Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Theo343]

Samme her, likte remaken godt selv om jeg så den første bare noen måneder i forkant. Begge to var en god opplevelse og remaken var et fint gjensyn. Ikke minst var det artig å se hvordan vidt forskjellige team filmatiserer samme bok når man har den første så friskt i minne.

Endret 3. mai 2011 av Theo343

[Need44speed]

SKRIK 4

Underholdene, men ikke en kvalitetsfilm.

[tjalla]

Sykt lykkelig - på kniveggen

 

Nytt kapittel i bloggen min. Kan leses her eller på selve bloggen.

 

 

Litt utenom det vanlige så hadde jeg lyst til å ta for meg en film som ble noe forbigått i fjor høst. Altså en rimelig fersk film uten de etablerte kalkuntrekkene.Å si at Anne Sewitsky har fått en pangstart på hennes spillefilmkarriere er en underdrivelse. Hennes siste film, Jørgen + Anne = sant hentet mye oppmerksomhet under årets Berlinale, fikk gode anmeldelser her hjemme og blir nevnt i samme åndedrag som de store norske barnefilmene, deriblant Frida, Bare skyer beveger stjernene og Ikke naken. I fjor høst hadde hennes debutspillefilm premiere. Sykt lykkelig, med undertittelen ”en film om utroskap, elgkjøtt, blowjobs og cottage cheese”, en grusom kinoplakat og en trailer som hele tiden underbygger filmens tilsynelatende lettbeinte sjangertilhørighet, skapte ikke voldsom begeistring hos undertegnede. De likegyldige norske anmeldelsene vitaliserte ei interessen for å se filmen. Så i januar i år smeller bomben; ”den første norske filmen som vinner pris på den prestisjetunge Sundance-festivalen”. Susanne Bier som da var jurymedlem sa dette om filmen: ”-det er en film hvor vi identifiserte oss med karakterer svært forskjellig fra våre egne liv”. Mulig det er noe banalt å stille følgende retoriske spørsmål: ”Hvorfor hylles den på Sundance av bla.a dramadronningen Bier som påpeker filmens evne til knytte bånd med publikum som en kontrast til hvordan den har blitt behandlet litt intetsigende i Norge?” Er det så enkelt som at alle kritikere har ulik smak eller ligger det noe mer grunnleggende felles i det norske kritikerkorpset – utvidet; ”å være nordmann” ? En potensiell doktoroppgave, noe jeg avstår fra i denne artikkelen. Jeg synes det likevel er noe påfallende hvor enkelt og distansert filmen har blitt betraktet i norsk presse. «Morsom, men…».

 

 

 

 

En serie tablåer introduserer oss for den norske landbygda på vinterstid. I dette idylliske vinterlandskapet kjører en bil på en dårlig brøytet vei. I bilen sitter Sigve, hans danske partner Elisabeth og deres blekksvarte afrikanske adoptivsønn som alle tre skal flytte inn i nytt hus på landet. De når etterhvert fram og blir møtt av naboen Kaja, spilt av Agnes Kittelsen – en sprudlende ”happy-go-lucky”-kvinne fra sørlandet. Glad-kristen, naiv og utad uproblematisk. Den typen som må prate for å overstyre sin egen usikkerhet. Hun bor sammen med Eirik, hennes mer kontaktsky mann som tidlig settes opp som en kontrast til Sigve som er sjarmerende, kjekk og hyggelig. Under de påfølgende middagene hvor de to parene blir kjent med hverandre, slår det meg hvor god Sewitsky er til å instruere og i samspill med kameraet som dveler ved hvert blikk, blir karakterene og deres forhold raskt avkledd. Gjennom et brettspill lagd for par kommer det fram at Kaja og mannen hennes ikke har hatt sex på ett år, alt takket være hennes soppinfeksjon. Hennes reaksjon er opplagt; hun blir såret og løper ut av rommet. Isolert sett er denne scenen pinlig-morsom og felles for mye av humoren i filmen. Likevel har filmen en tone slik at jeg personlig føler meg usikker hvorvidt jeg skal le eller ikke. Mye takket være Agnes Kittelsen som spiller en offer-rolle som utelukkende er velmenende og god – en slags Selma fra Dancer in the Dark, som blir behandlet dårlig av Eirik og sønnen. Hun er ikke håpløs naiv og dum, men har kommet til et punkt i livet hvor det er vanskelig å følge andre alternativer. Mannen og sønnen virker å ha trukket henne ned i et mønster som hun blindt følger. Hun er fanget i et ekteskap og i en tilværelse hvor hun ikke trives, men ønsker likevel å opprettholde en fasade og forsøker å gjøre det beste. Hun ønsker primært å bli elsket, å få ha sex med mannen sin og begynne i kor. Disse svært enkle ønskene oppleves for meg emosjonelt når de settes i kontrast til hennes manns svært likegyldige holdninger som nekter henne sine grunnleggende ønsker. Jeg synes filmen på dette punket er såpass sterk og samtidig så behersket og edruelig og heller aldri sukkersøt. Den tyr ikke til voldsomme konfrontasjoner eller urtypiske klisjéer. Subtil i hvordan mennesker får perspektiv på kjærlighet. Litt klønete og overdreven men hvem har bestemt at kjærlighet ikke kan være det?

