Vanskelig debatt sett fra mitt perspektiv. Har stor tro på boikott, men ikke like stor tro på ideologisk krigføring. Ja, TERFer er dogmatiske og lite empatiske ovenfor individene de påvirker, men å hevde at det gjør dem til dårlige eller forkastelige mennesker er ekstremt. Hvis man ser seg selv i speilet og ikke ser noe man burde forandre ved seg selv, har man et problem, og uavhengig av om kjønnsspekter er en beskrivelse som gagner noen (jeg heller mot at den gjør det), blir det for dumt å generalisere på denne måten. Ideen om at kjønn er formet fra unnfangelse virker på meg dogmatisk, men jeg blir hele tiden overrasket over når transseksuelle påstår at "Ingen mener noe annet". Det har nemlig ingen logiske argumenterer eller vil innrømme hva de faktisk mener. De appellerer stort sett utelukkende gjennom etos og patos, som for meg er helt greit.
Selv om TERF-logikken er uhorvelig streng prøver de tross alt å gjøre et logisk argument. At det ikke finnes et logisk svar fra den andre siden er ikke deres skyld. Imidlertid kan de klandres for tingene ovenfor. Jeg tror en faktor som spiller mer inn enn mange er villig til å innrømme er en stille frykt for dekadanse, og en følelse av at individet setter seg selv høyere enn fellesskapet. Man kan ikke uten videre nedsable et identitetsspørsmål, og da velger man heller å angripe der det gjør mest vondt.
Tror det eneste som kan avgjøre denne "krigen" er hva framtiden bringer. Hvis man har en positiv innstilling til mennesket som noe som er i stand til å forbedre seg selv, og konsekvent utvikler seg positivt, gir svaret seg selv, mens et mer konservativt tankesett vil automatisk lene mot det motsatte.
Glad for at det skrives sånne artikler her likevel. Vinklingen denne gangen traff ikke meg helt, men det finnes rom til å gjøre kule saker i lignende stil, og de er mye morsommere å lese enn sniktitter og anmeldelser. Kan selvfølgelig bli for mange av dem, men dette balanserer dere ganske godt!
I forhold til Death of the Author er den så vidt jeg husker mest en filosofisk lek (ikke ulikt det Borges holdt på med) som handler om den ideologiske kampen om sannheten. Du ser det ganske tydelig i andre essays og tekster han skrev at han ikke direkte sier at forfatteren er død, men at man er i ferd med eller har drept forfatteren. Det er fortsatt forfatteren som skriver bøkene, men han må slåss for å beholde definisjonsmakten -- en kamp Barthes tror ikke lar seg vinne. I korte trekk kan man sikkert også si at Eichmann i Jerusalem handler om ondskapens banalitet, men hvis man har lest boken sitter man kanskje igjen med et annet inntrykk (merk at jeg ikke sier at du ikke har lest Barthes, eller gjorde en dårlig lesning).
Det høres sikkert kynisk ut, men jeg synes ikke J.K. Rowling er verdt en boikott en gang. Hun er i beste fall en middelmådig dogmatiker som traff en nerve i tiden (husker Harold Bloom nedsablet henne for det samme, men han tok feil i at hun kom til å bli glemt snart), og å påstå at hennes popularitet og personlige betydning for folk gjør det verdt å jakte på henne er bare smålig. Harry Potter-serien er forferdelig dårlige bøker som retter seg mot barn og ungdom, og du trenger ikke å gå etter ideologien hennes for å forstå det. De er tomme skall med dårlig gjengitte ideer på sitt beste, og loff på sitt verste. Hvis du som voksen finner noe som helst å ta med deg fra dem bortsett fra nostalgi er du sannsynligvis ikke veldig glad i kulturinntrykk i utgangspunktet.