mye mindre grad, fordi de vet at de kan få seg et forhold på dagen hvis de vil ha det - en mulighet bortvalgte menn ikke har. Og ja, det viser seg jo at single menn er mindre lykkelige enn single kvinner. Et par kilder, for en som liker slikt: https://www.artsci.utoronto.ca/news/new-study-finds-single-women-are-happier-single-men https://medium.com/the-savanna-post/lets-talk-the-increasing-epidemic-of-loneliness-among-single-men-dbb76d71e698

Gitt at du mener jeg forguder kvinner, er det slett ikke urimelig å påstå at du forguder menn, slik du skriver. Jeg ønsker at folk skal finne sin rette, og ikke ende opp med folk de ikke passer sammen med. Følgelig mener jeg også at kvinner ikke bør fjerne de kriteriene de ser etter som nettopp handler om å FINNE SIN RETTE. Du finner ikke "din rette" hvis du må ofre mange preferanser. Men, dette er bare en avveining rundt hvor mye du faktisk vil ha et forhold. Klarer du deg greit uten, er terskelen for å kalle noen "den rette" mye høyere enn om du føler et forhold er forskjellen mellom et godt og et dårlig liv. Folk har mye mer igjen for å lete smartere etter en god partner som kler dem, enn å drive å justere preferansene sine. Å justere preferansene er last resort, det gjør du når du har prøvd alt det andre (eller ikke vil prøve noe annet). Du er ellers veldig opptatt av å justere preferansene hos kvinner og ikke hos menn. Hvorfor? Trådens topic omhandler menns utfordringer på Tinder, og det er ikke kvinners oppgave å justere preferanser for å tilpasse seg menn som ikke får matcher. Ingen krever perfeksjon, men en god match er nødvendig. Det er ikke noen vits å gi noen en sjanse hvis man uansett ikke passer sammen.

Ja, jeg sier at det ikke er noen grunn til å anta at du vet mer om slike tegn enn gjennomsnittskvinnen. Det er ikke et "personangrep".

Det ligger ikke noe mer mellom linjene her enn hos deg, som tross alt rir en hest som består av "kvinner er for kravstore" (implisitt at de selv har så mye å levere at mennene de vil ha ikke kan matche dem selv)

Det er ikke kvinnenes problem når den implisitte diskusjonen i praksis er slik: Mann: "jeg gidder ikke møte preferansene dine" Kvinne: "OK, whatever" Som nevnt i svaret over dette, er det en enkel dynamikk i at den som ikke trenger en kjæreste, heller ikke kan presses til å endre krav. Jeg kjøper ikke at "kravene" til kvinner øker uten at noen faktisk viser til noe konkret, men gitt at det stemmer er den eneste rimelige forklaringen at kvinnene har det bedre slik at det må en bedre match til for at de skal ønske seg et forhold med en mann. Og det må jo mennene som vil ha disse kvinnene justere seg etter, hvis de ikke bare vil være single. Det er også lov. Det blir aldri et problem for kvinner når de justerer preferansene sine etter sine egne behov for en partner i livet. Det skjer dynamisk as we go. Å være "ufrivillig singel" er en merkelig påstand. De fleste vil jo på et eller annet plan ønske seg en kjæreste, uansett - så ALLE single er på sett og vis ufrivillig single. Men graden av ufrivillighet varierer stort, det er ikke et binært system. De ufrivillig single Mads Larsen døpte "insings" og som han mener "bortsorterer seg selv" er jo de facto frivillig single, siden de har nok av beilere de ikke syns passer godt nok til dem selv. De eneste "insings" er faktisk "incels", minus de av dem som kun vil ha sexen de ikke får, og hadde takket nei til et bindende forhold.

