Hva menes med at man ikke skal "åpne seg" for noen fordi de vil bruke det mot deg senere?

[rozon]

4 minutes ago, Camlon said:

Så hva gjør du når du åpner deg for partneren din og hun svarer tilbake, "Dette har jeg ikke tid til, du får bare skjerpe deg og snakke med sjefen". Du må fortsatt leve med henne, så skal du si det igjen og skape en konflikt eller skal du undertrykke dine følelser. 

Først og fremst: Man må ingenting.
Alt vi gjør er et valg, enten vi er bevisste på det eller ikke.

Svaret du får fra en partner er hennes perspektiv. Hvis du faktisk oppfører deg som en som klager over nysnø, kan det hende hun sier akkurat det du trenger å høre. Hvordan du velger å ta dette - som et råd eller som kritikk - er avgjørende for forholdet. Men igjen: det er et valg.

Det er ingen selvfølge at to mennesker er enige, eller opplever situasjoner likt. Alle har vi våre styrker, svakheter og bias. Vi er påvirkelige, og noen styres mer eller mindre av følelser enn andre. Vi er mennesker, ikke perfekte systemer.

Man kan ikke la dette begrense interaksjonen. Hvis frykten for å bli såret hindrer deg i å være åpen, så kan man være ganske sikker på at forholdet ikke vil vare. Åpenheten må være gjensidig og på omtrent samme nivå, ellers har man ikke et reelt forhold, bare en illusjon av et.

Og til slutt: Det er ikke gitt at alle mennesker passer sammen. Fasiten på det får man ikke med første inntrykk, men gjennom handlinger, reaksjoner og konsistens over tid.

[Camlon]

16 minutes ago, rozon said:

Først og fremst: Man må ingenting.
Alt vi gjør er et valg, enten vi er bevisste på det eller ikke.

Svaret du får fra en partner er hennes perspektiv. Hvis du faktisk oppfører deg som en som klager over nysnø, kan det hende hun sier akkurat det du trenger å høre. Hvordan du velger å ta dette - som et råd eller som kritikk - er avgjørende for forholdet. Men igjen: det er et valg.

Det er ingen selvfølge at to mennesker er enige, eller opplever situasjoner likt. Alle har vi våre styrker, svakheter og bias. Vi er påvirkelige, og noen styres mer eller mindre av følelser enn andre. Vi er mennesker, ikke perfekte systemer.

Man kan ikke la dette begrense interaksjonen. Hvis frykten for å bli såret hindrer deg i å være åpen, så kan man være ganske sikker på at forholdet ikke vil vare. Åpenheten må være gjensidig og på omtrent samme nivå, ellers har man ikke et reelt forhold, bare en illusjon av et.

Og til slutt: Det er ikke gitt at alle mennesker passer sammen. Fasiten på det får man ikke med første inntrykk, men gjennom handlinger, reaksjoner og konsistens over tid.

Det er mange grunner til at man valgte sin partner, som kompatible meninger, samme livsmål, interesser, intelligens, fysikk, inntekt, barn, etc.

Det er ganske svart hvitt å si at hvis man ikke kan åpne seg, fordi partneren ikke kan være der emosjonelt for deg, så vil forholdet ikke vare. 

Egentlig tror jeg det er motsatt. Mange forhold faller fra hverandre fordi de prøver å dele sine følelser og det ender opp som konflikt. Det betyr naturligvis ikke at man ikke skal dele, men ikke bruk partneren din som hun var en psykolog.

Endret i går, 15:58 av Camlon

[mad.cat]

skaftetryne32 skrev (22 timer siden):

Vel det er vel snakk om følelser som man åpner opp om her, og gråting viser følelser, som ikke er ansett som veldig mandig i enkelte kretser, det er jo fremdeles sant, ikke bare blant dumme kvinner, men også enda dummere menn, vi har f.eks en fyr som andrew teit som presterer å tjene seg rik på en plattform av både misandri og misogyni samtidig, unge gutter å dessverre noen middelaldrende lepjer i seg den dritten som morsmelk. 

