Meget pene jenter innlagt på psykiatrisk

[BuffyAnneSummers]

Jeg har på ingen måte insinuert at folk på den andre siden har det noe enklere, er bare jævla lei av denne oppfatningen om at ALL opperksomhet er god oppmerksomhet.. og det stemmer ikke overhode.

Min egen erfaring, som en pen jente, er at jeg har satt mer pris på personlighet enn utseende, har vært 'borti' mange karer i løpet av livet, men min forlovede er den eneste som har vært direkte sexy og kjekk, objektivt sett, så nei, jeg syns ikke utseende har så mye å si, jeg bryr meg mye mer om hvordan du behandler meg som person og hvem du faktisk er.

[Horten Market]

Pene jenter sliter, det er sikkert. Alt som betyr noe i barndom og oppvekst kommer automatisk, mens de andre er nødt til å utvikle en interessant personlighet for å oppnå det samme. Når tenårene er forbi, blir manglene i personligheten tydelig. De er dårligere i stand til å takle livets utfordringer.

Jeg generaliserer, selvfølgelig.

[Løgn]

Jeg tror jenter har lettere for å være passive, har et større behov for oppmerksomhet og hjelp fra andre, har vanskeligere for å ta vare på seg selv, og har lettere for å utvikle en offermentalitet og ansvarsfraskrivelse. Jeg tror dette kommer av at samfunnet former mennesker, og følgelig også kvinner. Det forventes ikke at kvinner skal kunne ta vare på seg selv i samme grad som menn, og derfor forventer heller ikke kvinner dette av seg selv, og vil følgelig søke hjelp eller forbli passive når de møter på et problem. Mye av dette kommer nok av  den sterke holdningen i samfunnet om at kvinner må beskyttes og passes på. Jenter står sjeldnere til ansvar for sine egne handlinger. Det er svært ofte "noen andre sin skyld", eller situasjonen var uansett "utenfor hennes kontroll". Ansvarsfraskrivelsen aksepteres lettere av andre - nettopp fordi det ikke forventes at jenter skal klare seg selv. Og jo penere ei jente er, desto oftere vil menn tilby å hjelpe henne - og følgelig, desto mindre vil hun lære å klare seg selv. Stygge damer er ofte langt mer praktisk orientert enn pene damer. På grunn av denne tendensen.

Kvinner er det svake kjønnet, både fysisk og psykisk.

I Norge har kvinner 60% høyere sykefravær enn menn. Forskjellen har økt parallelt med andelen kvinner i arbeidsmarkedet. Naturligvis blir kvinner også oftere gravide enn menn... Men det er likevel hos ikke-gravide kvinner at sykefravære har økt mest.

Det er naturligvis vitenskapelig vanskelig å påpeke årsaker, eller i det hele tatt snakke om problemet uten å oversvømme resonnementet med disclaimere og forbehold. Man må alltid peke i alle andre retnigner enn det innlysende, og man må gå så langt man kan rundt problemet slik at man ikke sårer noen ved å være for direkte. Naturligvis...
 
Det er greit å si "samfunnet produserer passive, hjelpeløse kvinner" fordi dette illustrerer kvinner som offer. Et offer har ikke ansvar for sin egen situasjon, og dette samsvarer dermed med kvinners egen offermentalitet og ansvarsfraskrivelse, samtidig som det støtter samfunnets forventning til kvinner.
 
Det er langt mindre greit å si "samfunnet produserer passive, hjelpeløse kvinner som tåler mindre belastning enn menn" fordi dette fremstiller kvinner som "svakere" enn menn. Dette er naturligvis sant, men likevel noe man må passe seg for å påpeke.
 
Det er overhodet ikke greit å si "kvinner er mer passive og hjelpeløse, og tåler mindre belastning enn menn" selv om utsagnet konstaterer fakta. Hvorfor? Fordi utsagnet ikke rammer kvinner inn i en offerrolle. Dette er naturligvis "kjønnsdiskriminerende", og hvem vil vel stigmatiseres som mannsjåvinist? Nei, det er bedre å aldri påpeke problemet direkte, og heller taust akseptere kvinner som hjelpeløse og svake. For det er nøyaktig det vi gjør når vi likevel ikke forventer mer av dem.
 
"This data isn't illusory: it shows that huge numbers of people are struggling with psychological problems — and the majority of them are female," Freeman wrote. "Some would say that men experience just as much mental illness as women: they just don't admit it. But the scientific evidence to back up such an assertion simply isn't there."

 

Ikke for å skryte men jeg er ganske pen, og har vært innlagt.

Ja, whoopdidoo... Du illustrerer også offerposisjonen din på grunn av et medfødt gode andre kvinner misunner deg.

Jeg er også pen, og har ikke vært innlagt.

 

Og er mann.

