Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Innpåsliten, aggressiv og sjalu kjæreste.


Anbefalte innlegg

Han var utrolig mystisk og spennende i begynnelsen. Han viste ingen tegn til sjalusi, og virket som en kjempe grei kar.

 

Etterhvert som tiden gikk så begynte jeg å merke at sjalusien ble verre og verre, men ikke så ille at jeg ikke klarte å leve med det. Det er nå i det siste at jeg snart ikke klarer mer.

 

Når jeg er i en hissig diskusjon/krangel med noen og ikke orker mer. Så ber jeg personen(e) forlate meg, eller la meg være alene. For jeg trenger tid til å samle meg. Hver gang jeg følte det behovet om å trekke meg litt tilbake, så har han nektet meg. Enten så blokkerer han døren ut av rommet vi er i, eller så følger han etter meg og hele tiden gjentar han "Hva er det, *navnet mitt*!?" Det er ikke at han sier det i en spørrende tone, det er mer en utfordrende, frustrert og aggressiv en. Jeg svarer da "Jeg vil bare være alene litt, la meg være alene!" hvorpå han bare fortsetter sin "Hva er det, *navnet mitt*!?" Da jeg prøver å løpe unna løper han etter og stopper døren idet jeg har tenkt å lukke den før han rekker å komme inn, han bryter seg inn og nekter å la meg være alene. Det er da jeg bruker å begynne å gråte, fordi jeg ønsker jo bare å være alene, og han nekter meg. Det har somregel alltid endt i at jeg bare måtte gi meg og gå med på å legge oss å sove, uten at jeg har fått tid til å være alene.

 

Dette toppet seg en kveld. Vi var på en fest, hvor jeg da pratet med de andre menneskene der (både gutter og jenter). Han tok meg da til sides og kjefta på meg fordi jeg ikke ga han oppmerksomhet. Da vi dro videre til byen (hele gjengen) så kom han på at han hadde glemt noe i det huset vi vorset hos, og han kommanderte meg til å bli med han tilbake (5 minutter å gå), jeg sa da at jeg var kald, og at jeg heller bare ventet med de andre på utestedet. Han presterte da å rope at jeg var en dårlig kjæreste å var drit forbanna. Hele endte med at når han da ankom utestedet ble han nektet å komme inn fordi han viste voldelig og aggressiv oppførsel mot meg.

 

Jeg dro hjem alene den kvelden, ringte han å sa at vi heller kunne prates dagen etterpå når han var edru igjen. Han ropte til meg i telefon da "Hvem er det som er hos deg!?". Jeg orket ikke å høre på tullet hans, og la bare på. Dette endte med at han tok taxi hjem til meg (kostet han nesten 700kr) og idet jeg så han inne på stuegolvet angret jeg på at jeg hadde gitt han nøkkelen hjem til meg. For han var helt vill i blikket, men idet han innså at jeg faktisk var alene, så roet han seg litt - og begynte å skulle klemme og kysse meg. Jeg, som var sur og irritert over oppførselen hans fra tidligere på kvelden ba han pent om å dra igjen, fordi jeg ville være alene. Han nektet som vanlig.

 

Jeg tok frem telefonen for å ringe politiet da han ikke ga seg.. Idet jeg tok den opp og sa at "Jeg ringer politiet hvis du ikke drar" (trodde jo at denne trusselen var nok til å få han til å dra) så ble han helt vill i blikket igjen og rappet telefonen fra hånden min og holdt den så høyt oppe at jeg ikke nådde tak i den. Jeg ble da utrolig sint, og forlangte at han ga tilbake telefonen min - han nektet å høre etter. Jeg begynte da å gå mot ytterdøren for å gå bort til naboen å få dem til å ringe politiet, men da jeg nærmet meg døren tok han tak i meg og reiv meg tilbake så hardt at jeg mistet balansen og fløy fra gangen og deiste i gulvet på stua. Han kom og sto bare å så på meg der jeg lå på gulvet helt forskrekket, han så forsåvidt litt forskrekket ut ett øyeblikk, men det gikk fort over til dette syke blikket. Jeg reiste meg opp og begynte å løpe mot bakdøren, hvorav han nådde meg igjen og løftet meg opp og heiv meg ned i gulvet igjen.

