Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Djorkaeph]

The Skeleton Twins (2014)

 

Dramakomedie med komikerne Kristen Wiig og Bill Hader i hovedrollene. Luke Wilson er også med.

Mørk feelgood-film om et dysfunksjonelt søskenpar som ikke har sett hverandre på 10 år.

Solid levert av alle involvert. Emosjonelt og morsomt, men mon tro om den ikke går i glemmeboka etter hvert..

 

7/10

[ClarkGable]

Ha ha. han er jo morsom.....................................................................................................................................................................................................................

[Slai]

Hvem? Hader?

[ClarkGable]

Hvem? Hader?

who knows.

[Slai]

Du. Du vet. Du skrev det.

[Hopperesque]

Børning. Er bilinteressert, så jeg følte meg nesten forpliktet til å se den. Jeg kjedet meg imidlertid gjennom hele filmen. Null orginalitet, kjip humor, platte karakterer. Det må vel være mulig å lage en bilfilm som ikke er en überharry og billig hollywoodkopi?

 

Nightcrawler. Årets beste, spør du meg. Har aldri vært noen fan av Gyllenhaal, men i denne filmen var han suveren som en asosial og creepy psykopat som er villig til å strekke seg veldig langt for å oppnå suksess. Skal ikke se bort fra at han stikker avgårde med en Oscar for beste skuespiller. Det er også en imponerende regidebut av Dan Gilroy. Han er for øvrig gift med Rene Russo, som har en sentral rolle i filmen.

Endret 12. desember 2014 av tlwrtpmc

[Tomeito]

X-Men: Days of Future Past 2014

 

Den meget possitive opplevelsen med Captain America: Winter Soldier forrige uke ble fulgt opp med en nesten like possitiv opplevelse med X-Men: Days of Future Past i går kveld.

 

Jeg likte First Class godt. De "nye", altså yngre, versjonene av professor X, Magneto og Mystique, passet veldig bra og vi fikk en del nye mutanter (på lerretet) som var kule. Og Hank Macoy (Beast) likte jeg også veldig godt.

 

Så da passer det jo fint med å ha med en del av de samme her samt å hente inn folka fra "original"-trilogien. Kombinasjonen av de gruppene med skuespillere synes jeg passer bra.

 

Historien i seg selv fungerer, selv om det er visse ting underveis som er mindre bra, og de løser tidsreiseproblematikken på en grei nok måte.

 

Tempoet er høyt, men det er allikevel stort sett enkelt å følge med.

 

Liker godt hvor "brutalt" det er i fremtiden.

 

Alt i alt en god oppfølger til First Class, selv om jeg kanskje liker den litt bedre.

7.5/10

[Corey]

Transformers 4 (et eller annet mambo jambo møl navn)

 

For en som elsker transformers, må jeg si at å se denne filmen var en lidelse ifra omtrent første sekund.

Jeg elsket den første, syns den andre var ok+, den tredje var møl og så kommer dette makkverket. Attpåtil varer den i nesten 3 timer! Jeg måtte se den i 3 omganger bare for å lide meg igjennom hele.

 

Gidder ikke utdype så veldig hva filmen handler om, Autobots er i trøbbel, masse trøbbel, oddsene er dårlige, di fleste går hjem lykkelige.

 

Og den ultra-pinlige åpenbare produkt-plasseringen (en SINNSVAK armani reklame, mitt på battlefielden) ødelegger bare filmen ytterligere.

 

Karakter 2 av 10.

[Mala]

Voldsomt mye kjipere soundtrack sammenlignet med før også, etter min mening. Og en ganske kjedelig og langdryg film atpåtil.

[Schreiber]

AVENGERS

 

Ikke-jordisk kube begynner å lyse. Loke dukker opp (han fra Åsgard) og begynner å kødde med alt og alle. Dermed må Iron Man, Captain America, Thor (han andre fra Åsgard) og en drøss andre slå seg sammen for å denge ham litt. Business as usual, med andre ord. Bare at nå krever de en hel drøss superhelter av en eller annen grunn. Men pytt, moro er det.

