OMyre

Først og fremst: Det du skriver er både forståelig og modig. Å flytte til et nytt land som 16–17-åring er en enorm omstilling, og det du beskriver er helt reelle erfaringer mange i samme situasjon har. Når det gjelder spørsmålet ditt om hva et «flerkulturelt samfunn» faktisk er, så tror jeg det ofte misforstås. Et flerkulturelt samfunn betyr ikke at alle kulturer praktiseres likt overalt hele tiden, eller at alle normer automatisk blandes. Det betyr først og fremst at mennesker med ulike kulturelle bakgrunner lever sammen innenfor de samme grunnleggende rammene – lover, rettigheter og samfunnsverdier. Så til eksemplene dine: Klemming: I Norge er fysisk nærhet mer situasjonsavhengig enn i mange andre kulturer. Mange nordmenn klemmer bare nære venner, ikke hele vennegjenger. At noen sier «nei» til klem er ikke nødvendigvis en avvisning av din kultur – det kan også være et uttrykk for deres personlige komfortsone. Flerkulturelt samfunn betyr også at nordmenn har lov til å beholde sine grenser, slik du har lov til å beholde dine vaner. Maten: Smak er sterkt kulturelt betinget. At de likte indisk eller pakistansk mat bedre betyr ikke at russisk mat er «mindre verdt». Det kan handle om hva de er vant til, eller at krydret mat oppleves mer «eksotisk» og spennende. Det er forståelig at du ble litt skuffet – mat er identitet. Men dette handler mer om preferanser enn om integreringsvilje. Når det gjelder russisk mat som jeg er litt kjent med, så ligner det veldig på god norsk gammeldags husmannskost. Som er både sunn og smakfull mat. Så til hovedspørsmålet: Må nordmenn være mer åpne? Ja – i den forstand at integrering alltid er en toveisprosess. Språk, inkludering i samtaler, forklaringer av uskrevne sosiale regler – det kan nordmenn bli bedre på. Mange nordmenn er dårlige på små inkluderende grep, ikke fordi de er negative, men fordi de er vant til at alle «forstår kodene». Samtidig er det viktig å si at integrering også innebærer tilpasning. Norge er et høytillitssamfunn med relativt sterke, men ofte usagte normer for sosial atferd. Det tar tid å lære dem, og det tar tid å føle progresjon i språket – spesielt når læreboknorsk møter dialekter og rask tale. Et flerkulturelt samfunn kan ikke måles i hvor mange som klemmer, eller hvor mange som liker en bestemt matrett. Det måles mer i: Om du har like rettigheter. Om du får utdanning og muligheter. Om du kan beholde din bakgrunn uten å bli diskriminert. Om det finnes rom for at ulike normer eksisterer side om side. Til slutt: Mange nordmenn som selv har bodd i utlandet beskriver akkurat det du beskriver – språkbarriere, sosial usikkerhet, følelsen av å stå utenfor små kulturelle koder. Det er ikke unikt for Norge. Det er en universell erfaring ved migrasjon. Det du opplever betyr ikke nødvendigvis at Norge ikke er flerkulturelt. Det betyr at integrering i praksis ofte er mer komplekst enn det man lærer i samfunnsfagtimen. Og helt ærlig: Det at du reflekterer såpass nyansert rundt dette, tyder på at du allerede er godt på vei inn i samfunnet.

Ett stjerne eksempel på en som har meget god peiling og en som er helt på bærtur. Flaut!! 😂

Vil også dele en vervelink for Onecall. Både du og jeg får 2 månedsavgifter gratis ved å benytte linken under. https://onecall.no/verving/50DD503E

