Gå til innhold
Spørsmål om helse? Still spørsmål anonymt her ×
Husk at de som svarer ikke nødvendigvis er helsefaglig personell. Ta kontakt med fastlege ved bekymringer!

Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)


Jann - Ove

Anbefalte innlegg

Gjest medlem-1432

Kjenner til det der.

 

Håper selvtillitten min går litt opp hvertfall etterhvert som jeg går ned i vekt. Æsj. Jeg er så dum. Har enda ikke lært av mine feil og er jo et voksent menneske nå.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Kjenner til det der.

 

Håper selvtillitten min går litt opp hvertfall etterhvert som jeg går ned i vekt. Æsj. Jeg er så dum. Har enda ikke lært av mine feil og er jo et voksent menneske nå.

 

Anbefaler deg å dokumentere vektnedgangen så godt som mulig. Ta bilder av deg selv, mål omkretsen og ta vare på gamle bukser. Mitt problem er at jeg ikke ser eller kjenner forskjell på meg selv etter 20 kilos vektnedgang, og da føles det ganske bortkastet.

Lenke til kommentar

Tenkte jeg skulle skrive en historie om meg selv.

 

Fra jeg var 18 år (jeg er nå 28) har jeg hatt kontakt med en jente fra Brasil. For meg var denne jenta det mest perfekte jeg kunne tenke meg. Ekstremt fin, like interesser, til å stole på, alt jeg noensinne kunne ønsket meg. Vi var kun "internett-venner" di første årene, men plutselig endret måten vi snakket på. Vi flørtet mer og mer, og dette er vel ca. 1 år siden nå.

 

I vår reiste jeg til henne, hun var mer fantastisk enn jeg kunne drømme om. Hun gjorde alt for meg og jeg for henne i 3 fantastiske uker. Men når jeg kom hjem, begynte jeg å holde på med andre ting, jobb, utdanning, damer, investeringer osv., og pga dette gled vi fra hverandre. Hun ble veldig såret av min oppførsel og brøt kontakten (noe jeg forstår veldig godt), da jeg lovet ting jeg ikke greide opprettholde. Nå lider jeg hver eneste dag, hver sang jeg hører på radioen, minner fra min tid i brasil, bilder osv., det tar sakte livet av meg. Jeg har hatt mange forhold, men aldri noe så sterkt og intenst som jeg delte med henne.

 

Hvis ikke dette avtar kommer jeg til og reise bort igjen. Jeg orker ikke tanken på et liv uten henne (som venn).

 

Postet av anonym: 77f145cb41876bdaf40fc04dc1b9e8a4

Lenke til kommentar

Tenkte jeg skulle skrive en historie om meg selv.

 

Fra jeg var 18 år (jeg er nå 28) har jeg hatt kontakt med en jente fra Brasil. For meg var denne jenta det mest perfekte jeg kunne tenke meg. Ekstremt fin, like interesser, til å stole på, alt jeg noensinne kunne ønsket meg. Vi var kun "internett-venner" di første årene, men plutselig endret måten vi snakket på. Vi flørtet mer og mer, og dette er vel ca. 1 år siden nå.

 

I vår reiste jeg til henne, hun var mer fantastisk enn jeg kunne drømme om. Hun gjorde alt for meg og jeg for henne i 3 fantastiske uker. Men når jeg kom hjem, begynte jeg å holde på med andre ting, jobb, utdanning, damer, investeringer osv., og pga dette gled vi fra hverandre. Hun ble veldig såret av min oppførsel og brøt kontakten (noe jeg forstår veldig godt), da jeg lovet ting jeg ikke greide opprettholde. Nå lider jeg hver eneste dag, hver sang jeg hører på radioen, minner fra min tid i brasil, bilder osv., det tar sakte livet av meg. Jeg har hatt mange forhold, men aldri noe så sterkt og intenst som jeg delte med henne.

 

Hvis ikke dette avtar kommer jeg til og reise bort igjen. Jeg orker ikke tanken på et liv uten henne (som venn).

 

Postet av anonym: 77f145cb41876bdaf40fc04dc1b9e8a4

For meg så høres ikke dette ut som i "venne" sammenheng

  • Liker 2
Lenke til kommentar

Hele livet har jeg trodd at det var vekten som var problemet. 20 kilo mindre, og jeg har det verre enn noen gang.

 

Livet er rart, altså.

Vel.. Nå er ikke jeg deg.

