Til den som har levd en stud: snakker/skriver man mer om følelser nå?

[lania]

Tror en er mer opptatt av følelser nå for tiden; før i tiden, under nazi tanke-styre, så handlet det om at en skulle være frisk hele tiden; en skulle dope seg med medisin for maskere eventuelle avvik. Tanken om at alle skulle være frisk og healthy hele tiden medførte T4 (35 Facts About Aktion T4 Program - Facts.net), og en nazi hær som endte opp som narkomane (The Nazi Death Machine: Hitler's Drugged Soldiers - DER SPIEGEL). Hvis folk hadde klart å være perfekt, then all good, men realiteten er at både Hitler og Nazi hæren endte opp som sinnsynke folk som måtte gå på narkotiske stoffer.

Å snakke om følelser er et must, for å unngå tanken om at folk er perfekt hele tiden. Det er viktig for å unngå å føre befolkningen tilbake til T4: Folk har angst, depresjon og alle mulige problemer, uten det betyr noe spesielt mer enn akkurat dette.

Endret 9. juni av lania

[Atib Azzad]

6 hours ago, lada1 said:

Ja, jøss, men dog ingen statistikk. Jeg har vært en stund i arbeidslivet og har for eksempel observert en sårbar ansatt som ble spesielt dårlig behandlet av arbeidsgiver. Da ble saken en greie for helsevesenet og psykiatrien. Straks vedkommende - mot dårlige odds - fikk ordnet med alternativ jobb så forsvant de "psykiske problemene" som dugg for solen. Det "psykiske problemet" var sosial/økonomisk *sårbarhet* - ikke nødvendigvis arbeidsgiveren. Situasjonen kan sammenlignes med å møte en sulten tiger i skogen. Forsvinner tigeren så er problemet over og en trenger ikke "psykolog" eller "psykologisere" det hele.

Statistikk er ikke nødvendig, dersom forslaget ditt er at man noen ganger overdriver et sykdomsbilde, eller appellerer et slikt perspektiv der det ikke passer, så aksepterer jeg at det skjer, menneskelig omgang både i jobb og fritid risikerer å bli dysfunksjonell på tvers av teori og praksis.

Likevel forstår jeg ikke helt hvorfor du mener hodehelsehjelp ikke var relevant her, du sier den ansatte var sårbar (som jeg antar betyr at de allerede har et eller annet sykdomsbilde?) og i tilegg ble særlig dårlig behandlet av en eller annen lederskikkelse, og reagerte negativt på det, så er det vel korrekt av arbeidsplassen å blande inn HMS?
De er kanskje tilogmed pliktig til dette? Jeg mener, hvis arbeidstakeren melder fra om trakassering(?) eller i det minste nedsatt arbeidsevne som følge av spesielt dårlig behandling av en leder, er vel både arbeidsmiljøet i risiko, samt at risikoen for en ulykke som følge av den ansattes reaksjon på spesielt dårlig behandling øker.

Det overrasker meg ikke at det hjalp å bytte jobb, du beskriver det jo som om lederen og deres behandling av denne sårbare personen var problemet, dermed skulle det vel si seg naturlig at det å bytte arbeidsplass hvor dette problemet ikke eksisterte ville forbedre situasjonen, det betyr derimot ikke at denne sårbare personen ikke hadde nedsatt hodehelse som effekt av denne spesielt dårlige behandlingen.
Du ser ut til å konkludere med at hvis det hjalp å bytte jobb, så var ikke denne lederen og denne spesielt dårlige behandlingen likevel problemet, og det gir ingen logisk mening for meg. Det var jo hva du i utgangspunktet beskrev som problemet, at dette problemet kan sies å være av en sosial art, negerer vel ikke hvordan det ble en stor belastning (for psyken?) til denne sårbare ansatte å bli behandlet på denne måten.
At det hjalp å bytte jobb hvor man ikke fikk spesielt dårlig behandling, betyr jo ikke at plagene i den tidligere jobben ikke var ekte.

Quote

Jeg kjenner til flere lignende eksempler der folk får malplasserte "diagnoser". I det gamle Sovjet brukte man "diagnoser" på politisk vanskelige personer og folk fikk en iboende misstro til psykiatrien.