 

På dette tidspunkt begynte jeg å bli utrolig redd, og hylte etter hjelp. Han ble helt gal og holdt meg over munnen mens jeg lå på gulvet og var livredd. Han så mer frustrert ut enn sint mens han spurte "Hva er det du driver med!?". Jeg pustet veldig fort og ble svimmel, noe som ga meg idèen om å late som at jeg svimte av. Så jeg latet som at jeg svimte av, da gikk han på kjøkkenet og jeg hørte at han skrudde på vasken - jeg tok sjansen og reiste meg opp og løp for harde livet mot bakdøren (nærmeste utgang), kom meg ut og hylte for full lunge på hjelp, han var rask etter meg og hoppet på meg så han landet oppå meg ute her på snøen, og tok tak over munnen og strupen min og dro meg inn igjen.

 

Nå fryktet jeg for mitt eget liv, for full rulle. Han ble uoppmerksom et øyeblikk og det tok jeg til å løpe ut igjen å hyle etter hjelp, ingen hørte meg. Han gjentok det som han gjorde sist, dro meg inn. Men denne gangen smekket han meg to ganger i ansiktet.

 

Jeg latet som at jeg hadde ett anfall. Han fikk litt panikk og begynte å lete etter telefonen sin, idet han gjorde det nådde jeg tak i min, og ringte politiet, og han oppfattet ikke hva jeg gjorde før jeg hadde sagt/hylt/gråtende/panikkslagen (det første jeg sa) "Kom til *adresse* med engang!!" Idet jeg hadde sagt det, så så han på meg, og han skjønte vell at hvis han tok fra meg telefonen nå, ville det gå mer utover han. Så han lot meg bare fortelle hvem jeg var, hvor jeg bodde og hva situasjonen var.

 

Han så da på meg med desperate øyne å sa "vet du at de kommer til å putte meg i fengsel nå? hva faen har du gjort nå, *navnet mitt*?"

 

Politiet kom, og spurte om jeg ville anmelde han. Jeg sa jeg hadde drukket, så jeg orket ikke ta noen sånne avgjørelser idag. De kjørte han hjem etter at jeg hadde fått nøkkelen han hadde.

 

...

 

Jeg vet at den situasjonen der var utrolig, jeg .. Ja. Jeg burde nok ha gått fra han, der og da. Men jeg sitter i en litt kjip økonomisk krise og han hjelper meg med det..

 

Han har ikke vært voldelig mot meg siden da (det der var i Mars). Men sjalusien hans er over stokk og stein. Her om dagen så var vi på butikken å handlet, i kassekøen så sto der en kar foran meg, og typen min sto bak meg. Da vi kom hjem kommenterte han på en sur og irritert måte "Det så jo faktisk ut som at du var ilag med han foran oss på butikken iste" "Hæ?" "Ja, du sto jo bare 10 cm unna skulderen hans!!"

 

Huff.. Og i det siste har han klaget over at vi har hatt så lite sex, og om jeg ikke tenner på han lengre. (Vi har hatt sex minst annenhver dag). Når han er på jobb (den eneste tiden jeg får være alene uten han) så ringer han meg hele tiden, og sender masse meldinger. Hvis jeg ikke svarer på meldingene innen 5-10 minutter så ringer han å spør hvorfor jeg ikke har svart. Han sier også "Jeg er glad i deg" minst 15 ganger om dagen, og hvis jeg ikke svarer det samme hver gang, så blir han sur..

 

Jeg kan ikke se på en person lengre enn "et raskt blikk" uten at han blir sur og er sur hele dagen - han følger blikket mitt hele hele tiden.

