Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

 

Lurer på om flere har det som meg.

 

Når jeg er i full jobb får jeg tunge depressive perioder med mye angst. Har verken energi eller ork til å gidde å stikke ut for å være med venner i ukedagene.

Er ofte sliten på Fredagen så jeg sovner på sofaen i 5-6 tia. Føler egentlig at den eneste dagene jeg har er Lørdag - Søndag.

Ser negativt på alt og er livredd for å kaste bort et øyeblikk av min fritid, nettopp fordi jeg føler at det nesten ikke eksisterer noe fritid.

Går ofte og tenker på hvor ditt det er med jobb når jeg har fri. Sliter med store søvnproblemer når jeg er i full jobb, enten er jeg for lenge oppe, eller så får jeg bare ikke sove fordi jeg ligger å kaldsvetter i senga.

 

Når jeg er arbeidsløs/gikk på skole hadde jeg hele tiden energi til å være med venner. Disse depressive periodene jeg ellers har forsvant fullstendig.

Følte meg så god og klar i hodet, en god følelse som jeg ikke har hatt før. Hadde ikke disse bekyrmingene over meg.

 

Lurer på hva jeg evenuelt kan gjøre med dette, er ekstremt redd og lei meg for tia :closedeyes:

Hvorfor blir jeg syk av jobben?

Dette er du nok ikke alene om nei, kjenner igjen mye selv.

 

Arbeidslivet er en utfordring og et lotteri på flere måter. Det er så mye som spiller inn, alt fra miljø, type kolleger, type jobb, ledelse, i det hele tatt..

 

Om man ikke er i en veldig  god utdannet situasjon, der du langt på vei kan velge og vrake selv, stillinger som er i en gate du trives med, er du prisgitt om du er heldig med hvor du havner.

Du får tilbud om en jobb, og skal være "glad" og positiv, og helst si ja til hva som helst. Det er jo en slags moderne raffinert form for slavedrift. Stiller du ikke opp, får du ikke føden, les: penger på konto. Og nekter du, får du ikke stønad. Vel det kan hende man får det om man nekter, men da er ute på usikker grunn.

 

Så skal du tilbringe store deler av livet på det stedet du er havnet, med de samme menneskene du havnet sammen med og de rutinene en jobb består i.

Du skal være veldig heldig om alt dette passer så bra for deg, at det ikke innebærer grader av slitasje på det mentale plan.

 

Det kommer som sagt an på flere ting, men er man ikke blant de heldige "utvalgte", vil man aldri trives helt i en jobbrutine. Veldig mange ville nok fortrukket et liv der man bestemte dagene selv.

 

Anonymous poster hash: 21812...550

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Det er egentlig de færreste av oss som utdanner seg i det de har talent til og finner drømmejobben. Fleste av oss drives av sikker utdanning som gir garantert jobb og stabil økonomi, og vi tør ikke å gjøre det vi egentlig har lyst til eller drømmer om. Men finnes noen som våger seg ut på skolebenken igjen i godt voksen alder og realiserer sine drømmer, men det krever jærska god innsats.

 

Jeg er også der nå der jeg er rimelig lei av alt. Hadde håpet at ferie i hele juli skulle hjelpe til å lade batteriene og få tilbake motivasjonen, men er helt back to scratch nå. Tenker ofte det er noe meg det er noe galt med. Lite arbeidslyst, lite motivasjon og interesse. At jeg bare er lat og giddalaus. Men det stemmer egentlig ikke. Det er det livet som foregår nå som er årsaken. Jobbsituasjon, sosialsituasjon, kjærlighetssituasjon. Enda verre når man føler seg helt fast og ikke har mulighet til å gjøre andre ting. Jeg har da et ansvar akkurat nå som jeg  er forpliktet til å holde. Men vet ikke hvor lenge jeg kan holde ut egentlig. Hadde en jærska knekk sist vinter, og ser ut som en ny en er på vei. Ting hadde vært så annerledes om jeg ikke hatt familie eller noen å forholde meg til.. Sukk.

  • Liker 3
Lenke til kommentar

 

Lurer på om flere har det som meg.

 

Når jeg er i full jobb får jeg tunge depressive perioder med mye angst. Har verken energi eller ork til å gidde å stikke ut for å være med venner i ukedagene.

Er ofte sliten på Fredagen så jeg sovner på sofaen i 5-6 tia. Føler egentlig at den eneste dagene jeg har er Lørdag - Søndag.

Ser negativt på alt og er livredd for å kaste bort et øyeblikk av min fritid, nettopp fordi jeg føler at det nesten ikke eksisterer noe fritid.

Går ofte og tenker på hvor ditt det er med jobb når jeg har fri. Sliter med store søvnproblemer når jeg er i full jobb, enten er jeg for lenge oppe, eller så får jeg bare ikke sove fordi jeg ligger å kaldsvetter i senga.