 

 

Men dette er naturligvis ikke noe å skryte av. Fordi jeg er mann, og det forventes derfor at jeg skal klare meg selv - samt ta vare på andre. Det er dette en mann gjør. Det er ikke noe usedvanlig bra med det. Det er en selvfølge.

 

Men en kvinne som ikke har vært innlagt fortjener nok et ekstra klapp på skuldra. Fordi det forventes at hun trenger mer hjelp enn en mann. Fordi hun er kvinne. Og statistikken peker i nøyaktig denne retningen.

[BuffyAnneSummers]

Teorien din holder ikke vann da det er mer sosialt akseptabelt å være kvinne og slite enn å være mann å slite. Menn har en tendens til å tro at de må gjøre alt selv og at hvis de spør om hjelp så er de svake, noe som fører til at de aller fleste ikke tar kontakt når de faktisk trenger hjelp, så all statistikk om emnet vil også være ubrukelig før vi får bukt med macho-bullshit-holdningen.

Edit: Vil også legge ved at det er nesten 10 år siden jeg var innlagt, og det var på sterk oppfordring av fastlegen.

Endret 17. november 2016 av BuffyAnneSummers

[Løgn]

Teorien din holder ikke vann da det er mer sosialt akseptabelt å være kvinne og slite enn å være mann å slite.

Dette underbygger teorien. Det er følgelig mer akseptabelt for kvinner å sykemelde seg for stress eller uforklarlige somatiske smerter, eller gå til psykolog, eller legges inn. Og dette skjer også i høyere grad hos kvinner enn hos menn.

 

Menn biter tenna sammen og presser på. Fordi de er menn.

 

Menn har en tendens til å tro at de må gjøre alt selv og at hvis de spør om hjelp så er de svake, noe som fører til at de aller fleste ikke tar kontakt når de faktisk trenger hjelp, så all statistikk om emnet vil også være ubrukelig før vi får bukt med macho-bullshit-holdningen.

Følglelig forventes det at menn skal klare seg selv i større grad enn kvinner. Nøyaktig som jeg sa.

 

Og de klarer seg selv. I større grad enn kvinner.

Edit: Vil også legge ved at det er nesten 10 år siden jeg var innlagt, og det var på sterk oppfordring av fastlegen.

Jeg ser ikke hvordan dette spiller noen rolle. Endret 17. november 2016 av Løgn

[BuffyAnneSummers]

''Og de klarer seg selv. I større grad enn kvinner.''

Nei det gjør de ikke. Det er ett enormt press på menn, som innlegg som dine fortsetter å forsterke ved å påstå tull som dette her.

MENN: det er OK å trenge hjelp, ikke hør på Løgn! Ingen burde lide i stillhet, trenger du hjelp så prøv å nå frem til noen, om det så er kun din fasltege. Fastlegen har taushetsplikt!

Endret 18. november 2016 av BuffyAnneSummers

[.berZerk]

 

Teorien din holder ikke vann da det er mer sosialt akseptabelt å være kvinne og slite enn å være mann å slite.

Dette underbygger teorien. Det er følgelig mer akseptabelt for kvinner å sykemelde seg for stress eller uforklarlige somatiske smerter, eller gå til psykolog, eller legges inn. Og dette skjer også i høyere grad hos kvinner enn hos menn.

 

Menn biter tenna sammen og presser på. Fordi de er menn.

 

Menn har en tendens til å tro at de må gjøre alt selv og at hvis de spør om hjelp så er de svake, noe som fører til at de aller fleste ikke tar kontakt når de faktisk trenger hjelp, så all statistikk om emnet vil også være ubrukelig før vi får bukt med macho-bullshit-holdningen.

Følglelig forventes det at menn skal klare seg selv i større grad enn kvinner. Nøyaktig som jeg sa.

 

Og de klarer seg selv. I større grad enn kvinner.

Edit: Vil også legge ved at det er nesten 10 år siden jeg var innlagt, og det var på sterk oppfordring av fastlegen.

Jeg ser ikke hvordan dette spiller noen rolle.

 

Forsåvidt enig i deler av det du skriver, men rundt 150 kvinner og i underkant av 400 menn tar livet sitt hvert år i Norge, kan det ha noe med at menn søker sjeldnere hjelp enn kvinner?

[Horten Market]

Forsåvidt enig i deler av det du skriver, men rundt 150 kvinner og i underkant av 400 menn tar livet sitt hvert år i Norge, kan det ha noe med at menn søker sjeldnere hjelp enn kvinner?

Ikke nødvendigvis, det kommer an på årsakene til at menn begår selvdrap. For eksempel:

 

1. Personlige problemer gjør livet for tungt å leve. Menn som søker hjelp for slike forhold blir i større grad avvist enn kvinner. Fra naturens side vises mannens indre tilstand mindre utenpå enn hos kvinner, dermed kreves det større grad av empatiske evner for andre å se dette.

