pølsemaker

Det er vår for form demokrati. Det funker greit nok. Få har noe å demonstrere mot. Du generaliserer, men har et par gode poenger der. Vil ikke si det er normen. Men ja, vi har et partidemokrati. En politiker kan du ikke stole på lenger enne du kan kaste hen. Det ligger i sin natur at de ofte snur kappen etter vinden. De er jo avhengig av en viss popularitet for å overleve i yrket sitt. Det er store kommersielle krefter og interesseorganisasjoner som påvirker mye av politikken. Utenom ideologi, som gjerne kastes foran bussen om det passer sånn. Det er litt bingo over det hele. Man vet aldri helt hvor landet ligger når de man har stemt på overtar. Plutselig velger de å endre prioriteringene pga uforutsette og "uforutsette" hendelser. En viss kynisme må man regne med. Det gjelder å følge veldig godt med om man ønsker å ta godt kvalifiserte valg. Gå i dybden. Se hva de gjør over tid. Ikke hva de lover.

Kjøper du eiendom/bolig under tvangssalg følger det visse begrensninger for hva du kan forvente av rettigheter som kjøper. Uansett årsak er det et menneske i livskrise som "selger". Gjerne et menneskes som ikke handler til sitt eget beste. Du kan forvente så godt som hva som helst. Det finnes eksempler der den som blir tvangssolgt skyter etter namsmannen. Om de velger å la all sin drit ligge igjen, bokstavelig talt, er det ditt problem. Du kjøper det du ser (og lukter) og det er det. Du kjøper noens tragedie. Vær takknemlig for rabatten.

Kan ikke se hvordan det jeg skrev kan tolkes slik. Jeg bare påpeker at det må være en balanse mellom frihet og beskyttelse. Tror vi egentlig er ganske enige.

Så vår statsform, regjering, vårt demokrati har gitt deg absolutt frihet? Gir de ingen beskyttelse mot at du kan slå ned folk du ikke liker legningen, fargen eller kulturen til? Sist jeg sjekket har vi i Norge en ganske grei balanse mellom frihet og beskyttelse. En frihet våre styresmakter for eksempel gir utsatte grupper ved å beskytte de via lovverk og rettsvesen.

Deler den betraktningen. Det må nødvendigvis være en balanse mellom frihet og beskyttelse. Forenklet sagt. Beskyttelsen må komme innenfra i samfunnet, i form av lover og regler innført av representanter for folket via institusjoner man har samlet seg om. Friheten kommer som en gevinst av tryggheten man har skapt.

Slenger ut et par påstander; En forutsetning for billige råvarer fra mer eller mindre ikke-demokratiske land er at disse forblir slik. Korrupte regjeringer gir Vestens demokratiske land fordeler. En forutsetning for omsetningen til våpenindustrien er også at det forblir slik. Vestens demokrati og velstand er avhengig av ikke demokratiske lands avkall på egne ressurser og velstand. Pushing av demokratiet til andre land er også en form for destabilisering.

Det andre -eneste som er sikkert- er at det er indre strid rundt Trump i flere agencies og bureaus. Det finnes krefter internt i us-gov, i tillegg til flere mediehus som nærmest vil diskreditere alt han gjør. En sint og frådende Trump som mister fatningen er god underholdning for de som vil fremstille ham som uskikket til å være POTUS. Vi har en informasjonskrig innad i USA, og i resten av verden forøvrig. Ikke noe nytt det, men det er på et nytt nivå med alt som skjer. Man må tråle en del nyhetskanaler for å danne seg et noenlunde objektivt bilde. Selv da er det lett å tryne i eget bias. Med tanke på skadene etter bombingen av atomanleggene, er det trolig kun Iranere selv som kjenner fakta. Hvilket narrativ er de tjent med? Mer eller mindre kvalifisert synsing om skadene fra våre egne eksperter er det eneste vi kan regne med enn så lenge. Vi får nok høre mer skråsikre utsagn som, trolig, sies at, hørt at, vistnok, snakk om, osv

Deler faktisk den bekymringen. Det gjøres garantert vurderinger om bruk av strategiske atomvåpen mot Iran. Og dermed er veien kort for Russland å forsvare det samme. Faren for en dominoeffekt fra andre atommakter er ikke helt usannsynlig.

