Herr Brun

Det stemmer. Mer presist er tingen blitt kjøpers eiendom, og selger kan ikke beholde denne. Men når kjøper ikke har oppfylt sin del av avtalen må kjøper besørge frakt på egen regning og risiko. Når selger har oppfylt sine forpliktelser (sendt på avtalt måte) og kjøper ikke har gjort det så er risikoen gått over på kjøper, og selger sitter med tingen på vegne av kjøperen. Har du kostnader ved å ta vare på tingen så kan disse kreves betalt før du igjen overleverer tingen.

Unnskyld, men hæ?

For å gå tilbake til start og svare på dette veldig enkle spørsmålet: Ting som ikke faller inn under det angitte dekningsområdet dekkes ikke. Så om du ikke har noe vilkår som beskriver en skade (dekningstilfelle) på en måte som beskriver din faktiske skade, så er skaden din ikke dekket.

Ja, det bør være opplagt for enhver. Jeg er jurist (og advokat), som er det relevante fagfeltet her. Aktuarfaget er anvendt statistikk, tolkning av vilkår er juss. Jeg jobber til og med en del med forsikring, selv om dekningsspørsmål for ordens skyld sjeldent havner på mitt bord. Vilkår på formen "dekket" og "ikke dekket" må åpenbart forstås som "dekket" og "likevel ikke dekket", altså at det som er dekket er generelt/hovedregel, mens det som likevel ikke er dekket er spesielt/unntak fra hovedregelen. Fordi en forsikring, for å kunne fungere og kunne verdiberegnes (og aktuarberegnes) med noen som helst grad av presisjon nødvendigvis må ha et virkeområde. Det virkeområdet må nødvendigvis angis positivt i vilkårene. Og så er listen over ting som ikke er dekket, ting som ville vært dekket om denne listen tenkes borte, mens om likevel ikke er dekket.

Det kan ha skjedd noe galt, for eksempel en manuell feil dersom du har handlet gjennom å gi handelsinstruks som del av et rådgivningsmøte, men det er på ingen måte grunnlag for å si at det er noe muffens her. Be om sluttsedler, så ser du hvordan pengeflyten har vært. Det er det som teller, ikke når du har fått informasjon i nettbanken.

Uten at du eier fondene?

Overvåke for hva?

Det tar to virkedager å få oppgjør for et salg av aksjer. Det betyr at når fondet får en ordre fra deg om å selge dine andeler, tar det minst to virkedager før det kan gi deg penger. Og fond er satt opp for å være både kostnadseffektive og sikre, så det kan hende det tar en ekstra virkedag før du har penger disponibelt. For fondet har jo ikke penger, det har aksjer. Men prisen settes ved neste handelstidspunkt etter at du selger, så du får de verdiene du hadde dagen du sendte salgsordre, eller dagen etter om du sendte etter dagens handelstidspunkt. Hvis du har hatt rådgivningsmøte hos banken og bedt rådgiveren iverksette kan det hende rådgiver sender ordren senere på dagen, eller dagen etter. Manuelle prosesser tar tid. Så, når du har fått pengene, så skal de investeres. Det tar også tid. Så da er spørsmålet, hva er problemet med denne måten å gjøre det på? Hva skulle du gjøre med informasjonen om du hadde fått den før? Hva bør banken og fondsforvalteren gjøre annerledes, og hvorfor? Det som er sikkert og visst er at det ikke er noen grunn til å anta at noen tar pengene dine, eller på noen som helst måte svindler deg.

Om midlene dine var investert i markedene så havner de hos deg. Om midlene ikke var det (fordi fondsforvalteren i Fond 1 hadde solgt seg ut for å gi deg pengene til å investere i Fond 2, mens Fond 2 ikke hadde fått pengene) så får ingen dem. Har du både solgt og kjøpt, eller har du kun kjøpt?

Jo. Det ender nok opp med både straffesak og erstatningssak.

Det er ikke slik at banken ikke har informasjon om hva du eier til enhver tid, dette er en kjent risiko for bankene. Det er bare teknisk krevende å vise dette i sanntid, så man har en prosess for å hente ut denne dataen for det ene målepunktet man trenger (husker ikke i farta om det er 31.12 eller 1.1), uten at man har utarbeidet IT-verktøy for å hente ut denne dataen daglig. Her er det forskjell på forskjellige banker/verdipapirforetak/forvaltningsselskapers IT-systemer og hva de velger å prioritere. Så man kan selvfølgelig verdsette denne informasjonen høyt og velge noen som gir mye informasjon om dette. Men å gå derifra til å spekulere i at banken sitter på pengene dine for å tjene renter, og investerer dem i markedet med forsinkelse, blir for dumt.

Denne tråden minner meg om et gammelt ordtak om hvordan selv gudene av og til kjemper forgjeves. Tankene ledes også hen til to amerikanske sosialpsykologer som har fått en del populærvitenskapelig gjennomslag for sin mest berømte graf. Det ene spørsmålstegnet fra trådstarter gjelder hvorvidt detet er lov. Svaret på det spørsmlået er ja.

Ja, selvfølgelig er kvadratmeterprisen stort sett synkende med totalstørrelsen. Men det bør ikke være spesielt vanskelig å kontrollere for boligstørrelse, heller ikke for område. Byggekvalitet/standard er vanskeligere, det er jeg enig med deg i, men om man bruker byggeår som proxy skal vel det også la seg gjøre.

Denne påståtte markedsmessige knappheten på eneboliger burde jo vist seg i form av høyere kvadratmeterpris for både bruksareal på boligen og (andel av) tomt for eneboliger enn for rekkehus og leiligheter. Har vi noe tall på det?

Eneboliger er dyrt å kjøpe først og fremst fordi det er den suverent mest ressurskrevende måten å bygge og bo på. Per kvadratmeter bolig trenger du mye mer av den innsatsfaktoren som i dyre områder er mest begrenset, nemlig plass. Både for det den enkelte skal bo i, og for transport og infrastruktur osv. Samme antallet beboere i eneboliger må spres utover et større område, som gjør at du trenger mer vei, flere meter rør osv.