Camlon

Det er selvsagt ofte bedre å gå ut av et dårlig forhold enn å bli i det, men det er ikke det vi diskuterer. Vi diskuterer at unge forhold bryter sammen lettere. Og her er forskningen entydig: konsekvensene er i snitt negative, for barn, for foreldrene, og for samfunnet. Dette handler ikke om monogami eller moral, men om økt ensomhet, økonomisk ustabilitet, tidsklemma og dårligere oppvekstvilkår. Å øke andelen ikke-fungerende forhold er ikke et framskritt, det er et samfunnsproblem. Å si at “1 av 5 studenter ikke vil ha barn” er en avsporing. Vi diskuterer ikke hvem som aldri vil ha barn, vi diskuterer hvem som faktisk ønsker barn nå, som 22-åringer. Og realiteten er at nesten ingen studenter ønsker å få barn i studietiden. Da er det meningsløst å bruke store ressurser på å “legge til rette” for det. Fruktbarheten øker ikke av å målrette tiltak mot en gruppe som verken ønsker eller er klare for å få barn i utgangspunktet, spesielt ikke hvis det går på bekostning av tiltak rettet mot grupper som faktisk vil ha barn.

Problemet med økt skilsmisse og samlivsbrudd handler ikke om ekteskap som institusjon, men om at ustabile familier, uansett form, fører til negative utfall for barn og voksne. Det har liten betydning om man er gift eller samboer når man går fra hverandre med barn, de praktiske og sosiale konsekvensene er ofte de samme. Vi er enige om målet, å gjøre det lettere å få flere barn. Forskjellen er at jeg vil hjelpe dem som faktisk ønsker barn, mens du vil få studenter til å få barn, en gruppe som i all hovedsak ikke ønsker det. Du sier vi ikke ser noe som helst fordi det i dag er "umulig" på grunn av boligprisene. Men selv i områder med lave boligpriser får ikke 22-åringer barn i nevneverdig grad. Det tyder på at grunnen til at unge i den alderen ikke får barn, ikke først og fremst er økonomisk, men at de rett og slett ikke ønsker det ennå. Og det er både forståelig og fornuftig.

Ja, studenter har sex. Det er ikke poenget. Poenget ditt var at vi må legge bedre til rette for at studenter får barn, som et tiltak for å øke fruktbarheten. Men vi lever i en tid med effektiv prevensjon og tilgang til abort. De fleste som får barn gjør det fordi de ønsker det, ikke fordi de “må”. Hvis studentene virkelig ville ha barn som 22-åringer, men ble hindret av boligprisene, ville vi sett det i statistikken. Men det gjør vi ikke. De prioriterer utdanning, frihet og fleksibilitet og det er helt rasjonelt. Ingen sier at folk skal tvinges til å bli i dårlige forhold. Men å framstille det som om alternativet til høy skilsmisserate er “tvangsekteskap” er en avsporing. Det vi diskuterer er dette: Er det negativt for samfunnet at stadig flere forhold bryter sammen? Og svaret, støttet av omfattende forskning, er ja.

Selvsagt må studenter bo der studiestedet er, det er det ingen uenighet om. Poenget mitt var aldri å foreslå at de skal flytte til distriktene for å få barn. Poenget mitt er at selv i områder med lave boligpriser får ikke 22-åringer barn i særlig stor grad. Det viser at boligpriser ikke er hovedårsaken til at unge i starten av 20-årene ikke får barn, de ønsker det rett og slett ikke ennå. Å si at økt skilsmisserate ikke er negativt er rett og slett feil, både for barna og for foreldrene. Selvsagt kan det være riktig og nødvendig for enkeltpersoner å avslutte et forhold som ikke fungerer. Men det er noe helt annet enn å si at det ikke er negativt på samfunnsnivå at flere forhold bryter sammen. Vi har rikelig med forskning som dokumenterer dette: https://pmc.ncbi.nlm.nih.gov/articles/PMC6313686/ https://www.mckinleyirvin.com/family-law-blog/2022/august/is-there-a-link-between-divorce-and-depression-/ https://melbourneinstitute.unimelb.edu.au/news/news/old/2023/report-shows-womens-probability-of-being-in-poverty-more-than-doubles-after-separation

Det er mange steder i Norge hvor boligprisene er lave og likevel får man ikke barn i studietiden der heller. Som jeg sa det er en myte at boligpriser er årsaken til at studenter ikke får barn. Og genetisk sett er det heller ikke noen dramatisk fordel ved å få barn som 22-åring kontra 28. Men det vi vet er at det har negative samfunnsmessige konsekvenser. For eksempel for tidlig ekteskap henger sammen med høyere risiko for skilsmisse.

