Gå til innhold

Opeth: en albumguide [deliverance]


embark

Anbefalte innlegg

Opeth-logo-darkcopy.png

 

 

 

Opeth er et progressive metal band fra Sverige. Men musikken til Opeth er mye mer enn bare metal. De har tatt inspirasjon fra jazz, progressive rock og blues. Vokalist Mikael Åkerfeldt synger både clean vokal og han growler på death metal vis. Navnet Opeth kommer fra novellen "Sunbird" av forfatteren Wilbur Smith og var egentlig skrevet Opet. Ordet betyr "City of the Moon" (månens by).

 

Line-up:

Mikael Åkerfeldt [1990-]

Martin Mendez [1997-]

Per Wiberg [2005-]

Martin Axenrot [2006-]

Fredrik Åkesson [2007-]

 

Diskografi:

1994 - Orchid

1996 - Morningrise

1998 - My Arms, Your Hearse

1999 - Still Life

2001 - Blackwater Park

2002 - Deliverance

2003 - Damnation

2005 - Ghost Reveries

2007 - The Roundhouse Tapes

2008 - Watershed

 

----------

 

Orchid

4534535.jpg

 

Opeths debut-album som kom sommeren 1995. Dette er progressiv metal på sitt beste. Selv om 5 av de 7 låtene klokker inn på rett under eller over 10 minutter blir det aldri kjedelig. Og selv om stemmen til Åkerfeldt høres death metal-aktig ut i dag, synes jeg stemmen hans minner litt om black metal på dette albumet. Orchid åpner med sangen In Mist She Was Standing. Et herlig, progressivt musikkstykke på 14 minutter. Jeg ville ikke hatt det på noen annen måte. Man hører Opeth-riffene, Opeth-trommingen og selvfølgelig Opeth-stemmen, og selv om den ikke er helt utviklet er den ikke vanskelig å kjenne igjen. Andrelåten, Under The Weeping Moon, er ikke noe dårligere. Rundt 3 minutter inn i sangen roer den seg ned. Det partiet som kommer etterpå er et av de tøffeste på hele skiva.

 

Silhouette er en 3 minutter lang låt bestående av kun piano. Derpå følger Forest Of October, en sang som begynner med et tregt og litt trist riff før det tar seg opp og dobbelpedallene slår inn. En litt svakere låt enn de 2 første, men langt fra noen dårlig låt. Albumet tar seg opp igjen når The Twilight Is My Robe kommer. Denne låten er fantastisk. Det akustiske partiet rundt 4 minutter inn i sangen er direkte nydelig. Etter dette blir låten mer energisk, for å si det mildt, før man på slutten hører en meget kul gitarsolo.

 

Requiem er en 1 minutt lang instrumentallåt, bestående av akustisk gitar. Alt i alt et vakkert, lite musikkstykke. Deretter kommer sistelåta, The Apostle In Triumph, som også begynner med akustisk gitar. Her blir det også tatt i bruk håndtrommer(?) og tamburin og etter rundt 2 minutter kommer gitaren og resten av Opeth-sounden inn. Ingen dårlig låt å avslutte et album med.

 

Låtliste:

01. In Mist She Was Standing

02. Under The Weeping Moon

03. Silhouette

04. Forest Of October

05. The Twilight Is My Robe

06. Requiem

07. The Apostle In Triump

 

Karakter: 7/10

 

----------

 

Morningrise

opeth_morningrise.jpg

 

Opeth har vokst siden debuten og akustisk gitar er tatt mer i bruk på deres andre skive. Men ellers fortsetter gutta omtrent på samme måte. Det skal dog sies at jeg finner Morningrise litt mer brutalt enn Orchid. Albumet begynner med Advent, en låt som går rett på sak. DeFarfalla's bass-spilling er også genial. Ikke bare på Advent, men på hele skiva generelt. Han spiller melodier som på en måte spinner seg sammen med gitaren, og det hele høres meget bra ut. Ganske nøyaktig 6 minutter ut i Advent kommer det første akustiske stykket på skiva. Dette er min favoritt-del av sangen.

