Den store kjærlighetstråden v3

[AnonymDiskusjon]

Here goes nothing....

 

Alltid hatt et lite crush på en venninne jeg har kjent noen år. Vi var ute forrige helg og pratet mye sammen (ikke sett hverandre på en stund) og når vi skulle tusle mot sentrum insisterte hun på at vi skulle sitte sammen/hun ville ha samme sjåfør som meg. Hun ville absolutt ha armen rundt meg selv om det så jævlig ubehagelig ut, ville absolutt gå fra stoppet til utestedet mens vi holdt hender, sitte med henne på utestedet osv. Alt tar hun initiativ til. 

 

Samme sjåfør hjem, vi blir enige om å finne på noe en dag, så jeg spurte hun igjen dagen derpå om vi skulle finne på noe. Fremdeles ja. Begge er veldig opptatt -  jeg jobber turnus med mye helgejobb + fri hverdager mens hun er motsatt. Hun spurte om jeg skulle ut i helgen og at vi kunne treffes da, noe som ikke er meg imot siden jeg skal ut.

 

Har aldri hatt noe problem å snakke med folk, spesielt hun her siden vi har kjent hverandre såpass lenge. Men det er akkurat den siste "pushen." Si/vise at jeg liker henne og vil noe mer. Får gjerne litt "liquid courage" når jeg drikker og. 

Det jeg egentlig vil ha svar på er det hun tar initiativ til. Holde hender/armene rundt hverandre/absolutt sitte med meg hele kvelden. Får ikke helt "venninne-vibber" av det. Eller så er det bare jeg som er verdens dølleste person....... 

Anonymous poster hash: 5fa17...481

[darkness|]

Jeg pleier ikke å holde hender med verken venninner eller kompiser. Go for the kiss

[Overmoden2.0]

Bah. Skal møte en fyr neste helg som jeg hsr snakket mye med på nettet. Føler vi har utrolig god kjemi og alt er egentlig bare helt fantastisk selv om jeg ikke har møtt han før. Er det mulig å bli betatt av noe via nett, eller har jeg blitt helt kokko her?

[Muggkaare]

Ja, det gjør det. Møt ham med godt mot og kos deg. Det er det beste.

[Llandari]

Bah. Skal møte en fyr neste helg som jeg hsr snakket mye med på nettet. Føler vi har utrolig god kjemi og alt er egentlig bare helt fantastisk selv om jeg ikke har møtt han før. Er det mulig å bli betatt av noe via nett, eller har jeg blitt helt kokko her?

 

Ja du har blitt helt koko, det kalles å være betatt Skjer stadig vekk

[AnonymDiskusjon]

Jeg derimot, jeg har blitt singel igjen. Som ei venninne sa, jeg og Lasse (kamerat) er som en magnet til psyisk syke kvinnfolk som har mer enn nok med seg selv. Og det stemmer, det stemmer virkelig.
 
Her har vi en jeg ble kjent med på Facebook, og vi møttes og ble etterhvert sammen. Så ble det slutt, og jeg kom ganske bra over henne og var på tur til å møte andre. Da kom hun tilbake, tryglet og ba, og jeg skulle aldri angre på om jeg tok henne tilbake. Jeg ville først ikke, men falt så igjen. Vi ble sammen.
 
Nå er det slutt igjen. På samme grunn og måte som sist, trodde selvsagt ikke at hun kunne holde alt hun sa når vi ble sammen igjen, men at hun skulle gi opp ved første bump som igjen var akkurat den samme som sist, det trodde jeg ikke.
 
Men greit det. Jeg sa at jeg ikke ville ha noe mer kontakt, for at jeg ville distansere meg og komme meg videre. Jeg sa også at jeg håpte jeg fikk en gave jeg var lovet, men nei. Hun maste på meg i sommer at jeg skulle kjøpe henne en spillkonsoll, og gjorde jeg det kunne det gå for julegave og jeg skulle få igjen en veldig, veldig bra gave jeg elsket. Men nei, da. Jeg skulle ikke få hva jeg var lovet.
 
Så i forrige uke kom hun hit på diskusjon.no for å plage meg. Kan ikke se noen annen greie for at hun kom på den måten. Jeg fikk angstanfall, panikk, eller hva. Grusomt. Jeg falt sammen, hodet eksploderte, slet med å puste og reagerte mongo. Prøvde å ringe henne og finne ut av hva det var, men hun nektet å svare. Så da ble det med det.
 
