Forelsket i en jeg jobber med.

[Maxim1]

Jo, kanskje det. Jeg vet ikke.

[Superbia]

skjønner ikke at du vurderer det engang, hun er gift og har barn. hun er opptatt! ikke ødelegg en familie bare på grunn av dine egne følelser, det er egoistisk og ondskapsfullt etter min mening. det finnes tusenvis av andre damer der ute som er minst like bra som hun her, du må bare legge inn en innsats i å finne dem. jeg skjønner at du er deprimert med alt som har skjedd rundt deg, og jeg føler med deg. ta hånd om depresjonen din først, psykolog kan være tingen. det virker kanskje litt skummelt men etter mine egne erfaringer med psykologer så kan det være svært hjelpsomt.

[Maxim1]

Men så spørst det hvor bra det er for meg å være forelsket i henne viss jeg ikke kan få henne. Jeg skal liksom komme meg et steg videre her i livet, ikke bare drømme.

 

skjønner ikke at du vurderer det engang, hun er gift og har barn. hun er opptatt! ikke ødelegg en familie bare på grunn av dine egne følelser, det er egoistisk og ondskapsfullt etter min mening. det finnes tusenvis av andre damer der ute som er minst like bra som hun her, du må bare legge inn en innsats i å finne dem. jeg skjønner at du er deprimert med alt som har skjedd rundt deg, og jeg føler med deg. ta hånd om depresjonen din først, psykolog kan være tingen. det virker kanskje litt skummelt men etter mine egne erfaringer med psykologer så kan det være svært hjelpsomt.

Har jeg skrevet at jeg har vurdert det?

 

 

Men det er greitt, jeg skjønner hva du mener.

 

 

## dobbelpost slått sammen av ilpostino ##

Endret 12. desember 2013 av ilpostino

[Superbia]

jeg antok at du vurderte det siden du skriver det her og er ute etter andres meninger om saken.

Endret 10. desember 2013 av Superbia

[Maxim1]

Jeg ytrer frustrasjon først og fremst. Men det er helt greitt, jeg hadde forsåvidt forventet det svaret av noen. Og jeg vil som sagt ikke ødelegge noe som helst.

[Tvillingsjel]

Jeg forsto det som at han ønsket å fruste litt og dele tanker og følelser.

 

Har hun gitt noe indikasjon på å mistrives i ekteskapet? Er mye styr om hun skulle gå fra mannen, med splitting av familie, deling av unger etc. Er ikke noe man bør gjøre uten å være sikker.

 

Skummelt å prøve seg på henne, virker ikke som TS vil det heller. Det kan ødelegge vennskapet og forsure arbeidshverdagen ganske så mye.

 

Det beste er å komme over henne og prøve å finne ei som er tilgjengelig.

[Maxim1]

Hun har vel på papiret et normalt nok ekteskap. For min del dreier det seg vel om å være på rett plass til feil tid.

[Tvillingsjel]

Hun har vel på papiret et normalt nok ekteskap. For min del dreier det seg vel om å være på rett plass til feil tid.

På papiret? Høres ikke helt overbevisende ut. Er det en liten del av deg som tror det er noe å hente der?

Endret 10. desember 2013 av Tvillingsjel

[rockPaperScissors()]

Kom deg videre mann.

[Tvillingsjel]

Kom deg videre mann.

Dette er nok utvilsomt det beste.

 

Åtte år er lenge nok. Du blir ikke yngre. Prøv å finne deg ei som er tilgjengelig.

[Maxim1]

 

På papiret? Høres ikke helt overbevisende ut. Er det en liten del av deg som tror det er noe å hente der?

Jeg vet ærlig talt ikke. Hun er en fornuftig person som oppfører seg kontrollert hvis du skjønner. Men jeg har en følelse av at, spesielt det siste halvåret etter at vi ikke jobber på samme team lenger, så er det en dynamikk mellom oss som har utviklet seg. Jeg tror hun savner meg, og jeg vet jo jeg savner henne. Det har litt med kroppsspråk og hint i hvordan man snakker, Men...ja, det er egentlig umulig å forklare.

 

 

Dette er nok utvilsomt det beste.

 

Åtte år er lenge nok. Du blir ikke yngre. Prøv å finne deg ei som er tilgjengelig.

Jeg har ikke ventet på henne i åtte år liksom, men greitt. Jeg får vel egentlig de svarerne jeg hadde trodd jeg kom til å få.

 

 

## dobbelpost slått sammen av ilpostino ##

Endret 12. desember 2013 av ilpostino

[Tvillingsjel]

Jeg skjønner at du ikke har ventet og at du nylig innså det selv. Jeg vet ikke hva slags svar du forventet eller hva du håpet på, men jeg ser at du er i en kjip situasjon. Man føler jo på hva slags kjemi man har med noen og kan utifra slike ting se om det hadde vært potensiale. Jeg ser alle tingene du sier og forstår at det er frustrerende. Man kan jo si at du skal prate med henne. Men det risikerer å ødelegge vennskapet og det ønsker du ikke. Forståelig. Man kan si at du skal glemme henne og gå videre, men om det hadde vært så lett å glemme noen så hadde ikke kjærlighetssorg vært noe problem. Forstår godt at du trenger å være frustrert. Er vel bare menneskelig natur å ønske å hjelpe.

