Kommentar: Kunsten å skrive

[Spillredaksjonen]

Kommentar: Kunsten å skrive

Fem lærdommer og en advarsel fra et innmari bra skrevet spill.

Les hele saken på Gamer.no»

[Svindel Finn]

Bra skrevet!

[LInnommable]

Jeg mener det ikke nødvendigvis negativt, men jeg synes ofte at du underkommuniserer hvordan og hvorfor noe er bra. Man kan gjerne si at Disco Elysium er det beste spillet som er skrevet, men på dette tidspunkt serverer du bare en klisjé om noe som er allment akseptert. Man må gjerne gå i bresjen for en sunn kunstnerisk prosess, og å skrive om å skrive kan være særdeles nyttig, men hvis du bare føler at noe er sånn går poengene ofte tapt i oversettelsen.

Angående Disco Elysium var det underholdende nok, men det led virkelig av verbal diaré, og var ikke spesielt økonomisk utformet. Det blir litt slitsomt for meg når det emosjonelle forsvinner i evige utbroderinger om samfunnsspørsmål, og alt er en senkapitalistisk vits. Det fungerer jo i sin kontekst, så jeg skal være forsiktig med å si at det ikke er bra, men det var ikke min type fortelling i det hele tatt.

Har du lest Dune-serien? Blir ofte litt nysgjerrig på det siden den tydeligvis handler om alt annet enn det jeg får den til å handle om. En ting er iallfall sikkert: Den handler ikke om Paul Artreides. Det virker som et spor fra Joseph Campbells innflytelsesrike The Hero's Journey å lese verk med mythos-aspekter som heltefortellinger, og Dune (1) har mange av elementene sine derfra, men hvis du forventer sagaen om Paul Artreides er du definitivt på feil sted. 

[Zeph]

Eg runda nyleg Beyond: Two Souls, og makan til elendig skriving har eg sjeldan vore borti. Handlingen, dialogen, det var så mykje dårleg at eg vart heilt oppgitt. I etterkant las eg litt om David Cage og hans "greie", som kanskje forklarte deler av det, men likevel. Spelet verka på mange måter gjennomført. Dei hadde til og med hyrt inn skodespelarar som Ellen/iot Page og Willem Dafoe, men det er lite hjelp når det er så dårleg.

God skriving er kunst og veldig merkbart i spel, så det er ei glede når eg kjem over spel der dei har lagt sjela ned i det. Pentiment er eit anna spel eg prøvde meg på, der det meste strengt tatt er dialog, og dei hadde absolutt prioritert skrivinga.

[Espressivo]

Kvaliteten på screenplayet må til en viss grad vurderes relativt til sjanger og stil. Krangelen om hva som er "dårlig" og "bra" gidder jeg ikke lenger

[Gamebino]

Spilte et stykke ut i Disco Elysium på PS5. Det at det var såpass mye lesing er vanligvis ikke negativt, men virket ikke optimalisert for platformen og jeg ble fort sliten i øynene. Mulig det må testes igjen på PC.

[pushthepramalot]

Gamebino skrev:

Spilte et stykke ut i Disco Elysium på PS5. Det at det var såpass mye lesing er vanligvis ikke negativt, men virket ikke optimalisert for platformen og jeg ble fort sliten i øynene. Mulig det må testes igjen på PC.

Spill directors cut hvor det meste er stemmebelagt, hvis ikke jeg husker feil.

[Erlink]

LInnommable skrev:

Jeg mener det ikke nødvendigvis negativt, men jeg synes ofte at du underkommuniserer hvordan og hvorfor noe er bra. Man kan gjerne si at Disco Elysium er det beste spillet som er skrevet, men på dette tidspunkt serverer du bare en klisjé om noe som er allment akseptert. Man må gjerne gå i bresjen for en sunn kunstnerisk prosess, og å skrive om å skrive kan være særdeles nyttig, men hvis du bare føler at noe er sånn går poengene ofte tapt i oversettelsen.

Angående Disco Elysium var det underholdende nok, men det led virkelig av verbal diaré, og var ikke spesielt økonomisk utformet. Det blir litt slitsomt for meg når det emosjonelle forsvinner i evige utbroderinger om samfunnsspørsmål, og alt er en senkapitalistisk vits. Det fungerer jo i sin kontekst, så jeg skal være forsiktig med å si at det ikke er bra, men det var ikke min type fortelling i det hele tatt.

Har du lest Dune-serien? Blir ofte litt nysgjerrig på det siden den tydeligvis handler om alt annet enn det jeg får den til å handle om. En ting er iallfall sikkert: Den handler ikke om Paul Artreides. Det virker som et spor fra Joseph Campbells innflytelsesrike The Hero's Journey å lese verk med mythos-aspekter som heltefortellinger, og Dune (1) har mange av elementene sine derfra, men hvis du forventer sagaen om Paul Artreides er du definitivt på feil sted. 

Det er større spørsmål i sving i Dune, men om ikke de to første bøkene handler om Paul, så lurer jeg litt på hva de handler om (begge ting kan være sant samtidig). Greia med særlig den første boka er at den omtaler en fyr som mister alt, men som jevnt og trutt "levler opp" til han til slutt blir nærmest omnipotent. (selv om han ikke klarer å unnslippe egen skjebne). Dette er en greie mange av oss er kondisjonert til å heie på. Det er en maktfantasi, og Pauls ønske om hevn er også berettiget. Historien er ment som en advarsel for hvordan gode intensjoner (revolusjon, frigjøring etc) kan ende opp som et terrorvelde og at man mister seg selv (eller lederen man ser opp til) på veien. Men alle Paul bekjemper er jo ti ganger kjipere enn ham, og det er derfor mange lesere leste det som en ren heltehistorie. Bok 1 ender jo også på en slags opptur med masse løfter om hva som kan bli, mens bok 2 er langt mer deprimerende lesning.

[LInnommable]

Helt enig i at det finnes mange mulige innfallsvinkler. Det jeg imidlertid blir litt lei av er at man skal lese ting så reduktivt. Dune befinner seg et merkelig sted mellom pulp og seriøs fiksjon, litt som Disco Elysium, så det er kanskje fristende å lese den karakterspesifikt. Men at den eksterne konflikten er relativt tam betyr ikke at det samme er sant for den interne. Paul er ganske plaget allerede i første bok.  Evnen hans er mildt sagt blandede drops, og med hovedvekt på kamfer. Du kan ikke ha lest mange greske tragedier hvis du går glipp av Øidipus-parallellen, liksom.  

Jeg tror egentlig vi er enige, altså, og Le Berre er inne på mye, men her (og andre steder i artikkelen) blir hun for generell for meg. Jeg tror det er mulig og riktig å gå langt dypere i analysen av et verk enn å skrive at "dette har de jobbet mye med" eller "denne metoden er annerledes/bedre". Det var egentlig det jeg mente å si med det siste avsnittet, som var litt tilfeldig, men så ville jeg heller ikke ende opp med å mansplaine Dune... så det ble en teit mellomting.

Om jeg kan gjøre poenget tydeligere, så er argumentet om at Dune er lett å misforstå mer en konsekvens av isekai-aspektene og slett lesning enn det er Herberts skyld fordi han ikke gjorde ting tydelig nok. Det blir litt merkelig å snu kritikken på hodet når forfatterskapet hans gjør det såpass tydelig at Dune er et heldig avvik når det kommer til tilgjengelighet og popularitet.