Er så drittlei livet mitt! Orker ikke mer..

[Kattepus001]

Hei!

 

Jeg trenger seriøst noen støttende ord.. siden jeg får ikke noe støtte andre steder.

 

Det har seg sånn at jeg aldri har slitt så mye med livet som jeg gjør nå. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne engang. Jeg er bare så frustrert! Alt går meg imot for tiden.. Jeg er en 16 år gammel jente som sliter på absolutt alle områder her i livet! Og trenger råd for å komme meg tilbake på rett spor igjen..

 

Det hele startet i 2012, livet mitt var helt fantastisk! Eller, greit nok egentlig.. Jeg slet i hvert fall ikke med selvmordstanker den gangen som jeg gjør nå. Alt var som det skulle være. Jeg var sosial, hadde mange venner, en familie som var lykkelig og glad og ikke psykisk syk.. Jeg var en livsglad, livlig gladjente som elsket å være med folk og ha det gøy! Hadde mange beundrere etter meg også (ikke for å skryte, hehe).. som sagt, alt var helt supert!

 

MEN, Så ble livet mitt snudd på hodet.. gutten jeg elsket over alt på jord (vi var ikke sammen men hadde planer om å bli det) som jeg gikk i klasse med sa at han skulle skifte skole til høsten langt langt vekk. Jeg ble deppa og lurte på om vi fortsatt kunne ha kontakt, siden vi var jo gode venner og forelsket i hverandre. Jada sa han. Men så begynte vi å krangle for noe helt idiotisk og det endte med at han kuttet kontakten med meg.. Jeg ble helt knust, jeg prøvde å få kontakt med han igjen men han blokkerte meg på Facebook og alle de andre sosiale mediene. Siden den gang har jeg ikke hørt noe fra han..

 

Det endte jo med at jeg fikk en helt j*vlig kjærlighetssorg som varte i hele 2 år! Dette var på ungdomskolen. Jeg ble deprimert, slet med selvskading, ting ble verre og verre.. karakterene sank og jeg gjorde det ikke særlig bra på skolen lenger. Hun nye læreren min la jo selvfølgelig merke til dette og ble bekymret for meg. Spurte om jeg hadde det bra hjemme osv. Vel, saken var at jeg ikke hadde det så bra hjemme heller! Foreldrene mine hadde begynt å krangle mye, hver dag. De var jo så lykkelige sammen.. men nå var alt bare et rot når det gjaldt forholdet deres. Pappa beskyldte mamma for å være utro, og han endte opp med et psykose-anfall (om jeg kan kalle det det?), truet henne med kniv på de groveste måter og vi unger var jo vitne til alt sammen. Han ble innlagt og ble diagnosert med paranoid psykose høsten 2012. Psykiateren sa at pappa mest sannsynelig aldri kom til å bli frisk. Dette var en stor sorg for hele familien, og det endte med skilsmisse, noe som gikk dypt inn på oss alle, spesielt mamma. Hun gråt hverdag og som datter syns jeg det var ekstremt tungt å se min egen mor slik.. gjorde alt for at hun skulle føle seg bedre, ingenting hjalp.

 

På skolen var ikke ting noe bedre. Jeg var begynt å bli mobbet daglig av 5 eldre gutter. De kalte meg masse stygge ting som emo, og hore og stygging osv.. itilegg drev de fysisk og trakkaserte meg seksuelt og engang skulle vi på besøk til en fadderklasse så drev de å kastet sjokomelk på meg.. Uansett, jeg ble mobbet helt ut til 10 klasse, hadde ikke en eneste venn.. Trodde jeg skulle dø av ensomhet. Husker jeg satt inne på jentedoen og tegnet på en vegg. og prøvde å gjemme meg for alt og alle. Lærerene var ikke noe bedre. Jeg gikk på en skole med veldig dårlig miljø.

De drev å kalte meg masse stygge ting og sa at jeg ikke duger til noe også ga de meg dårligere karakterer enn jeg fortjente, noe som har påvirket utdanningen min den dag i dag.