 

2. Menn søker risiko mer enn kvinner. Det er et gode fordi det danner grunnlag for innovasjon og fremskritt. Fra tid til annen kan imidlertid risiko medføre et enormt fall, finansielt eller på andre måter. Da er det ingen å søke hjelp hos, tvert imot vil det nettverket som var, ha en tendens til å trekke seg tilbake og overlate fiaskoen til seg selv.

 

3. Etter samlivsbrudd er menn mer alene enn kvinner. Uansett om det er han eller hun som går, og uansett hvem sin skyld det er, så er det gjerne mannen som blir sittende med svarteper. Kvinnen får sympati og støtte. På toppen av dette har kvinnen gode sjanser for å lykkes med falske anklager mot mannen når samværsspørsmålet kommer opp. Da sitter mannen igjen uten familie, uten kontakt med barna, og et felles nettverk og et lokalmiljø som dømmer til kvinnens fordel. Det er tungt når de som utgjorde den sosiale støtten, dømmer deg.

 

Så kanskje årsaken til menns overrepresentasjon i statistikken ikke skyldes at de ikke søker hjelp, men at hjelpen holdes igjen eller trekker seg unna. Mange sitter med dårlig samvittighet etter at noen tar sitt liv. I noen tilfeller kan det kanskje være gode grunner til det.

[The Avatar]

Forsåvidt enig i deler av det du skriver, men rundt 150 kvinner og i underkant av 400 menn tar livet sitt hvert år i Norge, kan det ha noe med at menn søker sjeldnere hjelp enn kvinner?

 

Det kan være det, men akkurat på når det gjeld sjølvmord så må ein passe på å få med heile bildet og også sjå på sjølvmordsforsøk.

 

Kvart år er det mellom 4000 og 6000 personar som forsøker å ta sitt eige liv, og når vi ser kjønnsfordelinga for sjølvmordsforsøk så er det omtrent tre gongar så mange kvinner som menn som forsøker å ta sitt eige liv.

 

Når vi ser på antallet som faktisk døyr av sjølvmord så utgjer kvinneandelen ca 1/3.

 

Dersom vi legger saman to og to så ser vi at dersom vi ikkje skiller mellom kva utfallet av eit sjølvmordsforsøk blei så er det ikkje så stor forskjell mellom kjønna.

 

Det er omtrent like mange menn som kvinner som slit med sjølvmordstankar, og omtrent like mange som forsøker å ta sjølvmord.

Forskjellen ligg i at menn i større grad "lykkes" i sitt forsøk ved å faktisk døy slik at dei kjem med i statistikken, og eit mindre antall menn overlever forsøket.

Men hos kvinner er det omvendt, mange gjer forsøk på å ta sitt eige liv, men berre nokre få ender opp med å døy. Dei som overlever sjølmordforsøk blir ikkje telt med i den offisielle statistikken, og ein del forsøk blir heller ikkje nødvendigvis oppdaga og registrert.

 

 

Så eg trur at forskjellen ikkje ligg i kven som er flinkast til å søke hjelp, men kven som får hjelp. Etter eit sjølvmordsforsøk så får dei fleste hjelp fordi problemet er åpenbart og synleg, men ein kan sjølvsagt kun hjelpe dei som overlever og der er det ein langt større kvinneandel.

Mannfolka har det med å alt være døde når det blir oppdaga at dei burde fått hjelp.

[AnonymDiskusjon]

Jeg har på ingen måte insinuert at folk på den andre siden har det noe enklere, er bare jævla lei av denne oppfatningen om at ALL opperksomhet er god oppmerksomhet.. og det stemmer ikke overhode.

Min egen erfaring, som en pen jente, er at jeg har satt mer pris på personlighet enn utseende, har vært 'borti' mange karer i løpet av livet, men min forlovede er den eneste som har vært direkte sexy og kjekk, objektivt sett, så nei, jeg syns ikke utseende har så mye å si, jeg bryr meg mye mer om hvordan du behandler meg som person og hvem du faktisk er.

Er du ikke litt i overkant naiv som i samme innlegg sier at utseende ikke har så mye å si samtidig som du påpeker hvor kjekk typen din er? Tror du han ville falt for deg hvis is du var uattraktiv? Du sier personlighet er viktigere enn utseende, men trenger det å være enten eller?

Du har også lista opp en rekke ulemper ved det å være pen, og klart det finnes ulemper slik som du påpeker. Men tror du ikke fordelene veier opp for det?

For min egen del er jeg mann, og da blir det selvsagt annerledes, men mitt utseende alene har gitt meg utallige fordeler og latt meg slippe unna mye, inkludert utroskap! Setter det litt på spissen her nå, men hadde jeg hatt et dårlig utseende ville jeg garantert hatt en mye lavere livskvalitet.

 

Anonymous poster hash: 13daa...79a

[Kikert]

Finnes det ikke forskning som sier at pene mennesker har det generelt lettere mtp hvordan man blir behandla? Men i dette tilfellet har sykdommen sannsynligvis lite eller ingenting med utseende å gjøre.

