Deppetråden - Et fristed for tunge tanker (les førstepost!)

[Balthier]

Jeg kjenner at jeg synker stadig dypere. De siste dagene har jeg ikke kommet meg ut døra engang. Jeg vet at at jeg må innom apoteket om jeg i det hele tatt skal fungere, for ikke å nevne det faktum at jeg snart er tom for mat, men det er så helvetes vanskelig å møte andre mennesker i den tilstanden jeg er i. Jeg utsetter alt, studiene går til helvete og fremtiden min i dass, noe som bare gjør alt verre. Vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvem jeg er. Jeg klarer ikke å fokusere eller sove. Jeg går rundt anspent og stressa hele tiden, men jeg klarer ikke gjøre det jeg vet at jeg må. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg oppfører meg på denne måten.

 

Jeg håper dette snart går over, det var ikke mer enn en uke siden alt var i orden, men så plutselig faller alt sammen. Jeg må bare ta meg sammen og så går alt bedre.

 

Postet av anonym: 75548363a7c682e966286bbb49296d4c

 

Du er på en sakte vei nedover. Du tror du har nådd rock bottom, men det har du ikke. La alt sammen gå til helvetet, kjenn litt på den følelsen, og når du er klar, begynn så sakte men sikkert å bygge opp livet igjen.

[Coa]

For et forferdelig dårlig råd. Vennligst ta hobbypsykologien din et annet sted før du gjør skade.

[AnonymDiskusjon]

Hvorfor føler jeg meg så sosialt amputert når det gjelder folk?

Mens med et par halvlitere innabords så går det mye bedre?

 

Faen altså . Føler meg ufiksbar.

 

Postet av anonym: cf05b67ef51fd2af2c35e8235743f407

[Balthier]

Det første du må gjøre er å legge alkoholen til side. Hvis du ikke klarer å være noen uten alkohol, vil du ende opp like tom og død på innsiden etter et par år på flasken.

 

Du står rett og slett ovenfor et valg. Vil du utforske ditt potensiale, slik naturen har skapt deg, eller vil du gjemme deg bak en flaske?

 

Du kan når som helst velge å gå tilbake til flasken dersom du er lei av å forsøke.

Vær klar over at det ikke er like lett å vende tilbake fra alkoholen dersom du lenger ned på den stien skulle ombestemme deg for det.

[AnonymDiskusjon]

Et valg ja. Jeg vet at det ikke er en heldig utvikling, men jeg opplever bare hele tiden til stadighet at det ikke fungerer uten. Og ikke hjelper det å prøve, det bare bekrefter utgangspunktet.

For min del, føles det mer som å ta seg en liten flytur ute. At jeg ikke innehar evnen til å i det hele tatt kunne vurdere det som et potensielt alternativ.

 

"Du må bare ta et valg", er så piss å si. Som om jeg har aktivt tatt et valg og valgt bort dette. Det eer mer et resultat av prøving og feiling med å "fikse" det og "velge rett vei" over lengre tid.

 

Ikke hjelper det at alle serier og filmer er ideelet bygget opp og virkeligheten er bare iskald.

 

Postet av anonym: cf05b67ef51fd2af2c35e8235743f407

[Balthier]

Jeg beklager, jeg tror vi to står ovenfor en mistolkning av hverandre.

 

"Du må bare ta et valg" og "Du står overfor et valg (ett, av mange, mange flere valg som du vil ta i løpet av ditt liv)", er to forskjellige konsepter slik jeg tolker det.

 

På en måte er ditt utsagn også rett: "Du må bare ta et valg."

 

Det å velge å ikke gjøre noe i det hele tatt, det er også et valg i seg selv.

Så uansett hva du enn gjør her i livet så er det et valg du tar. Kontinuerlig, hvert sekund, minutt, time, dag, måned, år og liv.

 

Tiden står aldri stille. Hvilken posisjon du er i, hvilke tanker og følelser du enn måtte sitte med, disse er et resultat av din utvikling innenfor tid og rom.

 

en liten flytur ute. At jeg ikke innehar evnen til å i det hele tatt kunne vurdere det som et potensielt alternativ.

 

Dette er også et valg du står ovenfor. Vil du trosse frykten, vil velge å gå ute? Vil du la frykten bestemme og holde deg inne?