Det du skrev nylig var: "Dessuten er det ikke slik at bare fordi jeg vet det, så vet alle damene det også. Tror du virkelig at alle damer er så like?" Da sier du eksplisitt at du vet mer enn dette enn en god del andre kvinner. Men for all del, hvis jeg har misforstått og det du egentlig mener er at du ikke har mer enn gjennomsnittlig kunnskap om dette, er jo det greit nok - men det er ikke en nyanse det er dekning for i det jeg siterte. Det er umulig å stå med det utsagnet og samtidig lande på noe annet enn at du mener du vet noe om dette temaet som det er vanlig at andre ikke vet, og det er jo DET jeg opponerer mot her og som du kaller "personangrep". Forstå det den som kan. Jeg er helt enig i at de ufrivillig single kvinnene burde vurdere sin posisjon, men det gjør de jo også. Forskjellen er at de har all makt i verden til å skaffe seg en kjæreste på dagen hvis de vil, men de velger å la være fordi rett mann ikke har dukket opp og de konkluderer med at de er lykkeligere alene enn med feil mann. Hvilket er en klok og riktig vurdering, akkurat som at single menn som har det fint med seg selv ikke får det noe bedre med feil dame. De trenger ikke justere så mye, og har heller ikke insentiv til det. Men, det er jo ikke disse mennene datingdebatten handler om - den handler om de som går på nederlag etter nederlag i datingmarkedet og er svært utilfreds med status quo, og ikke egentlig velger å være singel. Vi kan jo kalle dem "insings", for eksempel. Det er et fint begrep på slike ufrivillig single menn. Hele premisset for å "senke krav" er jo at det å "senke krav" gir økt lykke totalt sett hvis man får seg en kjæreste eller hva man søker, men du senker jo lykken ved at du ofrer krav som tross alt er der fordi de gir lykke. Spørsmålet er bare hvor balansen ligger. For en desperat mann (eller kvinne, om du vil), gir det mer mening å gå drastisk til verks - enten det er å senke kravene eller virkelig gå all-in for å øke sin attraktivitet, enn det gjør for noen som er litt mer sånn "jeg er tilgjengelig for et forhold hvis rett person dukker opp, men jeg har ikke noe egentlig behov som må dekkes". Et vanlig eksempel på det sistnevnte er jo nettopp kvinner med et bra vennenettverk, god økonomi, og med god tilgang på sex hvis de har lyst på det. En potensiell kjærestes rolle i det systemet er mye mindre viktig enn en rollen til en kjæreste hos en tenkt mann som har lite nettverk, få venner, null tilgang på sex, og føler seg ensom i en hverdag hvor man lengter etter noen å være glad i som gir en en ekstra grunn til å gidde å stå opp om morgenen, og da blir jo også kriteriene litt deretter. Det skal ikke så mye til for å gjøre livet bedre for stakkaren til sist, men du må faktisk levere en god del mer enn å eksistere for å bidra netto positivt til den tenkte kvinnen i eksempelet. Mannen her kan sikkert godta ganske mye som avviker fra idealet, mens kvinnen vil lettere kunne la seg irritere over "feil og mangler" siden hun hadde det så bra fra før.

Det er ingen som tvinger deg til å være her, dersom du mener min tilstedeværelse er et problem. Forøvrig har argumentasjonsteknikken din tapt seg. Er det meningen at jeg skal kommentere ting som "Kvinner er aldri problemet i noen ting i hele universet."? Det er ikke relevant for noe jeg har skrevet her. Denne klagingen din over svart/hvitt-mentalitet backfirer også en god del når du selv finner på ting jeg visstnok har sagt som er langt mer polariserende enn det du kan sitere meg på. Klarer du å si deg enig i at kvinner ikke har noe ansvar for å sikre at menn har tilgang på romantiske relasjoner, og at det er hvert individs ansvar å være attraktiv nok til at man lykkes med å nå sitt mål i datingmarkedet?

Du har åpent mål her - det er bare å si at du er enig med meg. Men du klarte det ikke denne gangen, heller

Du kommer med en påstand om at du mener du kan mer om noe enn andre. Det er ikke et personangrep å si at jeg er uenig i din vurdering av dine egne ferdigheter. Du deltar i et diskusjonsforum, og det er snodig hvis du kan synse og mene noe her, hvor ingen kan si seg uenig uten å bli anklaget for å komme med "personangrep". Jeg kan også si at jeg mener jeg kan mer om dette enn deg. Lykke til med å være uenig med meg uten å koble det opp mot min person. Jeg har heller aldri diskutert med et premiss om at kvinner "er så mye bedre enn menn", bare at det er den som er ulykkelig singel som ene og alene kan endre sin posisjon - fremfor å klage over andres partner"krav"/partnerpreferanser og late som det er samfunnet som må endres og ikke en selv.

Jeg spiller som regel med kvinnelig character i "skytespill", fordi det er noe stereotypt tåpelig med gutta som skal leve "GI Joe"-livet gjennom et dataspill og bli "mannen de aldri klarte bli IRL". Så når andre løper rundt og skal være stereotypisk "military soldier stronk guy" i survivalspill, kler jeg opp den kvinnelige characteren i turklær og henter sniperen Poenget mitt er bare at det kan være grunner til å velge et ansikt i et profilbilde. Jeg ser forsåvidt heller ikke noen automatikk i at en hankjønn skulle plukket et bilde av et annet hankjønn som "avatar" her. Hvorfor skulle det være noe mer naturlig?