Jeg synes egentlig ikke det er noe å være overrasket over at Kina har gått denne veien. Dette er helt i tråd med hvordan de har jobbet med bilsikkerhet og teknologi de siste årene. Kinesiske myndigheter har nå formelt bestemt at innfellbare, elektroniske dørhåndtak skal forbys i nye biler solgt i Kina fordi slike løsninger har medført at folk har blitt sittende fast eller at redningsmannskaper ikke får åpnet dørene ved ulykker — derfor kreves mekaniske utløserhåndtak både innvendig og utvendig i tillegg til at utformingen må være enkel å gripe for alle. Samtidig er det ikke bare dørhåndtakene som rammes: Kina står også foran et forbud mot yoke-styring (halv-ratt) fra 1. januar 2027, fordi nye sikkerhetsstandarder krever at ratt må kunne gjennomgå styrke- og kollisjonstesting rundt hele omkretsen — noe en yoke-form ikke tilfredsstiller. At dette skjer i Kina først handler ikke nødvendigvis om at de plutselig «setter sikkerhet først», men om at regulatorisk makt og implementeringsevne i praksis er veldig sterk der — når sentrale myndigheter bestemmer seg, skjer det raskt og med liten politisk friksjon. Kina har flere ganger tidligere vært tidlig ute med strengere krav til batteri- og elbil-sikkerhet, styring av førerassistentsystemer og mikromobilitet nettopp fordi beslutningsprosessen er mer direkte enn i mange andre land. Det betyr også at Kina kan sitte i førersetet og påvirke globale designtrender og typegodkjenninger: det største bilmarkedet i verden har stor vekt i hva produsenter planlegger å selge og hvordan de legger opp produksjonslinjer. Europeiske og amerikanske regulatorer har sine egne systemer — men det er ikke uvanlig at de lener seg på eller responderer på trender som først etableres i Kina. Så å være overrasket over at Kina gjør dette… er vel kanskje å overse et mønster som har vært der lenge.

Hvorfor er du overrasket? Jeg er mere overrasket over at DU er overrasket.

En fordel med «tulle studier / idiot master» er at «alle» kan gjennomføre og sitte igjen med en personlig god følelse. Slik har dagens samfunn blitt, selvrealisering og fokus på seg selv. Om det er samfunnsnyttig er ett annet spørsmål.

Det er mye sterke påstander her som blandes sammen på en måte som gjør analysen svakere enn den trenger å være. For det første: Påstander om tapstall som 25:1 må tas med betydelig skepsis. I en pågående krig brukes informasjonsoperasjoner aktivt av begge parter. Uavhengige verifiserbare kilder viser høye russiske tap, men ikke i den størrelsesorden over tid. Slike tall fungerer mer som psykologisk krigføring enn som presis militær analyse. Når det gjelder «gråsoner» og konsolidering av frontavsnitt: Ja, taktisk kontroll av terreng reduserer infiltrasjon og øker situasjonsforståelse. Men krigen har utviklet seg til en utmattelseskrig dominert av artilleri, droner og langtrekkende presisjonsvåpen. Noen kilometer frem eller tilbake endrer ikke den strategiske balansen fundamentalt så lenge Russland har større mobiliseringsgrunnlag og Ukraina er avhengig av ekstern støtte. Påstanden om en «skjult oljeblokade» fra Trump mot Russland har ikke dokumentert grunnlag. USAs sanksjonsregime mot Russland ble i hovedsak etablert under Biden-administrasjonen og er koordinert med EU. Det finnes ingen offentlig verifiserte bevis for en ensidig, skjult energiblokade initiert av Trump. Når det gjelder Orbán og Ungarn: Ungarn fører en mer Russland-vennlig linje enn flertallet i EU, men å redusere dette til «sinnssyke planer om å undertvinge Europa» blir retorikk, ikke analyse. EU-politikk formes av komplekse nasjonale interesser, energisikkerhet og innenrikspolitiske hensyn. Det viktigste poenget er dette: Ukraina er fortsatt militært avhengig av vestlig luftvern og ammunisjon. Redusert støtte vil ha direkte konsekvenser på bakken. Samtidig er Russlands økonomi under press, men ikke i ferd med å «gå under». IMF og andre kilder viser at økonomien har omstilt seg til krigsmodus, med høy inflasjon og strukturelle problemer, men ikke kollaps. Hvis man ønsker en seriøs diskusjon, bør man skille mellom: Taktiske fremganger på enkeltavsnitt. Strategisk bærekraft på lang sikt. Informasjonskrig og politisk retorikk. Krigen avgjøres ikke av forumretorikk eller enkeltuttalelser fra politikere, men av industriell kapasitet, politisk vilje og langsiktig utholdenhet. Det er der den reelle vurderingen bør ligge.

