Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Hva tenker dere om folk som studerer "unyttige" studier?


Anbefalte innlegg

Dersom jeg vet at en person kaster bort 3 eller 5 år på det jeg oppfatter som svada, så tenker jeg at personen må være ganske tom i topplokket. Etter å ha snakket med dem får jeg som regel bekreftet det inntrykket. Det virker dog som at bedriftene også foretrekker folk som har studert det jeg oppfatter som svada, ovenfor de som ikke har studert noe, noe jeg finner veldig merkelig men som indikerer at kanskje det jeg oppfatter som svada ikke er kun svada men svada pluss en liten dose nyttige greier

 

Jeg har personalansvar, ser jeg noen som har studert noe meningsløst så er går det en varsellampe opp for meg på mangel på ambisjoner.

 

Med andre ord, værsegod neste.

 

Jeg ser heller at folk har arbeidserfaring og kunnskap om arbeidslivet enn at dem har en master i markedsføring. Naturligvis relevant arbeidserfaring.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Utdannelse handler jo om dannelse. Synes kanskje at dannelsesaspektet har vært litt lite fremme i denne diskusjonen (selv om det er mange som er innom det). Har selv master i historie, noe som ble valgt hovedsakelig pga interessen min for historie selv om jeg like greit kunne ha tatt ingeniørstudier. I utgangspunktet er ønsket mitt å jobbe med historie, derfor var historiestudiet det beste for meg. Men akkurat hvordan dette skulle skje bestemte jeg meg ikke for før etter jeg var ferdig med masteren. Da ble det enkeltemner et semester og PPU i år for å bli lærer. Da kan jeg jobbe med historie samtidig som jeg kan jobbe med andre mennesker. Vil jeg gjøre dette for evig? Det er ikke sikkert. Vil jeg få fast 100% stilling? Ikke med en gang, kanskje etter en stund. Vil jeg om 10 år se tilbake å være fornøyd med egne valg? Det vet jeg ikke, men jeg kan jo håpe. Og dette håpet tror jeg er viktig. Jeg kunne ha gått rett på lærerutdanningen, vært ferdig på fem år (istede for 7 år), men jeg angrer faktisk ikke.

 

Vil jeg ha noe særlig bruk for den kunnskapen jeg fikk gjennom masteroppgaven? Trolig ikke pga tematikken var såpass smal, men det å studere og særlig det å jobbe med en masteroppgave ga meg mye mer enn bare historisk kunnskap: Selvstendighet, samarbeidsevne, evne til å presse meg, forståelse for historie, kunnskap om samfunnets fremvekst og væremåte i dag. Kort sagt: Jeg har vokst. Jeg har fått en dannelse. (også vil jeg påstå at jeg forstår faget historiet godt med en master, noe som vil hjelpe meg som lærer). Og det tror jeg veldig mange, men absolutt ikke alle, trenger. Også er det jo godt mulig at jeg returnerer til historiefaget gjennom forskning på et senere tidspunkt.

 

Allerede nå kan jeg med hånden på hjertet innrømme at jeg har tatt enkelte emner som jeg personlig ikke har direkte bruk for, men de har alle vært med på å utvide horistonten/forståelsen min.

 

Dette ble kanskje en forsvarstale for hvorfor akkurat jeg har valgt å studere det jeg har, men det kan kanskje fremstå som et eksempel på slike studier som dette.

 

Prøv å google humanioras fremtid, og man kan lese deler eller hele debatten som har vært diverse media i en periode nå nettopp angående en del av disse "mindre brukelige" fagene.

Endret av Tomeito
  • Liker 4
Lenke til kommentar

Med andre ord har du brukt 7 år på å lære følgende?

 

 

Selvstendighet, samarbeidsevne, evne til å presse meg

 

Av ting du gjerne får bruk for videre?

 

Mja, dette burde du få på plass i løpet av de første 3 månene i arbeidslivet.