 

Dette er ting du må forstå. Det er kun du som sitter med styrken til å utforske ditt eget sinn og dets barrierer. Frykt er en av de kraftigste barrierene. Heldigvis kan frykten brytes med det sterkeste av våpen:

 

Deg selv, ditt hjerte, ditt pågangsmot og dine tanker.

[AnonymDiskusjon]

Sorry, men blir litt for "du finner styrke, bare du tror"-svada for min del. Å si at jeg har valgt å være der jeg er idag blir for dumt. Jeg tolker det som "du er for dum til å kunne velge noe fornuftig, hvorfor endre nå?"-type tankegang.

 

Og det jeg mente med å ta en flytur var ikke noe symbolsk pisspreik for å gå ut døra, men å fysisk fly. Det er ikke et valg jeg tar å ikke gjøre. Jeg innehar ikke evnen til å fly, og dermed blir det heller ikke noe jeg velger bort når jeg ikke flyr.

Slik anser jeg en sosial sammenheng uten alkohol involvert. Min oppførsel er ikke noe jeg velger slik at jeg enkelt kan velge det andre alternativet.

 

Jeg gjør, ifølge deg et valg hver dag. Jeg står opp, prøver å komme meg i forelesning og prøver å ikke være "han der" (som aldri snakker, er sur hele tiden osv osv) og det fungerer. Men det er overfladisk og piss. Det er bare sånn "hei, surt med detta været da" og mer en guide til hvordan ikke være drit.

 

 

Ikke hjelper det at jeg føler at jeg har god kontakt med noen utenfor studiet, men det viser seg at de er ganske aktive og er på diverse fester og slikt som jeg ikke får høre om, annet enn et og annet bilde/status på Facebook dagen etter.

 

Så kom faen ikke å si at jeg har valgt dette.

 

Postet av anonym: cf05b67ef51fd2af2c35e8235743f407

[AnonymDiskusjon]

Begynner å bli lei av å sitte hjemme hele dagen å ikke ha en dritt å ta seg til.

Før var jeg alltid veldig sosial og hadde masse å finne på ting og hver dag var en kjekk dag.

Nå er det motsatt, å det er egentlig veldig drit.

 

Jeg har hobbyer og ting som jeg pleier å ta meg til, men nå finner jeg ikke gleden i de.

Prøver stadig vekk å få kontakt med mennesker jeg kjenner og de få gode kompisene jeg har nå.

Men de har sine ting å ta seg til, noe som selvfølgelig er greit, men jeg savner å gjøre noe ilag med noen. Kjæreste har jeg også hatt, men ikke nå lenger. Jeg har også hatt god kontakt med andre jenter, men jeg har alltid skuffet de tislutt og egentlig aldri hatt noe forhold til dem, enn en kul gutt som hun traff på vors å fikk god kontakt med meg.

 

Hun ene fikk jeg egentlig veldig god kontakt og dagene ble med engang fylt med glede, å jeg fikk lyst til å finne på ting med hun. Vi hang med hverandre fra tid til aen, men da min eks tok å logget innpå min facebook og sendte melding til hun som jeg regner med hadde fått følelser for meg, noe jeg også fikk. Hun skrev fra min profil at det som var immelom oss bare var tull og at det ville vært ultimate flausen om vi ble sammen. Og hun slettet denne jenten fra min venneliste og fikk alle hennes venner til å hate meg. Jeg har prøvd å forklart henne situasjonen, men hun føler at det jeg gjorde mot hun ikke var tilgivelig.

 

Nå bor hun i en annen by å jeg klarer ikke slutte å tenke på henne.

 

Postet av anonym: 18356118274194d298211547dc20d0d6

[Programvare]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 2 måneder nå og vi er veldig gla i hverandre. Vi har begge hatt ganske store psykiske problemer så lenge vi begge kan huske. Men hun har problemer jeg ikke kan relatere til. Hun ble voldtatt to ganger i alder av 8 og 15 år og slått/misbrukt i flere år etterpå av to ulike kjærester. Hun er 22 nå og jeg er 19. Det virker som om hendelsene har ødelagt store deler av selvtilliten hennes og vi har begge fortalt hverandre om våre selvmordsforsøk osv.

Jeg fant en liste over langtidseffekter av voldtekt i ung alder.

 

 

In The Long Term The Child May Also Experience A Number Of Effects As An Adult. These May Include:

 

1. Depression, anxiety, trouble sleeping.

2. Low self esteem.

3. "Damaged goods" syndrome. i.e. negative body image due to self-blame. This may be intensified if physical pain was experienced during the abusive incidents.