Jeg er ikke enig i at dette er problemet. 1. Det er ikke realistisk å forvente at 22-åringer vil ha barn. Det er en myte at unge i starten av 20-årene “egentlig” ønsker barn, men blir hindret av boligprisene. I virkeligheten vurderer de fleste i denne alderen ikke barn i det hele tatt. Bare rundt 11,5 % av kvinner på 25 år i Norge har barn og det tallet er lavt overalt, også i områder med lave boligpriser. De fleste studenter og unge voksne har andre prioriteringer i denne fasen av livet som utdanning, reising, karriere og personlig utvikling. Det er ikke boligmarkedet som holder dem tilbake, de vil rett og slett ikke barn ennå. 2. Å redusere fødealderen vil ikke ha stor effekt på fruktbarheten. De som får barn tidlig får ikke nødvendigvis flere barn totalt, mange stopper på to. Når småbarnsfasen er unnagjort, ønsker mange mer frihet og ro senere i livet. Det er lite realistisk å forvente en runde to i 30-årene. Ser vi til land som Polen, hvor fødealderen er lavere enn i Skandinavia, er fruktbarheten faktisk også lavere. Å få barn tidligere er derfor ingen garanti for at folk får flere barn og eventuelle effekter er trolig små. 3. Det er heller ikke ønskelig at studenter får barn i stort omfang. Ja, det finnes biologiske fordeler ved å få barn tidlig, men det betyr ikke at det er sosialt, økonomisk eller praktisk fornuftig. Studenter og unge arbeidssøkere er ofte mobile, de flytter etter utdanning, jobbmuligheter og partnere. Får de barn som 22-åringer, risikerer de å bli bundet til et sted før de vet hvor de faktisk vil bo og jobbe. Alternativet er flytting og ustabilitet, noe som er dårlig både for barn og foreldre. I tillegg har unge foreldre høyere risiko for samlivsbrudd, økonomiske problemer og arbeidsledighet. Vi må ikke forveksle “biologiske fordeler” med “samfunnsmessige fordeler”. Derfor bør familiepolitikken rettes mot dem som faktisk vurderer å få barn, typisk de som nærmer seg 30 år eller eldre. De stiller høyere krav til plass, trygghet og bomiljø, ikke fordi de er kravstore, men fordi de vet hva småbarnslivet faktisk krever. Hvis vi ønsker å øke fruktbarheten, må vi legge til rette for dette. Det hjelper lite å tilby billige boliger, hvis de ikke oppleves som gode nok til å stifte familie i.

Det var hva jeg mente med "mangel på tomter", ikke fysisk plass, men at kommunene selger ikke nok tomter. Problemet ligger ikke primært hos kommunene, men i nasjonale føringer som krever fortetting rundt kollektivknutepunkt og begrenser spredt boligbygging. I tillegg svekker inntektsutjevningen insentivet til å bygge spredt bebyggelse, fordi skatteinntektene blir omfordelt til andre kommuner, mens kommunen må ta kostnadene for ny infrastruktur.

Poenget mitt var å svare på påstanden om at “norske områder med boligblokker allerede er meget trygge for trafikk”. Eksempelet fra Lørenskog viser en ny bolig som ikke er godt designet med tanke på små barn, hvor det er lite rom for fri lek uten konstant oppsyn. Ja, det finnes mange gode tiltak som kan gjøre blokkbebyggelse mer barnevennlig, som opphøyde bakgårder, separate lekesoner og bilfrie gater. Men felles for disse løsningene er at de enten krever mer plass eller mer penger, noe som ofte går på tvers av dagens boligpolitikk, hvor målet er maksimal arealutnyttelse. Problemet er at vi bygger innenfor svært stramme tomter, og da blir resultatet nesten alltid det samme, høye blokker med dårlig uteareal. Hadde vi åpnet for mer tomtebruk og tillatt mer spredt bebyggelse, så ville utbyggerne i større grad bygget rekkehus/hus, for det er hva folk flest er villige til å betale mest for. Blokker er et kompromiss drevet av mangel på tomter, ikke av etterspørsel.