Ganske uforutsigbar utvikling. Hva er neste trekk? Skal Israel etterfylle med nukes i åpningene USA har laget? For det er vel ikke noe annet som kan garantere at anleggene blir ubrukelige i uoverskuelig fremtid. Skjønner det høres helt usannsynlig ut. Men forundrer meg ikke om Netanyahu har samme oppfatning som Trump; Vi har jo atomvåpen, hvorfor ikke bruke de?

Håper det samme. Endringene, nytt styre, må komme innenfra. Det kan faktisk bli mindre blodig om det sittende regimet er ryddet av veien. At Israel og USA ikke kan diktere dette er åpenbart om man lytter til det Iranske folk. Men det vil være krefter innad i Iran, Iranere, som vil søke støtte av Israel og USA til å fremme sine posisjoner. Så en viss innblanding vil det være. Men er ikke enig i sammenligningen med Afghanistan. Afghanistan sitt stamme- og klansamfunn har en mye løsere og flyktigere tilknytning til staten Afghanistan. Iranske stammer og klaner har tettere bånd og mer lojale til staten Iran. Men mange utfordringer der og.

Libya, uten Natos luftangrep til støtte for opprørerne hadde ikke Gadaffi falt.

Dessverre lite i vår track record som tilsier at det vil bli bedre. Det er livsfarlig å tro, som vesten har trodd, at bare man bomber de nok med "rettferdige bomber" så ordner alt seg. Jeg ville ikke bli overrasket om Iran blir overlatt til seg selv i et mareritt ala Libya. Stormaktene tenker først og fremst på egne interesser. Men blir utrolig skuffet, forundret og bekymret for hva det vil bety for regionene og sikkerheten for Europa. Når skal man ta lærdom? Eller er det akkurat det man har lært og ønsker, at etterlater man land i kaos får man nye dynamikker man kan hente store gevinster fra?

Når Israelerne er ferdig med bombingen blir det tid for Iranerne å starte endringene fra innsiden. Den jobben blir lettere uten sittende regime ved makten. Israel lager dette vakuumet nå. Så blir det opp til de ulike fraksjonene hvor blodig dette blir.

Enig i mye av dette. Det er farlig å etterlate et land som Iran i vakuum etter regimevelting. Dette vet vesten og Israel godt og vi har erfart resultatene av det flere ganger. Briter, USA, USSR/Russland med flere har skapt mye trøbbel i denne regionen opp gjennom historien. Det er selvsagt ingen quickfix.

Sant. Far/trener rollen er garantert vanskelig å balansere. Det har neppe vært konfliktfritt. Gjert er åpenbart tøff, krevende og over snittet resultat orientert. Også som privatperson (viser til div intervju og tv-show han og sønnene har deltatt i). Det passer ikke hvem som helst. Det krever en viss robusthet med tanke på å ta imot meldinger fra en sånn person over tid. Kjenner igjen beskrivelsen din om egen familie fra andre som forteller om det samme. Slikt kan ødelegge mye. Vi alle tolker oppveksten vår forskjellig fra våre søsken. Eller andre slektninger. Ofte er det en rød tråd alle kjenner seg gjen i. Men av og til større avvik det kan være vanskelig å kjenne seg igjen i. Tenker det har med hvordan man tar inn verden rundt seg. Hvor lett man føler seg krenket ect. Det er jo heller ikke ukjent at folk kan danne falske minner under de rette omstendighetene. Særlig under påvirkning. Kjenner ikke disse folkene og vil ikke spekulere i om han/de lyver eller ei. Forholder meg til dommen. Den gir inntrykk at et veldig anstrengt forhold mellom far og flere av familiemedlemmene. Spesielt med tanke på datteren som ikke så noen annen utvei enn å flytte ut.

Deler bekymringen for hvem som kan bli arvtager. De nasjonalistene som finnes i Iran er fragmentert i flere grupperinger som fremmer nasjonalisme for sin etniske gruppe. Lite trolig at de finner sammen pga særinteresser. Landet kan like godt ende opp i splittelse når regimet faller. Veldig spent på hva som har foregått i kulissene siste årene. For dette har Israel tenkt på lenge, hvordan eventuelle nye makthavere skal se ut. Ser lett for meg at lederer i ulike uønskede fraksjoner kan bli tatt ut av Israel, eller med hjelp fra Israel.