4. Dissociation from feeling.

5. Social isolation.

6. Relationship problems such as an inability to trust, poor social skills or a reluctance to disclose details about themselves.

7. Self destructive behaviour such as substance abuse or suicide attempts.

8. Sexual difficulties such as fear of sex or intimacy, indiscriminate multiple sex partners or difficulty in reaching orgasm.

9. Parenting problems such as fear of being a bad parent, or fear of abusing the child or being overprotective.

10. An underlying sense of guilt, anger or loss.

11. "Flashbacks" and/or panic attacks.

 

Jeg kjenner igjen mye av dette, spesielt 1,2,3 og 11. Hun sliter mye med å sove og sier hun ofte har mareritt både relatert og ikke relatert til hendelsene, og at hun tidligere har vært mye deprimert og hatt mye angst. Selvtilliten virker veldig lav, for uansett hvor mye jeg forteller henne hvor flott hun er, virker det ikke som om hun erkjenner eller er enig på noen måte. Vi pleier allikevel å ha ekstremt god sex, og det er aldri omtrent aldri noe problem med dette.

Hun får ofte disse flashbacksene hvor hun går i en slags transe og blir helt borte i ofte en time om gangen og husker ikke noe hun har gjort annet enn at oppi sitt eget hodet har hun gjennomgått alt på nytt, og det virker som det ødelegger henne veldig. Jeg prøver å være der for henne hele tiden, men aner ikke hvordan man skal håndtere slikt. Det gjør så vondt for meg, å føle at jeg ikke kan gjøre noe som helst for å hjelpe henne, og jeg hater det som har skjedd med henne så mye at jeg ofte blir så sint at jeg får anfall hvor jeg bare gråter og kaster opp. Samtidig er jeg redd for å virke altfor beskyttende overfor henne, men samtidig også at hvis jeg gjør noe feil seksuelt noen gang, at jeg bare påminner henne det som har skjedd, og det er jo noe jeg virkelig ikke ønsker.

Så egentlig var dette bare et rop om hjelp, et behov for å si hva jeg tenker på, en rant

[Kea]

Uff, Programvare, jeg føler med deg. Fikk tårer i øynene av den posten der. Stakkars, stakkars menneske. Både hun og deg. At noen kan gjøre noe slikt mot en person er helt ufattelig. Slike folk skulle blitt kastet i en celle og aldri få komme ut igjen.

 

Jeg er vel kanskje ikke akkurat den rette person til å gi råd når det gjelder det temaet, men jeg kan anbefale noen tråder hvor du kanskje kan få bedre hjelp.

Trenger du noen å snakke med? er en fin tråd. Der kan du kanskje få kontakt med folk som har erfaring på det området og som kan gi deg gode råd.

Voldtekt og seksuelle overgrep hos deg eller en av dine nærmeste er en tråd som omhandler akkurat det. Der er det garantert også folk som har peiling på hvordan man skal takle slike situasjoner.

 

Jeg ønsker deg lykke til.

[jigaplow]

Hei. I dag fikk jeg to anmerkninger. Kunne klart meg med en, men fikk enda en når det var igjen TO MINUTTER av skoledagen.

 

En for uro, og en for snus. Trodde kanskje jeg kun fikk for snus, men jammen fikk jeg ikke for uro også. Faen i helvete, første anmerkningene jeg har fått dette skoleåret! Nå er jeg i så jææævlig driiitthumør! Straks samtale med lærer/foreldre også, kunne bare dette ha venta til etter den møkka. Alt er i sin skjønneste orden, for en gangs skyld, også bang! Livet mitt raste nettopp i sammen.

[AnonymDiskusjon]

På grunn av to anmerkninger? Tenk deg om. Det er "bare" to anmerkninger, hvem har ikke fått det i løpet av et skoleår pga. de kommer for sent eller slike ting? Det har ikke noe å si i det store og hele likevel. Ikke la det ødelegge dagen din.

Hilsen en som har hatt x antall anmerkninger på vgs

 

Postet av anonym: d5cb58cbd0799a43dec76d3e5b4e7301

[Lucy_Nyu]

Ok, så jeg må bare få ut alt dette før noe går virkelig galt igjen.