For min del, så føles det som jeg raser ned i vekt skal jeg bruke diverse bukser som mål, mens andre t-skjorter sier det stikk motsatte.

Sier til meg selv mer eller mindre daglig at "i morgen tar vi kontroll", uten at det skjer..

 

Livet sucks.

 

Postet av anonym: cf05b67ef51fd2af2c35e8235743f407

Lenke til kommentar

Livet mitt har forandret seg drastisk de siste ukene. Snakker nesten ingenting, har så og si ingenting på hjertet. Vet aldri sikkert hva jeg skal si og snakke om til venner og bekjente. Har mistet det gode forholdet til mine venner, det blir for eksempel pinlig stillhet når jeg tilfeldigvis møter dem. Ellers blir jeg bare stående helt stille, uten å åpne munnen. Det har mye å si på hvordan jeg har forandret både mentalt og psykisk de siste ukene.

 

Har følt meg absolutt helt for jævlig de siste ukene, for å si det mildt. Er slapp fra hode til tær. Gidder ingenting. Tenker mye om døden og selvmord. Har mistanke om depresjon. Jeg har merket at jeg bryr meg veldig mye mindre om ting som skjer generelt, som hva som skjer utafor vinduet, familie og samfunnet. Hver dag går jeg igjennom de samme kjedelige rutinene som å stå opp, skole, hjem, og data. Ser alltid frem til å sove.

 

Beklager for at innlegget er dårlig formulert. Sier vell litt om alt rotet i hodet.

Lenke til kommentar

 

Hvorfor føler jeg meg så sosialt amputert når det gjelder folk?

Mens med et par halvlitere innabords så går det mye bedre?

 

Faen altså :( . Føler meg ufiksbar.

 

Postet av anonym: cf05b67ef51fd2af2c35e8235743f407

 

Det første du må gjøre er å legge alkoholen til side. Hvis du ikke klarer å være noen uten alkohol, vil du ende opp like tom og død på innsiden etter et par år på flasken.

 

Du står rett og slett ovenfor et valg. Vil du utforske ditt potensiale, slik naturen har skapt deg, eller vil du gjemme deg bak en flaske?

 

Du kan når som helst velge å gå tilbake til flasken dersom du er lei av å forsøke.

Vær klar over at det ikke er like lett å vende tilbake fra alkoholen dersom du lenger ned på den stien skulle ombestemme deg for det.

Det er jo ikke alkoholen som er problemet, det er jo at vedkommende føler seg "sosialt amputert". Det er lov å sjekke hva man egentlig svarer på før man setter seg ned som hobbypsykolog.

  • Liker 3
Lenke til kommentar

 

Hvorfor føler jeg meg så sosialt amputert når det gjelder folk?

Mens med et par halvlitere innabords så går det mye bedre?

 

Faen altså :( . Føler meg ufiksbar.

 

Postet av anonym: cf05b67ef51fd2af2c35e8235743f407

 

Det første du må gjøre er å legge alkoholen til side. Hvis du ikke klarer å være noen uten alkohol, vil du ende opp like tom og død på innsiden etter et par år på flasken.

 

Du står rett og slett ovenfor et valg. Vil du utforske ditt potensiale, slik naturen har skapt deg, eller vil du gjemme deg bak en flaske?

 

Du kan når som helst velge å gå tilbake til flasken dersom du er lei av å forsøke.

Vær klar over at det ikke er like lett å vende tilbake fra alkoholen dersom du lenger ned på den stien skulle ombestemme deg for det.

Det er jo ikke alkoholen som er problemet, det er jo at vedkommende føler seg "sosialt amputert". Det er lov å sjekke hva man egentlig svarer på før man setter seg ned som hobbypsykolog.

 

Altså, slik jeg ser det er problemet toartet; Først og fremst nevner op alkoholen som en slags "icebreaker", i tillegg til da å føle seg rimelig klein uten.

 

Alkohol bør ikke og skal ikke brukes på denne måten, det synes jeg er viktig å understreke.

Lenke til kommentar

Jeg grubler alt, alt for mye. Det blei noen halvlitere i dag. Nå har jeg ligget i senga og grått i en halv time. Det er ikke ofte jeg gråter, men nå er det noe som absolutt må ut. Etter å ha ligget der en stund mens jeg hikstet "nei, nei, nei!" og "faen, faen, faen" om og om igjen mens tårene strømmet og jeg skreik og grein for meg selv, så føler jeg nå en beroende og god følelse. Jeg er komfortabel med min situasjon. Man må jo finne seg i det, rett og slett. Hva kan man ellers gjøre?