 

Problemet med denne filmen er at det er helt tydelig at dette er den første i en planlagt serie med disse superheltene. Denne filmen fokuserer minst like mye på å få heltene til å klare å samarbeide, som å gi oss en skurk de kan bryne seg på. Kort sagt tar det kort tid før Loke blir fanget, og selv om han stikker av igjen etter en stund blir han aldri noe mer enn et irritasjonsmoment. Han blir aldri liksom "farlig". Det vises kanskje spesielt tydelig etter at man har sett Iron Man 3, Thor 2 og Cap America 2. Iron Man 3 hadde ham mot en hel drøss superskurker på egenhånd. Thor sloss mot en gjeng alver på egenhånd, og Cap America sloss mot Hydra på egenhånd (vel, sammen med Black Widow og Falon.) Hvis de klarer å ta så farlige fiender alene, hvorfor må alle samles for å stoppe Loke?

 

Ellers er det jo "den" slutten. Mer eller mindre hele Manhattan blir lagt i ruiner, og det før de slipper en atombombe der. Hvorfor går det ta hele to sekunder etter at kampen er over før (nesten) alle hyller dem som helter? Når Superman og Zod ødela Metropolis i Man of Steel klagde jo alle, og i Batman vs Superman vil ødeleggelsene få faktiske konsekvenser. Så hvorfor er det så ille at Superman ødelegger Metropolis, men at Avengers ødelegger Manhattan er helt greit? Ikke prøv å få meg til å tro det ikke var noen sivilie dødsfall der heller. Det er umulig, med tanke på hvor store herjinger som foregikk der på slutten.

 

Men pytt, dette er og blir en superheltfilm med ett mål: Å samle superhelter som kan denge hverandre og alt mulig annet, og vise hvor store og tøffe de er. Akkurat den biten klarer de svært bra. Alle klarer å ha en egen personlighet (vanskeligere enn mange tror), og alle får en god dose tid på skjermen (som sagt, ikke så helt enkelt å balansere så mange folk.) Det er mye action, og det meste er svært bra. Historien kan virke litt tam, men turer fremover i et behagelig tempo der det aldri blir kjedelig, men det er heller ikke så mye action at man bare går lei.

 

Alt i alt en solid oppvarming til Avengers: Age of Ultron neste sommer.

 

Vurdering: 7/10

[Tharos.]

Odd Thomas

 

Artig nok navnet på hovedpersonen også. Filmen gjør et poeng av å gjøre litt narr av fornavnet hans forresten, noe jeg ikke ser humoren i da Odd er et helt vanlig navn i Norge. Knis.

Moving on, filmen handler om en smårar kar, med noen synske evner, spilt av en jeg ikke husker navnet på i farten, han spiller Chekov i de nye Star Trek-filmene, så han er en ung kar i hvert fall. Ting utarter seg fort da skiten blir tømt inn i vifta and so on and so forth.

Plottet høres sikkert noe gjenbruk ut, men det fungerer veldig bra for min del, mest takket være skuespelaranane tror jeg. Chekov gjør en bra figur, og så er jo Willem Damoefoe med også. Han liker vi.

 

Alt i alt en veldig god og underholdende film, I shall give it a 8 av 10 pokaler.

[Schreiber]

Om du likte filmen bør du lese bøkene.

[Slai]

Silver Linings Playbook

 

Tja, de fleste har vel vært borti denne nå. Handler om en bipolar fyr som har hatt en episode med kona og hvordan han tar the aftermath av hva som har skjedd.

Absolutt verdt å se.

Med han morsomme fra Alias (Bradley Cooper) og hun fra nakenbildefiaskoen i Hollywood nylig (jennifer lawrence).

 

 

 

The Reader

 

En ung gutt i Tyskland innleder et pedofilt forhold til ei eldre dame, og vi følger hans liv ift henne gjennom en lang tidsperiode, fra rundt 1946 til 1995 eller så.

Også er god film det er verdt å se.

Muligens den første filmen jeg har sett med hun fruen fra Titanic.

Så har vi den flinke Fiennes-broren i tillegg, det skader aldri.

[Filmvenn]

Yes, alle kjenner J-Law fra The Fappening. Ikke Hunger Games, X-Men, American Hustle eller noe

[Bytex]

Og ikke minst fikk hun en oscar for Silver Linings... som beste female actor..men pytt pytt, så lenge noen får se nipplene hennes på dårlige mobilbilder er det liksom bare det som gjelder.

[Slai]

Exactly. Moro å se poeng bli tatt.

Endret 16. desember 2014 av Slai

[Onyx]

Blue Is The Warmest Color

 

La vie d'Adéle (2013)

 

 

Forrige uke var Gravity det som tok kaka for meg. Det var årets film. Den følelsen jeg hadde under og etter kinovisningen var helt ute av denne verdenen. Hvordan greide da en så liten film som Blue is the Warmest Color å overgå dette?