 

Hun ene læreren ble så oppmerksom på meg at hun sendte meg til BUP og mente jeg hadde en eller annen form for diagnose. Noe jeg var totalt uenig i. Var det noe jeg led av så var det depresjon. Av en eller annen grunn fikk jeg diagnosen ADD og den har vært med å ødelagt livet mitt helt sinnsykt! jeg fikk særbehandling på skolen! Ble forskjellsbehandlet og slikt. Og dette var ikke morsomt i det hele tatt.

Da jeg begynte i 10 klasse, ble jeg plassert i en spesialklasse med nesten bare folk med diagnoser på grensen til downsyndrom, og dette syntes jeg var svært nedverdigende!

Min fetter som har ADHD fikk gå i vanlig klasse gjennom hele grunnskolen så hvorfor skulle ikke jeg få lov til det samme? Jeg som led av nesten det samme som han! Jeg trivdes jo best i vanlig klasse der det var folk på litt mer ''mitt nivå'' om dere skjønner.. Jeg prøvde å forklare lærerne hundrevis av ganger at jeg trivdes ikke i en liten gruppe for jeg likte meg bedre i storklassen men neida det respekterte de ikke.. ''Hun har en diagnose og derfor må vi behandle henne som en barnehageunge'', det var i hvert fall den holdningen de hadde til meg.. Snakket til meg veldig ''detaljert'' sånn som man gjør med småbarn.. i tillegg til at når vi fikk beskjed om å gjøre matteoppgaver, fikk vi utdelt matteark som var ment for 1 klassinger og ble behandlet som 1 klassinger til og med!.

 

En annen ting som jeg har merket er at jeg på en måte har mistet mine sosiale evner.. Jeg prøvde å snakke med hun jeg var bestevenn med før men det var akkurat som at jeg ikke greide å si noe og at jeg på en måte ble veldig sjenert.. og hun hadde derfor funnet seg noen nye venner. Så vi er ikke venner lengre. Det samme skjedde med mine andre venner. De hadde også funnet seg nye, så jeg endte opp alene..

 

Og slik fortsatte det gjennom HELE ungdomskolen.. det samme hverdag! Gjemte meg på dassen, Mobbing av elever, presset inn i en spesialgruppe med folk som nærmest var utviklingshemmet, ensomhet, selvskading, kjefting av lærere for noe jeg ikke hadde gjort osv.. 

Dagen da jeg var ferdig med 10 klasse var helt grusom! Men samtidig bra.. Bra fordi jeg kunne legge dette forferdelige kapittelet bak meg, men grusom fordi jeg ikke fikk være med på den store klassefesten alle ''ex-vennene'' mine skulle på. Alle de andre på mitt alderstrinn som gikk i vanlig klasse skulle ut å feste og hygge seg med venner! Og hva skulle vi i spesialklassen gjøre? Jo, vi skulle leke puslespill og spise sjokoladekake og synge en liten visesang.. hurra.. NOT!

 

Gjennom hele sommerferien i år, gledet jeg meg så innmari til å begynne på vgs. Jeg hadde hørt positive erfaringer med det og at de fleste som var outsidere på ungdomskolen, ofte får et bedre liv på vgs. Dette hadde jeg sett fram til og gledet meg skikkelig. Og var sikker på at nå kunne jeg starte på nytt med blanke ark. Men hva skjer den dagen jeg kommer på vgs og hadde store drømmer på at dette ville gå bra? Jo, jeg blir på nytt, puttet inn i e diagnoseklasse med folk som er mye mindre psykisk ''rustet'' enn meg.. Jeg prøvde å kjempe meg ut av det men nå de siste 2 månedene har jeg prøvd og prøvd og prøvd å få livet mitt tilbake men har mislyktes totalt for lærerne greide ikke forstå at jeg trives mye bedre i vanlig klasse, i tillegg hadde jeg søkt feil linje og de hadde veldig store forventninger i forhold til meg, som jeg følte jeg ikke greide å strekke til..