 

Det Buffy skriver viser til det motsatte. Belastning i form av uønsket og direkte ufyselig oppførsel pga utseende er nok ganske hardt for mange og da har utseendet mye med problemene å gjøre.

 

Det kan nok virke som utseendet har lite å si og diagnosen/ problemene vil antagelig ikke kobles opp mot utseendet. Selv om det er ting man ikke tenker på eller er bevisst på som er utslagsgivende så betyr det ikke at problemene ikke stammer derfra.

 

Edit; Til anonym over; Mange vil fokusere på fordelene og overse ulempene, men det er også motsatt. Har selv slitt en del og jeg kan fortelle at jeg fokuserte altfor mye på det negative (ulempene), når fokuset ble på det positive og nøytrale så gikk det bedre med en gang

Endret 18. november 2016 av SlikGårNoDagan

[Løgn]

Det er ett enormt press på menn, som innlegg som dine fortsetter å forsterke ved å påstå tull som dette her.

Innlegg som mine? Tull? Vi er jo enig om at tendensen jeg påpeker er reell. Det faktum at jeg påpeker det er dermed ikke tull. Jeg er bare ikke i fornektelse, noe du ser ut til å være.

 

Altså...

Det jeg sier er at kvinner lettere oppsøker hjelp enn menn, beviselig gjennom blant annet sykefraværsstatistikk. Dette er du enig i.

Dette peker i retning av at terskelen for at kvinner oppsøker hjelp er lavere enn den er hos menn. Dette er du enig i.

Følgelig klarer kvinner seg dårligre på egen hånd enn menn, da de har lettere for å oppsøke hjelp. Dette er den direkte konsekvensen av de to premissene, men du fornekter konklusjonen fordi du ikke vil være enig med meg, tilsynelatende av rent prinsipp.

 

På samme måte er terskelen høyere for at menn skal oppsøke hjelp. Dette er du enig i.

Menn bearbeider i større grad sine problemer på egen hånd fordi de har en aversjon mot offermentalitet. Dette er du enig i ("hvis de spør om hjelp så er de svake").

Menn klarer seg følgelig i større grad uten hjelp fra andre. Her er du igjen i fornektelse.

 

Merk at det jeg prater om er status quo - slik ting faktisk er. Og du er enig helt til det kommer til konsekvensen av logikken. Da er du uenig - men kun fordi du selv endrer fokus fra status quo til hvordan du selv mener det burde være. Den eneste grunnen til å resonnere på en slik måte er å fornekte det jeg sier, fordi du ikke liker det, selv om du vet at det er riktig. Ser du hvordan det funker? Det er en forsvarsmekanisme.

 

Merk også at du er uenig på bakgrunn av ren idealisme. Du fornekter virkeligheten, og krangler på hvordan du selv ønsker at det bør være. Ditt standpunkt er dermed virkelighetsfjernt

 

Anbefaler deg å roe deg ned et par hakk, og få litt bedre oversikt over argumentet og situasjonen. før du skriver mer kontradiktorisk vås.

 

Hold fokus. Pust med magen

 

Forsåvidt enig i deler av det du skriver, men rundt 150 kvinner og i underkant av 400 menn tar livet sitt hvert år i Norge, kan det ha noe med at menn søker sjeldnere hjelp enn kvinner?

 

378 menn tok livet sitt i perioden 2001 - 2004.

 

Vel, "heldigvis" er forskjellen i ferd med å utjevne seg. Etter kvinners inntog på arbeidsmarkedet, har andelen kvinnelig selvmord relativt til menn økt gradvis. På 30-tallet var andelen ca 25%. I fjor var tallene for menn 400 og kvinner 190, noe som nærmer seg 50%. Merk at dette ikke er resultatet av en reduksjon i mannlige selvmord, men en hyppig økning i kvinnelig selvmord. Det ser ut som vi er i ferd med å oppnå likestilling også her. Men vi har fortsatt lang vei igjen.

 

Selvmord er likevel ikke en representativ variabel for hverken folkehelse eller psykiske plager. Det er langt flere med psykiske plager enn hva som fanges opp ved å telle antall selvmord.

 

Samtidig har kvinner nesten et dobbelt så stort sykefravær som menn i 2016Q2.

 

Statistikk fra nav viser at kvinner har nesten dobbelt så stort sykefravær som menn, knyttet til psykiske lidelser. Følgelig blir kvinner oftere psykisk syke i den grad at det fører til redusert allmenntilstand. Naturligvis viser også statistikken at kvinner har jevnt over høyere sykefravær enn menn på stort sett alle områder.