 

Blue is the Warmest Color handler om Adéle, ei tenåringsjente som er på hennes vei mot modenhet og kjærlighet. Etter en flørt med skolens kjekkas, oppdager hun nye sider av seg selv, spesielt da en mystisk kvinne med blått hår dukker opp i hennes liv. Adèles historie spenner utallige følelser da hun eksperimenterer med homoseksualitet i denne emosjonelle karakterstudien av en film.

 

Denne filmen er 3 timer lang, men i motsetning til andre 3 timer lange filmer, så føles det ikke slik. Det er litt av den samme følelsen jeg fikk av Bergmans Fanny och Alexander. Du føler deg så hjemme, du er helt med karakterene og blir ikke blendet av Hollywoodkonvensjoner og effektmakeri at du like gjerne kunne holdt følge med filmen i flere timer til. Blue is The Warmest Color referer nesten til seg selv i begynnelsen av filmen, da Adèle snakker om hennes favorittbok, "The Life of Marianne", som er 600 sider lang. Adèle sier at vi kommer virkelig under huden på kvinnen i boka og at en så stor bok som dette er mye bedre enn flere bøker som kan være på 30 sider. Allerede her skjønte at dette kom til å være et frampek på filmen og jeg fikk virkelig mye ut av lengden. Jeg kunne like gjerne blitt igjen i flere timer til.

 

Skuespillerne er Adèle Exarchopoulos, tenåringsjenta som vi følger gjennom filmen og Emma, den blåhårete lesbiske kvinnen, spilt av Léa Seydoux. Sistnevnte kjente jeg igjen fra et sted, men kunne aldri plassere henne før jeg sjekket IMDb og fant ut at hun tidligere spilte i Mission Impossible: Ghost Protocol. (Vedkommende har allerede litt erfaring fra flere Hollywoodfilmer). Nivået på skuespillet er på topp. Det er sjeldent jeg ser noe maken til det. En scene på en kafé spenner så mange følelser. Anger, begjær, blidhet, depresjon, tilfredstillelse osv. Og de treffer oss på alle punkter.

 

Skuespillerne har utalt seg i intervjuer at det var svært tøft å gå gjennom denne filmen. Regissør Abdellatif Kechiche skal ha vært veldig tøff under filmingen og de to kvinnelige skuespillerne har sagt at de ikke ønsker å jobbe med han igjen.

 

Jeg kan nok forestille meg at det var svært tøft å gjennomføre denne filmen. De er begge svært unge (Adèle har ikke fylt 20 engang) og må gjennomføre flere nesten-usimulerte sex-scener sammen. De ser svært ekte ut, men for de mange som har lurt på spørsmålet, så har de faktisk falske vulvaer over sine egne.

 

"He was making a movie about passion, so he wanted to have sex scenes, but without choreography—more like special sex scenes. He told us he didn’t want to hide the character’s sexuality because it’s an important part of every relationship. But once we were on the shoot, I realized that he really wanted us to give him everything. Most people don’t even dare to ask the things that he did, and they’re more respectful—you get reassured during sex scenes, and they’re choreographed, which desexualizes the act." - Adèle Exarchopoulos (Adèle)

I sex-scenene, hvorpå en varer i nesten ti minutter, er det så mye lidenskap at det begraver mye av det overkonstruerte du finner i Hollywood. Her bringer de så mye på bordet. Denne gode og ærlige illustreringen har jeg ikke sett siden jeg leste Bjørneboes "Uten en tråd", som er ganske annerledes, men også skrevet av en mann, slik som denne filmen. Filmen er selvsagt ikke bare om sex og passion. Den trekker klasseskiller, hvor Adèle kommer fra en ganske standard familie og beveger seg inn i Emmas kunstneriske sirkel. Den går inn på den frigjørende kvaliteten i kunsten til Emma, men også en utforsking i dette som en helhet i filmen, slik vi ser gjennom kommentarene til de ulike individene Adèle møter. Den tar store sammenlikninger her innenfor musikk og filosofi, men størst av alt er dette store dypdykket den gjør i homoseksualitet, som blir introdusert av Adèles kjønnsforvirring tidlig i filmen.