Jeg distanserte meg en stund, fra alt og alle, fikk alt av tanker og følelser på plass, og har det nå bra. Like etter at jeg meldte meg inn i en facebook-gruppe kom hun dit, også noe jeg mistenker er for å plage meg. Men nå var det bare morsomt. Eller, ikke morsomt-morsomt, men ja. Tåpelig. 
 
Og på toppen av det hele sprer hun at hun har møtt en ny. Enda en ting for å plage meg. Men det er fremdeles dumt. Hva skjedde med "jeg har nok med meg selv, datter, jobb og venner, og kan ikke ha kjæreste"? Men dette har hjulpet meg godt på å komme over henne. Enten så løy hun til meg eller så prøver hun bare å irritere meg. Hverken eller er noen god ting. Men det får være hennes problem fra nå av. Men om det stemmer at hun har det, og da vet jeg hvem, så ler jeg. 
 
Men håper fremdeles at hun ikke sårer ham. Han har ikke akkurat utseendet med seg, og er ikke tidenes kvinnebedårer, for å si det sånn, så han har vel ikke så mye erfaring. Og han bor ekstremt langt unna, noe som var et stort problem for henne med oss. Men, men, rant over. Akkurat nå er jeg bare glad at jeg kom meg unna. Hun var jo snill som dagen var lang, og vakker som få, men den siste tiden har virkelig gitt meg avsmak.
 
Startet med hva en venninne sier, og avslutter med det. Man er ikke slem selv om man velger bort noen pga psyke. En lærdom jeg skal ta med meg videre.

Anonymous poster hash: e8d43...bc3

[Ardenus]

*snip*

 

blokkere henne på facebook, skift passord på face for sikkerhetsskyld. Hvis du har brukernavn på diskusjon.no, opprett en ny bruker så hun ikke kan følge deg der.

 

Så glemmer du hele burugla, hun virker ikke spesielt snill hvis hun holder på sånn som du sier.

 

Lykke til tho.

 

 

## lang post fjernet fra quote av ilpostino ##

Endret 31. oktober 2015 av ilpostino

[00034343]

Flykt.

[AnonymDiskusjon]

Kjenner jeg er lei av dette evinnelige maset om å få seg kjæreste.. Jeg har veldig lyst å treffe ei som jeg liker, og som liker meg tilbake, men det virker ikke ut til å skje. Jeg er med i foreninger, gjør det bra på skolen, har veltrent kropp og et noenlunde sosialt liv, men har vore på leting de siste 2 årene og enda ikke funnet noen som det klaffer med. Vært singel hele mitt liv, er snart i midten av 20-åra.

Bare jeg som føler for å gi opp iblant? Er som at hver gang jeg møter ei jente jeg liker, så er hun plutselig opptatt med alt annet og vil ikke finne på noe med meg, mens de jeg ikke er interessert i, vil gjerne treffe meg. Lurer på om jeg bare vil ha dem som ikke vil ha meg, at jeg er mer glad i jakten enn jeg selv innser. Aldri vært noen player (Har overhodet ikke draget), men lurer på om jeg prøver å bevise noe for meg selv?

Anonymous poster hash: a286b...442

[Mr.Duklain]

 

Bare jeg som føler for å gi opp iblant? Er som at hver gang jeg møter ei jente jeg liker, så er hun plutselig opptatt med alt annet og vil ikke finne på noe med meg, mens de jeg ikke er interessert i, vil gjerne treffe meg. Lurer på om jeg bare vil ha dem som ikke vil ha meg, at jeg er mer glad i jakten enn jeg selv innser. Aldri vært noen player (Har overhodet ikke draget), men lurer på om jeg prøver å bevise noe for meg selv?

 

Anonymous poster hash: a286b...442

 

Tror mange føler det slik. Jeg også noen ganger. Men det er ikke noe galt med deg. Bare ikke let etter jenter, de dukker opp når du minst venter det Er selv 24 år og singel og har vært det i 3år nå. Stresser ikke med å møte frøken rett, dagen kommer. Hvem vet kanskje jeg allerede har møtt henne  

 

Men bare nynn på denne sangen hvis du tenker at det er noe dritt, hjelper vertfall meg

 

https://www.youtube.com/watch?v=B4iq5hqLIRY

[Lykke-lita]

.