 

Som jeg nevnte i min første post, tror jeg dette har sammenheng med at kvinner selv identifiserer seg som syke, svake, hjelpeløse, og ikke i stand til å takle hverdagen - som konsekvens av at samfunnet behandler kvinner som hjelpeløse, og forventer dette av dem. Dette er en tendens man også ser internasjonalt, men det er likevel bemerkningsverdig at tendensen faktisk er den samme i Norge. Vi er ikke i krig i Norge. Vi bor i et land som i årevis har blitt kåret til verdens beste land å bo i.

 

Men det er neimen ikke lett.

 

Ikke for kvinner.

 

Dette peker i retning av at omgivelser ikke spiller like stor rolle som holdning. Ja, mange mennesker sliter virkelig psykisk, og trenger hjelp. Men når det kommer til psykiske lidelser har tankesett essensiell betydning. Poenget mitt er at kvinners tankesett sannsynligvis er formet på en måte som gjør at hun selv føler at hun takler påkjenninger dårlig. Terskelen for å oppsøke hjelp er lavere. Og alle vet og aksepterer det, noe som gjør forkorter avstanden til å oppsøke hjelp ytterligere. Kort oppsummert tror jeg ikke alle "psyke" kvinner egentlig er sykere enn de selv overbeviser seg om at de er.

 

Følgelig kan man si at siden kvinner jobber mindre og benytter seg mer av statens felles goder enn menn, har kvinner en netto samfunnsverdi som er lavere enn menn. Kvinner koster samfunnsmessig verdi, mens menn genererer samfunnsmessig verdi - for å ta vare på kvinnene.

 

Værsågod å bli fornærmet, kvinner. Men jeg mener dette er et samfunnsproblem. Problemet er ikke utelukkende kvinners ynkelige offermentalitet, men like fullt menns aksept av denne.

[BuffyAnneSummers]

 

Jeg har på ingen måte insinuert at folk på den andre siden har det noe enklere, er bare jævla lei av denne oppfatningen om at ALL opperksomhet er god oppmerksomhet.. og det stemmer ikke overhode.

Min egen erfaring, som en pen jente, er at jeg har satt mer pris på personlighet enn utseende, har vært 'borti' mange karer i løpet av livet, men min forlovede er den eneste som har vært direkte sexy og kjekk, objektivt sett, så nei, jeg syns ikke utseende har så mye å si, jeg bryr meg mye mer om hvordan du behandler meg som person og hvem du faktisk er.

Er du ikke litt i overkant naiv som i samme innlegg sier at utseende ikke har så mye å si samtidig som du påpeker hvor kjekk typen din er? Tror du han ville falt for deg hvis is du var uattraktiv? Du sier personlighet er viktigere enn utseende, men trenger det å være enten eller?

Du har også lista opp en rekke ulemper ved det å være pen, og klart det finnes ulemper slik som du påpeker. Men tror du ikke fordelene veier opp for det?

For min egen del er jeg mann, og da blir det selvsagt annerledes, men mitt utseende alene har gitt meg utallige fordeler og latt meg slippe unna mye, inkludert utroskap! Setter det litt på spissen her nå, men hadde jeg hatt et dårlig utseende ville jeg garantert hatt en mye lavere livskvalitet.

 

Anonymous poster hash: 13daa...79a

 

Det er tilfeldig at han er kjekk, som sagt så har alle mine tidligere typer og FWB ikke vært noe spesielt å se på objektivt sett (fra samfunnets standard). Når vi først begynte å prate sammen så trodde jeg faktisk at han ikke så noe særlig ut fordi han suger på å ta bilder av seg selv, var ikke før vi ble mer interessert i hverandre og vi begynte å skype og sånt at jeg så hvor kjekk han var. Jeg må innrømme at jeg sa ''daaaaaamn'' inni meg noe jævlig når jeg så han, men kunne lett funnet noen som er like attraktiv som ikke bor i USA.. Vi har vært sammen i 3 år nå, og holdt ett avstandsforhold like lenge, så vi kan nok trygt anta at han likte noe mer ved meg enn kun mitt utseende. Han bor tross alt ett sted hvor jenter går i shorts som ligner mer som belter og halvnakne chicks overalt året rundt, så han kunne garantert ha funnet noen penere/hottere/whatever hvis det er det han ville ha.

 

''Du har også lista opp en rekke ulemper ved det å være pen, og klart det finnes ulemper slik som du påpeker. Men tror du ikke fordelene veier opp for det?''

 

Hva er det du egentlig spør om her? Hva har det å si? Spør du om mine negative erfaringer plutselig er 'ugyldige' fordi jeg tilfeldigvis er pen?

 

 

[AnonymDiskusjon]

 

 

Jeg har på ingen måte insinuert at folk på den andre siden har det noe enklere, er bare jævla lei av denne oppfatningen om at ALL opperksomhet er god oppmerksomhet.. og det stemmer ikke overhode.

Min egen erfaring, som en pen jente, er at jeg har satt mer pris på personlighet enn utseende, har vært 'borti' mange karer i løpet av livet, men min forlovede er den eneste som har vært direkte sexy og kjekk, objektivt sett, så nei, jeg syns ikke utseende har så mye å si, jeg bryr meg mye mer om hvordan du behandler meg som person og hvem du faktisk er.