Jeg kjenner også til slike eksempler, psykiatrien i Norge er langt fra feilfri, uten at jeg helt ser relevansen av å trekke inn praksis fra et totalitært regime, nazityskland hadde relativt stort fokus på dyrevelferd uten at jeg synes det minimerer viktigheten av dyrs rettigheter idag.

Quote

Tanke-eksperiment: Tenk deg at en blinket ut 1000 tannleger og ga dem yrkesforbud og tvang dem under et NAV-regime som sa at de måtte jobbe i blomsterbutikk for luselønn. Tror de at mange av dem da fikk "psykiske problemer" som kunne løses med å "snakke med venner"? Selvmord?  

Poenget mitt her er å belyse at mange ganger er "psykiske problemer" slettes ikke "psykiske problemer" - men "virkelige" problemer.

Da vil jeg utfordre deg litt på at du har laget et skille mellom psykiske problemer og virkelige problemer, for det er jo ikke sånn at dersom man reagerer negativt på omstendighetene at det dermed ikke har noe med psyken å gjøre, de aller fleste tilfellene hvor det hjelper å søke råd og hjelp fra andre dreier seg jo nettop om omstendigheter man befinner seg í, et vanlig eksempel hvor folk møter uventet motgang og nedsatt hodehelse er jo fks. skilsmisser eller oppsigelser, at man sitter tilbake med en følelse av fks. verdiløshet, at dette har oppstått som følge av en fysisk hendelse, betyr jo ikke at de psykiske følgene ikke er ekte.

Jeg tror disse tannlegene ville følt seg svært urettferdig og urettmessig behandlet, jeg tipper også de ville hatt godt av å lufte sin frustrasjon med andre, å helt tilfeldig bli tatt ut av yrkesveien man har valgt seg og plassert i en helt vilkårlig stilling som ikke interesserte en, høres ut som en veldig belastende situasjon psykisk, og dersom man kunne måle hvem av tannlegene som fikk delt frustrasjonen med noen andre (gjerne noen i samme situasjon) og de som holdt den inni seg, tipper jeg man ville målt bedre hodehelse hos første gruppe.
Åpenbart ville det virket mest prekært å løse denne urettferdige situasjonen, men dersom disse tannlegene i eksempelet ditt likevel var låst til denne uvanlige løsningen, er min påstand at det ikke ville hjulpet dem psykisk å holde frustrasjonen sin hemmelig.

[Feynman]

Jeg er nokså sikker på at det snakkes mer om følelser nå enn tidligere. Vokste opp på 80/90-tallet og syns både hvor mye og måten på hvordan man snakker om følelser har endret seg mye. Det er en bra ting. Alle føler, og blir påvirket av det. At vi blir bedre på å forstå hva som foregår er bare positivt.

[lania]

lada1 skrev (23 timer siden):

 

Jeg kjenner til flere lignende eksempler der folk får malplasserte "diagnoser". I det gamle Sovjet brukte man "diagnoser" på politisk vanskelige personer og folk fikk en iboende misstro til psykiatrien.

Sovjetunionen hadde et mer humant forhold til mennesker før i tiden. Sovjetunionen forbød lobotomi ("gjøre folk hjerneskadet, slik at en mister evnen til å oppføre seg dårlig") allerede i 1950 (Hva vi kan lære av historien om lobotomi | Tidsskrift for Den norske legeforening) . USA var mye verre akkurat her, selv om jeg i all hovedsak liker USA veldig godt slik det er i dag (sånn relativt). Norge fikk ikke fjernet lobotomering før 1974(Den groteske tvangsbehandlingen som var svært utbredt i Norge), omtrent samtidig som flere andre land. Så akkurat i den tidligere sovjetperioden, frem til 1975 (hvor sovjet oppløsningen skjedde 16 år etter), er det faktisk lite bra å si om USA, Norge og ganske mange egentlig - hva enn en kan si om Sovjetunionen fra den tiden, så kan en si mye verre ting om Norge i lys av lobotomi. Vil også si at tanke-gangen om at det er lurt å "lobotomere kjemisk"("skade evnen til å oppføre seg dårlig, kjemisk, med risiko for permanent hjerneskade") i Norge, på 80 og 90 tallet, ikke var mye bedre heller - men det forklarer hvorfor psykriatri i stor grad har vært mislikt.