Ja det er sant. 

 

rozon skrev (17 timer siden):

Min forståelse er at mennesker ofte trenger å uttrykke følelsene sine – ikke nødvendigvis for at den andre skal handle, men for å bli hørt.

Jeg kommer som en helhet, med både mitt ytre og mitt indre. En partner må kunne akseptere begge deler, slik jeg også må tåle deres styrker og svakheter. Om tilliten mellom oss ryker, har jeg ryggrad nok til å bære mine egne byrder videre. Jeg har ingen hemmeligheter som ikke tåler dagens lys, men det betyr ikke at alt ved meg skal være åpent for alle.

Ut fra dette faller det naturlig for meg å dele alt med den jeg stoler på. Men tillit er skjør. Blir den først brutt, kommer den som regel aldri tilbake. I min verden har man ofte bare én sjanse, og mister man den, er det for godt.

Dette synes jeg var veldig fint skrevet.

Jeg tror også mennesker har ett grunnleggende behov for å bli hørt. Når det er snakk om det brukeren over nevner: å gråte, så er jo det en følelsesmessig respons like normal som å le. Mennesker trenger å uttrykke begge deler og begge deler må kunne føles trygt og dermed sosialt akseptert. 

[ronron25]

Hvorfor er det slik at noen kan leve sammen livet ut og det fungerer bra? Jeg tror ikke det er tilfeldig.

Hvorfor er det slik at noen finner ut at de ikke ønsker å leve sammen som par lengre, men likevel respekterer og handler godt mot hverandre? Jeg tror heller ikke det er tilfeldig. 

 

[knopflerbruce]

leticia skrev (På 5.12.2025 den 12.56):

Fullt klar over det. Men "rop om hjelp" tyder  på at folk ikke har det bra med seg selv, som var mitt poeng. 

For min del blir det tåpelig å i det hele tatt kalle det et "selvmordsforsøk" om det er et rop om hjelp. Det kan ikke BÅDE være et forsøk på å ta sitt eget liv OG være et genuint ønske om å få hjelp til å takle et eller annet. Ved å prøve å ta livet ditt, sier du at ingen kan hjelpe deg. Ved å drive selvskading sier du noe om at du kan komme til å ta livet ditt om ting blir verre.

At flere kvinner reddes etter et reelt selvmordsforsøk er vel kanskje bare en konsekvens av gammeldags maskulinitet, hvor det blir mer naturlig å blåse hodet av seg med en hagle enn å gjøre det "rent og pent" med piller eller på andre måter (hvilket forsåvidt er hensynsfullt mot den som til slutt oppdager liket, også).

[knopflerbruce]

Subara skrev (På 5.12.2025 den 9.35):

Bare en tanke, og ikke for å generalisere men tradisjonelt sett: Når menn er oppdratt til å være sterke og tøffe, viser de mindre sårbarhet, og at det i seg selv gir noe beskyttelse/ færre ting å bruke mot ham.

Men at kvinner som liker å snakke om følelser vil da føle avstand.

Og det må være tungt å holde ting inne, man blir veldig sårbar i forhold til seg selv, derav flere selvmord blant menn enn kvinner, litt forenklet sagt.

 

 

Syns mye av disse diskusjonene blir til tåpelige karikaturer og veldig sorthvitt. Den der "ånei, menn kan ikke si noe fordi kvinner slik og sånn blabla" er bare kjønnskonservativt vås som underbygger en fiks idé om at menn og kvinner er så ulike på dette. Det er de ikke, menn har også elefanthukommelse noen ganger - og andre ganger gir man noen "slækk". Det er heller individuelle forskjeller, og litt av poenget med å finne en god partner er jo å nappe tak i noen som er kompatibel - og da kan jo to personer som liker å lire av seg mye piss i en diskusjon og så bli ferdig med saken "i kampens hete" fungere godt sammen. Eventuelt to som aldri vil finne på å misbruke det å ha åpnet seg.

