James G

Jeg er egentlig enig i at religion ikke fungerer særlig godt som forklaring på verden, og heller ikke som en slags «medisin» i vitenskapelig forstand. Men jeg tror likevel det blir litt for enkelt å si at religion bare er gift. For mange mennesker handler religion ikke først og fremst om å forklare universet bedre enn vitenskapen. Det handler mer om trygghet, mening, regler å leve etter, og følelsen av å høre til et sted. Dette betyr ikke at religion er sannheten – jeg tror heller ikke at den er det. Men noe kan være skapt av mennesker og likevel ha en virkelig funksjon. Penger fungerer jo også fordi mennesker tror på dem. Lover, nasjoner, moral, familieroller og hele økonomien vår bygger også på felles forestillinger som vi har laget sammen. De er ikke «naturlige» på samme måte som tyngdekraften, men de virker likevel i praksis. Slik ser jeg også religion. Den er en menneskeskapt ramme som noen mennesker bruker for å holde livet sitt sammen. For noen gir den ro, fellesskap, håp og en følelse av retning. Det er sant at «religion går i arv fra foreldre til barn», men dette er ikke unikt for religion. Språk, etnisk identitet, politisk tro, moralske skikker, klassesmak – mange ting arves fra familier og samfunn. Den virkelige kritikken handler ikke om selve «overføringen», men om det var tvang, trusler eller forbud mot at barn stilte spørsmål ved eller forlot familien senere i livet. Hvis en familie bare introduserer en tradisjon, et ritual og et verdensbilde for barna sine, er det noe annet enn å kontrollere dem med konsepter som helvete, skam og avvisning. (Selvfølgelig begår mange religiøse organisasjoner i praksis disse foraktelige handlingene, så kritikken din er ikke helt uberettiget.) Men hvis et menneske faktisk finner trygghet og tilhørighet i religion, kan man ikke bare komme utenfra og si: «Du burde ikke føle det der.» Følelsen er jo ekte for dem, selv om forklaringen bak den kan diskuteres. Derfor mener jeg at fokuset for kritikk bør være på tvang, maktmisbruk, hjernevask og kontroll, snarere enn det faktum at folk søker mening og tilhørighet gjennom religion. Men hvis du ikke har til hensikt å fornekte asylsøkernes «følelser», har det ingen praktisk verdi å eliminere religion, for i det øyeblikket den elimineres, vil en ny religion bli født.

Jeg tror kanskje du ser på religion som en slags unormal sykdom i samfunnet, og det finnes en «bedre normal». Jeg ser det litt annerledes: Det er mennesket som er sykt, eller i hvert fall dypt sårbart, og religion er en nokså klønete medisin. Mennesket har et sterkt behov for å få bekreftet at det har rett. Mennesket er skjøre, redde, fornuftige og irrasjonelle på samme tid, kan være modige og feige, åpne og trangsynte, alt på én gang. Derfor mener jeg at man godt kan kritisere bestemte dogmer, bestemte religiøse institusjoner eller måten religion brukes til å kontrollere andre på. Men å angripe religion som fenomen i seg selv blir litt for enkelt. Det blir nesten som å si til en deprimert person: «Bare tenk litt mer positivt, så går det over.» Det bommer på selve problemet. Religion forsvinner ikke bare fordi noen påpeker at den ikke er rasjonell nok. Den finnes fordi mennesket har behov som ren fornuft ikke alltid klarer å håndtere. Det evige ved religion ligger derfor ikke nødvendigvis i at guden de tror på er evig, men i at menneskets grunnleggende behov, løpe hjem til mamma, gjentar seg.

Den nordiske modellen er mer enn bare en dårlig politikk. Den representerer et systemisk brudd på liberale staters kjerneforpliktelser (moralsk nøytralitet, begrensninger av offentlig fornuft). Dette bruddet har ikke blitt mye kritisert fordi det skjer i en retning som anses som moralsk korrekt av samtidige progressive – noe som gjør kritikk for kostbar for nesten enhver liberal juridisk akademiker å bære. I moderne akademia og offentlig diskurs utløser det umiddelbart retoriske angrep å kritisere en politikk merket som «feministisk», «beskyttelse av de sårbare» eller «bekjempelse av utnyttelse». I denne atmosfæren heves kostnaden for rasjonalitet innenfor den liberale leiren til et uendelig høyt nivå.