Sitat

Jeg tror at mange som begår selvmord  ikke har psykiske problemer eller trenger psykolog. Tenk deg for eksempel en ung mann med lett aspberger forstår at han aldri vil komme i jobb i dette samfunnet. På en måte yrkerforbud - og han forstår at han ender opp som evig og ensom "naver". Å være naver er jo ikke noe "sjekketriks" akurat - så da må en kanskje glemme kjærlighetliv og intimitet med damer. Er dette en "psykologisk greie" som en løser ved å "snakke med venner"?  Det kan hende at da blir man enda mer depromert og tenker mer på å ta livet sitt.

Tror ikke kvinner bryr seg om en går på NAV eller ikke, tror kvinner er mer opptatt av diagnoser enn evne til å skaffe inntekt. Folk vet ikke hvilke diagnoser folk har, så det blir ofte å finne ut om en har en diagnose eller ikke. NAV trenger ikke å bety ADHD eller asperger; det kan også bety angst og depresjon ,som 3 av 100 utførestrygdede har (Kun 3 av 100 unge uføre har angst eller depresjon - nav.no), noe som er veldig formidlende hvis en ellers har en ok personlighet.

Endret 10. juni av lania

[lada1]

On 6/9/2025 at 9:05 AM, mandodiao said:

Er jo et greit poeng det, for å snu litt på det, så har jeg sett fra mitt yrkesliv, at folk sykemelder seg fra en jobb som tynger de. Fravære fra jobb og lediggang hjelper lite i enkelte tilfeller, men gir nok energi til å komme tilbake for så å gå på smellen igjen.

I de tilfellene mener jeg det er jobben som er problemet, og personene hadde klart seg bedre ved å skifte jobb/arbeidstid/rammer etc. 

Altså de blir sykeliggjort pga. rammene de blir presset inn i, eller presser seg selv inn i, uten at det trenger å være en diagnose i bunnen.

(Dette kan såklart sies om problemer på hjemmebane også)

Men, ved å være flinkere til å snakke om psykisk helse, både selv og fra arveidsgiver/helsetjenester sin posisjon. Så tror jeg enkelte kunne ha forstått seg selv bedre, og gjort seg bedre forstått. Og da forhåpentligvis kunne ta grep før begeret renner over. Og ikke minst riktige grep.

For å bli flink i noe, så må man praktisere det, og der av snakke om følelser.

Ja, jeg også er av oppfatning av at man snakker mere om følelser i dag. Jeg kan også reagere på at man omtaler normale følelser som angst,depresjon,adhd etc.

Tror ikke det er et problem i seg selv, men at det i noen tilfeller blir mere snakk enn handling.

Det finnes selvsagt alle mulige varianter her. For min del: Dersom jeg har et vel definert problem som de fleste ville slite med,  så blir jeg helst bare irritert over at noen prøver å snakke om følelser eller "diagnosere" i slike sammenhenger. Det blir som om en tror at jeg finner på et konkret problem mens det ligger en "psykologisk utfrodring" bakom. Det blir som å bli møtt med misstro.

[Pop]

43 minutes ago, lada1 said:

Det finnes selvsagt alle mulige varianter her. For min del: Dersom jeg har et vel definert problem som de fleste ville slite med,  så blir jeg helst bare irritert over at noen prøver å snakke om følelser eller "diagnosere" i slike sammenhenger. Det blir som om en tror at jeg finner på et konkret problem mens det ligger en "psykologisk utfrodring" bakom. Det blir som å bli møtt med misstro.

Jeg tror du begynner problemløsningen din i litt feil ende. Om du har et "virkelig problem" som du kaller det, mener du at det ikke hjelper å snakke om følelsene dine. Hvordan kan du generalisere det da? Hvis problemet er at verden er på en måte du ikke får gjort noe med (du kan neppe endre verden), så bør du se på en løsning for hvordan du tenker om problemet. For det er sannsynligvis det eneste du får gjort noe med. 

Om du er trist, kan du jobbe med begge deler. Se om det kan gjøres noe med hvorfor du er er trist, og samtidig finne teknikker for å håndtere det. Noen lar seg synke ned i svarte hull av tristhet, noen tenker gjennom og slik jobber seg gjennom det. Og får da en raskere håndtering/gjennomføring/overgang til det normale igjen. 