Her er et eksempel på en nybygd blokk på Lørenskog. Den er omgitt av trafikkerte veier på tre sider, nord, øst og sør og på vestsiden er det en liten lekeplass ved en liten vei. Jeg vet ikke hva du tenker, men personlig ville jeg ikke vært komfortabel med å la små barn leke ute om jeg bodde der. Dette er et typisk eksempel på boliger jeg omtaler som lite familievennlige. Her ender barna opp med å tilbringe tiden inne, fordi ute så krever de konstant oppsyn. https://www.google.com/maps/place/Oslo,+Norway/@59.9171551,10.9583077,3a,90y,245.66h,117.8t/data=!3m7!1e1!3m5!1s4k-mqJIwBq3S9NxVi2lmsg!2e0!6shttps:%2F%2Fstreetviewpixels-pa.googleapis.com%2Fv1%2Fthumbnail%3Fcb_client%3Dmaps_sv.tactile%26w%3D900%26h%3D600%26pitch%3D-27.79702403538495%26panoid%3D4k-mqJIwBq3S9NxVi2lmsg%26yaw%3D245.66232545911768!7i16384!8i8192!4m6!3m5!1s0x46416e61f267f039:0x7e92605fd3231e9a!8m2!3d59.9138688!4d10.7522454!16zL20vMDVsNjQ?entry=ttu&g_ep=EgoyMDI1MDYyMi4wIKXMDSoASAFQAw%3D%3D

Jeg er uenig. Vi har allerede gitt for mye plass til trafikken i byutviklingen. Stedet jeg vokste opp, var det ikke engang lov å parkere fast ved huset og likevel hadde vi både varelevering og møbeltransport uten problemer. Det skapte et tryggere og mer barnevennlig miljø. Å lære barn å "leve med trafikk" bør ikke bety at vi planlegger nabolag der biler prioriteres over trygghet. Her overdriver du. Kvadratmeterprisen på en startleilighet i utkanten av Oslo ligger nærmere 50 000, ikke 100 000. En 70 kvm leilighet vil da koste rundt 3,5 millioner, ca. fem ganger en gjennomsnittlig årslønn. Det er lavt nok til at de fleste barnefamilier har råd til det, og det finnes grenser for hvor mye billigere man realistisk kan bygge før det slutter å være lønnsomt. Hvis forventningene til familieliv var så lave som du antyder, at barnefamilier skulle være fornøyd med 70 kvm leilighet i randsonen, da hadde ikke dette vært en utfordring. Nei, jeg snakker ikke utelukkende om folk godt over 30, men heller ikke om 22-åringer rett ut av studiene. De færreste i den alderen er i nærheten av å vurdere barn, og det er heller ikke ønskelig at de får barn så tidlig. En mer naturlig alder å få barn i dagens samfunn er når man nærmer seg 30, og da har de fleste rukket å spare opp litt egenkapital og etablere seg i arbeidslivet. Og det er da problemet oppstår, Ikke fordi de ikke har råd til en bolig i det hele tatt, men fordi de ikke har råd til en bolig de ser for seg å oppdra to barn i.

Det var Israel som tabbet seg ut her. Hadde de ikke angripet, så ville det vært klart at Iran brøt våpenhvilen og de kunne fått vesentlig mer sympati. Nå er det forvirring om hvem som brøt våpenhvilen og Trump føler seg lurt.

Det går an å skjerme barn fra trafikk, hvis man planlegger for det. Nabolag uten gjennomkjøring, med gåveier mellom boligene og trafikken lagt i ytterkantene, er langt tryggere. Det krever bare at man faktisk prioriterer barnevennlighet i byplanleggingen, ikke bare antall boenheter per kvadratmeter. Når det gjelder uteområder, handler det ikke bare om “grøntareal”. Det handler om å ha et privat uteområde man kan forme etter behov, med hekk som hindrer små barn i å løpe ut, plass til bursdager og mulighet for å lage et trygt og skjermet uterom. Det får man ikke på grøntområdene man deler med 50 leiligheter. Vi hadde ikke hatt denne diskusjonen om folk flest var fornøyd med en 70 kvm leilighet i randsonen. At slike boliger er betydelig billigere enn rekkehus og eneboliger er et tydelig signal om lavere etterspørsel. Hadde folk flest sett på dem som fullverdige familieboliger, ville prisene vært høyere. Problemet er at boligpolitikken i mange år har ignorert folks reelle preferanser. Man har fokusert på å bygge på færrest mulig kvadratmeter, ikke å bygge boliger folk faktisk vil ha når de skal stifte familie. Så lenge man fortsetter med det, kommer man heller ikke til å løse problemet med lave fødselstall.