Den såkalte nordiske modellen sier at det skal være ulovlig å kjøpe sex, men ikke ulovlig å selge sex. Ved første blikk kan det høres humant ut: Man vil straffe kunden, ikke sexarbeideren. Men ser man nærmere på det, blir modellen full av selvmotsigelser. I noen land er både kjøp og salg lovlig; i andre er begge ulovlige. Begge er juridisk forsvarlige, mens den nordiske modellen er urimelig. Hvis staten sier at sexkjøp er utnyttelse, hva er da pengene sexarbeideren får? Er inntekten ulovlig? I så fall er det merkelig at staten likevel krever skatt, istedenfor å inndras av den. Er inntekten lovlig? Da betyr det at staten samtidig anerkjenner en betaling som kommer fra en handling den selv kaller kriminell. Staten sier altså: «Dette er utnyttelse, og derfor forbudt. Men hvis du først har gjort det, må du betale, og pengene kan beskattes.» Det er vanskelig å se dette som noe annet enn moralsk fordømmelse på den ene siden og økonomisk normalisering på den andre. Problemet blir enda tydeligere når man snakker om frivillighet. Den nordiske modellen bygger ofte på ideen om at kvinner egentlig ikke kan velge sexarbeid fritt, fordi økonomisk press og maktforhold gjør valget ufritt. Men da må man spørre: Hvorfor stoler staten på kvinners selvbestemmelse i andre vanskelige kroppslige spørsmål, som abort, men ikke her? Enten mener man at voksne kvinner kan ta vanskelige valg om egen kropp, eller så mener man at sosialt og økonomisk press gjør slike valg mistenkelige. Man kan ikke bytte prinsipp fra sak til sak bare fordi temaet er sex. I praksis blir grensen også kunstig. Hvis en person betaler kontant for sex, er det kriminelt å kjøpe. Men hvis den samme relasjonen pakkes inn som gaver, fast økonomisk støtte, «sugar dating» eller et langvarig forhold, blir den ofte behandlet helt annerledes. Og hva med ekteskap der økonomisk trygghet og seksuell tilgjengelighet historisk har vært tett knyttet sammen? Hvis problemet virkelig er at sex blandes med økonomiske fordeler, stopper ikke logikken ved kontant betaling. Den peker videre mot mange vanlige samlivsformer. Derfor tør loven bare å tegne en smal og ganske tilfeldig grense: Det som ser ut som sexhandel skal straffes, mens det som ligner mer på romantikk eller privatliv, får være i fred. Dette viser at loven ikke egentlig skiller klart mellom utnyttelse og ikke-utnyttelse. Den skiller heller mellom det som ser stygt ut offentlig, og det som kan skjules bak mer aksepterte former. Det handler mer om fasade enn om prinsipp. Det mest alvorlige er likevel hvordan staten behandler sexarbeideren selv, særlig hvis hun er migrant. Når politiet vil straffe kunden, blir hun omtalt som et offer. Når staten skal kreve skatt, blir hun behandlet som en arbeidstaker. Når utlendingsmyndighetene ser på saken, kan hun plutselig bli en person som har brutt visumreglene. Og når hun søker opphold, familiegjenforening eller statsborgerskap, kan den samme aktiviteten brukes mot henne som et tegn på manglende tilknytning. Det er den samme personen hele tiden. Men staten skifter merkelapp etter hva som passer staten best. Hun får byrdene fra alle kategoriene, men beskyttelsen fra nesten ingen av dem. Dersom hun virkelig er et offer for menneskehandel, burde staten gi henne beskyttelse, trygghet og en reell vei til opphold. I praksis skjer det ofte motsatte: Hun blir «reddet» ut av situasjonen, men så føre til en negativ historikk når du prøver å få visum igjen i fremtiden. Offerrollen brukes når staten trenger den, men trekkes tilbake når offerrollen ville kostet staten noe. Det er derfor den nordiske modellen fremstår som dypt uærlig. Den sier at den beskytter sexarbeidere, men nekter dem ofte arbeidsrettigheter, sosial trygghet og stabil juridisk status. Den sier at sexkjøp er vold eller utnyttelse, men beskatter inntekten fra den samme handlingen. Den sier at kvinnen ikke skal straffes, men lar migrasjonsregler, moralvurderinger og sosial kontroll gjøre jobben indirekte. Resultatet er ikke frigjøring. Resultatet er at sexarbeideren blir stående i en juridisk gråsone: synlig nok til å kontrolleres, beskattes og brukes som politisk symbol, men ikke synlig nok til å få full beskyttelse. Det er ikke en ærlig modell. Det er en modell som lar staten få både den moralske gevinsten og den praktiske kontrollen, mens sexarbeideren sitter igjen med risikoen.