 

The Night And The Silent Water følger opp Advent. Dette er den svakeste av de fem låtene på platen. Ingen dårlig låt, men den blekner litt i forhold til de andre. Den forbedrer seg litt på slutten, men ikke nok til at den nærmer seg de andre. Nectar, låt nummer tre, er en veldig energisk sang, men med mange små overganger mellom rolige, akustiske partier og hardere, mer intense partier der dobbelpedalene er mye brukt.

 

Opeth må være et av de få bandene som kan lage 20-minutter lange låter uten at det blir kjedelig. Den tyve minutter og fjorten sekunder lange Black Rose Immortal ligger som nummer 4 på skiven og er til dags dato Opeths lengste sang. Ca midt inni sangen får vi servert et rolig og akustisk stykke med mye stemning. I løpet av denne sangen ser vi virkelig kontrastene Opeth byr på; knallhard metal og myke, rolige akustiske komposisjoner. Magisk.

 

To Bid You Farewell er klart ett av høydepunktene på plata. En akustisk ballade de første 7 minuttene, før et Opeth-riff sparker i gang låta. Etter et minutt og to tar den akustiske gitaren over igjen som om ingenting hadde skjedd.

 

Låtliste:

01. Advent

02. The Night And The Silent Water

03. Nectar

04. Black Rose Immortal

05. To Bid You Farewell

 

Karakter: 7/10

 

----------

 

My Arms, Your Hearse

opeth_hearse.jpg

 

Opeths tredje album og Opeths første konsept-album. MAYH er også hardere enn de tidligere albumene og vi finner færre akustiske partier. Det som også er litt morsomt å merke seg er at alle tekstene avsluttes med tittelen på den etterfølgende låten. Min teori er at dette er for å forsterke flyten i albumet. Dette er også det første Opeth-albumet der Johan DeFarfalla ikke spiller bass; dette tar Åkerfeldt seg av selv.

 

Etter introen Prologue, følger April Ethereal, en låt som åpner beinhardt. Kanskje det hardeste vi har hørt av Opeth så langt? Du legger kanskje også merke til at den ikke overstiger ti minutter, som er et av Opeths mange kjennetegn. For på MAYH er nemlig ingen av låtene over ti minutter lange.

 

When åpner med rolig, akustisk gitarspilling, men harmonien blir fort brutt av harde gitarrif, intens tromming og et energisk Åkerfeldt-brøl. Dette er en utrolig gjennomført låt som har alle Opeth-kjennetegnene, men man hører at det er hardere og mer intenst enn noe annet vi har hørt av Opeth.

 

Etter en kort instrumentallåt, Madrigal, er tiden kommet for The Amen Corner, som også er av platens høydepunkter. Ikke så intens som When, men likevel en mektig og direkte sint låt. Demon Of The Fall er kanskje den første låten de fleste tenker på når My Arms, Your Hearse blir nevnt. Men selv synes jeg faktisk at den er litt oppskrytt. Dette er definitivt den mørkeste låten på albumet.

 

Credence er en akustisk låt der Åkerfeldt synger clean. En god låt, men jeg synes Lopez' tromming ødelegger litt. Etter Credence tar det seg opp igjen med låten Karma. Den åpner hardt og dobbelpedallene går i et banka kjør ett minutt ut i sangen. Karma er også et av platas høydepunkter, etter mitt skjønn. Den holder tempoet oppe, kun avbrutt av en akustisk pause ca midt i sangen.

 

Låt nummer ni og siste låt på plata er Epilogue. En instrumentallåt av den roligere typen. Absolutt en verdig avslutning på et mesterverk av et album. MAYH er til dags dato ett av Opeths beste album.