 

Når jeg er arbeidsløs/gikk på skole hadde jeg hele tiden energi til å være med venner. Disse depressive periodene jeg ellers har forsvant fullstendig.

Følte meg så god og klar i hodet, en god følelse som jeg ikke har hatt før. Hadde ikke disse bekyrmingene over meg.

 

Lurer på hva jeg evenuelt kan gjøre med dette, er ekstremt redd og lei meg for tia :closedeyes:

Hvorfor blir jeg syk av jobben?

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 8bf80...646

 

 

Hehe, husker da jeg gikk på skole osv, var slank og hadde mye energi:P MEN, jeg var jo ung også da, vokste jo frem til jeg ble +/- 20år.

 

Jeg tror at livet er ganske krevende av folk i 2015 og disse nye tider, pga det stilles så mye krav, ansvar og papirarb i dag. Det stilles også mye krav av personer mtp tid de bruker på jobben, lønn, hvor sosial man er, familie bla bla u name it:/

 

Og vi må ikke glemme den digitale alderen vi lever it! Det gjelder PCer, spill, nettbrett og alt dill dall vi kan gjøre i dag som folk IKKE kunne før, det er jeg sikker på gjør oss (spesielt meg) latere! Og søvn..... vil ikke bynne å snakke om det en gang:P hehe, men søvn er også dødsviktig for å føle seg bra og full av energi. Grunnen til at folk sliter mer med søvn i dag skal jeg garantere at jeg har svaret på! Jeg er sikker på at sukker, pc og spill er 99% av grunnen!:p (eller mye festing)

 

Så, for å fikse disse problemene vi lever med i dag.... ja skulle gjerne hatt fasiten på det! xD

Jeg legger meg alt for seint, og jeg har sovt for lite og holdt på med dette i 2 år nå:S Helt sykt at jeg ikke har lært enda!!! Men det er så himla kjekt å sitte foran den forbaska PCen hver kveld:P Og så blir jeg jo våken når det er leggetid... :/  Jeg er trøtt etter jobb mellom kl 1600 til og med 1800, men etter det så blir jeg bare mer våken wtf..:p

 

Nei, jeg forstår hva du mener med at jobben gjør deg mer "syk", men det er nok ikke bare jobben sin grunn (selv om jeg også hater yrket mitt til tider).. Det er nok mye mer ansvar på oss selv enn det vi tror i mange tilfeller, og det er krevende... Samfunnet vi lever i nå har blitt så mye mer enn det var før, mye mer å tenke på og man skal kunne kontrollere seg selv for å ikke falle utfor, men det er nettopp det mange gjør.. faller utenfor:( Og hvis man ikke får fullføre studier eller annet osv før man får barn/familie, så blir det også et krevende ansvar oppi det hele. Må være ekstra drit om man skulle være uheldig å få en sykdom eller et ufrivillig barn midt i utdanningen:P

 

Nei, etter jeg snakket med ei veldig koselig dame (psykolog), så har jeg funnet ut hvordan jeg skal føle meg bra igjen, og med det hun sa til meg, pluss alt jeg har gjort selv, så kjenner jeg på meg selv at det kommer seg mer og mer:D 

Håper du finner ut hva du kan gjøre, det som har funka for meg er rett og slett å finne ut av ting som man ellers ikke tenker på:p Snakk med en psykolog evt, endre på livsstilen din eller stygge vaner (pc før kveld osv), finn en annen jobb eller lær deg å leve i nuet.. Når det gjelder venner osv, personlig er jeg introvert, men jeg har et par gode venner og noen festvenner;) Hvis du ikke er introvert, så regner jeg med du har mye mer lyst enn meg til å gå ut å være ofte sosial:P Da bør du bare gi deg selv tid til å fikse det som er nevt over osv, så kan du bynne å ringe dine venner når du begynner å føle deg bra og våken til det:D

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg er så lei av at mamma klandrer for alt, og at hun for stolt til å si unnskyld så hun bare ignorerer meg. Jeg er så lei å stadig bli mint på at jeg egentlig ikke burde bo hjemme i en alder av 23 år. Jeg vet det. Jeg bor ikke hjemme fordi jeg vil, men fordi det ikke er noe jobb å få. Jeg kan ikke flytte ut og betale regninger på vikarjobb hvor jeg kan gå flere uker uten vakter. Hver gang foreldrene mine snakker om at det ikke er deres oppgave å fø meg, føler jeg meg så skyldig at jeg bare vil dø. Jeg vet det, jeg vet det, jeg vet det, og jeg er lei meg. Skulle ønske jeg ikke var en byrde. Skulle ønske jeg bare kunne dø.