 

Vi kunne gjerne redusert en del tullete studiumer og heller faktisk fokusert på å utvikle studier som bringer landet videre. Jeg sier ikke at alle skal bli rakettforskere og toppledere. Men vi trenger ikke noen som har brukt flerfoldige titallstusen skattekroner på å flippe burgere på McDonalds.

Lenke til kommentar

Med andre ord har du brukt 7 år på å lære følgende?

 

 

Selvstendighet, samarbeidsevne, evne til å presse meg

 

Av ting du gjerne får bruk for videre?

 

Mja, dette burde du få på plass i løpet av de første 3 månene i arbeidslivet.

 

Vi kunne gjerne redusert en del tullete studiumer og heller faktisk fokusert på å utvikle studier som bringer landet videre. Jeg sier ikke at alle skal bli rakettforskere og toppledere. Men vi trenger ikke noen som har brukt flerfoldige titallstusen skattekroner på å flippe burgere på McDonalds.

Men nå har jeg dette før jeg begynner å jobbe, og vil ikke få bakoversveis når krav om dette møter meg i arbeidslivet.

 

Og jeg vil ha med en del videre fra de syv årene, men det er mer rent faglig (historiekunnskap, samfunnskunnskap, religionskunnskap, pedagogisk og didaktisk kunnskap). Det jeg ville frem til er at utdannelse er en måte å få dette på før man begynner i arbeidslivet. Som sagt, dannelse (ut"dannelse") er tross alt det grunnleggende i studier.

 

Det er selvfølgelig synd at man har studert i mange år, brukt masse skattekroner, for å "flippe burgere på McDonalds", hvis dette ikke er ønskelig. Men dette tror jeg kommer an på 1)arbeidsmarkedet/etterspørsel, som tross alt regulerer arbeidslivet, og på 2) personen selv. Har man en mastergrad, uansett fag, og ender opp med en jobb i en butikk eller på en fastfood-sjappe, vil jeg hevde at man ikke har gjort stor nok innsats for å få en relevant jobb. Også er det jo et poeng at man ikke nødvendigvis jobber med akkurat det man studerte, men at man gjennom studiene har fått kvalifikasjoner som gjør en egnet til et eller flere yrker. Mange med historieutdannelse jobber som saksbehandlere. De jobber ikke med historie, men leser dokumenter (med mer). De har fått evne til å bearbeide store mengder tekst. En med master er nok i gjennomsnittet flinkere til dette enn en uten.

 

Og: Hva fører samfunnet videre?

Endret av Tomeito
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Folk må gjerne studere hva pokker de måtte ønske for min del, men folk som ikke klarer å finne ut hva hva de vil og bare prøver på måfå har jeg lite til overs for. Det finnes tonnevis av dyktige studie- og karriereveiledere, mange av disse er også gratis i forbindelse med videregående- og høyskoler man kan oppsøke og som hjelper folk til å treffe riktige valg. Desverre virker det som om mange istedet baserer studiesøknaden sin på hva hjertet hadde lyst på akkurat den dagen, eller som mange også gjør: Dilter etter venner og kjente.

 

For min del er det som nevnt kanskje ikke hva andre studerer som plager meg mest, men at så mange utøver så lite fornuft og for mye impuls under valg av studie. Soser vekk år etter år, studie etter studie og aldri blir flinke i noe annet enn å feile. Dette innlemmer også de som på forhånd ikke presterte å undersøke hva slags muligheter de hadde i jobbmarkedet i ettertid og sutrer og griner over at de ikke får seg jobb.

Endret av Feh
Lenke til kommentar

Jeg mener det beste er å jobbe hvis man ikke vet hva man vil gjøre. Etter en tid kan man også prøve 'et eller annet' dersom man ikke ønsker å holde på med det samme i fremtiden. Det kommer til et punkt der den indre frustrasjonen blir så stor at man føler seg nødt til å prøve noe/et studie. Jeg mener at dette ikke er en optimal situasjon når man skal ta et såpass viktig valg. Man kan si at hodet ikke er på riktig plass. Kan hende jeg snakker mest ut fra egne erfaringer nå.