Endret 3. november 2015 av Lykke-lita

[Ssnerk]

Jeg elsker det når du skriver så romantiske ord om meg.

[Lykke-lita]

Synd det ikke var til deg da, Ssnerk! Men bare så du vet det, jeg vet du har godsnakket med han. Han nekter å si om hva da.

[m20k]

Det som er jævlig, er når du har holdt på med ei jente som du liker veldig godt. Samme interesse, samme humor, begge tar initiativ til å finne på ting med hverandre. Hun har lenge fortalt meg at hun er redd for å miste meg fordi hun liker meg så godt (mer enn som venn), og at hun sjeldent møter en gutt som gir henne SÅ store følelser.

 

Plutselig en dag, helt ut av det blå, sier hun at vi må snakke. Jeg håpet at hun bare tulla, og at hun bare ville skremme meg litt. Da kom hun til meg og fortalte om enkelte ting hun ikke likte med meg. Hun sa at hun trengte en betenkningstid, fordi hun var usikker på følelsene. Dagen etter ba hun meg komme til henne. Det første hun gjør er å gi meg en stor klem, og fortelle at hun er lei seg for at hun ble så usikker. Nå ville hun bare se frem til å tilbringe mer tid sammen med meg. Hun forsikret meg om at hun fortsatt er interessert, sa "glad i deg, gutten min" før jeg dro hjem. Vi hadde en veldig lang og hyggelig samtale, flørtet med hverandre og alt var tilbake til det normale.

 

Neste morgen får jeg en SMS: "Jeg er fortsatt veldig usikker på oss, så jeg tror vi må gå hver vår vei". 

Endret 3. november 2015 av m20k

[AnonymDiskusjon]

Kjæresten min vil ikke at jeg skal møte hennes familie. Vi har vært kjærester i 2 måneder, og datet i 2 måneder før det. Jeg har møtt hennes brødre og hennes far da hun bor med dem. Moren bor i en by på andre siden av landet.

Uansett, nå kommer det opp et familiebesøk, og jeg overhørte faren spørre kjæresten min om jeg ville komme. Da sa hun blankt nei, uten å spørre meg først. Når hun kom opp fra stuen sa jeg at jeg gjerne kom om jeg var invitert, da vi tross alt er i lag. Da ble hun først helt stille, før hun sa alvorlig "vi får se". 

Ristet litt på hode, og svarte bare "ok". 

Nå sitter jeg med en dårlig magefølelse. Vi har det veldig fint sammen. Koser oss masse. Sexen er bra og jeg har ikke merket at forholdet er på hell på noen måte. Nå slår tanker meg som "er hun flau over meg?", "er hun ikke interessert i noe seriøst?", "vurderer hun om hun skal dumpe meg?". Frem til nå har jeg vært sikker på at hun var kjempeforelsket i meg. Vi har jo det så utrolig bra sammen. Men nå... 

 

Hva tror dere? Tenkte kanskje at det bare var "for tidlig", men vi har holdt på i 4 måneder og har vært helt åpne om det hele tiden. Faren møtte jeg f.eks. første daten - og jeg vet han har fortalt flere i familien om meg. Dette irriterer meg. 

 

Vi er begge 23. 

Anonymous poster hash: afd92...686

[Muggkaare]

Jeg har møtt familie både før og etter fire mnd, er ikke noe å stresse med. Kan være at hun er flau over moren pga noe og for alt vi vet.

[AnonymDiskusjon]

Hva er greia med at venner og bekjente venter med å dra frem at de ikke likte kjæresten din når du var sammen, men så kommer det haugevis av slike kommentarer etterpå? Hvis det er noe, hvorfor ikke si bare si det? Eller er det bare for å få meg til å tenke negativt om ham etter at det er slutt, og gjøre det lettere?

 

Funker uansett ikke. Alt de oppnår er at det føles som om all tid og følelser jeg hadde og brukte er bortkastet.

Anonymous poster hash: e8d43...bc3

[darkness|]

 

Kjæresten min vil ikke at jeg skal møte hennes familie. Vi har vært kjærester i 2 måneder, og datet i 2 måneder før det. Jeg har møtt hennes brødre og hennes far da hun bor med dem. Moren bor i en by på andre siden av landet.