Når vi snakker om å bygge leiligheter “i byen”, handler det i praksis ikke om sentrum, men om randsonene, steder som Lørenskog og Stovner. Det er der det fortsatt er plass til utbygging, og det er dit barnefamilier forventes å flytte. Ja, noen ønsker å bo urbant med barn, men da mener de som regel sentrum, ikke randsonene. De fleste barnefamilier prioriterer plass, trygghet og gode uteområder. En 70 kvm leilighet i utkanten av byen, med en lekeplass og trafikkert vei rett ved, oppleves ikke som egnet for å oppdra to barn. Ikke fordi folk er kravstore, men fordi hverdagen med barn stiller helt andre krav. Å bygge mange slike leiligheter kan gi billigere boliger i det segmentet, men det løser ikke problemet. Du får ikke flere barn av at folk har råd til en bolig de ikke ønsker å stifte familie i.

Det er ikke det jeg skrev. Jeg sier ikke at alle må bo i rekkehus, jeg sier at mange familier ikke vil bo i en leilighet i utkanten av byen fordi de ikke opplever det som godt nok for barna sine. At du synes det er et fint bomiljø er helt irrelevant, det er ikke dine barn de skal oppdra. Skal vi faktisk få flere til å få barn, må vi ta folks preferanser på alvor, ikke fortelle dem at de tar feil om hva som passer for deres egen familie.

Det er ikke først og fremst prisen som gjør at nyutdannede ikke kjøper en 72 kvm leilighet på Rælingen. I den fasen av livet vil mange bo sentralt og nyte singellivet, ikke få barn og binde seg til en pendlerleilighet med barnerom. Det er som regel først når folk nærmer seg 30 at barn blir aktuelt, og da har man hatt flere år til å bygge opp egenkapital. Leiligheten som jeg linket til er da innen rekkevidde. Problemet er derfor ikke at leiligheten er for dyr, men at den ikke oppleves som egnet til å oppdra to barn i.

Problemet i dag er ikke at det er umulig å kjøpe bolig, men at familievennlige boliger er for dyre. Hvis målet er å få en 70 m2 leilighet med en lekeplass på samme steder hvor folk kjøper rekkehus, så er ikke Oslo spesielt dyrt. Her er for eksempel en 72 m2 leilighet til 3,4 millioner kroner: https://www.finn.no/realestate/homes/ad.html?finnkode=407021710&ci=24 Å bygge mange slike leiligheter vil senke prisene i dette segmentet, men det vil ikke løse det egentlige problemet, at en del får færre eller ingen barn fordi de ikke har råd til en familievennlig bolig.

Jeg kjøpte selv et rekkehus i København. Det var ikke dyrt i forhold til lønnsnivået, men svært godt tilrettelagt for familier. Vi har et rimelig stort privat uteområde, ingen gjennomkjøring, lekeplasser og god plass inne. Skal blokker konkurrere med dette, må de holde høy standard, ikke 70 m2 leiligheter med en ballbinge utenfor. 100 m2 er ikke et krav, men det illustrerer hva som faktisk gir god plass til en familie med mer enn ett barn. Noen rekkehus er mindre, men da møter man ofte det samme problemet, man prøver å presse inn flest mulig på minst mulig tomt. At "store veier ikke kan unngås", kjøper jeg ikke. Det handler om planlegging. I mitt nabolag er det ingen gjennomkjøring, og barna leker trygt rett utenfor. Det samme er tilfellet for rekkehuset jeg vokste opp i. Det er fullt mulig, men det krever vilje, god planlegging og tilstrekkelig areal, noe vi faktisk har mye av utenfor Oslo. Å bygge i høyden kan gi plassgevinst, men hvis det går på bekostning av bomiljøet, så undergraver det målet om rimelige og familievennlige boliger. Hvis vi vil ha flere barn, må vi bygge for barn og da holder det ikke med 70 m2 leilighet og en lekeplass.