 

Er du ikke litt i overkant naiv som i samme innlegg sier at utseende ikke har så mye å si samtidig som du påpeker hvor kjekk typen din er? Tror du han ville falt for deg hvis is du var uattraktiv? Du sier personlighet er viktigere enn utseende, men trenger det å være enten eller?

Du har også lista opp en rekke ulemper ved det å være pen, og klart det finnes ulemper slik som du påpeker. Men tror du ikke fordelene veier opp for det?

For min egen del er jeg mann, og da blir det selvsagt annerledes, men mitt utseende alene har gitt meg utallige fordeler og latt meg slippe unna mye, inkludert utroskap! Setter det litt på spissen her nå, men hadde jeg hatt et dårlig utseende ville jeg garantert hatt en mye lavere livskvalitet.Anonymous poster hash: 13daa...79a

Det er tilfeldig at han er kjekk, som sagt så har alle mine tidligere typer og FWB ikke vært noe spesielt å se på objektivt sett (fra samfunnets standard). Når vi først begynte å prate sammen så trodde jeg faktisk at han ikke så noe særlig ut fordi han suger på å ta bilder av seg selv, var ikke før vi ble mer interessert i hverandre og vi begynte å skype og sånt at jeg så hvor kjekk han var. Jeg må innrømme at jeg sa ''daaaaaamn'' inni meg noe jævlig når jeg så han, men kunne lett funnet noen som er like attraktiv som ikke bor i USA.. Vi har vært sammen i 3 år nå, og holdt ett avstandsforhold like lenge, så vi kan nok trygt anta at han likte noe mer ved meg enn kun mitt utseende. Han bor tross alt ett sted hvor jenter går i shorts som ligner mer som belter og halvnakne chicks overalt året rundt, så han kunne garantert ha funnet noen penere/hottere/whatever hvis det er det han ville ha.

''Du har også lista opp en rekke ulemper ved det å være pen, og klart det finnes ulemper slik som du påpeker. Men tror du ikke fordelene veier opp for det?''

Hva er det du egentlig spør om her? Hva har det å si? Spør du om mine negative erfaringer plutselig er 'ugyldige' fordi jeg tilfeldigvis er pen?

Det jeg spør om er i hvilken grad du har reflektert over alle ulempene du ville fått i andre enden av utseendeskalaen.

 

Anonymous poster hash: 13daa...79a

[Kablam]

 

 

Så eg trur at forskjellen ikkje ligg i kven som er flinkast til å søke hjelp, men kven som får hjelp. Etter eit sjølvmordsforsøk så får dei fleste hjelp fordi problemet er åpenbart og synleg, men ein kan sjølvsagt kun hjelpe dei som overlever og der er det ein langt større kvinneandel.

Mannfolka har det med å alt være døde når det blir oppdaga at dei burde fått hjelp.

 

Dette er jo bare synsing og svada.

 

Hvis man prøver å ta livet sitt ved hjelp av overdose av smertestillende går det an å reversere skaden, det er det kvinner gjør.

Menn skyter seg gjerne i hodet eller henger seg. 

Derfor: menns selvmordsforsøk lykkes. Kan ikke pirke ut en kule av hodet.

 

 

Det er også en SVÆRT kjent sak at menn ikke oppsøker fastlege selv om de trenger hjelp. Blod i avføring og tarmkreft? "No worries, det går nok over." Har hørt av en gastrokirurg at nesten 100% av menn som oppsøker lege med symptomer på tarmkreft, gjør det fordi kona maste så mye til slutt om at han måtte dra.

Endret 18. november 2016 av Kablam

[BuffyAnneSummers]

 

 

 

Jeg har på ingen måte insinuert at folk på den andre siden har det noe enklere, er bare jævla lei av denne oppfatningen om at ALL opperksomhet er god oppmerksomhet.. og det stemmer ikke overhode.

Min egen erfaring, som en pen jente, er at jeg har satt mer pris på personlighet enn utseende, har vært 'borti' mange karer i løpet av livet, men min forlovede er den eneste som har vært direkte sexy og kjekk, objektivt sett, så nei, jeg syns ikke utseende har så mye å si, jeg bryr meg mye mer om hvordan du behandler meg som person og hvem du faktisk er.

Er du ikke litt i overkant naiv som i samme innlegg sier at utseende ikke har så mye å si samtidig som du påpeker hvor kjekk typen din er? Tror du han ville falt for deg hvis is du var uattraktiv? Du sier personlighet er viktigere enn utseende, men trenger det å være enten eller?

Du har også lista opp en rekke ulemper ved det å være pen, og klart det finnes ulemper slik som du påpeker. Men tror du ikke fordelene veier opp for det?