For i begynnelsen av filmen, hvor hun er usikker, ser vi Adèles store appetitt. Hennes appetitt for sjokolade, spaghetti bolognese, kebab, men også for å seksuelt tilfredstille seg selv. Seksualiteten i denne filmen er så ekte, så ekstrem og gir et utrolig flott innblikk i kvinnens perspektiv. Den rå og sanne fremstillingen av kjærligheten Adéle får for Emma er filmet meget bra. Mye nærbilder, et realistisk fargespekter, begjær og tårer. Ofte kunne han klippe fra intens gråting til lystige scener i 1. klasse barneskole. Disse balgene som blir gjort liker jeg svært godt.

Denne nærheten i filmen transporterer oss rett inn i Adèles liv. Da jeg gikk inn i kinosalen var det lyst ute og hodet mitt var i Sjakk-VM. Da jeg gikk ut var det mørkt og det blåste opp til storm. Det var som om jeg hadde tilbrakt så mye tid sammen med de kvinnelige karakterene at jeg våknet på ny etter en lang drøm. Jeg følte meg annerledes. Og noe liknende følte jeg også etter Gravity, men her var det på et annet nivå. En storartet opplevelse som virkelig fortjener all ros.

EDIT:

Skuespiller Adèle Exarchopoulos sier her at hun er stolt av filmen, så jeg tenker at de negative tankene har forsvunnet litt.

 

Jeg fikk aldri sett Blue is the Warmest Colour/La vie d'Adèle/Blå er den varmeste fargen på kino i fjor. I går fikk jeg endelig gjort det. Jeg må innrømme at jeg hadde forventninger til filmen.

 

Skal være kort og enkel slik jeg aller helst vil være: den var emosjonell, den fikk meg til å smile, til å le, den var intim, den var rett fram, forutsigbar og varm. Den innfridde mine forventninger.

 

Har brukt litt av dagen på å lese om filmen. Den har også fått synke inn. Skal se den en gang til i helga for litt mer fokus på andre sider ved filmen, men i går var jeg altså ute etter stimulien, forholdet til Adèle og Emma og kjærligheten.

[MKej]

 

Blue Is The Warmest Color

 

La vie d'Adéle (2013)

 

 

Forrige uke var Gravity det som tok kaka for meg. Det var årets film. Den følelsen jeg hadde under og etter kinovisningen var helt ute av denne verdenen. Hvordan greide da en så liten film som Blue is the Warmest Color å overgå dette?

 

Blue is the Warmest Color handler om Adéle, ei tenåringsjente som er på hennes vei mot modenhet og kjærlighet. Etter en flørt med skolens kjekkas, oppdager hun nye sider av seg selv, spesielt da en mystisk kvinne med blått hår dukker opp i hennes liv. Adèles historie spenner utallige følelser da hun eksperimenterer med homoseksualitet i denne emosjonelle karakterstudien av en film.

 

Denne filmen er 3 timer lang, men i motsetning til andre 3 timer lange filmer, så føles det ikke slik. Det er litt av den samme følelsen jeg fikk av Bergmans Fanny och Alexander. Du føler deg så hjemme, du er helt med karakterene og blir ikke blendet av Hollywoodkonvensjoner og effektmakeri at du like gjerne kunne holdt følge med filmen i flere timer til. Blue is The Warmest Color referer nesten til seg selv i begynnelsen av filmen, da Adèle snakker om hennes favorittbok, "The Life of Marianne", som er 600 sider lang. Adèle sier at vi kommer virkelig under huden på kvinnen i boka og at en så stor bok som dette er mye bedre enn flere bøker som kan være på 30 sider. Allerede her skjønte at dette kom til å være et frampek på filmen og jeg fikk virkelig mye ut av lengden. Jeg kunne like gjerne blitt igjen i flere timer til.

 

Skuespillerne er Adèle Exarchopoulos, tenåringsjenta som vi følger gjennom filmen og Emma, den blåhårete lesbiske kvinnen, spilt av Léa Seydoux. Sistnevnte kjente jeg igjen fra et sted, men kunne aldri plassere henne før jeg sjekket IMDb og fant ut at hun tidligere spilte i Mission Impossible: Ghost Protocol. (Vedkommende har allerede litt erfaring fra flere Hollywoodfilmer). Nivået på skuespillet er på topp. Det er sjeldent jeg ser noe maken til det. En scene på en kafé spenner så mange følelser. Anger, begjær, blidhet, depresjon, tilfredstillelse osv. Og de treffer oss på alle punkter.

 

Skuespillerne har utalt seg i intervjuer at det var svært tøft å gå gjennom denne filmen. Regissør Abdellatif Kechiche skal ha vært veldig tøff under filmingen og de to kvinnelige skuespillerne har sagt at de ikke ønsker å jobbe med han igjen.