Rart ingen har nevt denne karen i samme slengen? Bevisst eller hukommelsessvikt?? https://www.nettavisen.no/okonomi/statsstottet-rumpemaling-latterliggjores-i-utlandet-galskap/s/12-95-3423896067

En liten artikkel om dette, for den som klarer å lese alt; https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/skriver-master-mot-betaling-systemet-er-odelagt/16445233/

Ja, skikkelig sexy

Kort svar: Ja – hvis man slutter å bruke en stråmann-definisjon av sosialisme. Hvis sosialisme betyr autoritær ettpartistat og total planøkonomi, så nei – det har ikke fungert over tid. (Kanskje med unntak av Kina der millioner har blitt dratt opp fra fattigdom, India til sammenligning, mye mere «Jalla». )Det er det også nesten ingen seriøse sosialister som forsvarer i dag. Hvis sosialisme derimot betyr demokratisk styrt økonomi med sterk omfordeling, stor offentlig sektor og universelle velferdsordninger, så har det fungert – lenge. Norden er det mest åpenbare eksempelet: høy skatt, sterke fagforeninger, omfattende velferdsstat og aktiv stat i økonomien i over 70 år, kombinert med høy levestandard, lav ulikhet og stabile demokratier. At dette ofte avfeies som «ikke ekte sosialisme» er mest en retorisk unnamanøver. Historien viser ikke at sosialisme aldri fungerer – den viser at autoritarisme og ideologisk dogmatisme feiler, uansett om de er røde eller blå. Det som faktisk har fungert over tid, er blandingsøkonomier med tydelig sosialistisk innflytelse.

Det er fascinerende hvordan enkelte klarer å fremstille seg selv som ofre for et system de i realiteten har tjent ekstremt godt på. Hele argumentasjonen hviler på et premiss om at verdier skapes i et vakuum – som om infrastruktur, utdanning, helsevesen, rettsstat, stabile institusjoner og et ekstremt gunstig samfunn å drive næring i bare «er der», helt uten kostnad. Ja, du har jobbet mye. Gratulerer. Det har millioner av andre også. Forskjellen er at ikke alle har hatt samme forutsetninger, helse, timing, kapitaltilgang eller flaks. Sosialisme handler nettopp om å erkjenne at individuell innsats aldri er den eneste forklaringen på økonomisk suksess – uansett hvor hardt man liker å tro det. Formuesskattens funksjon er heller ikke å straffe arbeid, men å korrigere for at kapital i seg selv gir makt, trygghet og nye muligheter som lønn alene ikke gir. To personer med samme inntekt, der én har betydelige verdier i bakhånd og én lever lønning til lønning, er åpenbart ikke i samme økonomiske posisjon – uansett hvor mye «fritid» som er brukt på oppussing. Og dette konstante snakket om «jeg har allerede skattet av pengene» er direkte misvisende. Inntektsskatt og formuesskatt er to forskjellige mekanismer, rettet mot to forskjellige problemer. På samme måte som moms betales hver gang penger brukes, beskattes også akkumulert økonomisk makt over tid. Det er ikke moralsk dobbeltbeskatning, det er samfunnsdesign. At kritikk av formuesskatt tolkes som «prinsipiell» er også interessant, for prinsippet det egentlig handler om er dette: Hvor mye skal fellesskapet få tilbake fra dem som har fått mest ut av fellesskapet? Sosialister mener svaret er «mer enn i dag». Ikke av misunnelse, men fordi historien viser at store formuer uten motmakt gir mindre sosial mobilitet, mer ulikhet og svakere demokrati. Så nei – sosialister vil ikke «ha alt du har». De vil ha et samfunn der personlig velstand ikke automatisk gir varig overtak, og der trygghet ikke er forbeholdt dem som hadde overskudd, helse og mulighet til å jobbe 60 timer i uka i 20 år. At dette oppleves provoserende, er kanskje nettopp fordi det utfordrer forestillingen om at økonomisk suksess er et rent privat prosjekt – når det i realiteten er et kollektivt spleiselag.

«Drittlei kulde?» Bæsj-lei av kulde? Tja, varmelamper, spa bad og en tur til syden hjelper på.

«Den siste idiot er ikke født» ; Er et uttrykk som betyr at det alltid vil finnes dumskap, ufornuftige handlinger eller folk som tar ukloke valg, uansett hvor mye kunnskap som finnes. Det brukes ofte for å beskrive oppgitthet over gjentakende menneskelige feil eller forbløffelse over folks oppførsel

Det synes nok indianerne i USA også 🙄 .