 

Dere kan lure på hvilken håpløs situasjon jeg er i og hva som nylig har skjedd. Det er akkurat det som er problemet, at sett fra utsiden burde egentlig føle meg tipp topp. I forhold til de fleste andre i verden så har jeg det aldeles utmerket. Jeg er en gutt i starten av 20-årene og har bodd i Oslo i fire år nå, med et par kamerater. Jeg har kjæreste og venner og studerer. I dag våknet jeg opp med dama, spiste mat og tok en kopp kaffe. Så dro hun på jobb og jeg leste til eksamen i noen timer. Så dro jeg med en kompis på julebord med familien hans og deres venner. Vi dro ut sammen og stemningen var på topp, vi danset, drakk og koste oss. Så ble kameraten min det de fleste ville referert til som håpløst dritings, og forsvant med de andre på nachspiel. Jeg ville ikke trenge meg på, så jeg ringte en annen kamerat, møtte han og dro til det neste utestedet. Jeg var i kjempeform og vi økte nok stemningen et par hakk der vi kom inn døra og tok helt av. Etter et kvarter med dansing begynte tankene å treffe meg. Kompisen min danset manisk med alle damene han fikk tak i. Jeg var litt av og på, og en stusselig DJ med alt for høy lyd, fæle remixer av gamle gode klassikere og litt for mye David Guetta for min smak begynte å senke stemningen litt. For meg i hvert fall. De andre så ut til å kose seg. Jeg begynte på spaserturen hjem, orket ikke mer mas. Tenkte at nå var det på tide å komme seg hjem og få en god natts søvn.

Det var på veien hjem det skjedde. Jeg innser at jeg lever i en boble. Jeg er lei av dama, vi har egentlig aldri hatt stort til felles, men hun er veldig forelsket og det er mitt første forhold. Jeg er redd for å gjøre det slutt. Vennene mine forsvinner fra meg, det er ikke det at jeg ikke kan være med de og gjøre saker og ting, men det hele føles mer og mer falskt. Både kjæreste og venner er noe jeg holder på fordi det gir meg en følelse av sikkerhet. De forsvinner fra meg uten at de vet det. Det er vel egentlig jeg som forsvinner og trenger noe nytt. Eller holder jeg bare på å miste livsgnisten? Dette er noen av tankene som streifer meg. Jeg føler en intens ensomhet.

 

Når jeg kommer hjem tenker jeg på familien min. Jeg har distansert meg fra de. Jeg har litt kontakt med far og mor, men mine søsken har jeg minimal kontakt med. Det er det som kjennes så galt nå. Jeg ser opp til de og har dyp respekt for de. De er mine forbilder, på mange måter. Jeg vet at de ønsker kontakt mer kontakt med meg, men jeg er redd. Det er slik med alle jeg har sett opp til i barndommen. Når jeg er rundt de blir jeg helt stille. Problemet er ikke at jeg ikke har noe å snakke med de om, men at jeg veier ordene mine altfor mye. Jeg ønsker å være en person som de kan se opp til, slik som jeg ser på de.

Jeg har et rotete selvbilde, mens de jeg omgås med ser meg som en person som er jordnær, stabil, beskjeden og med god selvinnsikt. Mine familie tror nok at jeg ikke vil ha noe med de å gjøre, for de ser ikke mine svakheter, noe som ikke rart i og med at jeg gjør alt som står i min makt for å dekke over de.

 

Jeg leter ikke nødvendigvis etter råd, for jeg tror jeg kommer til å finne frem til slutt, men det føles godt å skrive ned litt av det som flyr rundt i hodet mitt akkurat nå. Jeg vet at jeg er langt ifra den eneste som tenker på saker og ting, og ønsker dere alle lykke til. I morgen ser jeg nok alt fra en annen synsvinkel. Kanskje noen kjenner seg litt igjen i det jeg skriver?

 

God natt!

 

 

Postet av anonym: 7c6d81852ce52c87a64d39ba556716b8

Lenke til kommentar

Jeg har prøvd, virkelig prøvd, å bli fullt ut integrert og føle meg hjemme i et sosialt fellesskap. Men det går ikke. Jeg blir alltid ledd av og ikke med. Ingen viser at de setter pris på min eksistens. Jeg blir (nesten) aldri invitert. Jeg opplever ikke vennskap med noen, og jeg føler meg fremmedgjort i den sosiale verdenen. Nå som de personene jeg hadde størst tiltro til unngår meg, føler jeg meg aldeles hjelpesløs og kald. Alt jeg har prøvd på har gått rett i dass. Det gjør så himla vondt.

