Enslige menn, kvinnelig initiativ

[BadCat]

Det var nok bedre på 50-60 tallet hvor man ble gift ved ca 23 år, første barn kom før eller ved 25 år og ei leilighet kostet tre årslønninger.

Ikke like gøy som på 70-, 80-, og 90-tallet, men tryggere, mer standardisert og forutsigbart. Det var enklere å se hvordan man lå an. Å være 20–30 år under yap-tiden var nok ikke så ille, i alle fall for de som greide seg. (Young Aspiring Person). Det er noe som het "The swinging sixties", men jeg er usikker på om det gjaldt Norge.

I dag blir man gift før 40 hvis man er heldig og barn blir det kanskje ikke. Det er en del barnløse kvinner i slutten av 30-årene med et vagt håp om å stifte familie. Det må være et voldsomt stress å komme sammen sent i tredveårene og ha et voldsomt tidspress. 2+1 eller 2+0 er ikke det beste familieformatet og ikke er det bra for reproduksjonsstatistikken heller. Noen får kanskje aldri ei økonomisk trygghet som gjør det mulig. 

Nei, nå et det tid for pepperoni, sprudlevann, peace and love.

Endret 13 timer siden av BadCat

[ps5]

Tea App forklarer 80% av hva som gikk galt siste 20 år. I sum gapet mellom realisme og tro

 

[Theo343]

8 hours ago, BadCat said:

I dag blir man gift før 40 hvis man er heldig og barn blir det kanskje ikke. Det er en del barnløse kvinner i slutten av 30-årene med et vagt håp om å stifte familie. Det må være et voldsomt stress å komme sammen sent i tredveårene og ha et voldsomt tidspress. 2+1 eller 2+0 er ikke det beste familieformatet og ikke er det bra for reproduksjonsstatistikken heller. Noen får kanskje aldri ei økonomisk trygghet som gjør det mulig. 

Nei, nå et det tid for pepperoni, sprudlevann, peace and love.

Jeg har opplevd dette et par ganger. Jeg har alltid tenkt st jeg ikke orker en runde 2 med barn. Det er flust av menn i 50 årene som har barn under 10 år, som gjerne er runde 2. Jeg sverget at det aldri skulle bli meg. Ikke fordi jeg ikke liker barn men jeg ville at mine barn skulle slippe å forholde seg til at pappa hadde en annen familie med nye barn.

Samtidig møtte jeg kvinner jeg nok kunne fått en god tilværelse med. Eks. en kvinne på 41 som jeg hadde hatt et godt øye til for mange år før vi nå møttes igjen. Vi hadde veldig mange felles interesser og klaffet virkelig godt. Men det som stoppet meg var at hun senere i romantiseringen var klar på at hun ønsket barn. Hun hadde ikke tidligerr hatt forhold hvor hun ønsket barn men nå som ting klaffet, ønsket hun barn før det var for sent.

En fantastisk kvinne på alle måter så jeg ønsker på ingen måte å få henne til å virke desperat. Vi passet virkelig godt sammen og jeg vet jeg hadde blitt lykkelig med henne. Men jeg har også lært at jeg må ta vanskelige valg og være tro mot meg selv så når jeg merket at dette med å få barn vle et hyppig tema minte jeg henne på hva jeg hadde sagt i starten "jeg ønsker ikke en runde 2 med barn". Med tungt hjerte måtte jeg også avslutte det. Vi hadde kun 6mnd bak oss og jeg sa at ønsker hun virkelig barn så er det også feil av meg å kaste bort tiden hennes selv om jeg virkelig ønsket å fortsette forholdet og nok ville fått et godt liv med henne.

Jeg har også hatt meget gode forhold med kvinner som har vært en del yngre enn meg. Men igjen kommer dette med barn opp etterhvert og jeg har da igjen måttet ta vanskelige valg og være den som avslutter forholdet selv om jeg ikke ønsket det. Men igjen, vil de hs barn så vil ikke jeg være den som hindrer dem og risikere å bære den skyldfølelsen senere. PS. jeg var alltid klar på dette med barn før man innledet noe.

Det jeg mener med dette er ikke at "jeg har hatt mange forhold og er en pikenes jens". Jeg er ikke noen "chad" som ruler rommet og har aldri hatt ønske om å være det. Jeg er en introvert mann som trives best som usynlig i mengden og blir litt oppgitt av enkelte menns markeringsbehov.

Poenget mitt er at uansett hvordan man skulle ønske å finne en kvinne å dele livet med så er det meget viktig å ikke miste seg selv og å kjenne på at man er tro mot seg selv. Hender det at jeg i stunder tenker på om jeg tok det riktige valget? Selvsagt, men jeg vet også av erfaring at å ikke være tro mot seg selv ikke fører til noe godt i lengden.

Jeg føler stor empati ned unge menn som sliter med å finne en partner i dagens merkelige tinder alder. Men selv om man kan føle seg ensom og nærmest føler at man er der at man tar til takke med mennesker som ikke er bra for en, så er det viktig å være tro mot seg selv.

 

Skrevet på mobil og derav mye skriveslurv.

Endret 4 timer siden av Theo343