 

Jeg har alltid slitt psykisk, og ting ble ikke noe stor bedre etter at jeg flyttet hjemme ifra, noe jeg hadde håpet på. Men denne uka har vert et rent helvete for å si det mildt. Det hele startet på fredag da jeg (mot min bedre dømmekraft) drakk meg driting på en halloweenfest med klassen, gikk ut senere på kvelden og endte opp med å rote med bestevenninna mi (hvor jeg da er lesbisk og hun er straight som faen). En liten stund ut på kvelden ble hun dårlig og jeg reknet med at det var pga alkoholen så hun drog hjem.

 

Dette burde da ikke plage meg noe stort, men da jeg begynte å tenke tilbake på det så hadde hun ikke drukket så mye at det skulle være ett problem, så jeg begynte å tenke at det var min skyld og at hun ikke følte seg så bra pga det vi gjorde. Jeg fikk igjen da dårlig skyldfølelse overfor dette i min alkohol-påvirkede tilstand og endte opp med å få et mindre breakdown etter hun hadde dratt hjem.

 

Dagen etterpå følte jeg meg shitty for det jeg hadde gjort, og angret sykt på at jeg i det hele tatt gjorde noe slikt. Som om jeg hadde utnyttet min beste venninne da hun var full og villig til å gå med på det.

 

Jeg prøvde å overtale meg selv om at det skjedde på fylla og at det ikke skal ha noe å si for vennskapet vårt, men når katastrofetanker har satt seg så er de harde å få bort. Så nå har jeg gått i flere dager for å prøve å få litt selvtillit til å spørre henne om det som skjedde og om det var min feil ect. men har enda ikke klart det. Noe som igjen er å kaste bensin på den evig voksende flammen av selvhat som har bygd seg opp.

 

I dag traff jeg en 'all-time-low' for denne høsten og jeg falt tilbake på gamle synder (aka kjære barberblad) som jeg har prøvd å bli kvitt i flere år. I tillegg er jeg blitt utrolig ambivalent når det kommer til det meste, spesielt rundt mat hvor jeg vet jeg må spise, men som jeg egentlig ikke vil eller har lyst til.

 

Har også en stooor oppgave i norsk som skal leveres innen i morgen, som jeg begynte på for noen timer siden og som jeg ikke klarer å gjøre noe med fordi jeg er så frustrert over situasjonen jeg har klart å stelle i stand rundt meg. Jeg har hatt tanker om å bare skippe hele greia å stryke i faget for det ville vært så mye bedre akkurat nå, og blir så enda mer frustrert av det, for jeg vil jo bestå faget så godt jeg kan. Skal også ut i praksis neste uke, noe jeg ikke føler meg klar for i min nåværende sinnstilstand i det hele tatt.

 

Jeg har fryktelig lyst å begrave meg under dyna og ikke stå opp igjen før denne stormen er forbi, men jeg vet av erfaring at det ikke kommer til å skje og at om jeg skal komme meg gjennom dette så må jeg fortsette å leve ett relativt normalt liv og heller klistre på et smil å late som om alt er bra uansett hvor vondt det er.

 

Sorry for my little rant, had to get it out somehow.

[InToRv]

Jeg lurer på om jeg virkelig trives alene, eller bare rasjonaliserer meg til det, ettersom det virker som det er veldig få som vil ha noe med meg å gjøre i helgene.. Jeg pleide å le av folk som satt hjemme på pcen og drakk en fredags kveld, først nå har jeg egentlig innsett hvor behagelig det faktisk er :S (Kan umulig være en god utvikling, men jeg har vurdert alle mulighetene jeg har i dag, og alle fremtidige helger der det ikke er noe organisert <altså, ting der jeg blir automatisk invitert> og jeg finner ikke så mye annet å gjøre :S

Snart jul og hjem til venner og familemas. Merkelig nok ser jeg frem til å krangle litt med pappa, og sitte å høre på mors ulidelige kjedelige historier og spørsmål om livet mitt.

 

Lucy; Det første du skriver, om at du har skyldfølelse for det du gjorde i fylla, det er greit nok. Derimot skal det 2 til for å <rote> Full eller ikke, så lenge du ikke holdt hun fast, så har du ikke noe å være redd for. De fleste vet at mye folk gjør i påvirket tilstand, skjeldent viser til hvordan de er nykter. Så legg den tanken fra deg, for alt du vet, så tenkte hun bare; jaja, så slik var det =)

Endret 4. november 2011 av InToRv

[AnonymDiskusjon]

Ingenting i livet gir mening lenger, vet ikke hvorfor jeg føler det sånn.. er bare så lei meg, imorgen er det skole igjen, vil virkelig ikke på skolen, han ingen venner der heller.. føles bare så meningsløst og kjedelig. Hver dag er det samme, hva har jeg å se fram til i livet? Hva ser dere fra til i hverdagen? Hva holder humøret deres oppe?