 

Låtliste:

01. Prologue

02. April Ethereal

03. When

04. Madrigal

05. The Amen Corner

06. Demon Of The Fall

07. Credence

08. Karma

09. Epilogue

 

Karakter: 9/10

 

 

<span style='font-size:17pt;line-height:100%'>Still Life</span>

1999

 

 

 

På Still Life, Opeths fjerde album, er den "klassiske" Opeth line-up'en samlet. Det vil si Åkerfeldt, Lindgren, Mendez og Lopez. Martin Mendez begynte å spille bass i Opeth i 1997, altså før de slapp MAYH, men han hadde ikke tid til å lære seg låtene, noe som resulterte i at Åkerfeldt spilte bass på MAYH. Still Life er også et konsept-album; det forteller en historie om en mann som er bannlyst fra byen der hans kjære Melinda bor (Åkerfeldt døpte faktisk datteren sin Melinda også). Etter 15 år returnerer han og overtaler Melinda til å rømme med han. "The Council of the Cross" finner dem, og dreper Melinda. Det svartner da for vår navnløse hovedperson og han dreper så mange av byens beboere før han blir hengt. I det han dør, ser han Melinda som står og venter på han...

 

Still Life åpner med The Moor, som har en ganske lang akustisk begynnelse. Den elleve og et halvt minutter lange sangen er akkurat sånn en Opeth-låt skal høres ut. En knallsterk åpning som i alle fall tok meg med storm første gang jeg hørte den. Godhead's Lament er ikke spesielt dårligere, og har et fantastisk bra akustisk parti omtrent midt i sangen.

 

Den klarte beste låten på albumet følger Godhead's Lament og heter Benighted. Det er en helt rolig akustisk låt som handler om at hovedpersonen i fortellingen prøver å overtale Melinda til å rømme sammen med han. En utrolig vakker sang. Moonlapse Vertigo er en låt med mange små akustiske partier og Åkerfeldt synger for det meste med clean vokal her. Det er alt i alt en ganske rolig låt. Face Of Melinda er en fifty-fifty akustisk låt. Det vil si, de første fem minuttene. Her finner hovedpersonen ut at Melinda ser en annen mann, men hun sier at hun fortsatt elsker han.

 

Serenity Painted Death er låten der Melinda blir drept av "The Council of the Cross". Blind av smerte og sinne dreper han så mange han kan før han kolapser av utmattelse. Et av høydepunktene på albumet. White Cluster forteller om hovedpersonens henrettelse. Den holder den "semi-rolige" stilen som henger over Still Life og er en god avslutter for albumet.

 

Låtliste:

 

01. The Moor

02. Godhead's Lament

03. Benighted

04. Moonlapse Vertigo

05. Face Of Melinda

06. Serenity Painted Death

07. White Cluster

Høydepunkter:

The Moor, Benighted, Serenity Painted Death

Karakter: 8/10

 

 

<span style='font-size:17pt;line-height:100%'>Blackwater Park</span>

2001

 

 

 

Blackwater Park var det første Opeth-albumet Steven Wilson produserte, og mange fans ser på BP som Opeths mesterverk. Som første spor på Blackwater Park ligger The Leper Affinity, en av de absolutt beste Opeth-sagene i min mening. Den har det en Opeth-låt skal ha; intense death metal-aktige partier, kule prog-lignende soloer og nydelige akustiske partier. Piano-delen på slutten er også en av grunnene til at jeg setter den så høyt som jeg gjør.

 

Videre følger Bleak, som også er med på å gjøre BP til det fantastiske albumet der er. Her synger Åkerfeldt mye clean, noe jeg synes passer bra til sangen. Bleak inneholder også et av de beste akustiske partiene på plata. Harvest, låt nummer tre, er den ene rolige låten på albumet, med unntak av den korte instrumentallåten Patterns In The Ivy. Ett av BPs mange høydepunkter.

 

Sammen med The Leper Affinity, er The Drapery Falls de to beste låtene på plata. Her blir det brukt en del "telephone vocals", en idé som sikkert har kommet fra Steven Wilson. Jeg synes det høres veldig kult ut. Alt i alt en skamgod låt med mange kule overganger og mye progresjon. Dirge For November har en fantastisk åpning. Jeg spør helt ærlig: hvem får ikke frysninger når Åkerfeldt synger "time is... now"? Det er veldig lite synging på denne låten, og dette blir kompensert med mange kule riff. Det ligger bare en slags magisk stemning over hele sangen (hele BP for den saks skyld)...