 

I realiteten er man ikke nødt å foreta seg noe som helst, utenom det man allerede driver på med.

Endret av CastorTroy
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg mener det beste er å jobbe hvis man ikke vet hva man vil gjøre.

 

Enig. På den måten vokser man litt fortere opp enn på skolebenken, samtidig som man bidrar til samfunnet ved å betale skatt.

 

Med fornuft mente jeg at man prøver å analysere sin egen situasjon og foreta rasjonelle valg basert på kunnskap og erfaring. Har man ikke de to sistnevnte, så får man skaffe det ved å søke veiledning eller hjelp. Undersøke, grave, foreta seg noe målrettet mot å finne ut av hvem man er og hva man vil. Jeg hadde en venninne som en gang i tiden søkte seg inn på en bachelor i spansk uten noe spesielt mål annet enn å lære språket. Det gikk selvsagt rett åt skogen og er det perfekte moteksempel på hva jeg mener man bør gjøre. Hun tok forøvrig grep etter dette, startet på nytt og jobber i dag som nettredaktør.

Lenke til kommentar

 

Jeg mener det beste er å jobbe hvis man ikke vet hva man vil gjøre.

 

Enig. På den måten vokser man litt fortere opp enn på skolebenken, samtidig som man bidrar til samfunnet ved å betale skatt.

 

Med fornuft mente jeg at man prøver å analysere sin egen situasjon og foreta rasjonelle valg basert på kunnskap og erfaring. Har man ikke de to sistnevnte, så får man skaffe det ved å søke veiledning eller hjelp. Undersøke, grave, foreta seg noe målrettet mot å finne ut av hvem man er og hva man vil. Jeg hadde en venninne som en gang i tiden søkte seg inn på en bachelor i spansk uten noe spesielt mål annet enn å lære språket. Det gikk selvsagt rett åt skogen og er det perfekte moteksempel på hva jeg mener man bør gjøre. Hun tok forøvrig grep etter dette, startet på nytt og jobber i dag som nettredaktør.

 

Men vil du ikke si at selv om hun bommet med spanskstudiet så var erfaringen viktig likevel, i og med hun tok grep etterpå som du sier. Kanskje hun innså det først etter å ha tråkket feil en gang. Det er ikke sikkert hun hadde kommet til samme konklusjonen dersom hun bare jobbet. Om man studerer spansk eller lignende, bør man vel ha et brennende ønske om å jobbe som lærer o.l etter endt utdanning (supplere med PPU), eller en annen klar praktisk anvendelse av faget. Det er tydelig at det ikke er nok med bare en interesse for et fag.

Lenke til kommentar

Det er mange faktorer som kan gjøre at noe mistrives eller mislykkes med et studie og jeg er selvsagt ikke under den oppfatning at alle treffe 100% på første forsøk. Om det er gunstig for noen å feile skal jeg ikke spekulere i da omstendighetene rundt det kan være vidt forskjellige og gi vidt forskjellige resultater. Det jeg mener er at det er for mange som studerer på måfå, og at det er en uting. Grunnen til at det er en uting er fordi:

 

1. Det vil ta lenger tid for studenten å komme ut i arbeidslivet og bidra til samfunnet via skatt.

2. En skoleplass er kanskje tilnærmet gratis for en student, men den er ikke gratis for samfunnet/skolen.

 

Akkurat hvor mye en plass koster avhenger nok fra sted til sted og hvilke studie det er som undervises, men det er en ganske stor sum og man kan jo bare se på prisen for studier ved privatskoler for å danne seg et bilde av hva det koster (alt fra 30-100.000 pr. år). Denne kostnaden er det til syvende og sist jeg, du og alle andre som jobber som må betale. Når noen da tar studier hvor de enten feiler, eller ikke får relevant jobb er dette penger rett i dass for alle andre enn de selv.