 

Jeg kan nok forestille meg at det var svært tøft å gjennomføre denne filmen. De er begge svært unge (Adèle har ikke fylt 20 engang) og må gjennomføre flere nesten-usimulerte sex-scener sammen. De ser svært ekte ut, men for de mange som har lurt på spørsmålet, så har de faktisk falske vulvaer over sine egne.

 

"He was making a movie about passion, so he wanted to have sex scenes, but without choreography—more like special sex scenes. He told us he didn’t want to hide the character’s sexuality because it’s an important part of every relationship. But once we were on the shoot, I realized that he really wanted us to give him everything. Most people don’t even dare to ask the things that he did, and they’re more respectful—you get reassured during sex scenes, and they’re choreographed, which desexualizes the act." - Adèle Exarchopoulos (Adèle)

I sex-scenene, hvorpå en varer i nesten ti minutter, er det så mye lidenskap at det begraver mye av det overkonstruerte du finner i Hollywood. Her bringer de så mye på bordet. Denne gode og ærlige illustreringen har jeg ikke sett siden jeg leste Bjørneboes "Uten en tråd", som er ganske annerledes, men også skrevet av en mann, slik som denne filmen. Filmen er selvsagt ikke bare om sex og passion. Den trekker klasseskiller, hvor Adèle kommer fra en ganske standard familie og beveger seg inn i Emmas kunstneriske sirkel. Den går inn på den frigjørende kvaliteten i kunsten til Emma, men også en utforsking i dette som en helhet i filmen, slik vi ser gjennom kommentarene til de ulike individene Adèle møter. Den tar store sammenlikninger her innenfor musikk og filosofi, men størst av alt er dette store dypdykket den gjør i homoseksualitet, som blir introdusert av Adèles kjønnsforvirring tidlig i filmen.

For i begynnelsen av filmen, hvor hun er usikker, ser vi Adèles store appetitt. Hennes appetitt for sjokolade, spaghetti bolognese, kebab, men også for å seksuelt tilfredstille seg selv. Seksualiteten i denne filmen er så ekte, så ekstrem og gir et utrolig flott innblikk i kvinnens perspektiv. Den rå og sanne fremstillingen av kjærligheten Adéle får for Emma er filmet meget bra. Mye nærbilder, et realistisk fargespekter, begjær og tårer. Ofte kunne han klippe fra intens gråting til lystige scener i 1. klasse barneskole. Disse balgene som blir gjort liker jeg svært godt.

Denne nærheten i filmen transporterer oss rett inn i Adèles liv. Da jeg gikk inn i kinosalen var det lyst ute og hodet mitt var i Sjakk-VM. Da jeg gikk ut var det mørkt og det blåste opp til storm. Det var som om jeg hadde tilbrakt så mye tid sammen med de kvinnelige karakterene at jeg våknet på ny etter en lang drøm. Jeg følte meg annerledes. Og noe liknende følte jeg også etter Gravity, men her var det på et annet nivå. En storartet opplevelse som virkelig fortjener all ros.

EDIT:

Skuespiller Adèle Exarchopoulos sier her at hun er stolt av filmen, så jeg tenker at de negative tankene har forsvunnet litt.

 

Jeg fikk aldri sett Blue is the Warmest Colour/La vie d'Adèle/Blå er den varmeste fargen på kino i fjor. I går fikk jeg endelig gjort det. Jeg må innrømme at jeg hadde forventninger til filmen.

 

Skal være kort og enkel slik jeg aller helst vil være: den var emosjonell, den fikk meg til å smile, til å le, den var intim, den var rett fram, forutsigbar og varm. Den innfridde mine forventninger.

 

Har brukt litt av dagen på å lese om filmen. Den har også fått synke inn. Skal se den en gang til i helga for litt mer fokus på andre sider ved filmen, men i går var jeg altså ute etter stimulien, forholdet til Adèle og Emma og kjærligheten.

 

Anbefaler denne artikkelen:

http://montages.no/2013/12/se-pa-adele-det-perfekte-menneske-i-abdellatif-kechiches-bla-er-den-varmeste-fargen/

[Onyx]

 

 

Blue Is The Warmest Color

 

La vie d'Adéle (2013)

 

 

Forrige uke var Gravity det som tok kaka for meg. Det var årets film. Den følelsen jeg hadde under og etter kinovisningen var helt ute av denne verdenen. Hvordan greide da en så liten film som Blue is the Warmest Color å overgå dette?