 

Dirge For November blir fulgt opp av The Funereal Portrait, som er en litt kjappere låt. Den åpner med et ganske sprettent riff, og den er liksom "all over the place". En meget fengende låt. Patterns In The Ivy er en kort instrumentallåt kun bestående av akustisk gitar og piano. Og piano-spillinga på denne låten er fantastisk. Denne skulle ha vart lenger, spør du meg.

 

Den siste låten heter det samme som albumet; Blackwater Park. Jeg mener det, tolv minutter har aldri gått så fort. Denne er rå. Seige riff og demonisk growling. Ca syv minutter ut i sangen får den opp farten litt. Men dårligere blir den ikke. Det siste som blir sunget på BP er "the sun sets forever over Blackwater Park". Hvor kult er ikke det? Det er ikke annet å gjøre enn å gi denne plata full pott.

 

Låtliste:

 

01. The Leper Affinity

02. Bleak

03. Harvest

04. The Drapery Falls

05. Dirge For November

06. The Funeral Portrait

07. Patterns In The Ivy

08. Blackwater Park

Høydepunkter:

The Leper Affinity, The Drapery Falls, Blackwater Park

Karakter: 10/10

 

 

<span style='font-size:17pt;line-height:100%'>Deliverance</span>

2002

 

 

 

Deliverance og Damnation skulle egentlig gis ut som et dobbeltalbum. Men bandet bestemte seg for heller å gi ut to album. Damnation og Deliverance ble en tøff jobb for Åkerfeldt og gjengen. Siden de ikke øver før de går inn i studio, blir det mye arbeid. De hadde visstnok tekniske problemer også, men da Steven Wilson kom og hjalp dem, så det lysere ut.

 

Det var Deliverance-albumet som hekta meg på Opeth, og jeg ser på det som Opeths absolutt beste album. Plata er energisk som pokker, med unntak av For Absent Friends, en nydelig akustisk låt som jeg assosierer med svensk skjærgård. Jeg finner det egentlig litt merkelig at den er på Deliverance og ikke Damnation, som er Opeths rolige prog-rock album.

 

Deliverance åpner sterkt med sangen Wreath som godt demonstrerer sounden på plata. I motsetning til tidligere album, finner vi få akustiske partier, og heller mer instrumental metal. Videre kommer tittellåta Deliverance, som nok er den sterkeste på skiva. Som Wreath åpner også denne med et hardtslående riff. Låten viser virkelig hva Opeth er gode for, her finner vi råe gitarsoloer, maskinlignende tromming og selvfølgelig Åkerfeldts growling, som høres bedre ut enn noen gang.

 

Hvis vi ser bort i fra For Absent Friends, er A Fair Judgement det roligste sporet på skiva. Den begynner med en lang piano-intro og har mange overganger mellom metal og akustisk rock. En utrolig vakker låt der Åkerfeldt synger med clean vokal. Som nevnt tidligere er For Absent Friends den eneste instrumentallåta på albumet og fungerer som et lite avbrekk før den beinharde Master's Apprentices fortsetter vår ferd gjennom Opeths harde side. Kun avbrutt av en akustisk pause midt i sangen, er dette en intens låt som ikke viser mye hensyn. Også en av de beste sangene på albumet.

 

By The Pain I See In Others er en meget progressiv låt der man finner mange store og små rolige partier mellom den beinharde metallen. Aldeles ingen svak låt, men heller ikke av de beste på skiven. Også Deliverance får toppkarakter av meg, selv om mange vil være uenige. Det var det første albumet jeg hørte av Opeth, og for meg vil det alltid være det spesielle albumet som introduserte meg for denne fantastiske musikken.

 

Låtliste:

 

01. Wreath

02. Deliverance

03. A Fair Judgement

04. For Absent Friends

05. Master's Apprentices

06. By The Pain I See In Others

Høydepunkter:

Deliverance, A Fair Judgement, Master's Apprentices

Karakter: 10/10

Endret av Ferr
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
Jeg er ganske ny i Opeth, hvilke sanger burde jeg sjekke ut for å bli "frelst"? Er en kompis som har prakket på meg masse Opeth, men det sitter ikke enda. Har Blackwater Park, MAYH og Still Life på pcn. Hvilke sanger der burde jeg høre på først?

