Hvor mye veier intensjonen bak en lov?

[lada1]

Jeg har hørt om flere eksempler på at rike folk kan true fattige med høye saksomkostninger i en sivil tvist. Intensjonen bak ordningen med småkravprosess er vel (delvis) å motvirke dette? 

Hvordan kan en argumentere for at denne intensjonen bak i innføre regler om småkrav-prosess, kan trumfe juridiske spissfindigheter?

Endret 9 timer siden av lada1

[krikkert]

Begrensningen i sakskostnader ved en småkravsprosess kommer til uttrykk i tvisteloven § 10-5 annet ledd, som sier at for kostnader til rettshjelp (og fagkyndige meddommere, men dette brukes i praksis aldri i småkravsprosess) kan man ikke få dekket sakskostnader ut over 20 % av tvistesummen, men aldri mindre enn 2 500,- kr og aldri mer enn 50 000,- kr. Det gjelder noen unntak i tredje ledd om den som fører en åpenbart uholdbar sak og den som med vilje eller i vanvare påfører motparten merkostnader. 

Denne begrensningen er et tveegget sverd. La oss si at tvisten er heving av et bruktbilkjøp med en kjøpesum på 200k. Sakskostnadsbegrensningen er da på 40k, eller cirka 15-16 timers arbeid. Du kan komme i mål på dette hvis du jobber effektivt. Men la oss si tvistesummen er 100k. Kostnadsbegrensningen er da på 20k - 7-8 timers arbeid, og bare det å møte opp i forliksrådet (1t) / tingretten (3t) spiser halvparten av dem. Det sier seg selv at en slik løsning favoriserer parter som 1) har god økonomi og kan svelge udekkede omkostninger, 2) er forsikret og derfor ikke prosederer for egen regning, 3) har fradragsrett for mva (tilsvarer 20 % rabatt på timeprisen).

Det er ikke motpartens sakskostnader som er en trussel i småkravsprosessen, men trusselen om å påføre deg egne sakskostnader. Min forrige sakskostnadsoppgave i en småkravsprosess oversteg 20 %-grensen med cirka 30k. En uforsikret klient må dekke dette av egen lomme selv om hen vinner. 

[lada1]

3 hours ago, krikkert said:

Begrensningen i sakskostnader ved en småkravsprosess kommer til uttrykk i tvisteloven § 10-5 annet ledd, som sier at for kostnader til rettshjelp (og fagkyndige meddommere, men dette brukes i praksis aldri i småkravsprosess) kan man ikke få dekket sakskostnader ut over 20 % av tvistesummen, men aldri mindre enn 2 500,- kr og aldri mer enn 50 000,- kr. Det gjelder noen unntak i tredje ledd om den som fører en åpenbart uholdbar sak og den som med vilje eller i vanvare påfører motparten merkostnader. 

Denne begrensningen er et tveegget sverd. La oss si at tvisten er heving av et bruktbilkjøp med en kjøpesum på 200k. Sakskostnadsbegrensningen er da på 40k, eller cirka 15-16 timers arbeid. Du kan komme i mål på dette hvis du jobber effektivt. Men la oss si tvistesummen er 100k. Kostnadsbegrensningen er da på 20k - 7-8 timers arbeid, og bare det å møte opp i forliksrådet (1t) / tingretten (3t) spiser halvparten av dem. Det sier seg selv at en slik løsning favoriserer parter som 1) har god økonomi og kan svelge udekkede omkostninger, 2) er forsikret og derfor ikke prosederer for egen regning, 3) har fradragsrett for mva (tilsvarer 20 % rabatt på timeprisen).

Det er ikke motpartens sakskostnader som er en trussel i småkravsprosessen, men trusselen om å påføre deg egne sakskostnader. Min forrige sakskostnadsoppgave i en småkravsprosess oversteg 20 %-grensen med cirka 30k. En uforsikret klient må dekke dette av egen lomme selv om hen vinner. 

Det er vel ikke alltid at en har krav på småkravprosess selv om tvistesummen kan sies å være godt under 250.000 kroner? Kan en da i så fall argumentere med at *intensjonen*/forarbeidene til formingen av småkravprosess trumfer juridiske teknikaliteter?

[krikkert]

Lovens hovedregel er at hvis tvistesummen er under 250 000,- kr så skal saken behandles ved småkravsprosess (tvisteloven § 10-1 annet ledd bokstav a). Unntak gjelder "ideelle saker", altså der tvisten ikke lar seg verdsette i penger (for eksempel barnefordeling), og saker som har vesentlig betydning for en part ut over den enkelte sak eller som ikke forsvarlig kan behandles uten allmennprosess. 

Man kan ikke argumentere med at man burde få lov til å føre saken etter allmennprosess fordi man ikke vil få dekket sakskostnadene sine etter småkravsprosess. Det er hele poenget med småkravsprosess, at sakskostnadene skal være små. Man kan argumentere med at saken er for komplisert for småkravsprosess (og at den derfor vil bli dyr), men selve kostnadsspørsmålet er hele poenget med loven.