 

Men når sant skal sies, så er jeg veldig glad i han. Og jeg får alltid viljen min hvis det er noe. Han er generøs og gir meg mye oppmerksomhet. Men han er så pessimistisk og negativ at det drar ned mitt humør.

 

Når vi er med folk, så blir han sur og sukker høylytt om jeg prater med noen andre enn han for lenge.

 

Han er så usikker på seg selv, og det er utrolig slitsomt for meg. Han blir sur om jeg ikke står inne på badet og ser på han dusje, han blir sur om jeg ikke blir med han bort til billett automaten når vi har parkert i byen. Han blir sur hvis jeg ikke orker å kline og kose med han før vi skal sove. Han blir sur om jeg ikke vil ligge i skje når vi skal sove. Han blir sur om jeg ikke kysser han ofte. Han blir sur hvis jeg påpeker små ting, som for eksempel at det er unødvendig å hive søppel i en allerede full søppelpose, og at han heller kan ta seg tiden til å ta ut søpla.

 

Jeg er så sliten, og så ulykkelig - men hater tanken på å være alene. Jeg har ingen venner igjen etter at jeg har måttet tilbringe all min tid med han. Jeg blir så utrolig deprimert, men jeg klarer ikke å få meg til å gå fra han, fordi jeg er så redd for å være alene. Pluss at han skaffer alt vi trenger av mat og annet. Han skal også spandere tur på oss i sommer, men jeg vet jeg ikke kommer til å kose meg så mye, for jeg får aldri muligheten til å bli kjent med nye folk. Må være hos han hele tiden, og ikke faen at jeg får se på mannfolk. I sommer må jeg nok bare gå med blikket i bakken eller på han....

 

Huff, dette ble langt. Men jeg trengte egentlig bare å få det ut en plass. Takk for at du orket å lese alt, og hadde vært fint om du hadde noe tips til hva jeg kan gjøre? Anonym poster: 123b5c90a7b9f547e1009cb91b4df5b8 Anonym poster: 123b5c90a7b9f547e1009cb91b4df5b8

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Mye av det du beskriver her er som å lese min egen erfaring med min tidligere samboer, men typen din virker litt mer ekstrem. Bli holdt igjen når man prøver å gå for seg selv, mye krangling, aldri fornøyd, sykelig sjalusi og vold er ikke noe å ta vare på. Lyset gikk opp for meg etter noen år, så jeg kom meg endelig videre før jeg pådro meg noen flere forpliktelser.

 

Du sier han spanderer og slikt på deg, og hjelper deg økonomisk. Du må rett og slett spørre deg om fordelene er verd den kostnaden du blir påført i form av ulykkelighet. Jeg vil tippe at du på ett tidspunkt kommer frem til at det ikke er verd det, og innlegget du har skrevet sier meg at du er på god vei dit allerede. Det økonomiske får du alltids fikset på egenhånd om det kommer til stykke, men det er kjempeskummelt å tenke på at man skal være alene igjen. Vennene du har mistet kan du nok i stor grad finne tilbake til når du har tid til de igjen.

 

Min anbefaling er at du dropper ferieturen og fyren, og heller finner noe annet å gjøre som gir deg positive opplevelser. Det å komme seg ut av et slikt forhold var helt fantastisk for min del og jeg anbefaler det på det sterkeste.

  • Liker 4
Lenke til kommentar

Høres ut som et veldig usunt forhold. Her i Norge har man rett til å ikke leve i fattigdom uansett, så den biten er ikke noe å være redd for. Dette vil neppe aldri endre seg, så ikke vær en av dem som finner seg i det og mister seg selv på veien.

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Det høres ut som han er en litt uerfaren psykopat siden han har tatt den helt ut før han klarte og hekte deg med bryllup og unger. Hvis du kommer deg unna så tviler jeg på at han kommer til å gjøre den bommerten en gang til.

 

Du kaller han for psykopat. Bruker ikke psykopater å være veldig sjarmerende og virke tilsynelatende positiv i allmennheten?

