Marillion

Marillion ble formet i Aylesbury, England i 1979. Gruppas opprinnelige navn var Silmarillion, dette ble senere endret til Marillion. Dagens medlemmer i bandet er Steve Hogarth (vokal, keyboard, gitar ++), Steve Rothery (gitar), Mark Kelly (keyboard), Pete Trewavas (bass) og Ian Mosley (trommer). Marillion er et progressivt rockeband, og entret musikkverdenen i en tid der progressiv musikk nesten var glemt. Med sin karakteristiske neo-prog ledet de an en renessanse av ny musikk innen sjangeren. Marillions historie kan deles inn i to hovedepoker, ledet av to ganske forskjellige vokalister. Fish-eraen, 1981-1988: Fish (Derek William Dick) var definitivt den som satte Marillion på kartet. En karismatisk fyr som blant annet brukte ansiktsmaling og andre teatralske effekter på konsertene. Fish's stemme har et spesielt særpreg, litt lignende Peter Gabriel (Genesis). Tekstene til Fish er poetiske og ofte mørke/depressive. Fish forlot gruppa i 1988, til stor fortvilelse for fansen. Mange fortviler den dag i dag. Steve Hogarth, 1988-i dag: Bandet lette lenge etter en ny vokalist etter Fish sluttet. De fikk høre noen demokassetter av en som het Steve Hogarth, der historien sier at hele bandet ble imponert over stemmen. Hogarth ble tatt opp i gruppa som den nye vokalisten etter Fish. Karaktersettingen på albumene er satt fra personlige preferanser. Diskografi: 1983 - Script for a Jester's Tear 1984 - Fugazi 1985 - Misplaced Childhood 1987 - Clutching at Straws 1989 - Seasons End 1991 - Holidays in Eden 1994 - Brave 1995 - Afraid of Sunlight 1997 - This Strange Engine 1998 - Radiation 1999 - Marillion.com 2001 - Anoraknophobia 2004 - Marbles 2007 - Somewhere Else 2008 - Happiness is The Road 2009 - Less Is More Script for a Jester's Tears (1983) Etter å ha spilt rundt på mindre lokaler fikk bandet til slutt oppmerksomhet, noe som endte med platekontrakt med EMI. Script for a Jesters Tear er bandets første studioalbum. Albumet er sterkt, og grunnlaget for suksess ble lagt. Fish synger alle sangene med glimrende innlevelse, dog noe mye i falsett/høyt toneleie. Sangene kan variere fra rolige til perioder med høyt tempo. Script for a Jesters Tears er en episk sang. Etter tittelsporet følger "He Knows You Know", en av mine favoritter. Den er mørk og handler om narkotika og personlige problemer. The Web holder samme nivå som de tidligere sangene. Garden party er sangen jeg liker minst på albumet, men ble allikevel en hit når den kom ut. Handler mer eller mindre om fiffen og hageselskap. I Forgotten Sons synger Fish om de "glemte sønnene", dvs mennene som ble sendt i vietnamkrigen. Dette albumet er Marillion i sin rette forstand, og definerer dem som band. En ting jeg vil nevne er trommingen på albumet. Den mye omdiskuterte trommeslageren Mick Pointer er trommis, og jeg syns egentlig han gjør en god jobb. Spillingen er forholdsvis simpel, men passer bra med resten av musikken. Gitarspillet til Steve Rothery og keyboardene til Mark Kelly preger mye av dette albumet Sporliste: <!--SPOILER BEGIN--><div class="spoilertop" onClick="openClose('fad11ce33ff4830f6108068aee02cffb')" style="font-weight: bold">Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor</div><div class="spoilermain" id="fad11ce33ff4830f6108068aee02cffb" style="display:none"><!--SPOILER END--> 1. "Script for a Jester's Tear" – 8:42 2. "He Knows You Know" – 5:23 3. "The Web" – 8:52 4. "Garden Party" – 7:19 5. "Chelsea Monday" – 8:17 6. "Forgotten Sons" – 8:23 <!--SPOILER DIV--></div><!