For min egen del er jeg mann, og da blir det selvsagt annerledes, men mitt utseende alene har gitt meg utallige fordeler og latt meg slippe unna mye, inkludert utroskap! Setter det litt på spissen her nå, men hadde jeg hatt et dårlig utseende ville jeg garantert hatt en mye lavere livskvalitet.Anonymous poster hash: 13daa...79a

Det er tilfeldig at han er kjekk, som sagt så har alle mine tidligere typer og FWB ikke vært noe spesielt å se på objektivt sett (fra samfunnets standard). Når vi først begynte å prate sammen så trodde jeg faktisk at han ikke så noe særlig ut fordi han suger på å ta bilder av seg selv, var ikke før vi ble mer interessert i hverandre og vi begynte å skype og sånt at jeg så hvor kjekk han var. Jeg må innrømme at jeg sa ''daaaaaamn'' inni meg noe jævlig når jeg så han, men kunne lett funnet noen som er like attraktiv som ikke bor i USA.. Vi har vært sammen i 3 år nå, og holdt ett avstandsforhold like lenge, så vi kan nok trygt anta at han likte noe mer ved meg enn kun mitt utseende. Han bor tross alt ett sted hvor jenter går i shorts som ligner mer som belter og halvnakne chicks overalt året rundt, så han kunne garantert ha funnet noen penere/hottere/whatever hvis det er det han ville ha.

''Du har også lista opp en rekke ulemper ved det å være pen, og klart det finnes ulemper slik som du påpeker. Men tror du ikke fordelene veier opp for det?''

Hva er det du egentlig spør om her? Hva har det å si? Spør du om mine negative erfaringer plutselig er 'ugyldige' fordi jeg tilfeldigvis er pen?

Det jeg spør om er i hvilken grad du har reflektert over alle ulempene du ville fått i andre enden av utseendeskalaen.

 

Anonymous poster hash: 13daa...79a

 

Leste du engang mitt første innlegg? For svaret ligger der. Jeg har hatt tanker om å kutte opp trynet mitt og kroppen min flere ganger PÅ GRUNN av at jeg ikke vil være attraktiv lenger og få denne oppmerksomheten.

 

Hadde jeg ikke vært så pen hadde jeg ikke måtte være på vakt HELE TIDEN etter folk som kun vil bruke meg for kroppen min. Jeg hadde ikke måtte sitte og tenke over ALLE relasjonene jeg har til menn for å finne ut av om de faktisk er interessert i meg som person eller bare vil komme i buksa på meg, og jeg hadde ikke blitt ''cornered'' av laaangt eldre griser som desperat har lyst til å manipulere meg til sengs. (Dette har skjedd opptil flere ganger, spesielt når jeg var tenåring)

 

Hadde jeg ikke vært pen hadde ikke en farsfigur (som var min farsfigur i ca 10 år) begynt å legge ann på meg og direkte si at han vil ha sex med meg. DU ANER IKKE hvor mye det FUCKA med hodet mitt noe jævlig, spesielt siden jeg så opp til han så mye, og følte at jeg hadde lært så mye av han, for at han så snur seg rundt når jeg er blitt voksen og vil ''reap his reward''. 

 

Dette er en jævla forbannelse på mange måter.

Endret 18. november 2016 av BuffyAnneSummers

[Horten Market]

Jeg har hatt tanker om å kutte opp trynet mitt og kroppen min flere ganger PÅ GRUNN av at jeg ikke vil være attraktiv lenger og få denne oppmerksomheten.

Du har helt andre problemer enn et vakkert ytre. Det vet du nok også selv, et sted langt inne. Men det er selvfølgelig mer akseptabelt, og ikke minst håndgripelig, å tillegge indre konflikter til ytre attributter.

 

Hadde jeg ikke vært så pen hadde jeg ikke måtte være på vakt HELE TIDEN etter folk som kun vil bruke meg for kroppen min. Jeg hadde ikke måtte sitte og tenke over ALLE relasjonene jeg har til menn for å finne ut av om de faktisk er interessert i meg som person eller bare vil komme i buksa på meg,

 

Alle normale menn vil i buksa på damer, enten de er pene eller ei. Det er helt normalt. Ett hundre prosent. Altså ingen grunn til å uglese gutter av den grunn, og ingen grunn til at gutter trenger å skamme seg over seg selv. Menn er ikke griser, de har et naturlig seksuelt instinkt, som er årsaken til at du er til. Derfor er det så vakkert, det du kaller griseri. At akkurat du finnes er et vakkert under, som skyldes din fars oppsøkende seksualitet. Vakkert er det. Du må bare lære å forholde deg til menn på en normal måte.

 

Generelt: Kvinner som ser på menn som griser, har et personlig problem.

Endret 19. november 2016 av Horten Market

[BuffyAnneSummers]

''Du har helt andre problemer enn et vakkert ytre. Det vet du nok også selv, et sted langt inne. Men det er selvfølgelig mer akseptabelt, og ikke minst håndgripelig, å tillegge indre konflikter til ytre attributter.''