Blue is the Warmest Color handler om Adéle, ei tenåringsjente som er på hennes vei mot modenhet og kjærlighet. Etter en flørt med skolens kjekkas, oppdager hun nye sider av seg selv, spesielt da en mystisk kvinne med blått hår dukker opp i hennes liv. Adèles historie spenner utallige følelser da hun eksperimenterer med homoseksualitet i denne emosjonelle karakterstudien av en film.

 

Denne filmen er 3 timer lang, men i motsetning til andre 3 timer lange filmer, så føles det ikke slik. Det er litt av den samme følelsen jeg fikk av Bergmans Fanny och Alexander. Du føler deg så hjemme, du er helt med karakterene og blir ikke blendet av Hollywoodkonvensjoner og effektmakeri at du like gjerne kunne holdt følge med filmen i flere timer til. Blue is The Warmest Color referer nesten til seg selv i begynnelsen av filmen, da Adèle snakker om hennes favorittbok, "The Life of Marianne", som er 600 sider lang. Adèle sier at vi kommer virkelig under huden på kvinnen i boka og at en så stor bok som dette er mye bedre enn flere bøker som kan være på 30 sider. Allerede her skjønte at dette kom til å være et frampek på filmen og jeg fikk virkelig mye ut av lengden. Jeg kunne like gjerne blitt igjen i flere timer til.

 

Skuespillerne er Adèle Exarchopoulos, tenåringsjenta som vi følger gjennom filmen og Emma, den blåhårete lesbiske kvinnen, spilt av Léa Seydoux. Sistnevnte kjente jeg igjen fra et sted, men kunne aldri plassere henne før jeg sjekket IMDb og fant ut at hun tidligere spilte i Mission Impossible: Ghost Protocol. (Vedkommende har allerede litt erfaring fra flere Hollywoodfilmer). Nivået på skuespillet er på topp. Det er sjeldent jeg ser noe maken til det. En scene på en kafé spenner så mange følelser. Anger, begjær, blidhet, depresjon, tilfredstillelse osv. Og de treffer oss på alle punkter.

 

Skuespillerne har utalt seg i intervjuer at det var svært tøft å gå gjennom denne filmen. Regissør Abdellatif Kechiche skal ha vært veldig tøff under filmingen og de to kvinnelige skuespillerne har sagt at de ikke ønsker å jobbe med han igjen.

 

Jeg kan nok forestille meg at det var svært tøft å gjennomføre denne filmen. De er begge svært unge (Adèle har ikke fylt 20 engang) og må gjennomføre flere nesten-usimulerte sex-scener sammen. De ser svært ekte ut, men for de mange som har lurt på spørsmålet, så har de faktisk falske vulvaer over sine egne.

"He was making a movie about passion, so he wanted to have sex scenes, but without choreography—more like special sex scenes. He told us he didn’t want to hide the character’s sexuality because it’s an important part of every relationship. But once we were on the shoot, I realized that he really wanted us to give him everything. Most people don’t even dare to ask the things that he did, and they’re more respectful—you get reassured during sex scenes, and they’re choreographed, which desexualizes the act." - Adèle Exarchopoulos (Adèle)

I sex-scenene, hvorpå en varer i nesten ti minutter, er det så mye lidenskap at det begraver mye av det overkonstruerte du finner i Hollywood. Her bringer de så mye på bordet. Denne gode og ærlige illustreringen har jeg ikke sett siden jeg leste Bjørneboes "Uten en tråd", som er ganske annerledes, men også skrevet av en mann, slik som denne filmen. Filmen er selvsagt ikke bare om sex og passion. Den trekker klasseskiller, hvor Adèle kommer fra en ganske standard familie og beveger seg inn i Emmas kunstneriske sirkel. Den går inn på den frigjørende kvaliteten i kunsten til Emma, men også en utforsking i dette som en helhet i filmen, slik vi ser gjennom kommentarene til de ulike individene Adèle møter. Den tar store sammenlikninger her innenfor musikk og filosofi, men størst av alt er dette store dypdykket den gjør i homoseksualitet, som blir introdusert av Adèles kjønnsforvirring tidlig i filmen.

For i begynnelsen av filmen, hvor hun er usikker, ser vi Adèles store appetitt. Hennes appetitt for sjokolade, spaghetti bolognese, kebab, men også for å seksuelt tilfredstille seg selv. Seksualiteten i denne filmen er så ekte, så ekstrem og gir et utrolig flott innblikk i kvinnens perspektiv. Den rå og sanne fremstillingen av kjærligheten Adéle får for Emma er filmet meget bra. Mye nærbilder, et realistisk fargespekter, begjær og tårer. Ofte kunne han klippe fra intens gråting til lystige scener i 1. klasse barneskole. Disse balgene som blir gjort liker jeg svært godt.