Om du er i tvil om følelsene skaper en situasjon (lager psykiske problem ut av ingenting) eller kommer som resultat av andre situasjoner, kan du se på noen teorier fra psykologien. Klassisk vil teorien gjerne si at om du går i jungelen og møter en tiger, så vil du se tigeren, bli redd og deretter kjenne frykten på kroppen (flight response). F.eks James/Langes teori snur litt på det; du ser en tiger, kroppen reagerer instinktivt med fluktrespons (det som trengs for å kunne fort og langt unna faren), hodet kjenner på kroppens reaksjon og tolker det som noe farlig.

Ellers er jeg litt usikker på hvor du egentlig vil. 

Endret 10. juni av Pop

[lada1]

On 6/10/2025 at 1:04 PM, Pop said:

Ellers er jeg litt usikker på hvor du egentlig vil. 

Poenget mitt er at det (for) ofte blir henvist til "psykiatrien" eller "behov for a bearbeide følelser" i saker/problemer der slikt ikke har noe med saken å gjøre. Altså feil fokus.

Jeg tror for eksempel at en stor del av selvmordene i Norge ikke har noe som helst med "følelser" eller "psykiatri" å gjøre og at det ikke vil hjelpe å "styrke psykiatrien" i denne sammenheng. Dersom for eksempel en ung man sliter i livet, så er det ofte at psykiatrien eller "snakke om følelser" bare har marginal betydning. Det som ofte kan avgjøre er sosiale og økonomiske faktorer. Små billige justeringer i NAV-systemet kan hjelpe mye mer enn å bearbeide eller mannipulere følelser.

Eller sagt på en annen måte: det er i praksis uinteressant hva som foregår i hodet ditt når du treffer på en sulten tiger langt inni skogen - greia er å komme seg unna! 🙂

Endret 17. juni av lada1

[Pop]

2 hours ago, lada1 said:

Poenget mitt er at det (for) ofte blir henvist til "psykiatrien" eller "behov for a bearbeide følelser" i saker/problemer der slikt ikke har noe med saken å gjøre. Altså feil fokus.

Jeg tror for eksempel at en stor del av selvmordene i Norge ikke har noe som helst med "følelser" eller "psykiatri" å gjøre og at det ikke vil hjelpe å "styrke psykiatrien" i denne sammenheng. Dersom for eksempel en ung man sliter i livet, så er det ofte at psykiatrien eller "snakke om følelser" bare har marginal betydning. Det som ofte kan avgjøre er sosiale og økonomiske faktorer. Små billige justeringer i NAV-systemet kan hjelpe mye mer enn å bearbeide eller mannipulere følelser.

Eller sagt på en annen måte: det er i praksis uinteressant hva som foregår i hodet ditt når du treffer på en sulten tiger langt inni skogen - greia er å komme seg unna! 🙂

Ok, da skjønner jeg mer hva du mener. Og jeg er i stor grad uenig. Fordi følelser roter det til for mange. Det man metodisk vil prøve på, og det er enten du finner metoden på egen hånd eller trenger profesjonell hjelp til det, er å ha rekkefølgen følelser - tanker - atferd. I stedet for tanker - følelser - atferd.

Det vil si at jeg tolker deg som at det eneste som betyr noe er det siste steget; atferd. Forståelig nok, fordi det er det som betyr noe for omgivelsene og om du lever videre eller begår selvmord og andre mindre dramatiske valg. 

Men mange vil ikke komme til steget der atferden blir riktig, på egen hånd. Altså de trenger hjelp til å kunne reflektere over konsekvensene av den atferden de planlegger eller enda verre, føler for. Jeg tror ikke det er noe som heter føle om konsekvenser, for å si det litt banalt. Men det er viktig å tenke over konsekvenser. 

Så for å koble det til eksempelet ditt med NAV, så kan det selvsagt være ting der som er verdt å endre på. Men det er en langt vanskeligere jobb i endre verden enn å endre egne tankesett. Men selv eget tankesett må noen ganger ha litt hjelp. Men ja, jeg er enig i at noen kanskje hopper for fort over på at "andre må hjelpe meg" og gir opp før de har begynt.