 

Jeg lurer på om de noengang stopper og tenker over hvordan det får meg til å føle. Bryr de seg overhode.

Endret av trekkoppfugl
Lenke til kommentar

Moderatormelding

Til anonym bruker som postet om seroquel: temaet passer egentlig ikke inn i tråden, men uansett så kan det fint få sin egen tråd, er nok flere i samme situasjon, så jeg splittet den. Ny tråd finner du her. Send meg pm eller rapporter tråden om du vil ha tittel endret eller om du vil klage. Dette skal ikke kommenteres i tråden.

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Jeg er så lei av at mamma klandrer for alt, og at hun for stolt til å si unnskyld så hun bare ignorerer meg. Jeg er så lei å stadig bli mint på at jeg egentlig ikke burde bo hjemme i en alder av 23 år. Jeg vet det. Jeg bor ikke hjemme fordi jeg vil, men fordi det ikke er noe jobb å få. Jeg kan ikke flytte ut og betale regninger på vikarjobb hvor jeg kan gå flere uker uten vakter. Hver gang foreldrene mine snakker om at det ikke er deres oppgave å fø meg, føler jeg meg så skyldig at jeg bare vil dø. Jeg vet det, jeg vet det, jeg vet det, og jeg er lei meg. Skulle ønske jeg ikke var en byrde. Skulle ønske jeg bare kunne dø.

 

Jeg lurer på om de noengang stopper og tenker over hvordan det får meg til å føle. Bryr de seg overhode.

 

Jeg håper da de bryr seg om deg:S Men hvis du ikke får noen jobb, start med NAV da.. Så får du vertfall penger og kan søke aktivt der imens, og da kan du kanskje klare deg alene ved å leie en billig plass, så lenge du får trygd av NAV da.

 

Hvis overnevnte ikke er mulig eller uinteressant, så kan du jo snakke ut med foreldrene dine... se hvordan de reagerer, om de virkelig bryr seg... hvis de ikke bryr seg og føler at du kun er en byrde,, kom deg vekk fra de, og ikke legg igjen en eneste beskjed, bare reis (til annen familie, venner, etc leie osv..) og la de lure på hvor du har gått... :)

Lenke til kommentar

Drømte igjen om at den viktigste personen i mitt liv døde, og nå er hele uken ødelagt. Hvis det hadde skjedd på ekte så kunne de bare gravd en grav til, for den skulle jeg da ha hvis det skulle skje.

Det er aldri kjekt å drømme om slike ting, men husk at det kun er en drøm:/ Og drømmene våre er på en måte hjernen som tuller med oss, kanskje frykten som tester deg, eller viser deg hvordan du ville ha reagert pga du bekymrer deg for mye etc..:)

 

Meg jeg er helt enig, vet ikke hva jeg skulle gjort om jeg mistet den jeg bryr meg mest om, jeg hadde blitt helt lost:S

Lenke til kommentar

Glemte å legge til "mer vellykkede enn meg". Det er ikke vanskelig å være mer vellykket enn meg. Jeg har ingenting. Jeg har ingen. Ikke familie, ikke venner, ikke jobb, ikke penger, ikke utdanning, ikke en drit. Joda, jeg har mennesker rundt meg som kaller seg mine venner. Ser jeg noe til dem? Nei. De vil heller tilbringe tid med sine mer interessante venner. Jeg er like interessant som en grå stein. Like intelligent også.

 

Nei, jeg får ikke hjelp. Jeg har verken råd eller lyst til å kaste vekk 1200kr i måneden på å snakke til en person som får betalt for å late som han/hun bryr seg og vil hjelpe meg. Ikke at noen kan hjelpe meg. Verken medisiner, terapi eller noe annet hjelper på tomheten og hatet jeg føler for meg selv. Greia er at jeg virkelig ikke ønsker å leve mer. Jeg bare har ikke baller til å ødelegge meg selv totalt. Jeg lever ikke. Jeg bare eksisterer i en tankeløs boble. Jeg er lei.

 

Anonymous poster hash: d5de4...ec1

Prøv å begynne å prate til tilfeldige folk på gaten. Må nesten bo i en litt stor by for å gjøre det.

 

Veldig skremmende, men også utrolig givende.

Lenke til kommentar

 

Jeg fungerer ikke sosialt. Jeg klarer ikke "negative signaler", f.eks. kritikk eller at noen mobber eller baktaler. Så jeg isolerer meg og er misantropisk.

 

Jeg blir alene når foreldrene mine dør.

 

Anonymous poster hash: 08c62...d77

Tror de færreste ikke blir berørt av negative signaler. Om noen ikke gir et 100% positivt signal til meg, tenker jeg fort ikke så fine tanker.
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...