Tydeligvis ikke. Tok det med utredning opp etter å ha blitt anbefalt det av andre. Ble startet utredning på 80tallet når skolen bad om det, men det ble raskt stoppet av en illsint mor som ville ha seg frabedt å få høre at sønnen var kokos. Nå har jeg blitt så gammel at jeg er i tvil om jeg orker noen kamp for å få det til heller. Å ta det privat i egen regi er uaktuelt. Har annet å bruke pengene på. Reisen fra problembarn til såkalt velfungerende har vært brokete, men nå er det ganske ryddig. Selvmedisinering ble avsluttet for to tiår siden, depresjoner er kontrollerbare og impulsiviteten er dempet. De maniske periodene er fortsatt til forargelse og roten til en del selvhat, men har blitt færre. Man lærer å leve med seg selv med tiden. Det var ett familiemedlem som anbefalte utredning og når jeg nevnte det for sjefen var hens respons at "du har vel ikke ADHD for du er jo ikke hyper. Jeg vil heller ha sagt du er autist". Antagelig fordi jeg må ha kontroll og system på jobb. Men i ett yrke hvor det er mye kaos og mange baller i lufta samtidig så fungerer ikke jeg. Jeg må ha ett system jeg jobber slavisk utifra ellers sporer jeg av fort. Jeg kjøpte heller ikke forklaringen til legen, men de har vel som mål å holde kostnadene til helsevese nede. Og han sa noe som fikk meg til å tenke: Hva skal du bruke en diagnose til? Og det hadde jeg ikke tenkt på og har heller ikke noe godt svar.