Denne krigen er godt planlagt. Israel har garantert en ide om hvem de ønsker til makten. Hatet har de til sittende regjering. Perserne og jødene har felles historie langt tilbake. Perserne har kommet jødene til unnsetning før. Før den islamske revolusjonen tok over Iran, var det voksende jødiske samfunn i Iran som på flere plan blomstret opp. Selv om det var en del utfordringer. De fikk i til og med ha representanter i parlamentet. Som ga de en viss innflytelse.

For å fyre opp under "konspirasjonen" her. Tipper GI har tråkket på noen tær underveis med sin trenerstil. Stilt enkelte til veggs med sin konfronterende stil. Det har nok gjort det enklere for Jakob å få gjennomslag for sine krav.

Ja, den kronikken var det utløsende. Tenker man en trenger en god dose flaks med hvem barnevernet setter på saken når de får en figur som GI foran seg. Han fremstår ganske rigid, direkte og konfronterende. Det trenger ikke være negative egenskaper. Men hvem som helst når ikke inn med budskapet sitt til sånne hoder.

I etterpåklokskapens lys. Lett å tenke at denne saken har vært unødvendig høyt profilert og opphauset med tanke på utfallet. Men, selve straffeutmålingen er kanskje ikke det viktigste budskapet her: Heller selve problemet mishandling/vold i nære relasjoner. Og hva det faktisk kan være. Både psykisk og fysisk. Indirekte og direkte. Og konsekvensene. - For mange kan sikkert ordene mishandling eller vold høres voldsomt ut i denne konkrete saken. Vi har alle oppfatninger om hva disse ordene innebærer. I USA bruker de et utrykk som jeg synes passer bedre, der bildet er mer komplekst; Adverse childhood experiences. Oversatt, skadelige barndomserfaringer eller negative barndomsopplevelser. Begge uttrykkene fanger opp ideen om traumatiske eller skadelige opplevelser i barndommen. Nok om det-. I første omgang, I denne saken som involverer nære familieforhold og langvarige konflikter, burde alternative tvisteløsningsmekanismer vært første steg. Mekling, familieterapi eller rådgivning, fokusere på dialog, forståelse og reparasjon av relasjoner, fremfor å tildele skyld og straff i full offentlighet. Rådgivningen i forkant kunne vært bedre. Mulig begge sider hadde for store egoer til å la seg stoppe. Dette er ingen unik sak, annet enn at det er høyt profilerte offentlige personer i forelder-trener-barn-rolle. De burde kanskje blitt tilbudt en mer skånsom og mer privat ramme for å bearbeide komplekse følelser og hendelser. Med mål om å finne en gjensidig akseptabel løsning som ivaretok alle parters behov, og kanskje unngå offentlig belastning og ødelegge familieforhold. Dette kunne ha vært spesielt viktig i en sak som dette, når det virker å være en familiekonflikt som har gått over tid. Ikke minst i en familie som fremstår nokså ressurssterk. Konkrete straffbare hendelser er det derimot ikke så lett å rydde opp i uten at rettssystemet må involveres. Så ved nærmere ettertanke, Når statsadvokaten mente det forelå et mønster av mishandling i nære relasjoner under § 282, var det riktig å behandle saken i rettssystemet. I nære relasjoner er det ofte en ubalanse i makt som f.eks familierådgivning/barnevern ect ikke nødvendigvis har forutsetninger for å hanskes med. Her virket det i tillegg å være et fryktregime som har regjert over tid som potensielt kunne avdekke flere straffbare forhold. Denne saken gjaldt og gjelder et viktig tema det er viktig å løfte opp. Ikke minst ettersom vi blir et mer og mer multikulturelt samfunn der ulike kulturer har ulike grenser og oppfatninger rundt oppdragelse. Det handler i bunn om hva slags samfunn vi ønsker oss på sikt. Gjennom dommen og straffen gis det et signal om at visse adferder ikke aksepteres. Det kan ikke gjentas ofte nok. Trolig må dette mates inn med teskje over flere generasjoner. Litt etter litt vil vi forhåpentligvis se resultater. Nå har det norske folk blitt matet med denne saken i månedsvis mens rettsaken har gått. Jeg tenker det faktisk er bra folkeopplysning. Vold i nære relasjoner har så mange usynlige konsekvenser. Selv enkelthendelser, men kanskje spesielt hendelser som foregår over tid. For mange ofre er det viktig å få en rettslig anerkjennelse av det de har blitt utsatt for, og at gjerningspersonen holdes ansvarlig. Selv om straffeutmålingen ikke blir som man ønsker. Det kan være oppreisning i seg selv å bli trodd. Alt i alt er fokuset på dette temaet, og den bevisstgjøringen denne saken har skapt, et viktig bidrag i kampen mot de ulike formene for vold i nære relasjoner. De mange ulike konsekvensene av dette preger ofte mennesker for resten av livet. Spesielt barn formes uheldig av dette og drar det videre med seg i voksenlivet. Det belaster både ofrene og samfunnet uforutsigbart og unødig. Det skaper gjerne neste generasjon mer eller mindre dysfunksjonelle familier. Vold i nære relasjoner er blant de små marginene som former samfunnet vi lever i. Det er med barna vi bygger neste versjon av et enda bedre samfunn. Forhåpentligvis setter denne saken dagsorden på dette og skaper debatt, analyse og handlinger. Vi må huske; Alt begynner med "kidsa".