 

De to barna til parene oppleves for meg som noe overflødig, spesielt interaksjonen mellom de to. Helt i begynnelsen etableres et sideplot, hvor den hvite gutten begynner å betrakte den svarte adpotivgutten som slave og dette dras utover filmen hvor den svarte, villig blir behandlet deretter. Litt underfundig, men veldig unødvendig i forhold til firkantforholdet. Det som derimot var bra og tankevekkende i forhold til barna var hvordan den ene parten i forholdet bruker barnet som våpen mot den andre parten. I Kajas familie er sønnen deres nærmest som kloning av mannen hennes Eirik og i henhold til blikk og tale er det mye som tyder på at Eirik har indoktrinert sønnen til å mislike moren. I den andre familien forteller moren at hun nærmest skal mislike Sigve, altså faren. Den roter seg også bort i løpet av de ti siste 10-15 minuttene, hvor ting endrer seg fort og det hele ender litt uoppløst og tamt.

 

Svakhetene til tross, her er det mye bra å hente. De fire voksne skuespillerne spiller alle glimrende med nevnte Agnes Kittelsen som den fremste, i rollen som sykt lykkelig men også svært sårbar kvinne. Hun bærer filmen med sin forvirrede, distré og naive personlighet. På den ene siden fører dette til en del pinlig-morsomme øyeblikk, men høster også sympati for måten hun blir behandlet. Sykt lykkelig er en romantisk komedie avhengig av hvor langt man ønsker å dra begrepet, men den utforsker uansett voksne forhold på alvor med gode observasjoner og skuespill at den ikke fortjener å bli plassert i en sjangerbås.

 

[Kakebakelate]

Thor (3d)

 

Kan si det med en gang. jeg fatter ikke hvorfor jeg måtte se den i 3d. Eneste som jeg oppnådde var slitne øyne og mindre klare bilder. Noe som for min del trekker ned opplevelsen litt, men nok om det og over til det selve filmen.

 

Jeg har ikke noe som helst forhold til tegneseriehelten Thor, men jeg syntes at filmen rett og slett virket for kort. Man rekker aldri å bygge opp noe forhold karakterene før filmen er over. Og det hadde ikke overrasket meg om filmen kommer til å vise seg fra en bedre side når directors cut kommer ut.

 

5/10

[.........]

The Elephant Man (1980)

"People are frightened by what they don't understand."

 

The Elephant Man er en skremmende og uhyggelig karakter som får de fleste til å hoppe av skrekk. Men kommer du nær skapningen finner en straks ut at mannen har en vennlig og snill kjerne. Det liker jeg, og sammen med Anthony Hopkins blir det ekstremt underholdene.

 

Den ikoniske Elefantmannen blir portrettert av John Hurt som sammen med Anthony Hopkins blir regissert av David Lynch. Dette var Lynchs første film med et større budsjett og regnes som hans gjennombrudd som filmskaper. Filmen tjente inn 8 Oscar-nominasjoner og er i dag på IMDBs Topp 250 liste som nr.101. Det er en populær og prisbelønt film som er basert på bøkene skrevet av Sir Frederick Treves og Ashley Montagu. Men karakteren er først og fremst basert på den sanne historien om den deformerte mannen, Joseph Merrick, som levde fra 1862 til 1890 med en sjelden sykdom.

