herzeleid

Jeg tror også det er lite å hente på å grave seg ned i alt en ikke får gjort noe med og å ha preferanser er helt fair. Det har vi alle. Jeg tror likevel vi ender med å forstå mindre om vi later som det ikke er en viktig faktor, eller at dating er betraktelig mer utfordrende for noen. Om du ikke har hørt om dette fra kvinner har det vært flere artikler om fenomenet, her NRK: https://www.nrk.no/vestfoldogtelemark/kvinner-stiller-hogdekrav-pa-tinder-1.14399836

Mulig jeg tolket deg feil, men det fremstod i alle fall slik. Begge kjønn foretrekker så vidt jeg kan se at (den langsiktige) partneren ikke har en spesielt utsvevende fortid, og det må selvfølgelig være helt greit slik det også er å foretrekke visse høydespenn. Så kan det hende kvinner likevel diskriminerer mindre enn menn på det området fordi attraktivitet og antall partnere antagelig henger tettere sammen for menn enn kvinner, men det er nok i utgangspunktet en faktor det er lite grunn til å kjønne. Kanskje ville det vært lettere å akseptere at det er slik om en fikk bukt med myten om den "doble standarden". https://journals.sagepub.com/doi/10.1177/14747049231165687

Nå høres hele diskusjonen rundt hva en kaller høyde ut som flisespikkeri (og på siden av trådens tema) men jeg tror det er et svært dårlig råd å be menn på 170 begrense seg til en så liten andel av den kvinnelige befolkningen (de under 1,56). Sjansene for å finne en partner er antagelig høyere (pun intended) om en også inkluderer gjennomsnittlig høye kvinner, som disse mennene fortsatt er høyere enn. Det er for øvrig noe usmakelig over å be disse holde seg unna et så overveldende flertall av kvinner, og kalle en eventuell fortvilelse over det ‘sutring’.

Jeg synes ikke noe om å snakke nedsettende om unge som deler sin opplevelse, som helt sikkert er både oppriktig og sår. Det må vi holde oss for gode til. Så tror jeg det er viktig å slå fast det åpenbare; er du en ung over middels attraktiv kvinne er det antagelig svært mange som vil være interessert i noe seriøst. Videre er det nok de aller, aller færreste unge menn som klarer å sjonglere mange over middels attraktive kvinner til uforpliktende relasjoner. Median antall partnere er tross alt 6, og jeg ser flere artikler hevde unge har mindre sex enn før, så jeg tror ikke det er der det ligger. Momentene over tilsier dermed at om du er en over middels attraktiv ung kvinne som stadig opplever å bli ‘avspist’ med sex er det mer sannsynlig at det er utvalget du gjør som er kilden til problemene enn populasjonen du velger fra.

Fin anmeldelse, og ut fra hvordan historie, dialog og interaksjon fremstilles blir det nok ikke kjøp fra min side. Jeg sitter litt igjen med at en har gjort mange av de samme feilene som i Mass Effect Andromeda, og gjetter at rollebesetningen er ca. like lett å like? Ellers liker jeg påpekningen av kjedelig implementering av mangfold og manglende autentisitet, for det er noe som fort ødelegger innlevelsen for min del og. Det går an å gjøre "mangfold" på feil måte, og en kan påpeke eller reagere på det uten at en har noe problem med mangfold i seg selv. Jeg synes eksempelvis Game of Thrones gjør mangfold på en strålende måte, der ulike områder har tydelige særpreg også befolkningsmessig og jeg synes den originale Mass Effect triologien inkluderte homofile og lesbiske på en veldig god og naturlig måte. Men med den rosen følger det også at det er mulig å bomme, noe Mass Effect Andromeda i noen grad gjorde og som ser ut til å være tilfelle her.

Nå forsøker flere her å diskutere spillets kvaliteter og eventuelle mangler uten å dra inn "woke", men dere kommer liksom inn fra begge sider for å dra diskusjonen i den vante utrivelige retningen, tilsynelatende uten å se hvor likt og lite konstruktivt dere opptrer.

Hvor "fullstendig" er figurene modellert i spillet? Har tidligere ikke tenkt at det utgjør noen forskjell, men særlig etter Baldurs Gate 3 synes jeg på en måte det at figurene er modellert i alle stadier av "påkleddhet" får dem til å fremstå mer fullstendige og "ekte". Hvordan er det i dette spillet?