--SPOILER DIV--> Sjanger:Neo-prog Høydepunkt: Script for a Jester's Tear, He Knows You Know, The Web, Forgotten Sons Karakter: 10/10 Fugazi (1984) Suksessen etter Script for a Jester’s Tear krevde en etterfølger, og Fugazi het plata. I forkant av albumet ble Mick Pointer(trommer) byttet ut med en mer profesjonell trommeslager, Ian Mosley. Det viser seg tydelig på dette albumet at Mosley greier å tilføre musikken en dimensjon Pointer ikke kunne. Historien sier at albumet ble spilt inn på forskjellige steder, og at prosessen var ganske ukordinert. Bandet mistet litt kontroll over albumet sitt. Av fansen regnes det allikevel som en av de beste utgivelsene. Albumet åpner med den stilige Assassing, med kule rytmer og vokaler. Trommingen er som sagt upåklagelig. Fish synger om prosessen der Mick Pointer ble tvunget til å forlate gruppa. (”I am the assassing...”) Punch & Judy er neste sang, en av mine favoritter. Den rocker rett og slett. Jigsaw er en litt roligere sang She Chameleon er en annen favortitt, og nok en gang en mørk sang. Her er det lett å leve seg inn i stemningen som blir formidlet gjennom sangen. Fish selv sier at Incubus er hans favorittsang fra tiden i Marillon. Gitarsoloen til Rothery er bra. Fugazi, tittelsangen kunne lett vært med på det forrige albumet. Her får man mange skiftende partier. En legendarisk sang for Marillion-fansen. I forhold til forgjengeren ”Script”, er dette albumet preget av en crispere lyd. Musikerne har forbedret seg og viderefører mye av elementene fra debutalbumet. Fish fortsetter å synge om dystre temaer, og gjør det med glans. Tekstene er poetri. Sporliste: <!--SPOILER BEGIN--><div class="spoilertop" onClick="openClose('61a590d13edcef31fef3eeaf419c04b0')" style="font-weight: bold">Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor</div><div class="spoilermain" id="61a590d13edcef31fef3eeaf419c04b0" style="display:none"><!--SPOILER END--> 1. Assassing (7.02) 2. Punch & Judy (3.21) 3. Jigsaw (6.49) 4. Emerald Lies (5.08) 5. She Chameleon (6.52) 6. Incubus (8.30) 7. Fugazi (8.12) <!--SPOILER DIV--></div><!--SPOILER DIV-->l Sjanger: Neo-prog Høydepunkt: Assassing, Punch & Judy, She Chameleon, Fugazi Karakter: 8/10 Misplaced Childhood (1985) Hva skal man si? Dette albumet er Marillions store gjennombrudd. Albumet inneholder de kjente hit-singlene ”Kayleigh” og ”Lavender”. Gruppen viser at de nok en gang greier å produsere radiovennlige hit-singler, til tross for å være et progressivt band. Vi følger Fish i den mørke kjente poetriske stilen. Man merker også at han har blitt en dyktigere vokalist. Konseptet med albumet er at alle sangene skal være sammenhengende. Dette fungerer bra, med overganger fra en sang til en annen uten å engang merke at det skjer. Albumet er sånn sett egentlig en lang sang. Rent musikalsk er albumet på topp. Til tross for dyktigheten til musikerne syns jeg det kan bli et stykke mellom hvert høydepunkt, noe som trekker ned karakteren et hakk for min del. Albumet er et must for alle som er tilhengere av progressiv musikk. Sporliste: <!--SPOILER BEGIN--><div class="spoilertop" onClick="openClose('5d07d5e4d95f51fdf0487ee8d3853941')" style="font-weight: bold">Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor</div><div class="spoilermain" id="5d07d5e4d95f51fdf0487ee8d3853941" style="display:none"><!--SPOILER END--> Pseudo Silk Kimono (2.14) Kayleigh (4.03) Lavender (2.25) Bitter Suite (7.56) Heart of Lothian (4.02) Waterhole (Expresso Bongo) (2.13) Lords of the Backstage (1.52) Blind Curve (9.29) Childhoods End? (4.33) White Feater (2.25) <!--SPOILER DIV--></div><!--SPOILER DIV--> Sjanger:Neo-prog Høydepunkt: Kayleigh, Bitter Suite, Hearth of Lothian, Lords of the Backstage, Blind Curve Karakter: 10/10 Marillion - Kayleigh Clutching at Straws (1987) Clutching at Straws er intet mindre enn en sterk oppfølger til forrige album. På samme tid som albumet er bra er det også trist. Dette er det siste albumet til Marillion med Fish i spissen. Hele albumet er depressivt, og regnes som Fish’s resignasjon fra bandet. Fish synger om avhengighetsproblemer, og sier selv at tekstene er ”tanker fra baren”. Torch Song er et godt eksempel. Tekstene er faktisk skremmende dystre og smertefulle. Albumet inneholder også nok en stor hit-singel, ”Incommunicado”, en sang som ikke tilfaller min smak. Sugar Mice er derimot en vakker singel. Bandet har med dette albumet (og det forrige) funnet seg selv og sin egen stil. De høres rett og slett ut som Marillion. Sporliste: <!