Tror du er inne på noe her, tror de fleste er "redd" for å bli sittende alene. Kanskje manglende evne på nyte sin eget selskap.
Husker godt faren min hadde en dame som var relativt ustabil, hyggelig men slet med relativt mye på privaten. Ble slutt om og om igjen imellom de. Hun hadde nok trengt ro til å jobbe med sine ting, og min far husker jeg sa "Kan jo ikke være alene heller da" da jeg spurte hvorfor de stadig ble sammen igjen og gikk ifra hverandre av samme grunner.
Nå er jeg selv en person som kanskje liker mitt eget selskap, kanskje litt for godt. Har aldri forstått slik tankegang. I mine øyne så skal jeg og partneren min være en del av hverandres ro og fred. Ikke skape konflikter og bryderier for hverandre med vilje, er vi uenige om noe så må vi ta en prat om det og begge tilpasse oss hverandre.
Har selv hatt forhold der partneren har vist kontrollerende og giftige tendenser, og ikke vært villig til å se det eller i det hele tatt å prate om det. Da er ikke forholdet vært noe å satse på, og jeg har gått videre.
Ensomhet er vondt, men jeg mener det er verre å føle seg ensom i forholdet.