Gå til innhold
Trenger du råd om juss? Still spørsmål anonymt her ×

Angrer på signert avtale rundt nabogrenser


Anbefalte innlegg

26 minutes ago, Herr Brun said:

Som vanlig er din lettvinte omgang med dårlige AI-boter mer tilslørende enn til hjelp. Dette fremstår som oversettelse av engelskspråklige kilder, for det er ingen norske juridiske kilder som faktisk sier dette. Under engelsk rett er gjensidighet et krav. I norsk avtalerett er dette stryk. 

Det betyr at dersom jeg lover å gi deg en skikkelig julegave så har du juridisk rett på det? 🙂

OK, en rask googling gir litt om ensidig bindende disposisjoner:

§ 36.

En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner.

Ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.

Reglene i første og annet ledd gjelder tilsvarende når det ville virke urimelig å gjøre gjeldende handelsbruk eller annen kontraktrettslig sedvane.

...

Dette var fra: "Lov om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer [avtaleloven]"

Legg forøvrig merke til setningen om "avtaens *innhold*". Virkeligheten har også noe å si 🙂

 

Endret av lada1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse
lada1 skrev (3 minutter siden):

Det betyr at dersom jeg lover å gi deg en skikkelig julegave så har du juridisk rett på det?

I de fleste tilfeller vil det spørsmålet bli avgjort av hvorvidt du faktisk mente at løftet skulle være rettslig bindende eller om dette var ment å være en sosial forpliktelse. Der skiller ikke den problemstillingen seg vesentlig fra hvis vi lover hverandre det samme.

Ensidig forpliktende disposisjoner har noen særtrekk som påvirker både tolkninge, vurderingen av ugyldighetsreglene og revisjon etter avtl § 36. Men gjensidighet er ikke et gyldighetsvilkår og det du har sitert er ikke en korrekt gjengivelse av norsk rett. 

  • Liker 3
Lenke til kommentar

ChatGPT har generelt sett ikke peiling på norsk jus. Etter engelsk kontraktsrett er det et krav om at begge parter yter noe av verdi for at det skal være en forpliktende avtale (begrepet heter "consideration"). Etter norsk rett er det tilstrekkelig at den ene parten har ment å forplikte seg. 

  • Liker 2
Lenke til kommentar
48 minutes ago, krikkert said:

 Etter norsk rett er det tilstrekkelig at den ene parten har ment å forplikte seg. 

Jeg antar dog med visse begrensninger. Slave-kontrakt, for eksempel 🙂

Jeg vil altså tippe at det i praksis også i norsk rett ofte vil kreves en viss gjensidighet i avtaler. Ellers ville en "avtale" lett bli urimelig. En kan si at en "ikke mente" å avtale en urimelighet (slik som ensidig oppofrelse over lang tid).

Slik jeg har forstått så legger norsk rett mer vekt på *intensjoner* enn formaliteter sammenlignet med for eksempel amerikansk og engelsk rett. Riktig? Så i *praksis* er vel ikke engelsk/amerikansk og norsk rett så forskjellige angående avtaler?

Endret av lada1
  • Liker 2
Lenke til kommentar
On 14.4.2024 at 8:23 PM, krikkert said:

Utgangspunktet er at avtaler er bindende, uavhengig av hvordan de kommer i stand. Loven opererer med en presumsjon for at en inngått avtale er frivillig. 

Noen avtaler er ugyldige. Vi skiller mellom sterk og svak ugyldighet, hvor skillet går ved om god tro hos den parten som vil opprettholde avtalen er relevant. I tillegg har man rimelighetssensur av avtaler. 

Eksempler på sterk ugyldighet (det vil si at det er irrelevant hva motparten visste) er vold eller trusler om vold fra motparten,  annen tvang eller svik fra motparten, og utnyttelse av nød, uerfarenhet, eller avhengighetsforhold fra motparten. 

Eksempler på svak ugyldighet (hvor det er relevant hva motparten visste eller burde visst) er vold, trusler om vold, tvang, svik, eller utnyttelse fra noen andre enn motparten, og feilskrift i innholdet. 

Rimelighetssensur ligger i avtaleloven §§ 33 og 36. Disse bestemmelsene åpner for at man kan se bort fra avtaler hvis det vil stride mot redelighet og god tro, eller være urimelig, å gjøre avtalen gjeldende. 

 

Ingen av disse bestemmelsene åpner for at en avtale er ugyldig i den situasjonen som er beskrevet her. Man må skille mellom å legge press på motparten, som er lovlig, og å utøve tvang. Generelt sett vil det være rettsstridig tvang hvis trusselen går ut på å gjøre noe umoralsk eller ulovlig - for eksempel økonomisk skadeverk på eiendeler eller interesser, eller offentliggjøring av infamerende opplysninger. Det kan også være rettsstridig tvang selv om handlingen er lovlig, hvis handlingen ikke har noen sammenheng med det avtalen gjelder. Det er f.eks. lovlig å anmelde et straffbart forhold, men å true med å anmelde en fartsovertredelse for å få inngått en avtale om salg av fast eiendom er rettsstridig. Det er imidlertid ikke rettsstridig å true med anmeldelse for å oppnå noe man har krav på (f.eks. å true med anmeldelse for underslag for å oppnå å få tilbakebetalt de underslåtte midlene). 

Det er under ingen omstendigheter rettsstridig tvang å "true" med konsekvensene av en handling. "Hvis vi ikke løser dette frivillig må vi møtes i domstolene, det vil bli dyrt, og regelverket åpner for at det kan du måtte betale" er omtrent like rettsstridig tvang som å fortelle et barn at hvis barnet ikke spiser kveldsmat så kommer barnet til å måtte legge seg sultent. 

Mange takk for utdypende tilbakemelding, setter stor pris på slikt. :) ❤️

Endret av cptCory
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...