--SPOILER BEGIN--><div class="spoilertop" onClick="openClose('668f974c015a358f40fab311f107bf39')" style="font-weight: bold">Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor</div><div class="spoilermain" id="668f974c015a358f40fab311f107bf39" style="display:none"><!--SPOILER END--> 1. Hotel Hobbies (3.35) 2. Warm Wet Circles (4.25) 3. That Time of the Night (The Short Straw) (6.00) 4. Going Under (2.47) 5. Just for the Record (3.09) 6. White Russian (6.27) 7. Incommunicado (5.16) 8. Torch Song (4.05) 9. Slainte Mhath (4.44) 10. Sugar Mice (5.46) 11. The Last Straw (5.58) <!--SPOILER DIV--></div><!--SPOILER DIV--> Sjanger:Neo-prog Høydepunkt: That Time of the Night, Just for the Record, White Russian, Torch Song, Sugar Mice, The last Straw Karakter: 8/10 Marillion - That Time of the Night Seasons End (1989) Dette albumet representerer starten på en ny era for Marillion, og et veiskille for flere av fansen. Fish er borte og Steve Hogarth (H’) har nå inntatt rollen som frontfigur og vokalist. Historien sier at mye av musikken allerede var skrevet til deres neste album da Fish forlot gruppa. Steve Hogarth har muligens ikke hatt altfor mye innflytelse på sitt første album. (Utenom at det er han som synger sangene selvsagt. ) For de som er intressert, er det mulig å høre demoer av sangene med Fish på vokal dersom du anskaffer deg ”Clutching at Straws, 2-disc remaster”. På CD 2 er altså en del av sangene som skulle på Seasons End inkludert. The King of Sunset Town åpner albumet. Introen er rolig, og bygger seg sakte opp til en liten eksplosjon av lyd. Neste sang ut er Easter, en sang som opprinnelig var Hogarth’s. Denne sangen er en klassiker og jeg har snakket med flere som har denne som sin favoritt-sang fra H’-era Marillion. Verdt å nevne er f.eks gitarsoloen til Steve Rothery, fantastisk! Anbefaler å høre denne sangen dersom du er intressert i å sjekke ut post-Fish Marillion. Gitarspillet er generelt meget bra på hele albumet. Albumet følger i samme spor som Clutching at Straws (forgjengeren), dvs at rent musikalsk er det mye likheter. Tekstene er ikke lenger preget av Fish’s depresjon. Hogarth og John Helmer (lyriker?) står for nå tekstene. De klarer seg bra selv om de kanskje ikke er like fengende som på tidligere album. Uninvited guest er en overflødig og plagsom sang, i likhet med en ”uinvitert gjest”. Resten av sangene, Seasons End, Holloway Girl, Berlin, After Me, Hooks In You og The Space holder alle høy kvalitet. Seasons End handler muligens om global oppvarming. Kudos til Steve Hogarth for å rette blikket utover, og ikke bare synge om personlige problemer jf. en viss Fisk. Dersom du har hørt Clutching at Straws vet du altså litt om hva du kan forvente med denne plata. Hooks in You er en fengende låt, verdig å kalle en singel. Den ligner faktisk en smule på Incommunicado fra forrige album. Holloway Girl, After Me og som sagt Uninvited Guest er en smule repetative og kjedelige, og bidrar ikke med noe spesielt til albumet. Dette trekker helhetsinntrykket litt ned. Alt i alt en flott debut for Steve Hogarth, som er milevis forskjellig fra Fish. Bandet overbeviser, og viser definitivt at de har tenkt å utvikle seg videre. Sporliste: <!--SPOILER BEGIN--><div class="spoilertop" onClick="openClose('9294784b597d768b9a570c6ea14bb1c6')" style="font-weight: bold">Klikk for å se/fjerne spoilerteksten nedenfor</div><div class="spoilermain" id="9294784b597d768b9a570c6ea14bb1c6" style="display:none"><!--SPOILER END--> 1. The King of Sunset Town (8.04) 2. Easter (5.58) 3. The Uninvited Guest (3.52) 4. Seasons End (8.10) 5. Holloway Girl (4.30) 6. Berlin (7.48) 7. After Me (3.20) 8. Hooks in You (2.57) 9. The Space... (6.14) <!--SPOILER DIV--></div><!--SPOILER DIV--> Sjanger:Neo-prog Høydepunkt:Easter, Seasons End, Berlin, Hooks in You Karakter: 8/10 Marillion - Easter Resten av diskografien kommer etterhvert Mangler litt kjøtt her og der enda, så innspill ønskes.