6590233[/snapback]

Av de tre albumene ville jeg anbefalt Blackwater Park. Selv var det første jeg hørte av Opeth Deliverance. Det var det eneste jeg hørte på i mange uker. :D

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Jeg er ganske ny i Opeth, hvilke sanger burde jeg sjekke ut for å bli "frelst"? Er en kompis som har prakket på meg masse Opeth, men det sitter ikke enda. Har Blackwater Park, MAYH og Still Life på pcn. Hvilke sanger der burde jeg høre på først?

6590233[/snapback]

Av de tre albumene ville jeg anbefalt Blackwater Park. Selv var det første jeg hørte av Opeth Deliverance. Det var det eneste jeg hørte på i mange uker. :D

6590241[/snapback]

 

Har hørt at Blackwater Park er selve juvelen i Opeths diskografi ja. Men hvilke sanger fra de tre albumene? :p

Lenke til kommentar

Deliverance var også min introduksjon til bandet, men tror Blackwater Park kanskje er litt lettere å like. Hør på den noen ganger på rad slik at låtene setter seg, så blir du frelst. :wee:

 

Flott start på guiden Ferr. :) *Følge med på*

 

Du gjorde også valget enklere for meg når jeg skal skrive ny guide når jeg kommer hjem fra Wacken. :p

Lenke til kommentar
Jeg er ganske ny i Opeth, hvilke sanger burde jeg sjekke ut for å bli "frelst"? Er en kompis som har prakket på meg masse Opeth, men det sitter ikke enda. Har Blackwater Park, MAYH og Still Life på pcn. Hvilke sanger der burde jeg høre på først?

Jeg anbefaler deg 'The Drapery Falls' og 'Bleak' fra Blackwater Park. 'The Leper Affinity' og sangen 'Blackwater Park' og også fantastiske.

 

Og såklart 'Demon Of The Fall' fra My Arms, Your Hearse. En av Opeths hardeste sanger.

Endret av Scarface^
Lenke til kommentar

Likar ikkje å rangere dei siste skivene frå Opeth over/under kvarandre. Har forelska meg heilt i både Ghost Reveries, Deliverance, Still Life og Blackwater Park. Desse vil eg gi 10/10, alle saman. Damnation blir ein fin 8/10 i lag med MAYH, og dei tidligaste albuma er eg ikkje fullt så fan av; 6/10.

 

Ellers ein finfin guide, gledar meg til den er komplett :)

Endret av Arve Systad
Lenke til kommentar
Likar ikkje å rangere dei siste skivene frå Opeth over/under kvarandre. Har forelska meg heilt i både Ghost Reveries, Deliverance, Still Life og Blackwater Park. Desse vil eg gi 10/10, alle saman. Damnation blir ein fin 8/10 i lag med MAYH, og dei tidligaste albuma er eg ikkje fullt så fan av; 6/10.

 

Ellers ein finfin guide, gledar meg til den er komplett :)

6601573[/snapback]

Damnation og Deliverance er klare 10ere i mine øyne (eller blir det ører?).

 

Én ting til: det kommer til å bli en liten pause i guiden. Jeg skal på jobb i morgen og blir borte i 2 uker, så jeg kommer ikke til å få gjort noe den perioden. Men skal jobbe som en helt for å bli ferdig med guiden når jeg kommer hjem.

 

Var kanskje feil tid å starte denne guiden på, in the first place... :(

Lenke til kommentar

6601573[/snapback]

Damnation og Deliverance er klare 10ere i mine øyne (eller blir det ører?).

6601600[/snapback]

IMHO er det litt for lite variasjon i Damnation, selv om albumet er nydelig. Jeg hadde gitt 8 eller 9 av 10. Jeg synes også det er rart hvorfor du ikke Gir Blackwater Park og Ghost Reveries 10. Menmen, then smake is like the bake.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...