 

Så nå har jeg droppet ut av skolen, orket ikke mer. Vet ikke hva jeg skal gjøre lenger.. har egentlig ikke lyst å leve for har ingenting å leve for egentlig.. men vil ikke dø heller! Føler meg som en gigantisk taper! Jeg har elendig selvtillit og selvbilde, er deprimert, sliter med selvmordstanker, selvskading etc. Jeg vet jeg er veldig ung, men jeg føler jeg har gått glipp av så mye.. at alt bare har rotet seg til for meg..

Folk på min alder skal liksom nyte ungdomstiden sin! Være sosial, Være med venner, Ha det gøy!

 

Har prøvd å snakke med psykolog men ha vanskeligheter med å åpne meg.

 

En annen ting som plager meg er at nesten alle rundt meg har kjæreste og stadig bytter nye kjærester også sitter jeg her og har aldri hatt kjæreste før.. greit nok, jeg har hatt et par dater og jeg har jo hatt noe på gang med 2 gutter gjennom livet.. men det har aldri blitt noe! Og jeg er liv redd for at jeg skal ende opp alene.. At jeg forblir en evig singel. Hver dag når jeg logger meg på Facebook får jeg nærmes trykt opp i trynet hvor perfekt livet til alle andre er! Han er blitt sammen med hun, hun er gravid, han og hun skal på fest i helgen.. Hva kan jeg gjøre for å oppnå litt lykke her i livet?!

 

Oi, dette ble langt! Beklager hvis det er veldig rotete men er ikke så flink å beskrive men håper dere forstår..

 

 

 

 

 

 

[AnonymDiskusjon]

Jeg skal love deg en ting, det finnes minst 10 gutter på trinnet ditt som det ikke feiler noen ting og som kommer til å leve helt awesome liv men som er ganske beskjedne og tilbaketrukne på vgs som bare ville elsket å være din venn akkurat nå. Trust me, livet etter vgs er noe helt annet enn livet på vgs... 2 år etter vgs er vgs glemt, for alltid. Folk som er litt utenfor på vgs har sykt godt av å bli student tror jeg.... prøv å fullfør en studiekompetanse, det vil hjelpe deg resten av livet. 

Anonymous poster hash: 4b6ac...533

[Vardark]

Du må tilbake til skolen. For det første fordi du knapt får jobb uten videregående, for det andre fordi du ikke møter nye mennesker om du bare sitter hjemme og koper. Det du trenger og fortjener er jo mennesker som støtter deg og forstår deg. Kanskje bør du vente til neste høst og søke deg inn på en ny linje? Det er lettest å bli kjent med folk de første ukene, når ingen kjenner hverandre så godt. Det er ikke lett å reise seg når man har opplevd så mye dritt som du har, men ting blir tusen ganger verre om du dropper videregående.

[Ardenus]

Høres ut som en kjip situasjon du har havnet i, mitt råd er vel å få noe å gjøre, prøv å skaff deg en jobb, selv om de betaler dårlig, så har du noe å gjøre, du tjener penger, vær flink, spar og bruk pengene fornuftig, feks førerkort.

 

Søk på skole en annen plass enn der du er nå, der ingen kjenner deg. Da starter du med blanke ark og du får testa deg litt, nye venner, kanskje en liten jobb ved siden av.

 

Når det gjelder facebook, ikke legg for mye i det at andre har "perfekte" liv, tenk over det.. folk legger ut et bilde av maten sin, der de tok 10 bilder før de var fornøyde, feriebilder hvor de har perfekte vinkler og filtre.. hvem drar på ferie for å legge ut feriebilder på facebook? jo folk som er veldig opptatt av å vise andre at: SE HVA JEG GJØR. who the fuck cares?

 

Siden du har havnet i en slik spesial klasse og ikke kommer ut av den, hva skjer hvis du står på, gjør ditt beste og kan bevise ovenfor de som bestemmer slikt at du er bedre enn en slik klasse?

 

Prøv å finn noe positivt i alle situasjoner, ikke så enkelt kanskje, men prøv. Livet er faktisk ganske ålreit hvis du vil at det skal være det.

[zeebra]

Hei jente16år.

 

Ting er vanskelig for de fleste i din alder. Jeg forstår at din situasjon er ekstra vanskelig i forhold til andre, men du må forstå at personer på din alder er komplette idioter, spesielt de som driver med mobbing. Det er de som er patetiske, ikke du.