Hvis målet er å skape barnevennlige alternativer som faktisk kan konkurrere med rekkehus, må blokkbebyggelse planlegges helt annerledes enn i dag. Det krever romslige leiligheter på over 100m2, bilfrie uteområder, fellessoner for beboere, samt plass til ballbinger og andre fritidsaktiviteter. I tillegg må det være ingen store veier og en parkeringsløsning som ikke skaper konflikt mellom biler og lekende barn. Når man legger dette sammen, ser man fort at det krever nesten like mye areal som rekkehus og da forsvinner hele poenget med å bygge blokker. Derfor bør vi heller tenke todelt. Bygg høye blokker for de som ønsker et urbant liv, og sats på rekkehus for barnefamiliene. Rekkehus er et ideelt kompromiss, tett nok til å gi fellesskap, men med nok privatliv og uteplass til bursdager, lek og familieliv.

Det er en krise vi har skapt selv. Gi dem ingen velferd og ingen asyl, og de vil bli i Iran.

Historisk sett så vet vi at vi ikke kan stole på Hamas Her er noen kilder: https://www.thejc.com/news/israel/hamas-death-tolls-deliberately-inflated-to-malign-israel-new-report-finds-a84lwnwp https://www.euronews.com/2025/04/03/hamas-run-health-ministry-quietly-removes-thousands-from-gaza-death-toll-researchers-find https://www.reuters.com/world/middle-east/least-500-victims-israeli-air-strike-hospital-gaza-health-ministry-2023-10-17/ https://www.timesofisrael.com/ny-times-admits-its-coverage-of-gaza-hospital-blast-relied-too-heavily-on-hamas-claims/

Å underbetale personen som holder bedriften gående er en idiotisk strategi fordi hvis du slutter så har de ingen som kan ta over jobben din. Det er derfor tydelig at de enten er idioter eller de har ikke noe valg på grunn av pengeproblemer. Så ikke bruk jobbtilbud for å få bedre lønn. Bare bytt jobb til en bedrift som ikke er på vei til å feile. Relasjoner kan du bygge opp igjen på neste arbeidsplass.

Nei, det folk reagerer negativt på, er når spill oppleves som preachy. For eksempel i Dragon Age: The Veilguard er det en scene hvor en karakter kommer ut som ikke-binær til sin skeptiske familie. Men som spiller har du ingen reelle valg i dialogen, alle svaralternativene er støttende. Det virker som utviklerne bevisst har unngått å gi deg valgfrihet i frykt for kritikk.

Jeg er anti-woke, men jeg synes det er positivt at kvinner kan bli Witchers. Det gjør universet mer interessant og gir rom for flere spennende karakterer og historier. Om det passer inn og er godt skrevet, så heier jeg på det uansett kjønn. Hvorvidt forfatteren er "woke" eller ikke er irrelevant i denne sammenhengen.

At du ikke bryr deg er ikke et godt argument – man legger ofte ikke merke til problemer man ikke er interessert i. Og det er fullt mulig å skylde på "woke" (overfokus på politikk) uten å være en stereotypisk fyr på gutterommet. Når det er sagt, så er jeg faktisk enig i at "woke" ikke er hovedproblemet. Spilljournalistikken er i dag en bransje med mye konkurranse, og hvis det fantes et stort marked for artikler som bare fokuserer på om spill er bra, ville det tatt over. I tillegg finnes det mye anti-woke spilljournalistikk. Det egentlige problemet er at skriftlige artikler rett og slett er et dårlig format for spilljournalistikk. Vi vil se spillene i aksjon, ikke bare lese tekst og se noen få bilder. Derfor har YouTube-anmeldelser og videoformatet generelt tatt over, mens tradisjonelle medier ofte går i en mer politisk retning for å holde seg relevante.

Uansett hvordan vi definerer "gamere", er det lite hensiktsmessig å inkludere folk som bare spiller enkle mobilspill, fordi de som regel ikke leser anmeldelser eller artikler om spill, og er derfor ikke et relevant publikum for spilljournalistikken.