Uansett, nå kommer det opp et familiebesøk, og jeg overhørte faren spørre kjæresten min om jeg ville komme. Da sa hun blankt nei, uten å spørre meg først. Når hun kom opp fra stuen sa jeg at jeg gjerne kom om jeg var invitert, da vi tross alt er i lag. Da ble hun først helt stille, før hun sa alvorlig "vi får se".

Ristet litt på hode, og svarte bare "ok".

Nå sitter jeg med en dårlig magefølelse. Vi har det veldig fint sammen. Koser oss masse. Sexen er bra og jeg har ikke merket at forholdet er på hell på noen måte. Nå slår tanker meg som "er hun flau over meg?", "er hun ikke interessert i noe seriøst?", "vurderer hun om hun skal dumpe meg?". Frem til nå har jeg vært sikker på at hun var kjempeforelsket i meg. Vi har jo det så utrolig bra sammen. Men nå...

 

Hva tror dere? Tenkte kanskje at det bare var "for tidlig", men vi har holdt på i 4 måneder og har vært helt åpne om det hele tiden. Faren møtte jeg f.eks. første daten - og jeg vet han har fortalt flere i familien om meg. Dette irriterer meg.

 

Vi er begge 23.

 

Anonymous poster hash: afd92...686

Det kan liksågodt være at hun er flau over familien sin, eller at familien er grusom og hun ikke vil utsette deg for dem. Hva med å bare spørre henne rett ut? "hvorfor vil du ikke at jeg skal møte familien din?"

[AnonymDiskusjon]

Jeg har kjærlighetssorg. Det er jævlig. Snart to år med en pause i mellom. Er vel tre uker i dag siden hun slo opp.

 

Hun slo opp fordi hun var et sted i livet hvor hun ikke kan ha kjæreste. Hun har allerede en seriøs flørt.

Hun slo opp fordi hun var lei av å såre meg. To dager etter at hun slo opp flørtet hun åpenlyst foran fjeset på meg, altså åpent på Facebook.

Hun har i ettertid gjort det klart at hun skal møte ham til helga, og at hun skal kose seg skikkelig. Det gjør veldig vondt, selv om det ikke gjør det ene eller det andre for meg. Jeg vil bare ikke vite slik.

 

Så nå er det denne kjærlighetssorgen. Sort over tap av kjæreste og bestevenn. Smerten over hvordan hun kan elske meg en dag, slå opp den andre, og så være over meg og ha en ny en så raskt. Jeg tror ikke hun elsket meg, jeg ble nok bare brukt.

 

Det er fremdeles veldig, veldig vondt, og jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg vet at hun ikke er verdt det jeg føler nå, men når man elsker noen så høyt som jeg har gjort så slipper ikke de følelsene så raskt. Jeg skulle også ønske at jeg kunne gå videre med en annen, men det går jo ikke når jeg elsker eksen. Det er utrolig hvordan man kan elske, være forelsket, jeg vet ikke, men ja, ha disse følelsene for en som gjør noe sånn.

 

Jeg er uansett glad det skjedde når det skjedde, siden jeg hadde planer som hadde snudd om på hele livet mitt, med tanke på jobb, bosted og lignende. Jeg drev med tankene på å fri. Det slipper jeg nå. 

 

Hvordan bør jeg tenke nå? Hva skal jeg gjøre? Det er bare kaos. Nå venter jeg bare på at helga skal over, når jeg lukker øynene ser jeg for meg henne med den nye flørten. På helga. Jeg har blitt byttet ut.

Anonymous poster hash: 1bb8e...4be

[G27]

Det siste du skal gjøre er å ligge hjemme og deppe. Kom deg ut. Stikk på byn og vær med kompiser. Snakk med nye damer. 

 

To år er lenge, og på den tiden kan kjærligheten visne for mange . Dere burde gjort det slutt ved den første pausen. Ingenting godt kommer ut av en pause i et forhold. Men la oss ikke snakke om hva som burde vært gjort. Tving deg selv til å gjøre noe om dagene slik at hjernen fokuserer på noe annet enn eksen. 

 

Men som du selv skriver om. Det positive er at du nå er "fri". Du kan nå fokusere på jobben. Fokusere på deg. Livet ditt. Nå handler det om DEG. Ditt beste. Et brudd er noe av det verste som kan skje, og noe av det beste. Se det fra den positive siden.