Endret av Extraterrestrial
  • Liker 2
Lenke til kommentar

I helvete! Løp! Kom aldri tilbake til den fyren der! Han er jo syk! Jeg hadde vært livredd om noen hadde gjort sånn mot meg, jeg ville nok aldri hatt en sånn person nærme meg noen gang!

Synes synd på deg, de "eksvennene" dine får du nok tilbake. Bare kom deg vekk fra den syke fyren der, penger? penger er da ikke alt i verden! Det er greit å ha det greit, men det er ikke greit å ha det jævlig.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Trådstarter:

 

Høres ut som om at du har godt av å få snakket med noen rundt det du opplever nå. Ta kontakt med et krisesenter i ditt nærområde (se oversikt.) - De kan hjelpe deg (anonymt, hvis du vil.)

 

Et parforhold skal bygges på kjærlighet til hverandre. Men vel så viktig er at partneren skal være din beste venn, en du kan stole 100% på og som bygger deg opp. En partner som gjør deg utrygg og river deg ned som menneske er ikke en som fortjener å være din partner. Dine meninger og din stemme er like mye verdt som din partners. En partner skal respektere det!

 

Ikke velg å bli i et forhold fordi du er redd for økonomien eller det å bli alene. Som det skrives over her, økonomien kan du få hjelp til. Vennene dine kommer nok tilbake og du vil uansett få nye :)

 

At partneren din er voldsom og sjalu, ikke respekterer deg og dine grenser og oppfører seg irrasjonelt er IKKE noe du skal måtte ta støyten for. Ut fra det du skriver så trenger han profesjonell hjelp. Det er ikke din jobb!

 

Jeg tviler ikke på at du har følelser for ham (er glad i ham) men jeg tror at du ikke er i en posisjon nå, hvor du kan hjelpe ham. Nå må du tenke på deg selv, før du mister deg selv.

 

Kom deg bort, finn igjen deg selv. Hvis du da fremdeles har følelser for ham og ønsker å se om det kan bli dere to igjen, sett ufravikelige krav overfor ham (og deg selv!) Jeg vil tro at din partner har år med terapi foran seg (om han er villig til å gå i terapi) før det kan vøre aktuelt med samboerskap igjen.

 

På flyet sier alltid flyverten at du skal ta på din egen maske før du hjelper andre ved en eventuell nødsituasjon. Det er nettop det du skal gjøre nå, ta hånd om deg selv først!

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Fyren er på full fart inn i en destruktiv sinnsykdom, hvis han ikke er der allerede. Jeg kan ikke skjønne at det er verre å være alene enn i et slikt forhold? Dessverre ser man igjen og igjen at jenter med voldelige kjærester er blant de som er mest lojale mot partneren sin, og bortforklarer alle mulige hendelser som ville ført til at ethvert normalt forhold ble slutt på dagen.

 

Et alternativ til brudd er jo psykiatrisk behandling, men det har ingen hensikt med mindre han selv anerkjenner at han har et problem og ønsker hjelp, og kjenner jeg typen rett vil det avvises tvert.

Lenke til kommentar

Off topic:

 

Ironisk hvordan mange av oss som utelukkende er snille og greie å ha med å gjøre er single, mens slike som beskrives her velges av kvinner gang på gang. Hvem sin feil dette er er ikke godt å si, men det er nå litt pussig.

 

Fordi de nettopp er utelukkende snille og greie, og gjerne er snille og greie fordi de (ubevisst) prøver å "kjøpe" seg dame med det. Men det får bli en annen diskusjon.

 

On topic:

Jeg bare lurer, trådstarter ... Er økonomien såpass dårlig at det er verdt selvfølelsen din, friheten din og din mentale og kanskje fysiske helse å bli i dette forholdet? Er du så redd for å være alene at du heller vil risikere at han slår deg en gang til? Hvis du kjenner etter, er du så redd for ensomhet at du heller foretrekker å være redd han som egentlig skal være glad i deg og heller vil leve med noe som for en utenforstående kan betraktes som psykisk vold? Er du såpass glad i ham at du vil akseptere at han behandler deg som ei bikkje med stadig kortere bånd, og som tilsynelatende vil ha en marionett han kan styre etter eged forgodtbefinnende?