Det er også ganske mye navigeringsrom mellom "holde alt inni seg" til å bruke partneren til noe man åpenbart tar med en psykolog eller psykiater først og fremst. At menn liksom skulle vegre seg for å speile kvinners evne til å åpne seg blir bare sært. Det nivået er jo omtrent riktig satt, er det ikke? Så er det bare denne "ying yang"-tankegangen mellom kjønnene som hindrer menn i å gjøre det samme.

Uansett burde det ikke være noe problem å være sårbar i et forhold, siden forholdet uansett er basert på tillit. At den tilliten i teorien kan misbrukes, er ikke et reelt problem fordi det er verre å ikke stole på partneren sin enn det er å få et par øyeblikk hvor noen er en douchebag i retur akkurat i en bruddprosess.

[Drunkenvalley]

21 minutes ago, knopflerbruce said:

For min del blir det tåpelig å i det hele tatt kalle det et "selvmordsforsøk" om det er et rop om hjelp. Det kan ikke BÅDE være et forsøk på å ta sitt eget liv OG være et genuint ønske om å få hjelp til å takle et eller annet. Ved å prøve å ta livet ditt, sier du at ingen kan hjelpe deg. Ved å drive selvskading sier du noe om at du kan komme til å ta livet ditt om ting blir verre.

At flere kvinner reddes etter et reelt selvmordsforsøk er vel kanskje bare en konsekvens av gammeldags maskulinitet, hvor det blir mer naturlig å blåse hodet av seg med en hagle enn å gjøre det "rent og pent" med piller eller på andre måter (hvilket forsåvidt er hensynsfullt mot den som til slutt oppdager liket, også).

Eg våger påstå at ein person som føler seg fortapt framleis gjerne ynskje hjelp, sjølv om dei veldig reelt er villige til å krysse grensen.

Skjønt det er ikkje eit A4 svar der. Nokon vil, nokon vil ikkje.

Endret 34 minutter siden av Drunkenvalley

[knopflerbruce]

mad.cat skrev (På 4.12.2025 den 18.12):

Jeg (som moderne feministisk kvinne) må innrømme at jeg synes nesten de gjør litt vondt i egoet mitt å erkjenne at jeg mener du har fullstendig rett. Jeg tror det gjør litt vondt i egoet for som kvinne er det liksom noe med at en ønsker å understreke at kvinner og menn er stort sett mer lik enn ulik, det er noe jeg virkelig tror på (fordi motstridende argument har blitt brukt i åresvis for å hevde at det ene kjønnet er bedre egnet til ditt/datt grunnet sine forskjeller, samme er også hevdet vedrørende rase btw) men til syvende og sist mener jeg det er noen genetiske forskjeller hos menn og kvinner, mye tror jeg er hormonelt, som gjør eksempelvis at menn har høyere sannsynlighet for å ta en viss type risiko enn kvinner, noe vi som art trenger. Akkurat som at vi trenger at noen er forsiktige nok til å sørge for at vi ikke dreper oss selv over en lav sko også.. 

Jeg velger å tro at menn er laget slik at vi ikke er dumdristige. Å "ta risiko" er en ting, men da gjør man det ut fra en helhetlig vurdering om at kostnaden ved å tape er lav og mulig gevinst er høy. Det er neppe "testosteron" som er grunnen til at unge menn tar i overkant mange tåpelige valg bak rattet, siden dumdristighet er nettopp sånt evolusjonen i stor grad luker bort. Ingen klarer overleve og forplante seg om man er dævv. Mann som kvinne.

Det betyr selvsagt ikke at vi ikke kan måle noe mellom to grupper og finne forskjeller, men de er som regel små og mye mindre enn variasjonen innad i gruppene selv.