 

Vi er nå i London 1884 hvor Doktor Frederick Treves (Hopkins) oppdager et sirkus med en svært ekkel og uvanlig opptreden av den såkalte Elefantmannen (Hurt). Kroppen hans er forkrøplet og livet hans blir brukt for penger. Mannen inni det stygge beistet heter John Merrick og er 23 år. Etter en overtalelse til eieren av Merrick tar doktoren han med til sykehuset og blir besatt av sin nye pasient. Merrick blir undersøkt og Treves hjelper han særlig med talen hans og den sosiale oppførelsen. Gjennom et møte med den kjente skuespilleren Madge Kendal (Anne Bancroft) blir Merrick en ettertraktet attraksjon å ha selskap med. Kanskje litt FOR ettertraktet.

 

Det er mange ting å trekke fram og det gir meg mange meninger. For det første er filmen i svart/hvitt. Det gjør at filmen blir mer autentisk og jeg føler at tilværelsen min befinner seg i Victoriatiden på 1800-tallet. Det er lett å kjenne igjen den tydelige Lynch-følelsen også her. Med det mener jeg de litt ubehagelige og merkelige sekvensene dekt av den spørrende og underlige atmosfæren. Det var først etter at jeg hadde sett filmen jeg fikk vite at historien faktisk er sann. Det syns jeg er veldig interessant og gir meg mer mystikk og bisarrhet over filmen som igjen får meg til å like fortellingen enda mer. Karakterene imponerer også med John Hurt i hovedrollen. Personlig er Hurt litt ukjent for meg, men her utfører han hvertfall en eksepsjonell prestasjon. Anthony Hopkins har jeg lenge vært fan av og han kommer alltid til å være en av favorittene. Her utgjør han en behagelig støttespiller som fyller karakteren med førsteklasses kvalitet. Om selve historien er korrekt lik sannheten kan diskuteres. Filmen hadde ikke planer om å formidle en helt prikk lik fortelling som hans sanne liv. Jeg ser på dette som et verdig og respekterende valg å ta med tanke på kontrasten mellom bøkene. At man må passe å jevne ut og være forsiktig med det som står i bøkene og det som faktisk tok plass.

 

Autentisk - check, plott - check, karakterer - check. Alt stemmer med The Elephant Man hvor ingrediensene er riktig lagd. Den er et historisk drama som gir meg frysninger, smil og tårer, samt etterlater en god mersmak på tunga.

 

"I am not an elephant! I am not an animal! I am a human being! I am a man!"

09/10

http://www.youtube.com/watch?v=ye4YTZOq2fk

[omp9]

Somewhere fantastisk film. Neppe for alle, skjer ikke så mye her, ingen handling, kun observering, liker du Sofia Coppola og Gus van Saint er dette en vinner. Fjorårest beste 9/10.

[KjemikerJon]

For det første er filmen i svart/hvitt. Det gjør at filmen blir mer autentisk og jeg føler at tilværelsen min befinner seg i Victoriatiden på 1800-tallet.

 

Ja, det er rart å tenke på at verden ikke hadde farger før i tiden.

[Snurreleif]

Jeg husker at jeg faktisk spurte stefaren min om det da jeg var 8 år gammel..

"Var det ikke farger før i tia?"

Svaret lød: "selvfølgelig ikke, man hadde ikke råd til slikt da".

[thesinner]

Somewhere fantastisk film. Neppe for alle, skjer ikke så mye her, ingen handling, kun observering, liker du Sofia Coppola og Gus van Saint er dette en vinner. Fjorårest beste 9/10.

Uenig i at Somewhere er fjorårets beste film, men det fikk meg til å innse at 2010 ikke var et veldig bra år for film.

 

De beste fra 2010 ifølge meg:

 

Aftershock

Our Day Will come

Inception

Enter The Void

 

Noen som har noen tips om ukjente perler fra 2010 som jeg kanskje ikke har fått med meg?

[Bytex]

Ett spørsmål til .....

 

Hvorfor syns du svart/hvitt er mere autentisk for 1800-tallet?

De hadde jo like mye farger på klær og andre ting som vi har, faktisk enda mere gusjete farger.

[Jakoozie]

Thor (3d)

 

Kan si det med en gang. jeg fatter ikke hvorfor jeg måtte se den i 3d. Eneste som jeg oppnådde var slitne øyne og mindre klare bilder. Noe som for min del trekker ned opplevelsen litt, men nok om det og over til det selve filmen.