Jeg får presisere til det første at du spesifiserer "alt man skal gjøre". Jeg har da kommentert tilfellet "alt", som i "100% av det man gjør". Det er åpenbart ikke riktig, derav mitt "nei". Er vi fortsatt enige om jeg sier at jeg ikke nødvendigvis er enig i tilfellet "alt minus én vilkårlig handling"? Jeg spør, fordi jeg er usikker på om du med "alt" faktisk mener "alt", eller om det bare er upresist språk for en annen størrelse enn det faktiske "alt". Men, jeg svarte på spørsmålet slikt det ble stilt og ikke noe annet enn det. Da havner vi jo fort der at det å skape noe og å føle en form for mestring kan være et eksplisitt mål med noe/en del/mye (men ikke alt eller ingenting) av det man gjør - som er det jeg har sagt hele veien. Selvsagt er ikke alle hobbyer noe en like lett kan hente frem eller legge fra seg. Men hvis vi nå f.eks. snakker gaming, er det jo ikke så ofte at folk bare gamer en halvtime, hvis de først setter i gang. Hvis du først skal tenke på hobbyer som kan gjøres litt innimellom, tenker jeg mer i retning av sjakk - hvor det er lett å fiske frem mobilen på bussen og gjøre noen chess puzzles mens man venter på at destinasjonen nærmer seg. Eventuelt mens potetene koker hjemme. Hvorfor blir det ikke noen hobby lenger hvis man ønsker dra det i en retning hvor det "må gjøres mye mer rundt"? Det er f.eks. mange på youtube som bruker mye tid og krefter på å redigere videoer, men det er jo bare på hobbybasis, likevel - hvor de tjener noen bittesmå kroner dersom de er heldige. "Og hvorfor er det viktig for deg at en hobby skal være noe mer enn enn de små mestringene denne hobbyen allerede består av? Hvem sier at denne personen ikke har andre hobbyer som gjøres slik du ønsker? Meg bekjent har man sjeldent bare en hobby/interesse å drive med." Spm. 1: allerede besvart tidligere i tråden, da jeg startet denne sidedebatten. Bla tilbake og les. Spm. 2+3: Hvorfor retter du spørsmålene mot meg? De står ikke imot mitt syn på saken (som presisert minst et par ganger allerede, bl.a. til Skaftetryne, har jeg ikke en eneste gang skrevet at ALT man gjør må en større mening - bare at det virker tafatt og tiltaksløst hvis man har hobbyer man bruker mye tid på og aldri finner nytte/glede av/muligheter til å skape noe eget, være kreativ, gjøre noe litt ekstra som kan tenne en gnist av inspirasjon hos andre som driver med samme hobby e.l.). Du kan godt snakke om "de som ønsker koble av før neste plikten begynner", men det er ingen motsetning mellom dette og den debatten du trer inn i, som omhandler det å ta en hobby et knepp videre og skape noe (i utgangspunktet orientert mot gaming). Hvile og hobbyvirksomhet er jo ellers to ganske ulike ting. Det er ikke hvile i ordets rette forstand å sitte midt i et Call of Duty-spill og måtte reagere på noen hundredels sekunder i flere minutter i strekk, avbrutt av en kort pause mellom hver runde - for eksempel. Men igjen, vi snakket jo ikke her om hvile i utgangspunktet, men om hobbyer. Hvordan "hvile" plutselig ble sentrum for debatten, vet jeg ikke - det er åpenbart en avsporing fra den opprinnelige avsporingen. Og, det er egentlig ganske unyttig som tema. Det er ingen her som er uenig i at det er lov å ta seg en pust i bakken, det vi diskuterer er heller hvordan man kan gjøre en hobby som har noen stereotyper heftet ved seg mer spiselig for den som er skeptisk til dem. Og da er jo det å bryte tydelig med stereotypen en god måte å angripe problemet på. (et eksempel på det sistnevnte er f.eks. for mitt vedkommende at jeg ofte tar meg en løpeøkt ute eller en time på sykkelrulla før jeg gamer, og det er jo en motpol til stereotypen at gamere er halvfeite mennesker i dårlig form som bor foran tastaturet) Et avsluttende bipoeng er at folk som gamer har alle muligheter til å vise omgivelsene at stereotypene ikke stemmer, gjennom måten de angriper hobbyen sin på. Om vi vil bygge opp under stereotypene eller bryte dem ned, er opp til oss selv.

