Unnvikende personlighetforstyrrelse

[onlythelonely]

Er det bare å gi opp når man har denne diagnosen hengende over seg ?     Sliter kraftig i sosiale sammenhenger.    En automatisk reaksjon fra kroppen som gjør at jeg rømmer eller vil avslutte samtale så fort som mulig. Innerst inne vil jeg mer enn noe annet prate med folk og gjerne damer. Godt voksen i 40-årene.  Så  det hele er bare trist og tragisk.      Lyst til å bli kjent med ei dame men tankene om min baggasje og lite livserfaring gjør at det nok oppfattes som miksende signaler om interesse fra meg. Har ikke voldsomt med opplevelser der ei dame har vært interessert i meg og jeg har vist interesse tilbake men hver bidige gang kommer usikkerheten og tilbaketrekningen.  

  Mobbing fra slutten av vgs har satt sine spor.   Jeg jobber og prøver å kle meg pent , trener litt så jeg forsøker jo å fremstå som en oppegående person.  Vil noen damer ha en person som har slike utfordringer ?