 

Hvorfor må jeg fortsette med alt? Jeg er så sliten, veldig sliten. Jeg sover dårlig.. ligger i sengen og svever mellom søvn og våkenhet. Lei, sliten, ensom og psykisk utbrent.

 

Hvis noen bare kunne fortelle meg hva jeg må gjøre, hva jeg har å se fram til, og at alt vil bli bra, hadde kvelden min blitt en hakke bedre. Takk.

 

Postet av anonym: 541ef2f08ad3b7c73344f4994cc556d7

[Kea]

Ingenting i livet gir mening lenger, vet ikke hvorfor jeg føler det sånn.. er bare så lei meg, imorgen er det skole igjen, vil virkelig ikke på skolen, han ingen venner der heller.. føles bare så meningsløst og kjedelig. Hver dag er det samme, hva har jeg å se fram til i livet? Hva ser dere fra til i hverdagen? Hva holder humøret deres oppe?

 

Hvorfor må jeg fortsette med alt? Jeg er så sliten, veldig sliten. Jeg sover dårlig.. ligger i sengen og svever mellom søvn og våkenhet. Lei, sliten, ensom og psykisk utbrent.

 

Hvis noen bare kunne fortelle meg hva jeg må gjøre, hva jeg har å se fram til, og at alt vil bli bra, hadde kvelden min blitt en hakke bedre. Takk.

 

Postet av anonym: 541ef2f08ad3b7c73344f4994cc556d7

Jeg kan ikke si at alt vil bli bra, eller hva du har å se frem til, men jeg føler med deg. Jeg hadde det slik en periode selv. Av og til kan det virke som livet kun er repetisjon av rutine, og det blir man lei. Jeg vil si dette skjer hvis du ikke får variasjon i hverdagen eller sosial stimulans.

 

Jeg foreslår at du prøver å få deg en hobby, hvis du ikke allerede har en. Tenk på noe som interesserer deg, og finn en aktivitet relatert til den interessen. Så vil jeg råde deg til å prøve å komme i kontakt med folk. Enten på skole eller ellers. Internett fungerer også fint til dette. Å ha noen du kan snakke med om ting som plager deg kan ofte gjøre de tunge tankene lettere å bære.

Du kan også sjekke ut denne tråden.

[Kristiiin]

Hadde virkelig håpet at jeg skulle slippe å føle behovet for å poste noe her igjen. Men helvete heller. I dag er jeg noe så sinnsvakt deprimert at jeg ikke aner hvor jeg skal gjøre av meg. Denne blytunge følelsen som er en gammel kjenning, men som jeg aldri lærer meg å unngå. Jeg tror virkelig at når jeg er glad (som jeg er ofte, noe overfladisk vel å merke) så er det et stor feit løgn. At det er "dette" som er grunnstammen min. Mitt egentlig jeg. Jeg hater alle som er glad i meg med en skremmende intensitet. Hadde det ikke vært for at jeg ikke orker at de skal lide hadde jeg reddet meg selv fra dette makabre helvete for lenge siden.

 

skriveFØKKINGSleif. orker da faen ikke kombinasjonen å være miserabel OG være tard i norsk.

Endret 7. november 2011 av Kristiiin

[AnonymDiskusjon]

Jeg forelsker meg ikke i gutter. derfor har jeg villet ta livet mitt hver eneste dag. fy f*** for et slitsomt liv. hykleri alt sammen.

 

Postet av anonym: 77407d234493312d982594831682adcb

[del_diablo]

--

Endret 8. november 2011 av del_diablo

[AnonymDiskusjon]

... Sitter og skriver meg, og mitt problem ... Jeg hater å snakke om det, eller snakker aldri om det, men har bestemt meg for å legge ut her. Det er bare så langt at jeg vet ikke om jeg vil legge det ut her, jeg her sikkert håpløs fra før av uansett. Over 3000ord, det er langt og uoversiktelig, jeg er dårlig til å skrive, men enda dårligere til å snakke. Skal jeg legge det ut eller ikke, jeg sliter, jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg...

 

Postet av anonym: a885b522d738dd5c30f7f884993c27a0