Jeg synes dette er et veldig viktig poeng. Svært ofte virker det som en mengde mer eller mindre saklig kritikk i liten grad blir hensyntatt eller dekket til fordel for en "overdekning" av ulike "kulturkriger" og lignende. Det gleder sikkert "krigerne", men en skal ikke heller se helt bort fra at også utviklere/utgivere ser seg tjent med å fokusere på den minst saklige minoriteten blant sine kritikere heller enn den saklige, og kanskje rettmessige, kritikken. Der kan nok "kritiske journalister" fort bli nyttige verktøy for selskaper som omsetter for milliarder, og motarbeide forbrukere/spillere, uten å være bevisst på det. Når det gjelder dette spillet virker "woke/kulturkrig"-delen å være den minst interessante kritikken mot spillet, og for egen del er det helt andre momenter (som flere peker på) som gjør at jeg sitter litt på gjerdet.

Jeg tror ikke på at du ikke tok poenget.

Egentlig veldig interessant å se intervjuene med Trump og JD Vance hos Joe Rogan. Formatet fremstår veldig "soft" der det er enkelt for dem å gjøre en god figur, og særlig JD fremstår temmelig oppegående, kanskje fordi han egentlig aldri utfordres. Trump synes jeg var "artig" i den forstand at han veksler mellom å virke noenlunde normal, nesten trivlig, til å plutselig buse ut med helt idiotiske tirader om hvor lav IQ Kamela Harris liksom har (selv om det åpenbart ikke er tilfelle). Ellers påpekte noen at demokratene på sin hjemmeside har en liste over "who we serve" som inkluderer nesten alle andre enn menn. Det illustrerer kanskje hvor fokuset ligger og hvorfor menn i større grad (dessverre) går mot Trump. https://democrats.org/who-we-are/who-we-serve/

Takk for infoen fra dere om spillet, nyttig å lese. Høres ut som spillet skal få vente litt for min del. Takk, det var en overraskende informativ og lite "farget" artikkel. Greit å få litt oversikt over hva kritikken går ut på.

Jeg sitter litt på gjerdet foreløpig. Jeg har veldig lyst på et sånn "type" spill, men vet av erfaring at jeg går fort lei om det bare er "godt nok" eller har for mange irritasjonsmomenter. Mass Effect Andromeda gikk jeg veldig fort lei fordi jeg ikke klarte å like karakterene, dialogen eller universet (det ble for mye "hipsters in space" for meg), og inntrykket er at det har noen av de samme utfordringene? Hadde spillet fått en strålende mottagelse hadde det nok blitt kjøp, men nå holder jeg litt an og vurderer om "Dragons Dogma 2" kanskje er et bedre valg.

I sted var "definisjonen" som du forholdt deg til noe ulikt det jeg henviste til, og som du nå definerer som "selve definisjonen". Du ser sikkert poenget. Nei da har du nok misforstått. Jeg påpeker utfordringene med definisjonene du sier du forholder deg til, og påpeker videre at de ikke heller er fullstendig ekvivalente eller tilstrekkelig konkrete til at det er fult så enkelt som du virker å tro. Jeg tror ikke dette er tråden for å gå inn på hvorvidt kvotering er nødvendig eller i hvor stor grad slikt baserer seg på myter. Poenget er at å komme med en (eller flere til dels motstridende) svært enkle og overfladiske definisjoner og derav definere svært mye inn under denne fremstår lite hensiktsmessig da en i praksis sitter igjen med at feminisme er alt og ingenting, der definisjonen kan omfatte nesten hva som helst, selv når disse er i direkte konflikt.

Nei du forholder deg til en definisjon av feminisme. Leser du store norske leksikon sin definisjon vil du finne tydeligere presiseringer og nyanser, blant annet om primærfokus på kvinner. Noe av det interesante med din egen definisjon er hvordan den ikke egentlig avgrenser eller konkretiserer hva en legger i begreper. Hvorvidt en er for ‘likestilling’ vil tross alt avhenge av hva en legger i det. For mange feminister er diskriminering gjennom kvotering et viktig/ønskelig virkemiddel. For mange ‘ikke-feminister’ er det et uspiselig virkemiddel, som er direkte motstridende med ‘rettferdighet’ som andre i tråden trakk frem som kjerne i feminisme. Men du finner også selverklærte feminister som er imot slik diskriminering. Det tror jeg illustrerer godt hvorfor det ikke er fult så enkelt likevel.