 

Må igjen poengtere at det jeg skriver gjelder studenter som ikke har noen plan, men som nærmest studerer for moro skyld eller som en "hobby" som andre nevnte tidligere i tråden.

Lenke til kommentar

 

 

105440.jpeg

 

Den her har jeg faktisk brukt som illustrasjon en del ganger på lignende tema.

 

Når du spørr folk i 20-årene om hva dem ønsker å jobbe med og dem svarer 'vet ikke' men fortsatt tar skole. Da får jeg betenkeligheter om hvordan dem har tenkt å klare seg som pensjonister.

 

Alt for mange mangler ambisjoner og lever på den levende drøm at studier som faktisk ikke ender i noe annet enn røl og ræl faktisk kommer til å føre dem noen plass i livet. Studier i seg selv er ganske overvurdert med mindre det faktisk er ett krav for en spesifik jobb du ønsker.

 

Er helt enig i TS og dette....

Har selv studert i tilsammen 6 år, og jeg tok studiene ganske seriøst.

ALTFOR MANGE TULLINGER bruker bare studietiden på fest og fyll ræler bort årevis på å leve ett slapt liv (ja, norsk studieliv er slapt, jeg studerte til å bli ingeniør, og der var, slik jeg husker det nå, slapt. Måtte ta ekstra kurs i matematikk for å føle at jeg skulle få noe som helst nyttig ut av det, og det har hjulpet meg med å få den jobben jeg har idag).

 

Så TS, ja: sykt mange desorienterte rørehuer og evige studenter uti der! Kjenner flere som har studert i mange år, har bikka 30, og enda bor hjemme uten jobb!!!!!!!!! Tragisk!!!! og lite attraktivt også, fylt 30 uten å enda vite hva en ordentlig jobb er!!!!

 

Sånne idioter kan sitte å forsvare seg selv i det evige, men faktum er at de er på mange måter tapere.

 

Forsvaret har jeg godt inntrykk av. Måtte inn i førstegangstjenesten ETTER at jeg studerte, og følte jeg lærte mer i ETT år der enn 5 år med studier!!! Går det an!

Kompis av meg er minedykker også, han har vært rundtom i norge med forsvaret, sett og opplevd mye rart, og vært i afghanistan.

Mye muligheter som er mer gunstig enn å søpple bort tid på studier, skal man studere må man gå inn for det110% ellers får man aldri jobb, det er altfor mange "overkvalifiserte rørehuer" med fine titler rundt om som ikke kan en dritt annet enn å kverulere på diskusjon.no.

 

OG det er ikke det samfunnet trenger i lengden.

 

PS: etter å ha sliti med å få jobb en stund fant jeg ut at det var 3 ting som betyr noe:

Arbeidserfaring

Bekjentskaper (ett bein innafor) STUDENTER: skaff dere sommerjobb!!!! Kom dere innafor ett sted og stå på!

Studiested (folk fra NTNU får lettere jobb)

Endret av ragge_jz
Lenke til kommentar

Er veldig få stuedieretninger jeg syns er unyttige. Men det er mange som er ekstremt vanskelig å få noe ut av etter studietiden. Jeg ville ikke dømt ut ifra at en person f.eks har tatt "eksperimentell dans i maling" (eksempel, vet ikke om dette eksisterer), men mer hva personen hadde av planer med dette.

 

Mange har veldig høye forventninger til hva det vil si å ha ditten og datten. Problemet jeg har med at folk tar dødfødte ting er at det ikke er noe "grand plan" bak det hele. De har ikke tenkt igjennom hva som skjer når de er ferdig. Har bekjente som har satt seg i denne situasjonen. Mens vi andre rundt har prøvd å guide med vår innsikt. Idag er de hva man i samfunnet kan kalle "tapere". Ikke fordi de valgte noe dødfødt, men fordi de ikke la noen plan for de tingene, hadde de gjort det kunne de dødfødte studiene fort blitt til noe produktivt