 

Den gutten du snakker om er åpenbart ikke moden i det hele tatt og gjorde ting på en forferdelig måte. Det er ikke din feil må du vite. Det var ikke du som gjorde noe idiotisk, det var han. Det er kjedelig, men slik er ting av og til. Da vil du uansett ha det bedre uten han, selv om det føltes kjipt. Finn deg en virkelig gutt/mann.

 

Om du er sosial eller ikke er egentlig irrelevant. Å være sosial er ikke et mål i seg selv og gjør ikke noen til et bedre menneske. Du må finne ut hva DU liker. Det finnes massevis av fantastiske mennesker som ikke er spesielt sosiale.

 

Selvskading får du slutte med, det hjelper ingenting. Alikevel er selvskading ganske vanlig. Det finnes haugevis av mennesker som misbruker alkohol eller skader seg selv med elendige matvaner og overspising, det er faktisk ganske vanlig. Det løser ingenting. En ting som hjelper er om du fortsetter på skolen og fokuserer på det. Det er faktis mulig å ta igjen det tapte ved å gjøre det ekstra bra i fremtiden. Videregående skole er mye viktigere enn ungdomsskolen.

 

Det med faren din høres utrolig kjedelig ut, men vi får håpe moren din finner lykken igjen, det vil hun nok sikkert. Slike ting pleier å gå over med litt tid. At faren din aldri vil bli frisk høres merkelig ut. Eller, man blir kanskje aldri frisk, men han vil sikkert kunne leve som en normal person med litt tilpasning og eventuelt medisin osv. Dessverre er mentale sykdommer ofte arvelig, men ikke nødvendigvis i samme form. Jeg synes du bør åpne opp og snakke med psykiater for å utrede situasjonen. Det skader nok ikke!

Det du beskriver høres ut som en noe merkelig situasjon der du plasseres på en plass du egentlig ikke hører hjemme. Hva sier moren din til det? Det er noe dere bør drøfte sammen. Du er jo mindreårig, så du har egentlig ingen innflytelse på slike ting, men det har moren din. Så ta det opp med henne, så kan hun kjempe for din sak eller endre situasjonen.

 

 

"Folk på min alder skal liksom nyte ungdomstiden sin! Være sosial, Være med venner, Ha det gøy!"..

 

Det er ikke nødvendigvis sant. Det er egentlig ganske vanskelig å være ung. Det er iallefall ikke bare gøy og nytelse. Du KAN gjøre det til gøy og nytelse, men det er opp til deg. Facebook skal du bare gi blanke F i. Facebook er fullt av tullinger som tar 1000 bilder for å legge ut 1 bilde som skaper et intrykk på andre. Det er ren løgn og manipulasjon.

 

 

Dette vil kanskje høres komplett idiotisk ut (for andre også), men jeg vil gi deg et tips som kanskje kan hjelpe deg i lengden. Finn deg en eldre mann, en med livserfaring. Helst over 25 år (helst ikke eldre enn 30 år). Da vil du kanskje finne deg en person du virkelig kan snakke med, som har erfaring nok til å gi deg de rådene og tipsene du trenger for å komme deg videre i livet.

 

Uansett så bør du begynne på videregående skole igjen så fort som mulig. Iallefall virker det som du er mer klar over hva du vil gå på, og du kan finne deg en "vanlig" videregående skole hvor de ikke behandler deg på måten du beskriver.

 

Det høres ut som du ønsker å finne lykken, og jeg håper du gjør det. Lykke til!

Endret 31. oktober 2015 av zeebra

[misanthrope]

Du er 16. I 2012 var du 12-13 år gammel... give yourself a break! Det er faktisk LOV å være litt på feil spor når du er tenåring, og et godt stykke inn i tyveårene. Det virker på meg nesten som om det er litt av meningen, og del av det å vokse opp. Det er utrolig kjedelige og overfladiske mennesker som aldri møter noe motgang i livene sine.

 

Skulle ønske jeg hadde så reflekterte venner når jeg var 16.