Siden tråden allerede har gått av hengslene: Jeg tror det er nyttigere å se på hva som skiller feministene fra "resten", i alle fall så lenge en forholder seg til en mer eller mindre vag eller intetsigende definisjon, som henviser til andre tilsvarende begreper (som "rettferdighet", "frihet", osv.) der spennet i hva en legger i disse begrepene er enormt. Ofte vil en argumentere for at feminister er for det samme som "alle andre" (hvem er vel ikke for "rettferdighet") og at alle andre dermed egentlig er feminister (de har bare ikke forstått det selv). Litt av utfordringen da er at en på den ene siden gjør begrepet mer eller mindre irrelevant samtidig som en skaper enorme indre motsetninger så fort en begynner å utdype begreper som "rettferdighet". En sitter dermed med en definisjon som omfatter nesten alle, men samtidig ikke sier så veldig mye om hva de mener eller står for. En slik begrepsbruk må nok sees i sammenheng med at den kan være strategisk smart. Hvis du kan si at du representerer "alle", ta æren for alle fremskritt og påberope deg å være eier av "rettferdighet" kan en samtidig påberope seg å ha ganske sterke krefter i ryggen. Om det så viser seg at "rettferdigheten" din egentlig gikk ut på å diskriminere søkere på bakgrunn av kjønn forsvinner nok mye av den tyngden. Og da er vi tilbake til mitt innledende poeng: Om vi aksepterer at feminisme egentlig er "alt og ingenting" virker det meningsløst å bruke begrepet. Om vi ser på typisk feministiske organisasjoner som "Kvinnefronten" eller "Ottar" blir det straks mer konkret, men også noe jeg tror de aller færreste ønsker å tilslutte seg.

Jeg er egentlig ikke med på premisset om at markedet er "oversaturert" av filmer om andre verdenskrig. Vi snakker om den kanskje mest dramatiske og interessante perioden i nyere norsk historie, og produksjonene lagt til andre verdenskrig dekker et temmelig bredt spekter av hendelser der jeg ikke synes noen av disse er spesielt overdekket. Nettopp det at Tusvik bokstavelig talt sitter å skriker etter enda flere historier fra 2. verdenskrig, samtidig som hun klager over de vi får, tilsier jo at det her fortsatt er historier å fortelle. Men en må kanskje regne med at de mest dramatiske og spektakulære hendelsene vil få tilsvarende større fokus.

Jeg synes som vanlig at utbruddet fra Tusvik bommer, og den står seg ikke sterkere av at hun heller ikke denne gangen klarer å oppføre seg noenlunde voksent. Selv synes jeg ikke det er særlig rart at fortellinger fra krigen i stor grad preges av de som i hovedsak utkjempet den, og det fremstår særlig urimelig å klage over at Norges høyest dekorerte krigshelt noen sinne er hovedperson i en film om seg selv. Så er det også noe som heter "slutt å syt, begynn å yt" som jeg tror Tusvik med fordel kunne tatt til seg. Heller enn å stadig komme med disse sure oppstøtene kunne hun kanskje forsøke å komme opp med et prosjekt hun har troen på, og forsøke å være litt konstruktiv. Skal en ta Tusvik på ordet er det jo fult av kvinnehistorier fra krigen som burde fenge publikum, og som kulturperson står hun jo i en bedre stilling enn de fleste av oss til å støtte opp under et slik prosjekt.

Nå tenker jeg mer generelt på det at flere i artikkelen trekker frem at han ansetter flere kvinner, i dette tilfellet med påfallende hell. Hadde kjønnene vært snudd her ville jeg selv stusset, rett og slett fordi en så voldsom skjevfordeling (allerede i absolutte tall, men enda mer om vi tar utgangspunkt i søkergrunnlaget nevnt over) rett og slett er svært påfallende. Nettopp derfor kunne det vært interessant å vite hva som faktisk ble vurdert. Og det er her jeg er usikker på hva du hyller. Jeg får ikke tak på hva han velger etter, ut over at han har gått bort fra krav som andre virker å mene hjelper dem å finne de beste, og at han i større grad vektlegger følelser. Hva ved måten han velger kandidater på, ut over at han sier han velger de beste og velger svært mange kvinner, er det du tenker på? (Nå var den ene artikkelen (den med 10/13) bak betalingsmur, så mulig svaret ligger der?)

Nå er det ikke åpenbart for meg hva hensikten med tråden er, gitt at åpningsposten ikke stiller noen spørsmål og tittelen er en påstand, men det er for så vidt en interessant problemstilling; Hvordan oppnå en så stor skjevhet (10 av 13 som når gjennom er kvinner) fra en søkermasse der 2 av 3 (i følge @Uderzo over) er menn? Det kan jo være helt tilfeldig at fordelingen landet så skjevt i forhold til statistisk sannsynlighet, eller så kan det være at en her ser etter noe spesielt som stemmer bedre med kvinnenes profil. Jeg ser Tangen selv peker på at de har gått bort ifra krav og i større grad vektlegger følelser, som kanskje gjør at kvinner kommer bedre ut, eller kanskje velger kvinner en annen retning som passet bedre med det en så etter (eksempelvis mer fokus på klima). Eller kanskje så en rett og slett i større grad etter kvinner. Det er uansett interessant å se en slik skjevfordeling hylles, og selv om (eller kanskje fordi) vi alle vet at en slik fordeling andre veien ville skapt furore hadde det vært interessant å vite mer om akkurat hva det var som skapte denne skjevfordelingen. Når skjevfordelingen går andre veien er det ofte gode forklaringer på det, og selv om det ikke her er like åpenbart kan det jo likevel være nettopp det. For øvrig høres Tangens "oljefond" mye triveligere ut å jobbe i enn andre mer "haiete" finansinstitusjoner, og kanskje er dette en type virksomhet der nettopp det kan være en fordel.