Noen er «for stort til å falle» er ikke et godt argument for å bevise dets korrekthet og rasjonalitet.

Jeg mener at religion i stor grad er et ytre uttrykk for menneskets behov for hele tiden å bekrefte seg selv. Mennesket spør: Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Hva skjer med meg når jeg dør? Har livet mitt en mening? Er jeg et godt menneske? Blir jeg straffet eller belønnet for det jeg gjør? Mange religioner gir svar på nettopp slike spørsmål. Derfor handler religiøse forestillinger ofte om «meg» og «mitt»: mitt liv, min død, min sjel, min familie, min slekt, min moral, mine feil, mine ønsker, min frelse og min straff. På den måten er religion ikke tro på noe utenfor. Den er et speil man holder opp foran seg selv. Det som er irriterende med religiøse mennesker er at de bruker dette speilet som en universell regel for å reflektere over andre.

Det er nettopp grunnen til at menneskeheten trenger religion.

Kristne profetiene er kommunismen, slik sovjeterne sa: «Kommunismen er allerede i horisonten. Hva betyr det?» «Vel, det betyr at den alltid ligger foran oss, men at vi aldri når den.»

Det finnes selvfølgelig en seriøs filosofisk side ved religion. Men problemet er at apologeter ofte driver filosofi innenfor en absolutt grense som allerede er satt på forhånd. Filosofien brukes da ikke som et mål for fri tenkning, men mer instrumentelt, som et redskap. Hele den monoteistiske teologiens forståelighet avhenger av at man aksepterer dens kjernefortellinger som sanne. Men disse fortellingene kan ikke bevises gjennom ren rasjonell argumentasjon. Apologeter later ofte som om de driver filosofisk bevisføring, men det de faktisk gjør, er å pakke rituelle praksiser og erfaringsbaserte påstander inn i filosofisk språk. Den egentlige leseren for argumentene deres er den som allerede tror. For en slik leser gir «beviset» troen en form for intellektuell verdighet. Det er nettopp her uærligheten ligger: Det later som om det gjør noe mer allment og universelt enn det faktisk gjør.