Når det gjelder mobbing... så skal jeg gi deg et råd du antagelig ikke vil høre så ofte: Gi dem en helvetes ørefik og sett deg i respekt. Våg å være sinna. Særlig jenter kan være utrolig fæle mot hverandre. Særlig når noen er utstøtt. Det er tvilsomt at disse menneskene kommer til å være venner av deg. Du er kun nødt til å forholde deg til dem på skolen. Så ser du dem aldri igjen. Du kommer ikke til å gjøre dem om til venner. Så du kan like gjerne sette deg i respekt slik at de ikke plager deg mer. Så får de tro hva de vil.

"It is better to be feared than loved, if you cannot be both." - Machiavelli

Endret 31. oktober 2015 av misanthrope

[Melkekartong]

Det første som slår meg er at du har en god skriftlig formuleringsevne. Du skriver bra, har god flyt/setninsgoppbygning og alt det der. Jeg er ikke norsklærer og skal ikke gå nærmere inn på dette men det gir meg i det minste et inntrykk av at det er noe bra i nøtta di og at du ikke er så mislykket som du føler deg. Det at du ikke er en stor fan av "klassefester" med puslespill og visesanger er også et sunnhetstegn.  

 

Når du skriver om familie, moren din og spesielt "gjorde alt for at hun skulle føle seg bedre, ingenting hjalp." - Veldig fint av deg å ville hjelpe moren din. Det er viktig å ha omsorg for sine nærmeste, men ikke finn på å legge noe skyld på deg selv hvis du ikke klarer å gjøre det bedre for henne. Hun er voksen og må også klare seg selv, selv om hun går gjennom en tøff periode.  Vanskelig å se sine foreldre på den måten og få splittet familien på den måten, men ikke din feil. Superkjipt ja - men det er ikke din oppgave å fikse det.

 

Det er kanskje vanskelig å forestille seg, men se for deg at du er tredve-førti, har unger og går gjennom en vond tid. Vil du virkelig at tenåringsbarna dine skal være bekymret for deg og føle at de må trøste deg? At de skal føle de ikke strekker til? Ikke det? Bra! For det vil ikke være deres oppgave heller. Så senk skuldrene, pust ut. Fint at du vil hjelpe mamma, men husk at mamma er voksen og klarer å stå på egne bein, selv om hun gråter. Det ordner seg for henne etter hvert skal du se.

 

Du har nok ikke mistet dine sosiale evner selv om du føler deg litt rusten. Hvorvidt det er så viktig å være så veldig sosial og vellykket er vel en annen ting. Uansett har du masse tid på deg til å trene de opp igjen, du er tross alt som du sier veldig ung. Dette betyr ikke bare at du fortsatt har masse livserfaring å opparbeide deg men det betyr også at du er i en fase i livet ditt der du bobler over av hormoner! Alt av følelser oppleves MYE sterkere og mye mer intenst - på godt og vondt! Når folk sier at ting går over, så er det gjerne fordi de går over eller etter hvert ikke oppleves like kraftige. Husk det. Selv om det til tider kan føles som om verden raser sammen så er det ikke nødvendigvis sånn - det bare føles sånn. En dag kommer du til å se tilbake på denne tiden og mimre over hvor sterke følelsene dine var, hvor mye de tok overhånd osv - selv om det var en del kjipe følelser.

Jeg tror du før eller siden treffer på noe som vekker livsgnisten i deg. Det kan ta (lang) tid men når du først er der så er alt strevet og alle de kjipe dagene glemt bort.  Enten det er reising, dyr, karriere, barn, mann, bil, gudene veit.. En ting er sikkert - du veit ikke hva det er før du opplever det. 

 

Dette du skriver om diagnose og "barnehagementalitet" provoserer meg og hadde jeg vært i dine sko hadde jeg nok ikke håndtert situasjonen mye bedre selv. Det er fort gjort å bli demotivert, begynner å komme for seint, ikke gjøre oppgaver osv - noe som i seg selv vil være lærernes bekreftelse på at du hører hjemme der - selv når dårlig innsats er en konsekvens av at du ikke hører hjemme der! Det eneste man kan gjøre når en havner i en slik situasjon er å bite tenna sammen! Stå på! Levere resultater! Bevise at du ikke hører hjemme i de "spesielle gruppene". Det er megakjipt når det står på og skikkelig kjipt å få i trynet, så satser på du ikke opplever tilsvarende neste gang.