 

Jeg tror stadig vekk at jeg er i ferd med å bli gal. Hvis noen sier noe som helst nedsettende kan jeg få en opplevelse av å være helt bedøvet. At jeg ikke klarer å snakke, langt mindre tenke rasjonelt. Da kan jeg gå i flere timer og føle at det som skjer ikke er sant, og at det bare er vonde mareritt. Jeg vet ikke hvor lang tid før jeg kollapser fullstendig. Og jeg vet ikke hva som skjer. Om jeg bryter ut i gråt på et offentlig sted, får raserianfall eller besvimer. Alt jeg vet er at dette ikke går i det lange løp. Det har vært veldig opp og ned de siste månedene, men den siste uka har jeg nesten utelukkende vært nede.

 

Postet av anonym: 294ee0a78a4c05987d5acf7c11a62d36

Lenke til kommentar

Kjenner til det der.

 

Håper selvtillitten min går litt opp hvertfall etterhvert som jeg går ned i vekt. Æsj. Jeg er så dum. Har enda ikke lært av mine feil og er jo et voksent menneske nå.

 

Og hvis du tar det seriøst kan du ta bilder hver eneste uke, og lage et excel-ark der du logger kiloene hver dag/ hver uke. Det er motivasjon på høyt nivå!

Lenke til kommentar

Må bare tilføye at dette er en nyttig og helsebringende tråd på mange måter. Ingenting er så bra som å snakke om sine problemer og dele dem rundt. Det får oss til å innse at vi alle er i samme båt...Og noe av det viktigste dere må vite folkens er at ALLE kan gjøre noe med sitvasjonen, UANSETT hvor ille det enn måtte være.

 

Jeg har selv en kompis som ligger i narkose pga alvorlige brannskader, uvisst om hva og hvorfor det skjedde(et mysterium for politiet).

Endret av Svends1
Lenke til kommentar

Føler meg helt alene. Har "venner", men er blitt paranoid nok til å forestille meg at folk ofte snakker stygt om meg bak ryggen min. Er 21 år, aldri hatt kjæreste, aldri hatt noen form for seksuell eller kjærlig kontakt med noen. Var lange kjemperedd for å dø alene, men nå ser jeg på det som en uungåelighet. Jeg er ikke flink med folk, og bruker gjerne flere uker eller måneder på å etablere forhold som andre skaper på dager. Jeg tror ikke jeg er i fare for selvmord per dags dato, men er redd for at jeg kan drepe meg selv når moren min dør, ettersom jeg føler det slik at hun er den eneste som ville savne meg dersom jeg skulle gå bort. Det siste jeg ønsker er å skape smerte for andre.

 

Føler meg som en dårlig person. Er eldste bror i en søskenflokk på tre. Mor og far skilte seg etter faren min var uttro mot moren min, prøver å tilgi han men klarer det ikke. Prøver å være en god bror og være venn med lillesøsknene mine, men jeg klarer omtrent ikke prate med broren min, og har et veldig overfladisk forhold til søsteren min.

 

Har aldri pratet med noen om hvordan jeg har det. De fleste antar nok at jeg er som alle andre. Har tenkt på psykolog kun for å ha noen å prate med, men innser at det sikkert ikke er som i filmer, og at jeg sikkert ikke vil oppnå et venneforhold til den eventuelle psykologen min.

 

Redd for å være alene med folk. Jeg prater i et sett om masse piss jeg ikke bryr meg om bare for å få meg selv til å slutte å tenke på hva de tenker om

 

Blir lett forelsket i folk jeg såvidt har møtt. Ønsker nærhet med noen mer enn alt annet. Ønsker å føle det som om noen bryr seg om meg. Ønsker å kunne fortelle dette til noen jeg kjenner. Ønsker å kunne gi noen en klem. Ønsker å være glad. Ønsker å elske noen, ønsker å kunne fortelle noen at jeg elsker dem.

 

Jeg vil oppleve det å glede seg til i morgen.

 

Beklager rotete innlegg. Jeg skrev rett fem det jeg tenkte.

 

Postet av anonym: ccd9441932a5cbb1c32787c427d28409

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...