 

Sill deg selv disse spørsmålene, og vær radikalt ærlig med deg selv. Får du svar som begynner på "ja, men (sett inn "logisk" eller følelsesmessig årsak her)" så er det bare en unnskyldning du har laget på grunnlag av konklusjoner som mest sannsynlig er tuftet på fri fantasi.

Vi mennesker er nemlig flinke til å finne på sånne unnskyldninger fordi vi drømmer opp alle mulige "worst case"-scenarier når det kanskje skjer 1 av 123534567544 ganger og trekker slutninger på høyst tvilsomt grunnlag. Jeg har riktignok ikke den fjerneste anelse om hvordan det er å være i et sånt forhold, men jeg har laget flere unnskyldninger enn jeg vil tenke på og brukte noen år på å vikle meg ut av de igjen.

 

Ta et par timer fri, ignorer telefonen og gjør noe som får deg til å slappe av. Det klarer opp tankene og kan kanskje gi deg et nytt perspektiv på ting.

 

Mine to cent.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Du må ta deg sammen. Det virker ikke som du har kontroll på livet ditt!

 

De fleste ville gått fra ham, om de var i din posisjon. Og om det skjer noe må du ikke nøle om å kontakte politiet- de vet hvordan man håndterer sånne som ham. Om han havner i fengsel har han bare godt av det.

 

Du må også få fatt på økonomien din. Du må sikkert bruke litt mindre penger... Jeg håper du har fast jobb, for det høres ikke sånn ut?

 

Og ikke gjør ting som å late som at du får anfall eller besvimer. Hvorfor kan du ikke bare si til ham hva som er problemet, i stedet for å være stum og prøve å gå din vei?

 

Om du er redd for at han skal komme etter deg for å skade deg kan du jo alltids skaffe deg pepperspray eller noe lignende.

Lenke til kommentar

Jeg må si jeg fikk bakoversveis, av å ha lest det startinnlegget.

 

Angående den episoden i mars: Der var det sannelig ikke langt igjen før han kunne ha skadd deg alvorlig, eller uheldigvis drept deg i rent raseri - for snakk om sinne!

 

Det høres ikke ut som han er noen psykopat (da hadde du ikke vært klar i toppen nok, til å bevisst ville forlate han), men derimot som at han har voldsomme problemer med sinne, og lett for å bli sjalu.

 

Hva tror du hadde skjedd - om du f.eks. hadde hatt besøk av en mannlig venn, den gangen i mars? Han ville antagelig ha kastet vedkommende på dør, før han så hadde knust trynet ditt!

 

-----

 

Til minne: Marit Randsted Andreassen (20) ble drept av ekskjæresten (23), etter alt å dømme p.g.a. av sjalusi.

 

Les saken, jeg tror det er fare for at du kjenner deg igjen!

 

Hadde jeg vært deg hadde jeg skrevet et langt brev for å forklare alt han har gjort galt (kanskje det gjør det litt lettere å akseptere), også flyttet inn hos ei vennine - helt til han lar deg være i fred.

  • Liker 2
Lenke til kommentar

TS her.

 

Jeg prøvde å få han til å innse at han har et problem, da ble han bare forbanna og irritert. Nektet å se på meg, og stirret hardt foran seg. "Hva faen? Prøver du å få meg til å innrømme at jeg har en sinnslidelse eller!?" "Nei, men du har jo et problem med sjalusi, ser du ikke det selv?" *stillhet* .. Nektet å svare, bare sukket høylytt og var sint... Anonym poster: 123b5c90a7b9f547e1009cb91b4df5b8 Anonym poster: 123b5c90a7b9f547e1009cb91b4df5b8

Lenke til kommentar

Slike saker forundrer meg alltid,særlig når folk ikke klarer å kome seg unna.