Denne nærheten i filmen transporterer oss rett inn i Adèles liv. Da jeg gikk inn i kinosalen var det lyst ute og hodet mitt var i Sjakk-VM. Da jeg gikk ut var det mørkt og det blåste opp til storm. Det var som om jeg hadde tilbrakt så mye tid sammen med de kvinnelige karakterene at jeg våknet på ny etter en lang drøm. Jeg følte meg annerledes. Og noe liknende følte jeg også etter Gravity, men her var det på et annet nivå. En storartet opplevelse som virkelig fortjener all ros.

EDIT:

Skuespiller Adèle Exarchopoulos sier her at hun er stolt av filmen, så jeg tenker at de negative tankene har forsvunnet litt.

 

 

 

Jeg fikk aldri sett Blue is the Warmest Colour/La vie d'Adèle/Blå er den varmeste fargen på kino i fjor. I går fikk jeg endelig gjort det. Jeg må innrømme at jeg hadde forventninger til filmen.

Skal være kort og enkel slik jeg aller helst vil være: den var emosjonell, den fikk meg til å smile, til å le, den var intim, den var rett fram, forutsigbar og varm. Den innfridde mine forventninger.

Har brukt litt av dagen på å lese om filmen. Den har også fått synke inn. Skal se den en gang til i helga for litt mer fokus på andre sider ved filmen, men i går var jeg altså ute etter stimulien, forholdet til Adèle og Emma og kjærligheten.

 

Anbefaler denne artikkelen:

http://montages.no/2013/12/se-pa-adele-det-perfekte-menneske-i-abdellatif-kechiches-bla-er-den-varmeste-fargen/

Takk. Er innom Montages minst en gang i uka og får med meg omtalene. Har vært leser siden 2010.

 

Se den, hvis du ennå ikke har gjort det.

[Choekaas]

 

Blue Is The Warmest Color

 

La vie d'Adéle (2013)

 

 

Forrige uke var Gravity det som tok kaka for meg. Det var årets film. Den følelsen jeg hadde under og etter kinovisningen var helt ute av denne verdenen. Hvordan greide da en så liten film som Blue is the Warmest Color å overgå dette?

 

Blue is the Warmest Color handler om Adéle, ei tenåringsjente som er på hennes vei mot modenhet og kjærlighet. Etter en flørt med skolens kjekkas, oppdager hun nye sider av seg selv, spesielt da en mystisk kvinne med blått hår dukker opp i hennes liv. Adèles historie spenner utallige følelser da hun eksperimenterer med homoseksualitet i denne emosjonelle karakterstudien av en film.

 

Denne filmen er 3 timer lang, men i motsetning til andre 3 timer lange filmer, så føles det ikke slik. Det er litt av den samme følelsen jeg fikk av Bergmans Fanny och Alexander. Du føler deg så hjemme, du er helt med karakterene og blir ikke blendet av Hollywoodkonvensjoner og effektmakeri at du like gjerne kunne holdt følge med filmen i flere timer til. Blue is The Warmest Color referer nesten til seg selv i begynnelsen av filmen, da Adèle snakker om hennes favorittbok, "The Life of Marianne", som er 600 sider lang. Adèle sier at vi kommer virkelig under huden på kvinnen i boka og at en så stor bok som dette er mye bedre enn flere bøker som kan være på 30 sider. Allerede her skjønte at dette kom til å være et frampek på filmen og jeg fikk virkelig mye ut av lengden. Jeg kunne like gjerne blitt igjen i flere timer til.

 

Skuespillerne er Adèle Exarchopoulos, tenåringsjenta som vi følger gjennom filmen og Emma, den blåhårete lesbiske kvinnen, spilt av Léa Seydoux. Sistnevnte kjente jeg igjen fra et sted, men kunne aldri plassere henne før jeg sjekket IMDb og fant ut at hun tidligere spilte i Mission Impossible: Ghost Protocol. (Vedkommende har allerede litt erfaring fra flere Hollywoodfilmer). Nivået på skuespillet er på topp. Det er sjeldent jeg ser noe maken til det. En scene på en kafé spenner så mange følelser. Anger, begjær, blidhet, depresjon, tilfredstillelse osv. Og de treffer oss på alle punkter.

