Jump to content

LInnommable

Medlemmer
  • Content Count

    58
  • Joined

  • Last visited

Community Reputation

20 :)

Recent Profile Visitors

The recent visitors block is disabled and is not being shown to other users.

  1. Min opplevelse av artikkelen er at skribenten blander kortene litt, og jeg tror diskusjonen skades av det. Jeg tror ikke Petter Lønningen forsøker å si at man skal måle spill etter kunstige kriterier som CO2-utslipp, men at dette er en av tingene man kan være bevisst når man dekker spill. Personlig liker jeg at man viser en bred og spesialisert form for kunnskap i tekstene sine. Man bør ikke stole på at anmelderen fordi hen skriver for Gamer.no, men fordi anmelderen er sin rolle bevisst, setter krav til egen tekst, og formidler hva hen tenker. For meg er et personlig perspektiv uhyre viktig. Spesialiserte teknologi-tekster har definitivt en plass, men en anmeldelse/kritikk burde ikke samle informasjonen man ser, men skape mening av denne informasjonen. For å gi et eksempel: Når jeg tenker på et verk ser jeg først på hva jeg tror at skaperen ønsker å oppnå, så spør jeg meg selv om dette faktisk blir oppnådd, før jeg konkluderer med viktigheten av forsøket. En av de fremste kvalitetene jeg ser etter i en tekst er det jeg vil definere som "takt": er perspektivet inkluderende samtidig som det utfordrer leseren? På Gamer er dette et nesten umulig spørsmål siden spill-miljøet er såpass polarisert. Jeg ser ingen grunn til at det ikke skal være rom for både kultur-kritiske og teknologiske tekster, men tekstene bør merkes tydelig som hva de er. Jeg er overbevist om at å gi spillet en kritisk poengsum er den største og mest selvødeleggende feilen kritikk av begge former har gjort. I dag er det plent umulig å rømme fra aggregat-sider: De fleste finans-orienterte personene i spill-miljøet har forstått at dette er en av de beste måtene å hjernevaske publikummet sitt til å tro at kritikk er gjennomsnittet av hva folk synes. Det burde være åpenbart at man som kritiker er en del av et meritokrati der det å utfordre hverandres perspektiver og presse hverandre til å bli bedre er mye bedre enn å tvinge skribenter til å underkaste seg en flokk-kultur. Når man ser historie-forskere skrive om historiske spill, arkitekter skrive om verdensbygging eller forfattere skrive om historiefortelling får man automatisk en tyngde som uteblir helt fra den gjennomsnittlige anmelders perspektiv. Alle mennesker har en historie, og jeg synes at det mest naturlige er å bruke den historien for hva den er verdt; om det er teknisk kunnskap, kulturell kunnskap, eller tilfeldig tilegnet kunnskap. Her kommer man inn på det klassiske eksempelet: Man trenger ikke å være en høne for å kjenne hvordan et egg smaker. God kritikk kommer an på mange faktorer, men er forholdsvis isolert fra det å kunne kode eller det å kunne male eller det å kunne skrive fiksjon. Man trenger ikke å skjønne hver minste bevegelse, men man trenger i desto større grad evnen til å bruke relevant kunnskap for å gjøre en dom. Og ja: Selvfølgelig gjør dette kritikk uhyre vanskelig (noen ganger kan resultatet bli uforståelig). Det er ikke noe problem om man tar feil, om man misforstår eller om man mislykkes fullstendig så lenge teksten har en egenverdi. For min del er det viktigere å nå 10% av lesere enn å få 90% til å ignorere meg eller skjelle meg ut. Og hvis du er uenig er det helt greit. Men når kommentarfelt degenererer til dette nivået av aggressive epistler fordi folk mener noe annet enn du gjør, er det et stort problem, både for generell tillit til hverandre og for godt sosialt samkvem. Hvis man "lytter" til teksten er den ikke akkurat super-kontroversiell, eller et bastant angrep på klassisk spill-journalistikk. Artikkelforfatter ønsker å gå i dialog med og informere leseren, ikke ta fra dere retten til å ha deres egne meninger. Hvis noe provoserer deg så mye at du ønsker å latterliggjøre eller skjelle ut personen som skriver det, skaper det jo bare problemer uansett. Til slutt: Jeg tenkte at det var greit å skrive det jeg gjorde fordi det er gått såpass lang tid og fordi det var litt godt for meg å få det ut. Man tar jo med seg ting her i livet, og det er ikke alltid man finner et godt påskudd for å rydde litt i egne følelser.