Eeeeh, jeg aner ikke hva du tenker på, men det har jeg aldri gitt uttrykk for på noen som helst måte. Setter ikke pris på at folk legger ord i munnen på meg, så slutt, takk

[Løgn]

''Du har helt andre problemer enn et vakkert ytre. Det vet du nok også selv, et sted langt inne. Men det er selvfølgelig mer akseptabelt, og ikke minst håndgripelig, å tillegge indre konflikter til ytre attributter.''

 

Eeeeh, jeg aner ikke hva du tenker på, men det har jeg aldri gitt uttrykk for på noen som helst måte. Setter ikke pris på at folk legger ord i munnen på meg, så slutt, takk

Jeg tipper han blant annet tenker på noe av det du prater om her:

Hadde jeg ikke vært pen hadde ikke en farsfigur (som var min farsfigur i ca 10 år) begynt å legge ann på meg og direkte si at han vil ha sex med meg. DU ANER IKKE hvor mye det FUCKA med hodet mitt noe jævlig, spesielt siden jeg så opp til han så mye, og følte at jeg hadde lært så mye av han, for at han så snur seg rundt når jeg er blitt voksen og vil ''reap his reward''.

 

Dette er en jævla forbannelse på mange måter.

Det er imidlertid ikke ditt utseende sin skyld at en farsfigur forråder din tillit til ham. Og det er heller ikke ditt utseende sin skyld at dette sviket fucka deg opp. Problemet er måten du selv takler utfordringer, og for øvrig reagerer på omgivelsene dine. Noen reagerer mer, og lar ting gå mer inn på seg enn andre. Ofte er disse menneskene kvinner.

 

Og dette er naturligvis også i tråd med logikken jeg presenterte tidligere.

 

Hadde jeg ikke vært så pen hadde jeg ikke måtte være på vakt HELE TIDEN etter folk som kun vil bruke meg for kroppen min. Jeg hadde ikke måtte sitte og tenke over ALLE relasjonene jeg har til menn for å finne ut av om de faktisk er interessert i meg som person eller bare vil komme i buksa på meg, og jeg hadde ikke blitt ''cornered'' av laaangt eldre griser som desperat har lyst til å manipulere meg til sengs. (Dette har skjedd opptil flere ganger, spesielt når jeg var tenåring)

Ja, jeg forstår at du ikke føler at du kan stole på menn. Men innflytelsen du har på menn reflekterer bare makten du selv har over dem. For øyeblikket...

 

Ei oppegående dame tar gjerne et pent utseende sammen med alle de små ulempene det måtte medføre, og lærer seg heller å bruke utseende for det det er verdt. Dette er tross alt kvinnens viktigste gode. Om 15 år har dette "problemet" ditt løst seg selv for lengst. Og hva skal du da syte over? At du er stuck med en mann du ikke lenger vil ha, men ikke kan finne deg en ny fordi du ikke lenger har innflytelse på menn? Tro det eller ei, men utseende er det viktigste godet en kvinne har å tilby en mann. Det ser imidlertid ut som at du sannsynligvis ikke vil lære dette før det er for sent.

 

Og ja, jeg kan faktisk relatere til deg - bare på motsatt side av saken. På grunn av hvem jeg er, hva jeg har og hvordan jeg ser ut, kan jeg ikke stole på kvinner. På samme måte som at du antar alle menn vil ned i buksa på deg, antar jeg at kvinnene jeg omgir meg med er latente golddiggere. Jeg må skjule ting om meg selv, ha separate vennekretser, og følgelig leve til en viss grad doble og triple liv. Så fort jeg tikker av nesting-prosessen hennes, er spillet kjørt.

 

Hva så om en mann vil pule deg? Du kan jo bare la vær å prate med ham etterpå, noe han sannsynligvis vil sette pris på. Men damene jeg ligger med vil gjerne klenge seg til meg resten av livet. For kvinner er sex mer eller mindre risikofritt fordi kvinner kontrollerer fødselsraten. Risikoen for menn er imidlertid total, siden det er kvinnen som bestemmer hvorvidt hun skal bli gravid eller ikke. En mann, som i hetens øyeblikk er uvøren, risikerer resten av livet sitt og alt han eier og har for litt sex. Dama velger hvorvidt hun skal cashe inn hans innsats eller ikke. Hun kan gjøre dette akkurat når det passer henne.

 

Det du klager over er følgelig at du har valgmuligheter.

 

Det jeg prøver å unngå er å bli valgt.

[gulpetter]

Ei oppegående dame tar gjerne et pent utseende sammen med alle de små ulempene det måtte medføre, og lærer seg heller å bruke utseende for det det er verdt. Dette er tross alt kvinnens viktigste gode. 

 

Den siste der er eg ikkje samd i.