Lenke til kommentar

Jeg har i likhet med flere her studert historie (mastergrad) og hører dermed til blant de "unyttige". Nå kan vi godt diskutere til hvilken grad humanistiske fag faktisk er unyttige, men vi kan alle være enige om at kompetansen man tilegner seg ikke kan overføres like direkte til arbeidslivet som utdannelse innen økonomi, juss, medisin, ingeniørstudier o.l. Jeg vil allikevel påstå at de som studerer eller har studert humanistiske fag av ren egeninteresse og deretter klart seg bra i arbeidslivet er langt mer privilegierte enn de som også har klart seg bra i arbeidslivet men har slitt seg gjennom 3-5 år med fag de ikke hadde noen genuin interesse av for å komme dit. Valg av utdannelse vil alltid være gambling ikke bare med fremtiden men også med den korte tiden vi lever, og jo mer tid man kan bruke på å gjøre det man liker uten at det får negative konsekvenser, jo bedre. Ved å studere f.eks. historie gambler man med litt høyere innsats enn de som velger trygt, men så får man desto større uttelling hvis man faktisk klarer å kombinere det å kose seg med et fag man er fascinert av i 3-5 år for så å få en god og (muligens) relevant jobb senere. Selv har jeg aldri likt tanken på å styre valgene mine etter hva som er nyttig for andre fremfor hva som gir meg selv livskvalitet, og har forsøkt å unngå det i størst mulig grad.

 

Kort oppsummert; å kunne leve godt som "unyttig" er å foretrekke fremfor å leve godt som "nyttig", mens å leve godt som "nyttig" er å foretrekke fremfor å leve dårlig som "unyttig".

 

 

Med andre ord har du brukt 7 år på å lære følgende?

 

 

Selvstendighet, samarbeidsevne, evne til å presse meg

 

Av ting du gjerne får bruk for videre?

 

Mja, dette burde du få på plass i løpet av de første 3 månene i arbeidslivet.

 

Vi kunne gjerne redusert en del tullete studiumer og heller faktisk fokusert på å utvikle studier som bringer landet videre. Jeg sier ikke at alle skal bli rakettforskere og toppledere. Men vi trenger ikke noen som har brukt flerfoldige titallstusen skattekroner på å flippe burgere på McDonalds.

Men nå har jeg dette før jeg begynner å jobbe, og vil ikke få bakoversveis når krav om dette møter meg i arbeidslivet.

 

Og jeg vil ha med en del videre fra de syv årene, men det er mer rent faglig (historiekunnskap, samfunnskunnskap, religionskunnskap, pedagogisk og didaktisk kunnskap). Det jeg ville frem til er at utdannelse er en måte å få dette på før man begynner i arbeidslivet. Som sagt, dannelse (ut"dannelse") er tross alt det grunnleggende i studier.

 

Det er selvfølgelig synd at man har studert i mange år, brukt masse skattekroner, for å "flippe burgere på McDonalds", hvis dette ikke er ønskelig. Men dette tror jeg kommer an på 1)arbeidsmarkedet/etterspørsel, som tross alt regulerer arbeidslivet, og på 2) personen selv. Har man en mastergrad, uansett fag, og ender opp med en jobb i en butikk eller på en fastfood-sjappe, vil jeg hevde at man ikke har gjort stor nok innsats for å få en relevant jobb. Også er det jo et poeng at man ikke nødvendigvis jobber med akkurat det man studerte, men at man gjennom studiene har fått kvalifikasjoner som gjør en egnet til et eller flere yrker. Mange med historieutdannelse jobber som saksbehandlere. De jobber ikke med historie, men leser dokumenter (med mer). De har fått evne til å bearbeide store mengder tekst. En med master er nok i gjennomsnittet flinkere til dette enn en uten.

 

Og: Hva fører samfunnet videre?