 

Å finne en god psykolog er vanskelig. Kjemi/forståelse spiller en stor rolle. En psykolog/psykiater som fungerer kjempebra for meg kan fungere kjempedårlig for deg, og vice versa. Når en har det vanskelig er dette kjempefrustrerende fordi det ofte er ei stor dørstokkmil å krysse når en strekker ut hånden for å be om hjelp fra en psykolog. Skuffelsen blir derfor stor hvis en føler at det ikke hjelper. Det er fort gjort å spørre seg selv om det er håp når ikke engang psykolog funker, mens en egentlig skal ha god flaks for å treffe blink på første skudd.   Det kan godt hende du hadde hatt enklere for å åpne deg ovenfor en annen psykolog, ikke sant? Så om du har behov for å prate med noen så må du prøve igjen. Ikke vær redd for å si til psykologen din at du ikke føler dere har riktig kjemi. Hadde jeg vært psykolog hadde det vært mye bedre om noen sa til meg "vi funker ikke, jeg vil prøve noen andre" enn at de stanget hodet i veggen med meg og til slutt ga opp.

 

Facebook: Ingen sier at de har det kjipt på facebook. Tilogmed de som opplever vold i forhold lever rosenrøde liv på sosiale medier. Jeg skjønner det hvis du føler deg alene og har lyst på en type å dele dagene med, men dette kommer. Don't stress it. Forhold som starter i tenårene varer ikke nødvendigvis livet ut selv om det føles slik der og da. De hersens hormonene, vettu. De fleste finner livsledsageren sin først når de er godt uti tjueårene.

 

 

Konkrete tiltak:

- Du må slutte med selvskadingen. Før du veit ordet av det er det nettopp arrene som gjør deg nedfor og får deg til å få lyst til å skade deg selv.

- Fullfør videregående. Bruker du noen år ekstra er ikke det så stress. I fremtidige jobbintervju kan lang skoletid forklares med sykdom uten at du trenger å gå inn på hva slags sykdom. Kan ha vært magetrøbbel, ME - for alt de vet kan du ha vært i koma i 4 år, men det er uansett noe de ikke har noe med. Ny start neste høst. 

- Begynn med trening. Jeg liker ikke den treningstrenden der ALLE trener og er supersunne, men det er noe i det. Spesielt om du har en tung periode psykisk, da vil aktivitet hjelpe på. Ved å trene vil du frigjøre endorfiner i blodet ditt, du vil komme i bedre form, etter hvert vil du få en mestringsfølelse og generelt bli mer fornøyd med deg selv. Evt idrett av noe slag, kampsport el - der er det masse variert trening, du lærer å forsvare deg selv samtidig som du kan stifte nye sunne bekjentskaper.

 

 

Masse lykke til!

Ta tilbake kontrollen over livet ditt!

[Kattepus001]

TS her

 

Takk for svar alle sammen! Har vært til stor hjelp. Dere har rett, jeg må tilbake på skolen igjen. Jeg skal begynne igjen neste høst. I mellomtiden tenkte jeg å prøver å komme meg inn på et eller annet (kurs, idrett etc.).

Skal slutte med selvskadingen, det skal jeg klare!

Var godt å høre fra noen som har litt mer livserfaring enn meg, at jeg har god tid å fikse opp i livet mitt. Skal ta en dag av gangen heretter:)

[danielch]

Min forlovede har vært igjennom mye (mobbing fra barneskolen til uteksaminering fra vgs, familieproblemer, barnevernet, o.l), hun stod på, nektet å gi opp og jobbet seg igjennom det. Når man står i situasjonen kan det føles som om det ikke er noen utvei men trust me, det er det definitivt! :-) 

 

Du virker rimelig smart, iallfall basert på skrivemåte og hvordan du vinkler forskjellige situasjoner. Dette vil du komme langt med når du er ferdig med VGS (skal da ikke se bort ifra høgskole heller da dette er noe HELT annet enn VGS).