Grunnpoenget mitt: Gud i de abrahamittiske religionene er i bunn og grunn en projeksjon av menneskets ønske om en perfekt pappa. En slags «super daddy» i himmelen. I de eldste versjonene var det ganske åpenbart – en gammel mann med hvitt skjegg som styrer alt. Senere har teologene pakket det inn finere, og snakker heller om «den første årsak», «væren selv», «universets grunn» og så videre. Men kjernen er den samme: Alt må ha en grunn. (ellers får jeg ikke sove) Det kan ikke gå uendelig bakover. (ellers finner hjertet ikke ro) Gud elsker meg. (ellers blir sorgen for stor å bære) Legg merke til tonen. Dette er ikke kjølige observasjoner om virkeligheten. Det er angst. Uroen kommer først, så finner man et filosofisk språk å kle den inn i. Hele den fancy teologien er egentlig bare elegant innpakningspapir rundt det samme grunnleggende ønsket. Freud hadde et poeng – men bare halvveis Freud sa noe lignende på 20-tallet: religion er en projeksjon av farsfiguren. Som barn er verden skummel, og vi trenger en mektig pappa som beskytter oss. Når vi vokser opp og oppdager at den virkelige pappaen er begrenset og kommer til å dø, projiserer vi behovet på en uendelig versjon – Gud. Greit nok. Men Freud så bare én retning: sønnen mot faren. Han glemte den andre. For tenk på det fra fars-siden. Hvem som helst som havner i en farsrolle – foreldre, lærere, sjefer, ledere – kjenner to ting samtidig: På den ene siden: kicket av å kunne si «fordi jeg sier det». Du bestemmer. Du trenger ikke forklare deg. På den andre siden: usikkerheten når noen spør «og hvem er du, egentlig?» Du vet jo strengt tatt ikke helt hvorfor det skal være deg som bestemmer. Disse to henger ikke sammen. Og her kommer Gud inn som det perfekte trikset: Gud er den eneste som kan si «fordi jeg sier det» uten å bli rammet av «og hvem er du?» – fordi han er selve svaret på det spørsmålet. Gud er farsposisjonen i sin perfekte form: all autoritet, ingen usikkerhet. Sånn sett er det ikke rart at det å forsvare Gud egentlig handler om å forsvare farsrollen som sådan. Gud rommer alle motsetningene våre Det blir enda mer interessant når du legger merke til alt Gud forventes å gjøre samtidig. Han elsker meg betingelsesløst, men straffer meg også hardt. Han gir meg autoritet, men tar ansvaret av meg. Han hevner meg på dem som har såret meg, men tilgir meg når jeg har gjort noe galt. Han dømmer hva som er rett og urett, men lar meg likevel gjøre som jeg vil. Logisk henger dette overhodet ikke sammen. Men det trenger det jo ikke heller, for «Gud er hinsides logikken». Det praktiske er at han kan være A og ikke-A på samme tid – fordi vi inni oss vil ha A og ikke-A på samme tid. Vi vil bli elsket og straffet, ha makt og slippe ansvar, få hevn og bli tilgitt. Gud er altså ikke en beskrivelse av noe der ute. Han er en bunke motstridende behov hos oss selv, kastet utover som om det skulle være et objekt. Hvorfor religionen forsvinner – og hvorfor det IKKE er «moralsk forfall» Her kommer det jeg synes er mest interessant. Mange religiøse miljøer ser at folk slutter å tro, at fødselsraten faller, og forklarer det med moralsk forfall. Så banner de over ateister, sosialister, LHBT, you name it. Jeg tror de har snudd årsak og virkning på hodet. Tenk slik: hvis du ikke har barn og ikke utøver noen farsrolle, så har du heller ingen autoritetsangst som trenger å løses med en super daddy oppi der. Folk som ikke tar på seg farspraksisen – frivillig eller ufrivillig – får tid og rom til å oppdage: «Hæ, jeg trenger faktisk ikke noen super daddy. Livet går jo fint uten.» Det er en kjent sammenheng i religionssosiologien: jo høyere fødselsrate, jo mer religiøs befolkning. Det forklares vanligvis med at «religion oppmuntrer til barn». Men det funker like godt motsatt vei – å ha barn skaper et reelt behov for en autoritetsstruktur å støtte seg på. Du tar tusen avgjørelser på vegne av andre mennesker, og det er faktisk ubehagelig. Religion gir et stillas. Har du ikke barn, har du ikke det behovet på samme måte. Det samme gjelder moderne barneoppdragelse. Barn i dag blir spurt: «Hva vil du ha på