 

Jeg har ikke noe som helst forhold til tegneseriehelten Thor, men jeg syntes at filmen rett og slett virket for kort. Man rekker aldri å bygge opp noe forhold karakterene før filmen er over. Og det hadde ikke overrasket meg om filmen kommer til å vise seg fra en bedre side når directors cut kommer ut.

 

5/10

 

Helt enig, 3D-en var latterlig. Trailerne før filmen hadde ordentlig 3D, men selve filmen brukte ikke teknologien i det hele tatt. Jeg kunne faen meg ta av meg brillene og så likevel ingen forskjell, utenom at teksten var dobbel ...!

 

Hvorfor skjer slikt? Er det bare påslengt 3D-effekt i etterkant?

[.........]

For det første er filmen i svart/hvitt. Det gjør at filmen blir mer autentisk og jeg føler at tilværelsen min befinner seg i Victoriatiden på 1800-tallet.

 

Ja, det er rart å tenke på at verden ikke hadde farger før i tiden.

 

Ett spørsmål til .....

 

Hvorfor syns du svart/hvitt er mere autentisk for 1800-tallet?

De hadde jo like mye farger på klær og andre ting som vi har, faktisk enda mere gusjete farger.

 

Jeg mente det jo ikke sånn. Men den svart/hvite stemningen gir et mer kunstnerisk preg over filmen, samt en følelse av at man ser på en gammel film.

[AnjoEntertainment]

Men den svart/hvite stemningen gir et mer kunstnerisk preg over filmen

Hvordan blir det mer kunstnerisk? Det er jo ikke nyskapende, fargefullt, vakkert eller noe som helst slik. Jeg får mer følelsen av at jeg ser en film hvor de ikke helt har greie på farger.

[tjalla]

At si at skaperne bak Elefantmannen ikke har peil på farger er like hårreisende som å si at det blir mer autentisk og mer kunstnerisk uten farger.

[saladin waits for alice]

Trolljegeren

 

Er en film jeg koste meg med, den er humoristisk og spennende , som nevnt tidligere av andre, er effektene bra nok. Otto Jespersen gjør en god jobb.

Å høre alle disse navnene på trollene ga gode minner fra barndommen min ^^

 

Anbefales!

 

Tucker and Dale vs Evil

Dette er en morsom skrekk/komedie.

En gjeng med ungdommer skal på skogstur, på veien møter de to "hillbillies", førsteinntrykket er mildt sagt dårlig, noe som er nemlig hva filmen handler om. Dårlig kommunikasjon og inntrykket man før av hendelser/personer kan føre til svært morsomme/horrible situasjoner.

Anbefales å se med venner!

Endret 5. mai 2011 av amir90

[Spider]

At si at skaperne bak Elefantmannen ikke har peil på farger er like hårreisende som å si at det blir mer autentisk og mer kunstnerisk uten farger.

Dette. Men jeg må også si at Elephant Man smaker noe kjipt til å være en Lynch-rett. Sympati er ikke min greie.

Endret 5. mai 2011 av elevathor

[.........]

Det blir jo mer kunstnerisk uten farger. Hvis filmen hadde hatt farger ville ikke Elefantmannen vært det samme. Ikke like ekkelt og dystert. Det er bra den er i svart/hvitt. Noen som er uenig?

Endret 5. mai 2011 av .........

[thadon]

Eg gjekk rett i sympati-"fella", eg fell ei tåre. Må ta eit gjensyn, men er sterkt redd for at han ikkje held seg like god.

Endret 5. mai 2011 av thadon

[CaptainOfCrush]

Mean Girls 2 – 1/10

Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 1 – 6/10

Death Race 2 – 1/10

Nysjerrig på hvorfor du ga HP7:Part 1 6/10? Syntes personelig at det var en knall god film som var veldig spennende samt veldig pen og se på.

 

Jeg rangerer uten unntak filmer etter underholdningsverdien, og jeg ble ikke underholdt mer enn ca. seks på en skala fra én til ti. Jeg har ikke noe bedre svar enn det.

[Dorian Gray]

Skulle gjerne sett en som ikke er blodfan av Harry Potter og/eller en som ikke har lest bøkene forsvare film nummer 6. Jeg liker Harry Potter, jeg har lest de første 4-5 bøkene, men film nummer 6 hadde en time med underholdning og en time med ingenting. Det holder ikke. Den siste timen var megakjip.