[Zetheus]

Det er en komplisert situasjon du har havnet i, det er sikkert.

 

Men jeg kan dele noen av mine tanker, både hvordan jeg tror hun ser på ting, og hvordan du kanskje kan ta fatt i situasjonen.

 

Hun er som sagt opptatt og har familie. Jeg vil anta at hun trives godt i sin posisjon der. Om hun hadde valgt å gå videre med deg om hun hadde vært singel, bør du ikke se på som et tema. Du bør respektere hennes familiestatus, om du forsøker deg på tilnærminger, risikerer du at hun avviser deg og fryser deg ut.

Jeg har vært bort i to lignende situasjoner (ikke selv, men venner, da av begge kjønn som har stått på hver sin side av en lignende sak). I begge tilfeller var den parten som ble tilnærmet kun interessert i det profesjonelle ved å være kolleger. Etterfølgene var ikke noe spesiellt positive i den ene saken der det kom ut...

Hun ser mest sannsynlig på deg som en veldig god kollega og venn, men ikke mer enn det. Om du ikke har kommet med veldig direkte beskjeder om at du ønsker noe mer enn et vennskap, tviler jeg på at hun har tenkt tanken om at du søker etter det. Du riskierer å ødelegge det kollegiale forholdet dere imellom om ting går skeis, en etablert familie om det går bra. Ingen av delene er noe jeg selv ville hatt på samvittigheten.

 

Hvordan du skal takle dette er vanskelig. Jeg tror kanskje at du har knyttet deg tett til henne, siden hun har vært en fast brikke i livet ditt de siste åtte årene, en person som du har kunnet stole på og som har samme tillit til deg.

Jeg støtter Darkness| i at profesjonell hjelp fra psykolog, samlivsterapeut eller lignende kan hjelpe deg betydelig bedre enn ulike svar her inne. Men jeg vil tro at det å finne en eller form for aktivitet sammen med andre kan gi både humør og selvfølelse en god boost. Samtidig vil det gi deg muligheten til å bli kjent med nye folk av begge kjønn.

 

Edit: Lykke til i alle fall

Endret 10. desember 2013 av Zetheus

[anon12234]

Du må prøve, ellers kommer du til å angre hele livet.

[Tvillingsjel]

Du må prøve, ellers kommer du til å angre hele livet.

 

Problemet er at begge scenarioene kan føre til anger resten av livet, men forstår hva du mener.

[anon12234]

Problemet er at begge scenarioene kan føre til anger resten av livet, men forstår hva du mener.

Der er jeg uenig, det er bedre å ha prøvd og feilet, for da vet du og kan komme over vedkommende isteden for å gå og ville/håpe/ønske/angre/lure resten av livet.

Endret 11. desember 2013 av Henrik2k

[Tvillingsjel]

Forsåvidt, men han kan risikere å ødelegge for vennskapet og han ser ut til å verdsette det for mye.

 

Brudd vil for henne innebære mekling, flytting, splitting av unger og eiendeler, savn av unger - er mye. Når man har barn så innser man at de er som en del av seg selv. De er også mennesker man må ta hensyn til. Klart egen lykke er viktig og jeg har selv gjort valg utifra egen lykke og ønske om å ikke være deprimert.

 

Jeg forstår som sagt hva du sier ang anger etc. Jeg er jo av oppfatningen at dersom man vil ha noe, så må man gå for det - men det er meg. TS virker ikke interessert i å sjanse på å ødelegge vennskapet.

[anon12234]

Han verdsetter ikke vennskapet, han torturerer seg selv.

[darkness|]

Dette handler ikke bare om TS og kollegaen. Å oppfordre noen til å prøve å bryte opp en familie er så fundamentalt galt som det kan få blitt i mine øyne.

[Maxim1]

Hør. Jeg vil ikke ødelegge noe. Jeg formidler egentlig bare at det er en vanskelig situasjon for meg. Jeg treffer henne hver dag. Og enkelte øyeblikk...det er bare vanskelig å ikke gi uttrykk for ting. At jeg savner henne. Det er veldig vanskelig, men jeg biter det i meg. I dag snakket vi en stund, og hele kroppen min...vil hun skal vite det. Men jeg sier ingenting. Jeg har på følelsen av at hun innerst inne vet det er litt spesielle bånd mellom oss, men det er usagt. Så jeg brenner inne med det og det tærer på energien min. Jeg vil ikke bryte opp noen familie. Jeg er ikke typen til det. På den andre side, hvem vet man er typen til slike ting. Men nei...det er ikke intensjonen min. Ikke i det hele tatt.