  2. Hvor skal man i det hele tatt begynne? Litt bakgrunn: Jeg skrev for Gamer for 10-15 år siden, og hvis du tror at ting har blitt verre siden den gang trenger du virkelig en liten oppvekker. Det var veldig mye verre. Internett-kulturen på den tiden var ensporet, og lynende aggressiv. Det fantes nesten ikke voksne mennesker på steder som dette, og det aller meste handlet om å opprettholde status quo. Anmelderne hadde låst seg inn i et tårn (jeg vet ikke om de har kommet ut av det) av intellektuell overlegenhet; de foraktet leserne sine dypt og inderlig fordi de fikk betalt for det de gjorde og spesielt fordi de forstod at spillanmeldelser ikke var objektive. Det var seriøst den store greia rundt 2010, og jeg håper at det har forandret seg. Jeg var ganske syk på den tiden, men også overbevist om at jeg hadde noe å tilføre den jevne diskursen om spill, og selvfølgelig var det en oppskrift på katastrofe. De fleste artiklene jeg skrev var ganske tamme med mer fokus på lek og språk, og jeg går ut ifra at det var den linja jeg burde holdt meg på (selv om mange var sinte på grunn av det også), men når jeg en sjelden gang kvesset penna og skrev om ting som interesserte meg utløste det et helvete av dimensjoner. Jeg vet ikke hvordan dere opplever det i dag, men jeg tror ikke at ting som trussel-eposter, deling av personlig informasjon og bevisste google-søk på navn og bruker for å hente informasjon som er uvesentlig for sak er en del av hva dere opplever som skribenter i dag. Jeg var som sagt ikke helt frisk på den tiden, og sykdommen er for såvidt kronisk (Bipolar 1), så å måtte stå i de stormene jeg satte i gang bidro til å gjøre meg suicidal og paranoid. Tor-Steinar støttet meg ganske godt gjennom denne tiden, men etter at jeg skrev en anmeldelse som tydeligvis ikke burde ha vært publisert (den ble siden trukket), ble jeg så forbanna at jeg startet Spillborring: et alternativt nettsted for spillkritikk som aldri ble noen stor suksess, men som gjorde mange i spill-Norge fly forbanna fordi jeg våget å kritisere dem for det de på den tiden skrev om, som også var mye dårligere enn det man finner i dag. Dette holdt jeg på med i et par år mens jeg fortsatt ikke var frisk, og til slutt gav jeg det opp fordi jeg ikke følte at det var veldig stor vits i å skrive for en relativt liten målgruppe som uansett stort sett var rasende på meg. Jeg får for eksempel fortsatt ikke legge ut innlegg på Pressfire over ti år etterpå etter at jeg visstnok spammet diskusjonene deres med linker til ting jeg hadde skrevet. Faktum var at dette ikke skjedde en eneste gang (broren min linket til et par ting han skrev), men det er tydeligvis fortsatt såpass sårt for noen av de involverte at jeg eksisterer at jeg har blitt bannlyst fra å kommentere der (sist jeg forsøkte ble det vurdert som spam selv etter at jeg sendte klage). Uansett: Jeg gjorde mange ting feil, både fordi jeg var syk og fordi jeg hadde ting å kompensere for, men jeg håper at jeg gjorde noe riktig også. Jeg tror ikke jeg har satt andre spor enn at noen var provosert på meg for en haug med år siden, men vil uansett takke dem som sendte meg positive meldinger den gang for at de gav meg noen lyse øyeblikk i all dritten. Jeg gjorde det fordi jeg brydde meg også, og fikk aldri en krone for det jeg skrev (dette var mitt valg); jeg håpet å kunne ruske litt opp i alt tullet knyttet til anmeldelser, og få inn litt nye perspektiver; noe av det var ganske feilslått som tilnærming (jeg var veldig opptatt av at jenter skulle skrive om spill, for eksempel, men desto mer negativ til de som gjorde