 

Jeg ble selv satt i en slik klasse som du snakker om på VGS da jeg har diagnosen ADHD. Det føltes helt håpløst ut og du føler at du blir behandlet som et barn, er ikke dette noe du kan ta opp med studieveileder eller skoleadministrasjon? Om det er grunnlaget ditt til å droppe ut så vil de selvsagt tilrettelegge for deg. De vil mye heller ha deg på skolen enn utenfor skolen. 

 

Den dag du er i 20-årene sitter du nok i sofaen med en herlig kjæreste/samboer og snakker av og på om dårlige tidene med jobb/studier på siden. Kom deg tilbake på skolen, stopp med selvskading (har sett mange med arr langt oppover armen som har hatt det hardt i livet som angrer i ettertid). Det er en tung periode, men jeg lover deg en ting... Det blir MYE bedre når du kommer deg inn i voksenlivet, de som har levd livet på en pute vil slite og rollene vil byttes. Du har trossalt gått igjennom livets harde skole!

 

Og angående moren din, jeg slet veldig med dette selv - Viser at du er en varm person med mye empati og det er godt at du prøver å hjelpe. Men som psykologen min sa til meg: "Et barn skal ikke være foreldre, det er den foresattes jobb - ikke din!", du må fokusere på deg selv - Er sikker på at moren din klarer seg. Best of luck. Vet du klarer deg fint, stå på! 

Endret 31. oktober 2015 av Enquad

[misanthrope]

Èn dag av gangen er bokstavelig talt den eneste måten noen overhodet kan ta det

[Budeia]

Et umiddelbart håp kan være å heller begynne på en videregående med en mer spesiell retning, i håp om at det ikke vil være så store grupper med elever med psykisk utviklingshemming der.

Hvis du f.eks. begynte på landbruksskole eller idrettslig videregående, ville jeg trodd det ikke var så store spesialklasser der. Du ville kunnet få gode følelser fra dyrene og naturen. Og selv om du skulle bli tvunget til å sitte i et rom med en spesiallærer også der, ville du hatt sjansen til å stille spørsmål fra ditt nivå, og få oppgaver på ditt nivå.

 

Dette er veldig direkte sagt, men ikke bli gravid som tenåring ettersom dette med å behandle dem med merkelapper som barn, fortsetter langt inn i Barnevernet. Få deg ihvertfall en jobb og bli over 20 år og helst i et stabilt forhold/ekteskap dersom du skal få barn. Dette for å minske sjansen for at de tar babyen på sykehuset.

 

Generelt, gå gjerne mye turer i naturen. Skaff deg en el-sykkel hvis du har råd, det gir mange spennende opplevelser.

Psykiateren til din far kan ikke vite noe sikkert om sjansene for om faren din blir frisk eller ikke. Det var bare hans vurdering der og da.

Så jeg tror det er viktig for deg å beholde et håp, både der og i andre sammenhenger.

"Håpet er sjelens anker," husk det.

[mortex2008]

Hei!

Godt å høre at du fikk noe hjelp av de mange gode svarene her. Jeg ble lei meg når jeg leste det du skrev, men som det sies over du er utrolig reflektert til å være 16. Og jeg må også si det at du ER utrolig sterk etter det du har vært igjennom. Tenk på hvordan du kan bruke det du har opplevd til å hjelpe andre og forstå deres situasjon i møte med andre mennesker. 

 

Når det gjelder videregående så tenker jeg slik.

Ja det er viktig med utdanning for å få en god jobb, men jeg kjenner også flere som har hatt pause fordi de ikke var klar og disse har tatt utdanning litt i ettertid og tjener millioner i dag så det er ikke bare ett svar som kan være riktig her...

 

Gjør det som DU føler er riktig. Og ta alltid med deg det som du har hørt her av vi som er litt mer voksne.