deg?» «Hva synes du om dette?» De lærer fra de er små å være beslutningstakere selv. De får aldri helt den opplevelsen av at «all autoritet ligger utenfor meg, hos far / læreren / Gud». Da bygger de heller ikke opp et indre behov for å finne en stor samlet ytre autoritet senere. Derfor blir konservative religiøse så sinte Det de egentlig opplever, men sliter med å sette ord på, er ikke at én lære blir angrepet. Det er at hele rammeverket er borte. Før kunne man diskutere innenfor en religiøs ramme. Nå spør folk hva rammen i seg selv er for noe – hvor den kommer fra, hvem den tjener. Det er litt som å forsvare en gammel kongedømme-orden mens folket rundt deg ikke en gang bryr seg om at den fantes. Alle argumentene dine forutsetter et publikum som godtar premissene – og det publikummet finnes ikke lenger. Nye «super daddyer» – men tynnere Den moderne verden produserer selvsagt nye versjoner: staten, markedet, algoritmene, terapi-industrien, identitetspolitikk, suksesscoacher, «universets energier» og hva det skal være. Strukturelt fungerer de likt – de gir autoritet, retning, mening, og forventer at du følger med. Men de er mye «tynnere». Du kan spore opp hvordan markedet faktisk fungerer. Du kan se på algoritmens kode. Du kan se forretningsinteressene bak terapi-industrien. Det «menneskelagde» ligger åpent i dagen. Og det er nettopp her det blir vanskelig for den tradisjonelle Gud også. Når man først har lært seg å se gjennom konstruksjonen i ett tilfelle, blir det vanskelig å la være å gjøre det med alle. De samme verktøyene som tar fra hverandre «markedet», funker like fint på «Gud». Teknologi kuttet koblingen mellom lydighet og overlevelse Et siste poeng. Religionens historiske makt hadde mye å gjøre med at ulydighet faktisk kostet deg livet. I et stammesamfunn var det å bli kastet ut av flokken det samme som å dø. I middelalderen var alt – mat, ekteskap, trygghet, helse – bundet til din plass i fellesskapet, som igjen krevde at du fulgte normene. I et moderne samfunn kan du være ateist i en by uten at det påvirker jobben, inntekten, helsa eller boligen din. Du kan flytte fra det religiøse miljøet du vokste opp i uten å sulte i hjel. Staten gir basis-sikkerhet, arbeidsmarkedet gir jobb, teknologien gir anonymitet. Når det å overse super daddy ikke lenger gir praktiske konsekvenser, mister truslene hans tyngden. Straff blir flyttet til etter døden – men det betyr lite for en som ikke tror på noe etter døden. Det de religiøse forsvarerne ofte ikke er forberedt på, er at mange ikke føler verken sorg eller frykt over at Gud blir borte. De føler heller en mild lettelse. «Åh, er han ikke der lenger? Greit, da kan jeg jo bare leve mitt eget liv.» Det er denne reaksjonen som virkelig gjør dem rasende, for de hadde forberedt seg på å møte folks redsel – ikke folks skuldertrekk. Avslutning: ikke gratis, men strukturelt ugjenkallelig Jeg vil legge til en ærlig observasjon til slutt: dette skiftet er ikke gratis. Når super daddy forsvinner, mister man også noen ganske konkrete ting – en garantert mening med livet, en følelse av å bli sett av universet, et felles språk innenfor et fellesskap, en ferdig ramme for å håndtere døden, og muligheten til å bli «tilgitt» av noe større enn deg selv. Mange sliter faktisk med dette. Sekulariserte samfunn har høyere rater av ensomhet, depresjon og dødsangst. Ikke fordi folk er «umoralske», men fordi vi som biologiske vesener har noen behov som ikke bare blir borte fordi vi intellektuelt har avvist en idé. Men hele bevegelsen er strukturell, ikke moralsk. Den drives av økonomi, prevensjon, utdanning, velferdsstat og teknologi. Man kan ikke reversere den ved å «vende tilbake til Gud» – med mindre man også vil reversere kvinners rettigheter, prevensjon, velferd og fritt yrkesvalg. Og det er det de færreste som faktisk er villige til. Det er nok litt derfor de sinteste religiøst-konservative stemmene virker så maktesløse: De skyter på symptomene (ateister, feminister, LHBT), men det de egentlig kjemper mot er en hel samfunnsstruktur som de fleste rundt dem ikke har noen lyst til å gi fra seg.