For å ta iron dome. Suksessrate på over 90%, man kan sikkert tilsikte noen av prosentene for propaganda. Da handler det det om å avskjære raketter og artillerigranater på vei mot befolkede områder. Iron Dome er designet for å selektivt avskjære trusler. Det betyr at det ikke skyter ned raketter som er på vei mot ubebodde områder. Sparer noen ressurser på det. Israel vil oppleve sivile tap som vil smerte, men ikke i nærheten av det Iran vil oppleve av ulike tap. Iran vil bli enda mer ydmyket. Det er jeg ganske overbevist om.

Irondome har aldri vært fungert 100 prosent. Selv et haltende irondome vil ikke gi iran overtak i luften. Kun potensielt farlig og plagsom sverm innkommende skyts. Ser det som lite sannsynlig at det svikter.

Enig i den bekymringen. Det kan slå begge veier. En mulighet er et internt opprør i Iran, som medfører langt større tap av sivile påført at egen befolkning, som overskygger de tap Israel påfører. Hvem som eventuelt kommer til makten vil påvirke dette.

Israel mister aldri luftherredømmet. Iran drømmer om å mette kapasiteten til iron dome. Det klarer de trolig aldri. Israel har demonstrert deler av kapasiteten sin. Hva har Iran å stille med? Kun volum, og de er allerede på 11. Israel har så vidt skrudd volumet til hørbart.

Irans prestestyre er ferdig. De klarer ikke beskytte egen befolkning og de står ganske alene rent militært i regionen. Sett att det kjernefysiske arsenalet til Russland var ubrukelig; Dette er som om Russland hadde angrepet Nato i 2022. Vi hadde, dersom trusselen var stor nok, presisjonsbombet alt av betydning til fillebiter. Russiske styresmakter hadde sett ut som forvirra våte fugleunger i en søledam. Irans militære holder russisk standard. Etterretningen deres er elendig sammenlignet med Israels. Israel bokstavelig talt sprenger Iranske styresmakter fra innsiden. Iranske myndigheter kan ikke føle seg trygge noen steder i eget land. Alt Iran kan svare med er å pøse på med konvensjonelle raketter og kansje noen angrep fra sympatisører på jøder og vestlige rundt i verden. Med mindre Iran drar frem en virkelig overraskelse, som har gått under radaren til Israelsk etterretning, er styresmaktene i Iran ferdig. Israel har sannsynligvis mer på lur. Iran kan ikke "vinne" denne krigen uten atomvåpen. Regimet i Iran er historie før året er omme. Kanskje allerede før sommeren er over. Hamas og Hizbollah er ferdig, regimet i Iran faller. Houtiene i Jemen står trolig for tur, sånn for sikkerhets skyld. Felles for nevnte er overdrevne tro på deres militære evner og kapasiteter. Israel plukker samtlige i fra hverandre i tur og orden. Israel har verdens mest avanserte militærmakt på sin side. Iran kan kanskje få noen oppmuntrende ord fra Russland og Kina... Israel vil selvsagt lide tap. Men ikke i nærheten av de skadene Iran nå påføres.