 

 

:-)

[Dr. Chaos]

Du har vært gjennom mange vonde opplevelser som har nærmest stått i kø, og du må være en utrolig ressurssterk person som har stått så lenge i stormen uten å gi opp. At du blir diagnostisert med ADD og plassert i spesialklasse mot din vilje når du egentlig hadde helt andre problemer, som ikke en gang hadde noe med deg som person å gjøre, synes jeg vitner om enorm systemsvikt. Jeg har ikke noe personlig erfaring med slike situasjoner, men jeg tror du må kreve og bevise at du bør få begynne i vanlig klasse om du skulle bli plassert i spesialklasse igjen. Snakk med rådgiver eller lærer, og sørg for at du blir hørt.  

 

Du må vite at ting kan bli bedre igjen dersom du trosser motgangen og reiser deg igjen. Jeg tror du gjør veldig lurt i å fortsette på VGS, og ellers er det nok også bra at du driver med hobbyer, idrett eller fysisk aktivitet som bedrer selvbildet ditt. Gjennom slike arenaer kan du også komme i kontakt med andre. Du har fått mye motbør fra klassekamerater tidligere, men for å få nye venner må du tørre å ta initiativet og åpne deg for folk. Angående kjæreste kan det fort komme så fort du åpner deg igjen for andre, men ellers er det ingen grunn til å stresse med det. De fleste seriøse forhold skjer når man fort blir voksen.

 

Angående Facebook og sosiale medier så er det nå en gang sånn at det folk presenterer der er deres idealiserte, ytre fasade. Det er en illusjon at alle andre har det så bra som de framstiller det der. Nesten alt det vonde i folks liv blir filtrert ut, og i enda høyere grad enn når man møter folk fysisk. Man kan ofte merke på folk at de er stresset, slitne eller har en dårlig dag, men på Facebook kan det alltid virke så rosenrødt. Det er flere måter å takle det på. Den ene kan være å unngå å lese i newsfeeden hvor lykkelige alle andre er, kanskje til og med avfølge de som bare poster rosenrøde bilder og statuser. I tillegg kan du begrense hvor mye tid du tilbringer på Facebook, og heller bruke tid på viktige ting, framfor den ytre fasaden. 

 

Masse lykke til!

[Kattepus001]

Hei!

Godt å høre at du fikk noe hjelp av de mange gode svarene her. Jeg ble lei meg når jeg leste det du skrev, men som det sies over du er utrolig reflektert til å være 16. Og jeg må også si det at du ER utrolig sterk etter det du har vært igjennom. Tenk på hvordan du kan bruke det du har opplevd til å hjelpe andre og forstå deres situasjon i møte med andre mennesker.

 

Når det gjelder videregående så tenker jeg slik.

Ja det er viktig med utdanning for å få en god jobb, men jeg kjenner også flere som har hatt pause fordi de ikke var klar og disse har tatt utdanning litt i ettertid og tjener millioner i dag så det er ikke bare ett svar som kan være riktig her...

 

Gjør det som DU føler er riktig. Og ta alltid med deg det som du har hørt her av vi som er litt mer voksne.

 

 

:-)

Takk for svar:) Ja jeg har fått høre fra mange at jeg er ganske reflektert til å være så ung. ^^ Er vel en av mine positive trekk ved meg selv.

Skal begynne på vgs igjen neste høst, siden det er for sent å søke seg inn på ny skole nå..

 

Jeg angrer absolutt ikke på at jeg opprettet denne tråden. Det har hjulpet veldig på den negative tankegangen min. Tenker mye mer positivt nå Så takk til alle som har svart!

[SteinarN]

Jeg er litt sen til selskapet her.

 

Men jeg må bare si meg enig i det som flere allerede har sagt til deg, Jente16. Du skriver meget godt, grammatisk, rettskriving osv. Og du virker moden og reflektert for alderen. Så jeg er helt overbevist om at du har gode evner på mange områder. Det at du har havnet i spesialklasser kan umulig være rett for deg ut fra det inntrykket du gir her. Det virker som du har vært uheldig med omstendighetene i ditt unge liv. Jeg håper virkelig at du har litt mer hell med deg i fremtiden, og at du greier å se muligheter og gjøre noe med de.

 

Til slutt vil jeg bare si at det overhodet ikke er din feil at du har havnet litt skjevt ut, det er andre voksne som skulle gjort sin jobb og sett hvem du egentlig er.

 

Lykke til!