Når noen som stemmer demokratisk, som jeg selv etter hvert kjenner som en svært tydelig kritiker av Trump og amerikansk høyreside, anklages for å "desperat forsvare Trump" tror jeg det kan være tid for å lene seg tilbake, puste med nesen og reflektere over hvorvidt det er et slik debattklima en ønsker.

Eksempelet ditt på menn som mener kvinner over en viss alder er verdiløse er en nesten ti år gammel tråd på kvinneguiden der en mann ikke sier at kvinner over en viss alder er verdiløse. I sted var eksempelet en artikkel om mannlige psykologer som heller ikke sier kvinner over en viss alder er verdiløse. Jeg tror du selv svært godt eksemplifiserer hvor mye mer utbredt det tilsynelatende er at en påstår menn mener dette enn at menn faktisk mener det. Jeg velger å tro at det ikke er så onde intensjoner som ligger til grunn, men jeg tror nok eksempelet over er noe vi finner igjen hos begge kjønn, det være seg såkalte "incels" eller deres kvinnelige motstykker; en bygger opp et fiendebilde samtidig som en undergraver hverandres selvtillit og selvfølelse som nok skaper en form for usunt fellesskap som likevel kan være ganske sterkt. Vi bør nok være litt ekstra obs når vi leser argumentasjonsrekker av typen "x mener du er verdiløs, men jeg er vennen din". Slike vennskap er ofte ikke av det gode.

Her sitter du og forteller andre kvinner at det er menn som mener de ikke er verdt noe. En myte du fremfor noen andre holder liv i og forfekter, tilsynelatende basert på en svært vrang lesning av psykologers faguttrykk. Ser du hvor forferdelig destruktivt og usunn slik oppførsel er? Hvorfor sporer du vekk fra tema når det påvises at argumentene eller kildene dine ikke holder vann? Jeg er ikke interessert i å engasjere meg i en kjempelang "kjønnskrigtråd" som allerede har rukket å bli 32 sider lang. Jeg synes det er trist å se hvordan dere bryter hverandre ned, men når jeg ser reaksjoner som den siterte innser jeg at å prøve å moderere eller påpeke feil bare vil være å bære ved til bålet.

At en psykolog forklarer sammenheng mellom attraktivitet og alder, og bruker begrepet ‘markedsverdi’, er på ingen måte det samme som å kalle noen verdiløs. Denne typen lesing bidrar kun til polarisering og går først og fremst ut over kvinner. Jeg tror det kan være lurt å reflektere over hvor god ‘venn’ en er om en stadig feilaktig forteller andre at ‘x mener du er verdiløs’. Det fremstår som en måte å trekke hverandre ned, og bygge opp under svært stygge og skadelige myter.

Jeg vil i grunn advare mot å gjenfortelle denne myten. Jeg tror aldri jeg har sett en mann skrive at kvinner over x alder er verdiløse (selv om det sikkert skjer) men jeg har sett veldig mange innlegg som påstår at dette er noe mange menn sier/skriver. For meg fremstår det derfor som en myte primært skapt av de som hevder menn mener det, heller enn menn som faktisk mener det. Det går først og fremst ut over og skaper usikkerhet hos kvinner, som dere sikkert ikke ønsker.

Jeg synes det virker å være en generell tendens på forumet med ‘gjengangere’ som ikke virker å ha det særlig godt som gjør sitt beste for å trekke hverandre ned. I prosessen jager en nok mange som har det bra og er interessert i en mer konstruktiv samtale bort. I en tråd jeg så på dette underforumet kom noen inn på hvor mye glede det å få barn hadde skapt i familien, hvorpå noen helt unødvendig valgte å ‘dele sin skepsis’ og rakke ned på de som får barn. Et slikt debattklima tror jeg fort fostrer negativitet og tiltrekker seg flere som først og fremst ønsker å dele ‘gørr’. Dessverre. Jeg kan likevel ikke si jeg har sett noe kjønn utmerke seg, men så er jeg relativt sporadisk innom.