 

Selv så kjører jeg alltid en knallhard linje,folk som ikke klarer å oppføre seg kutter jeg bare ut,uansett hvem de er.

 

 

Når det gjelder din sak,hva om du tenkte deg at du satt å så på at en vennine ble utsatt for nøyaktig det samme?

 

Ville du da ikke gjort noe for å få henne bort fra situasjonen?

 

Uansett så kan jo litt lesing om temaet fra denne siden kanskje få deg til å klarne opp og se på realitetene i situasjonen.

 

Finnes mange fine linker på den siden,så får jeg håpe at du ikke ender opp statistikk,men innser hvilken vei det kan gå hvis du ikke tar tak i situasjonen med en gang!

 

 

http://drphil.com/sh...nd_the_silence/

Endret av sykkeliten
Lenke til kommentar

Jeg spør deg trådstarter, er dette noe du ønsker å leve med?

 

Du må veie opp det negative mot det positive. Tenk deg, er dette noe du kan tenke deg å leve med i fremtiden? Kontrollen, utpsykingen, hersketeknikkene han tydeligvis bruker.

 

Er det virkelig verdt det? Eller er du bare sammen med han bare fordi han gir deg bekreftelse? Og at du har det "greit" sånn du har det nå.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

TS her.

 

Jeg prøvde å få han til å innse at han har et problem, da ble han bare forbanna og irritert. Nektet å se på meg, og stirret hardt foran seg. "Hva faen? Prøver du å få meg til å innrømme at jeg har en sinnslidelse eller!?" "Nei, men du har jo et problem med sjalusi, ser du ikke det selv?" *stillhet* .. Nektet å svare, bare sukket høylytt og var sint... Anonym poster: 123b5c90a7b9f547e1009cb91b4df5b8 Anonym poster: 123b5c90a7b9f547e1009cb91b4df5b8

 

Det vil etter all sannsynlighet ikke fungere, fordi det å innse at han har et problem betyr at han må ta ansvar for sine egne handlinger der han nå, iallfall overfor seg selv, kan skylde på omstendigheter. Da må han innrømme at han faktisk har vært slem mot deg og slått deg, istedenfor å fortelle seg selv at "jammen, hun la på da jeg ringte til henne og det gjorde meg mistenksom."

 

Første regel når det gjelder personlig forandring er at de velge det selv. Hvis utenforstående forsøker å "tvinge" de til å forandre seg, uansett hvor velment det er, så vil det bare skape motstand og få vedkommende til å stritte med alle piggene. I beste fall vil det føre til et par halvslappe forsøk der vedkommende går på snørra så flisene fyker og tar dette som "bevis" på at det ikke nytter. Det er nemlig en annen ting vi mennesker er flinke til, å dra "bevis" som støtter verdensbildet vårt nærmest ut av tynn luft. Det kalles noe så fint som "confirmation bias" og du kan finne en litt mer utførlig beskrivelse her.

 

For de som ikke gidder lese handler det kort sagt om at hjernen vår ubevisst søker bevis for at teoriene våre om hvordan verden fungerer stemmer, og at den tolker og filtrerer ut informasjon for å få til dette samt selektivt bringer opp f eks minner som styrker teorien.

 

Et kort eksempel på tolkning; Jeg har etter hvert fått såpass mye positiv feedback at det har bygd opp en overbevisning om at hele verden liker meg. Hvis for eksempel ei jente ser på meg mer enn et halvt sekund og smiler så er første tanke bestandig "Oh, hun liker meg." I virkeligheten kunne hun likså godt ha smilt til kjekkasen bak meg, men det vil ikke hjernen min vite noe av. Den vil bevare teorien sin, derfor liker hun helt sikkert meg, selv om jeg trekker denne konklusjonen på syltynt grunnlag.

 

Det samme kan sies om reaksjonen til kjæresten din. Han vil bevare teorien om at alt sammen er noen andres feil slik at han slipper å innrømme at han har et problem.

 

To cent til.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...