Hvilke spørsmål mener du er ubesvart, egentlig? Jeg sakser de spørsmålene jeg ser fra deg: "Er det dette som målet med alt man skal gjøre? Få mestringsfølelse og skape et nytt produkt? " Svar: Nei x2. Grunnen til at jeg trakk frem kona var at settingen er "mann som kommer hjem fra jobb" i et typisk heterofilt forhold (det er overlegent mest vanlig, kontra homofile eller polyamorøse forhold), og at man som regel spiser middag når man kommer hjem fra jobb. Hvis den ene er for opptatt med å "hvile", er det gjerne den andre som får den oppgaven. Siden du er glad i å stille meg spørsmål, her er noe for deg: hvorfor skulle det gjøre en singel person mindre attraktiv i datingmarkedet (siden dette tross alt er trådens kontekst) dersom vedkommende gikk fra å være passiv konsument til aktivt skapende innenfor en hobby eller interesse? Hvis forklaringsmodellen på dette er sær, spesiell og lite generaliserbar, hvorfor skulle man så oppfordre andre til å ikke gå den veien dersom det er mulig? Listen din over utfordringer man kan møte på jobb og privaten er jo grei nok, men det illustrerer egentlig poenget mitt hvis det er dette helt normale du mener med "kjas og mas". Altså noe folk flest klarer å håndtere uten å få så flatt batteri at de til stadighet må "slappe av" når de kommer hjem fra jobb. Det blir jo bare en vri på floskelen "storbyens stress og jag", hvor det alltid er ullent hva som faktisk representerer stressmomentet og det gjerne blåses veldig opp hvor stressende noe faktisk er. Det er ikke stress å bo i en by bare fordi det er mange folk rundt deg, på samme måte som at alle arbeidsplasser vil ha noe som kan gå skeis og utfordringer som må løses - og man vil ha oppgaver i hjemme som må gjøres nå og da. Det skal en god del til før det du skisserer blir et reelt "mas" på noe plan. Eller, kanskje det er det man kaller "kjas", da. Who knows.

DU avsporer, ved å komme rekende med "argumentet" i utgangspunktet.

@skaftetryne32 - værsågod, her har du en. SItér meg på at jeg skal ha sagt akkurat dette.

Nå er det jo du som plutselig blander matematikkferdigheter inn med autisme her, og skaper dette problemet. Kombinasjonen "dyktig i realfag" og "ikke dyktig med mennesker" har ingenting med autisme å gjøre, så hvordan du klarer legge de to sammen og skape en illusjon av at noen andre har gjort den koblingen må gudene vite. Neffi har ikke koblet de to, gjennom å stille spørsmålet er det du som bringer dette til bordet.

Verdt å legge til at det bare er tull at folk "trenger virkelighetsflukt", også. Hva er det liksom med virkeligheten som er så ille at man trenger et alter ego online? At man liksom plutselig får være mr. handsome GI Joe med sixpack og M4 på ryggen, og "redder laget" i et eller annet skytespill, mens hverdagen byr på bare masse nederlag? Det er jo også absurd at film/bøker tenkes på som virkelighetsflukt. Å lese en bok eller se en film handler vel så ofte om å bli klokere, og handler ikke om å stenge virkeligheten ute. Generelt vil jeg si at hvis noen trenger en virkelighetsflukt, er det et rødt flagg uansett hva den flukten består av - gaming, bøker eller noe annet. Da har man et problem som er viktigere å løse enn å skaffe seg kjæreste, i alle fall.

Men, menn tilpasser seg jo disse spillereglene som aldri før? De fleste menn er tilpasningsdyktige nok til at de havner i romantiske relasjoner før eller siden. Det finnes jo ikke en eneste statistikk som sier noe annet enn at en overveldende majoritet av menn deltar i datingmarkedet, eller er i en posisjon hvor de allerede har "sikret seg noen". Ca 1,4 millioner nordmenn er single om dagen. Det vil jo si at de resterende 3,6 millioner nordmenn ikke er single, og har tilpasset seg spillereglene. Rundt 20% av befolkningen er aleneboende, er også en relevant statistikk. Men, det betyr samtidig at 80% av befolkningen ikke bor alene. Det er nok riktig isolert sett riktig at mange menn ikke lenger dater, men det er fordi de allerede er i etablerte forhold og ikke har noe grunnlag for å date andre. Hvorfor skulle kvinnene savne menn de ikke passer sammen med, altså dette fåtallet av menn som ikke vil tilpasse seg?