 

 

Jeg er uenig med begge. Jeg mener det viktigste man lærer av å studere historie (forutsatt at man aktivt går inn for å dra noen essens ut av det) er å kunne forutsi hvordan menneskelige samfunn vil oppføre seg under forskjellige omstendigheter. Jeg har ofte tenkt at dette må ha en enorm overføringsverdi hvis man f.eks. ønsker å prøve seg innen markedsføring, aksjespekulasjon og generelt bransjer der det er viktig å kunne spå markedssvingninger.

Endret av Spartapus
  • Liker 1
Lenke til kommentar

Snip.

 

Veldig godt innlegg. Men jeg mener fortsatt at slikt bygges bedre på faktiske erfaringer enn det gjør med teoretiske forklaringer.

 

Det er engang slik at utdanning er en inngang til arbeidslivet. Det skal i vertfall være utgangspunktet til at du får ett grunnlag til å bidra i arbeidslivet. Dersom en utdanning ikke bidrar i arbeidslivet anser jeg den som bortkastet tid. Jeg har ingen formell utdanning, ingen grad, ikke engang ett fagbrev. Men jeg har alikavell en leder stilling i ett ledende selskap. Hvordan? Lært ting etterhvert og anskaffet meg forståelse for hvordan ting fungerer ved å faktisk se de praktiske funksjonene fremfor å ta for meg de teoretiske aspektene av hvordan det burde fungert.

Når jeg ansetter mennesker så ansetter jeg ledere i ett ledd under meg, jeg er også delaktig i å ansette deres ansatte til en viss grad. Det er ofte folk kommer med høy utdannelse innefor forskjellig rart men ikke kan vise til noe i arbeidslivet. Da spiller den mennesklige faktoren inn for meg, selv om mange leser seg blind på gode karakterer.

 

Enkle spørsmål som 'hva kan du bidra med' og 'hvorfor tror du at du er bedre enn andre kandidater' er helt essensielle spørsmål. Når det da kommer mennesker og sier 'jeg var flink på skolen' så får jeg avsmak på det hele. Jeg vet ikke om vedkommende er en over/underachiver. Hvor mye tid måtte du legge i å få disse karakterene. Hvordan mye tid måtte du bruke på sånn og sånn? Karakterer gjenspeiler at noen i en kortere perioden har gjort en innsats eller har dyktighet til å tilegne seg teoretisk kunnskap. Det betyr ikke nødvendigvis at personen har noen kompetanse man faktisk kan bruke til noe. I mange tilfeller når det kommer til humanistiske fag er det nemmelig slik.

 

Det å forutse ett marked og da gjerne ett spesifikt marked handler om å kunne skaffe seg en posisjon til å forandre markedet selv. For å kunne skaffe en slik posisjon må du skaffe deg en ledende rolle i markedet. Når du har en ledende rolle må du bruke denne til å til en hver tid kontrolere markedet til din fordel. Dette kan du ikke lære på skolen, det må du lære spesifikt i forhold til de markedene du jobber i. Til lengre du jobber i dem, til bedre blir du i det, dersom du har forutsetningen for å kunne forstå funksjonene. Det er noe du lærer deg av interresse og erfaringer. Ikke via å lese i en bok som noen har skrevet for å tjene penger på den.

Lenke til kommentar

 

Jeg er uenig med begge. Jeg mener det viktigste man lærer av å studere historie (forutsatt at man aktivt går inn for å dra noen essens ut av det) er å kunne forutsi hvordan menneskelige samfunn vil oppføre seg under forskjellige omstendigheter. Jeg har ofte tenkt at dette må ha en enorm overføringsverdi hvis man f.eks. ønsker å prøve seg innen markedsføring, aksjespekulasjon og generelt bransjer der det er viktig å kunne spå markedssvingninger.

 

Du har i stor grad rett. Men en slik forståelse, må man, mener jeg, jobber for når man studerer historie. Tviler på at alle med master i historie har denne evnen. I tillegg til dette vil jeg hevde at det kanskje mest sentrale er å utvikle sin historiebevissthet som skolen er for dårlig til.

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...