 

Skuespillerne har utalt seg i intervjuer at det var svært tøft å gå gjennom denne filmen. Regissør Abdellatif Kechiche skal ha vært veldig tøff under filmingen og de to kvinnelige skuespillerne har sagt at de ikke ønsker å jobbe med han igjen.

 

Jeg kan nok forestille meg at det var svært tøft å gjennomføre denne filmen. De er begge svært unge (Adèle har ikke fylt 20 engang) og må gjennomføre flere nesten-usimulerte sex-scener sammen. De ser svært ekte ut, men for de mange som har lurt på spørsmålet, så har de faktisk falske vulvaer over sine egne.

 

"He was making a movie about passion, so he wanted to have sex scenes, but without choreography—more like special sex scenes. He told us he didn’t want to hide the character’s sexuality because it’s an important part of every relationship. But once we were on the shoot, I realized that he really wanted us to give him everything. Most people don’t even dare to ask the things that he did, and they’re more respectful—you get reassured during sex scenes, and they’re choreographed, which desexualizes the act." - Adèle Exarchopoulos (Adèle)

I sex-scenene, hvorpå en varer i nesten ti minutter, er det så mye lidenskap at det begraver mye av det overkonstruerte du finner i Hollywood. Her bringer de så mye på bordet. Denne gode og ærlige illustreringen har jeg ikke sett siden jeg leste Bjørneboes "Uten en tråd", som er ganske annerledes, men også skrevet av en mann, slik som denne filmen. Filmen er selvsagt ikke bare om sex og passion. Den trekker klasseskiller, hvor Adèle kommer fra en ganske standard familie og beveger seg inn i Emmas kunstneriske sirkel. Den går inn på den frigjørende kvaliteten i kunsten til Emma, men også en utforsking i dette som en helhet i filmen, slik vi ser gjennom kommentarene til de ulike individene Adèle møter. Den tar store sammenlikninger her innenfor musikk og filosofi, men størst av alt er dette store dypdykket den gjør i homoseksualitet, som blir introdusert av Adèles kjønnsforvirring tidlig i filmen.

For i begynnelsen av filmen, hvor hun er usikker, ser vi Adèles store appetitt. Hennes appetitt for sjokolade, spaghetti bolognese, kebab, men også for å seksuelt tilfredstille seg selv. Seksualiteten i denne filmen er så ekte, så ekstrem og gir et utrolig flott innblikk i kvinnens perspektiv. Den rå og sanne fremstillingen av kjærligheten Adéle får for Emma er filmet meget bra. Mye nærbilder, et realistisk fargespekter, begjær og tårer. Ofte kunne han klippe fra intens gråting til lystige scener i 1. klasse barneskole. Disse balgene som blir gjort liker jeg svært godt.

Denne nærheten i filmen transporterer oss rett inn i Adèles liv. Da jeg gikk inn i kinosalen var det lyst ute og hodet mitt var i Sjakk-VM. Da jeg gikk ut var det mørkt og det blåste opp til storm. Det var som om jeg hadde tilbrakt så mye tid sammen med de kvinnelige karakterene at jeg våknet på ny etter en lang drøm. Jeg følte meg annerledes. Og noe liknende følte jeg også etter Gravity, men her var det på et annet nivå. En storartet opplevelse som virkelig fortjener all ros.

EDIT:

Skuespiller Adèle Exarchopoulos sier her at hun er stolt av filmen, så jeg tenker at de negative tankene har forsvunnet litt.

 

Jeg fikk aldri sett Blue is the Warmest Colour/La vie d'Adèle/Blå er den varmeste fargen på kino i fjor. I går fikk jeg endelig gjort det. Jeg må innrømme at jeg hadde forventninger til filmen.

 

Skal være kort og enkel slik jeg aller helst vil være: den var emosjonell, den fikk meg til å smile, til å le, den var intim, den var rett fram, forutsigbar og varm. Den innfridde mine forventninger.

 

Har brukt litt av dagen på å lese om filmen. Den har også fått synke inn. Skal se den en gang til i helga for litt mer fokus på andre sider ved filmen, men i går var jeg altså ute etter stimulien, forholdet til Adèle og Emma og kjærligheten.

 

Det er nesten ærefullt at noen har gått tilbake til 16. november 2013, lest hva jeg skrev om filmen og sitert det nå i desember 2014.

 

Glad du likte filmen.

Vil si det var 2013s beste.