https://www.nrk.no/klima/miljoorganisasjonene-vant-klimasoksmalet_-_-seier-for-mennesker_-natur-og-klima-1.17543722 Saksøkerens hovedkrav i denne saken er at oljeselskapet ikke inkluderte karbondioksidet som ble generert fra oljen som skulle utvinnes, selges til andre land og brennes, da de gjennomførte miljøvurderingene. Så kan du rengjøre de 90 centimeterne.

I forrige århundre forsøkte et annet sosialistisk land, Kina, å ignorere fysikken og lanserte en politisk bevegelse kalt «Det store spranget». Det som skjedde videre var ganske interessant, men jeg skal ikke gå inn på det her. Ønsker deg god helse og et langt liv, slik at du kan oppleve det selv.

Men sier ikke MDG og Greenpeace alltid at «Norges olje er ansvarlig for verdens forurensning»? Hvorfor er det slik at det bare er Norge som telles med i denne beregningen? Hvis 21 milliarder tonn CO2 ble lagt flatt over hele verden, ville tykten være ... 90 centimeter. Du regnet det ikke ut på den måten, ikke fordi du ikke vet hvordan, men fordi det ikke ville være spennende nok.

Ikke bare kan du ikke gjøre mye nå, men du kunne heller ikke gjøre mye for 30 eller 50 år siden: du kan verken hindre folk i å jage etter bekvemmelighet og rikdom, eller akselerere fremgangen innen fysikk, kjemi og materialvitenskap, eller bryte begrensningene til fysiske konstanter.

Mennesker begynte ikke å utvinne kull fordi de hugget ned alle skoger, og de begynte heller ikke å utvinne olje fordi de tømte kullgruver. Det var rett og slett fordi sistnevnte var for billig og hadde for mye kaloriinnhold. Dette er ren kapitalistisk oppførsel. Elimineringen av hestevogner skyldtes ikke noe politisk partis innsats for å fremme planer om å drepe hester og gjenansette hesteoppdrettere. Mens hater-olje religiøse troende latterliggjorde Sovjetunionens planøkonomi for å forårsake dype katastrofer, begynte de også å planlegge for den neste fasen av menneskelig sivilisasjon. Etter mitt syn er dette som å argumentere for å drepe hester ved å si: «Hvis antallet hestevogner fortsetter å øke, vil verden bli oversvømmet av hestemøkk.» Det er matematisk korrekt, og det er observasjonsmessig korrekt, bortsett fra at det forsøker å bruke det til å planlegge det uplanleggelige: menneskelig tilpasningsevne og kreativitet. Ting blir absolutt ikke bedre automatisk, men miljøvernere tror at de og deres motstandere kan gjøre noe, spille en betydelig rolle i prosessen, enten positivt eller negativt. Noen sier de er naive; jeg tror ikke det. Det er arroganse. Ironisk nok er denne arrogansen til å planlegge den neste fasen av menneskelig sivilisasjon nettopp det den industrielle revolusjonen de siste to århundrene har formet.

Å være sterk på én måte = å være sterk på alle måter = rettferdighet. Jeg snakket nettopp om dette med barnet mitt som går i barnehagen i går kveld, og jeg hadde ikke forventet å måtte snakke om det igjen med voksne her.

Hvis du finner en haug med bæsj når du går på do om morgenen, er det ekkelt, men du kan bare grimasere og skylle det bort. Men hvis du finner en haug med bæsj på spisebordet, bør du i tillegg til å rydde opp skikkelig også sette deg ned og tenke nøye over hva som gikk galt.

Hvor kom spaden fra? Håndlaget?

Nei, kundene velger hva de «tror de vil» ha. Krav eksisterer ikke på forhånd; de skapes og formes. Fremveksten av smarttelefoner de siste 20 årene illustrerer dette perfekt.

Fra et rent liberalt filosofisk og idealistisk perspektiv kan jeg være enig med deg, men fra et praktisk politisk ståsted, når en leder av en politisk organisasjon kommer med en offentlig uttalelse som samsvarer med organisasjonens politiske retning, bør det ikke betraktes som deres «personlige mening». Velgerne velger ikke en «vanlig person», men overlater makten til en offentlig aktør; derfor kan ikke aktørens «personlige mening» privatiseres fullstendig.

Du kunne vært mer presis og erstattet «som». De «er» alltid. De handler bare om hvorvidt det er godt gjemt eller ikke.

Den billigste og gode nok vinner, ikke den mest eksklusive og beste. Det er et grunnleggende prinsipp i kapitalismen. Menneskeskapte produkter kan ikke måle seg med maskiner. Vi har sett dette i alle bransjer de siste 300 årene. Nå handler det bare om å legge til noen flere bransjer.

Kanskje skylden burde legges på det begrensede ordforrådet i norsk. På engelsk finnes det should / shall / must / need / require / have to / will / would / may / might / ought to; på norsk vi har burde / skal / må / trenge / kreve / må (igjen) / vil / vil (igjen) / kanskje (ikke nøyaktig) / burde (igjen) Jeg deltok nylig på et seminar der et av forelesningene handlet om AI som oppsummerte regler og forskrifter, men det blandet sammen «shall» og «should», noe som førte til et virtuelt scenario der en ulykke inntraff. En nordmann i publikum uttrykte forvirring og forklarte at han vanligvis bruker «bør» når han gir råd eller kommer med forespørsler, og nordmenn er ukomfortable med å bruke sterke ordre.

De oppdaget ikke olje i løpet av disse århundrene, så de hadde ikke nok rikdom til å ekspandere.