Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

Videoannonse
Annonse

Det dummeste man gjør er vel å droppe fadderuka? Kommer aldti til å bli kjent med noen ellers dessuten får man jo en del info om hvordan ting fungerer. Aner jo ikke det nå. Man får jo ikke akkurat hjelp av foreleserne heller, man er helt alene hvis man ikke blir kjent med noen.

Om du har muligheten til å delta, ville jeg anbefalt det. Å bli "tvunget" til å sosialisere så finner en kanskje likesinnede. Om du ikke finner noen likesinnede ved arrangementene så har jeg liten tro på at du ville funnet de senere. Men ellers er det jo bare å delta på forelesninger og gruppe-timer (eller hva det herter hvor en veileder kan hjelpe deg til en oppgave) og du kan spørre de andre om hjelp og begynne et sted.

Det ligger litt i eget iniativ, og fadderukene gjør (eller for meg - gjorde) det lettere å finne noen folk en deler interesse med.

 

Men sitter litt der selv, null kontakter annet enn vennskap utenfor klassen og bekjentskap enda lengere siden jeg ble frivillig på studentpuben, men det gir ikke noe mer relasjoner annet enn at de vet hvem ejg er..

 

Det som er synd, er at ved å bli eldre er at en bare innser de mer og mer dumme valgene en har tatt..

 

Kanskje dette semesteret..

Lenke til kommentar

For noen dager siden brøt jeg med fyren jeg har holdt på med og vært stupforelska i siden nyttår. Han har hele tiden visst om følelsene mine men vært bestemt på at han ikke vil ha dame. Jeg brøt med han etter at han enda en gang brøt regelen vår om at vi kun skulle holde på med hverandre og tok med en annen jente hjem uten å si noe som helst om det til meg. Han svarer ikke når jeg spør om det virkelig er sant at han gjorde dette eller om det har skjedd før.

Føler meg helt jævelig og vil bare kontakte han igjen og si unnskyld selv om det er han som har vært idioten og helt klart ikke er noe å spare på...

 

Hadde en drøm om at han skulle ta kontakt etter noen dager og si at han angret, elsker meg og ikke vil ha noen andre enn meg. Men slik skjer vel bare på film...

 

Mvh. Behandlet Som Dritt...

 

Anonymous poster hash: 6614b...c5d

  • Liker 1
Lenke til kommentar

Det dummeste man gjør er vel å droppe fadderuka? Kommer aldti til å bli kjent med noen ellers dessuten får man jo en del info om hvordan ting fungerer. Aner jo ikke det nå. Man får jo ikke akkurat hjelp av foreleserne heller, man er helt alene hvis man ikke blir kjent med noen.

 

Aldri hatt noen problemer med det, får med meg infoen på informasjonsdagene og forelesningene før seriøs forelesningsstart, men dropper alt "ut på bytur-rebusløp-drikktilduspyr"-greiene. I tillegg er det som nevnt over her flere av de "hardeste" på fadderuka som forsvinner ut tidlig i semesteret...

Lenke til kommentar

See over hodet ingen grunn til å leve lengre, ingen som bryr seg om meg bortsett fra enkelte, få situasjoner. Har ikke energi til å gjøre noe med det heller, utsetter alt jeg skulle ha gjort og skuffer arbeidsgiver gang på gang.

Dame har jeg gitt helt opp, selv de få som sjekker meg opp, ingen interesse, vet det går til helvete uansett hva jeg gjør.

 

Står opp tidligst 1600 om dagen, hvorfor stå opp tidligere egentlig, bare for å se på tv på stua? Er ikke noe vits i det...

Gir helt opp snart, finne "gleder" i helt andre ting enn det jeg egentlig vil,,) mest fordi enkelte rundt meg finner glede i det. Kan f.eks dra på tur kun for å vise at jeg ikke bare er hjemme, selv on turen i seg selv bare er crap for min del.

Kunne tenkt meg å legge meg og aldri stå opp igjen, men det funker ikke helt....