det fordi de ikke gjorde noe annerledes enn gutta), ønsket å utfordre Øystein Furevik på de "emosjonelle" tekstene hans siden det etter mitt syn skader perspektivet hans, og om jeg kalte han Norges verste spillanmelder et par ganger var det ikke fordi han skrev dårlig, men fordi han var verdt å kritisere. Jevnt over har ting blitt mye bedre siden den gang. Det hender jeg kommenterer artikler når jeg har en dårlig dag, men forsøker i størst mulig grad å holde meg unna alt som har med spilljournalistikk å gjøre. Er enig i mange av betraktningene til artikkelforfatter (man burde legge til estetikk og filosofi som temaer det definitivt er verdt å utforske i spilljournalistikk), og synes det er veldig synd at det er så få som brenner for analytiske perspektiver på spill (jeg ser noen unntak her fra tid til annen, og setter pris på det). Forøvrig er jeg stort sett konseptuelt enig med radiohodet (selv om hen kan være litt sleivete) når hen påpeker hvor skeiv dekningen av spill stort sett er (synes de fleste eksemplene på gode spill er ganske middelmådige), og setter stor pris på at noen gidder å slåss litt mot ensrettingen man ser og har sett. Håper at Gamer og andre vil gjøre en god jobb framover, og kanskje bidra litt til å løfte diskursen om tv-spill litt! At denne teksten dukker opp nå er et godt tegn. Med vennlig hilsen Tonny Albrigtsen
  3. Usedvanlig verdifull sak. Er veldig enig i at det er opp til foreldrene å regulere underholdning i ganske stor grad, og ha en åpen dialog om hva som er skummelt og hva som er farlig (være det holdninger eller oppførsel). Det som virkelig løfter teksten er imidlertid at den har et perspektiv som føles genuint; nysgjerrighet uten fordømmelse og forståelse for ulikheter knyttet til individer. Det er selvfølgelig farlig å snakke om "da jeg var ung", men det er også vanskelig å å la være. Jeg tror ikke nivået av abstraksjon/realisme er veldig forskjellig fra det det var for 20 år siden, men mange spill kan være rent sadistiske mens andre igjen uten tvil estetiserer vold på en givende måte, eller kontekstualiserer den innenfor rammer som gjør den mindre skremmende. Selvfølgelig ville jeg ikke anbefalt barn å spille noe som er ment for voksne, men i denne bransjen er "ment for voksne" en ganske flytende størrelse. Hva er egentlig verst av ekstrem grad av utnyttelse i form av F2P og en relativt humoristisk framstilling av blod? Som barn var tv-spill spennende fordi det føltes forbudt i mitt tilfelle; og det var ingen tvil om at ulike spill tjente ulike funksjoner. Jeg spilte Silent Hill og Resident Evil fordi det skulle være skummelt, og Duke Nukem fordi det på en måte var edgy, selv om det ble ganske teit etter hvert. Det mest spesielle eksempelet er den gangen en venn kjøpte Legend of the Dragoon på ferie (det var selvfølgelig ikke engelsk tekst), og vi endte opp med å eliminere oss gjennom spillet. Jeg husker jeg ble skikkelig kvalm av en FMV-scene i et tidlig C&C-spill også, så tiden har definitivt påvirket hva som er ekkelt og bare camp. I mange tilfeller betydde fantasi vel så mye som å forstå tekst; og å spille et spill av Sid Meier var en historietime i seg selv. Heroes of Might and Magic og Baldur's Gate skapte en fascinasjon for fantasy som varte relativt lenge... Jeg spilte veldig mye forskjellig. Poenget er vel at det meste var ganske uskyldig, og at det som ikke var det i stor grad ble oppsøkt fordi jeg ønsket å oppleve det. Ingen tvang meg til å spille det verste av det verste, og jeg lærte meg etter hvert å styre unna dårlig eller spekulativ underholdning. Jeg tror det er mange andre ting som har mer å si for barns psyke enn vold på en skjerm, så lenge det er tydelig hva som er greit og ikke greit på lekeplassen (virtuell eller ei). Takk for en artikkel med et spennende perspektiv! Det eneste negative jeg kan si er at overskrift og ingress dekker hva dette handler om ganske dårlig.
×
×
  • Create New...