 

Anonymous poster hash: e4b55...702

Lenke til kommentar

Meh. Deppa. Fikk brev om innkalling til psykiatrisk vurdering, men hva hjelper vel det... med min flaks, er det penger ut vinduet. Sikkert dyrt også.

 

Mistet matlysten har jeg også igjen. Motløsheten og tiltaksløsheten har returnert for fullt. Ikke lyst å dra på jobb, ikke lyst å dra på besøk, ikke lyst å trene lenger, ikke lyst å lage mat... i helga da jeg gjorde rent trengte jeg ikke en gang å rengjøre stekeovnen fordi jeg ikke har lagd mat på sikkert to uker nå. Levd på skiver, sjokolade og frokostblanding. MEH.

Endret av Therawyn
Lenke til kommentar

Faen. Jeg hater når noe dytter meg ut av balanse. Jeg hater når noe drar meg ut av den trygge lille boblen jeg har skapt av alt som er kjent, av trygghet, vaner og rutiner. Havner jeg først i ubalanse kommer skredet med depresjon og angst. Nå er det bare å vente til ting roer seg og uroelementet forsvinner. Jeg blir så sliten. Og enda verre, jeg blir liten.



Anonymous poster hash: 3c0a9...3e8
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Dette begynte som et kort debattsvar, men ble etterhvert til en sårt trengt utblåsning. God lesing...?



'Det er mange som sliter med å gjennomføre "ordinær" skolegang uten at det har noe som helst med oppdragelse å gjøre. Mitt tilfelle skyldes mobbing. Mobbing fordi jeg i utgangspunktet var skoleflink. Det skulle du visstnok ikke være i den lille bygda jeg vokste opp i, og ihvertfall ikke dersom du i tillegg var kjempeengasjert i å formidle til andre hva du kunne. Da er du "for flink", og du blir hakket på fordi du skiller deg ut. Det dreper motivasjonen til å jobbe og bli flinkere, og skaper angst både for skolearbeid og sosiale sammenhenger. Når lærere, familie og slektninger senere legger alt ansvaret for at det går dårligere med skolearbeidet på denne barneskoleeleven, som beskyldes for å sladre, og for å bare være en lat underyter, da går det på ræva selv for de sterkeste.


Jeg legger ansvaret på lærerne som ikke plukket opp at det lå noe bakom fasaden "denne eleven skulker og gjør ikke lekser. Brev med hjem. Punktum." Ingen henvisning til helsesøster, og ingen andre å snakke med. Ingen forsøk på å utrede hva som lå bak at denne eleven som var så flink og motivert plutselig ble stille og reservert, og slutta å jobbe med skole. Bare et tupp bak og beskjed om å skjerpe seg. Dette førte til at jeg ble utbrent for første av mange ganger allerede før jeg var ferdig med barneskolen.


Hver gang jeg reiste meg igjen etter en nedtur, som regel etter hver sommerferie, var det med fornyet glød og engasjement for skole og læring, men hver gang var det bare tilbake til mer mobbing og hakking, og til lærere som ikke gjorde noe med det. Ny nedtur. Ny periode med skulking og lite leksejobbing. På prøver på ungdomsskolen heiv jeg i land 5-ere og 6-ere som om det var den minste sak i verden. Resultatene ble belønnet med mer hakking fra bitre medelever: "Hvorfor får du så bra karakterer på prøver, a? Du som aldri er på skolen? Du som aldri gjør lekser? Er du liksom smart, du eller?"


Ja, jeg er smart. Det skal være en god egenskap å være smart, ikke en du skal hakkes på for. Jeg er også den gutten i skolegården som bare ville være venn med alle. Jeg er den som brøt inn når noen kranglet og prøvde å mekle, selv om jeg ikke ante hva de kranglet om i utgangspunktet. Det var visst et tegn på svakhet for de andre: gutter skulle jo sloss om uenigheter, ikke snakke seg enten til enighet eller kompromiss. Det er bare sånn det gjøres...'



Oooog der kom skrivesperra. Da tar jeg kvelden, hvis jeg får til.

  • Liker 8
Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...