Bastu

Enig, fingerpeking er neppe produktivt. Hvis et barn blir sulten, kan det være flere ulike forklaringer, som gruppepress, en spiseforstyrrelse eller å komme fra et dysfunksjonelt foreldrehjem. Ukunnskap er sannsynligvis mest vanlig blant familier som går fra en overleve- til en velstandskultur. I det siste tilfellet synes jeg det ville vært mer verdt pengene å leie inn tolk og kostholdsekspert til å følge nyinnflyttede familier til butikker og demonstrere hva man skal spise og ikke spise. Mat sammen med dets sosiale aspekt har mat mange forskjellige dimensjoner som alle er verdt å snakke om. På den annen side blir jeg frustrert når politikere prøver å score billige politiske poeng i form av ''for hver dag blir barna i Sverige mer sultne'', som jeg har hørt både Socialdemokraterna og Kristdemokraterna si når de ender opp i opposisjon. Hvis de nå vil gjøre mat kun til et spørsmål om penger bør du heller snakke med sultne mødre, de er som regel de første som gir opp mat når penger er knapp. Hvis et barn ikke spiser, kan det ligge mange forklaringer bak. Det ville være best om disse problemene ble løst først i stedet for å bare øke budsjettet til skolen. Jeg støtter velferdsstaten fullt ut. Imidlertid bekymrer jeg mig for at det blir tatt for gitt og mange ganger feilstyrt. Det gamle sosialdemokratisk sitatet «Hver bortkastet skattepenning er et tyveri fra folket» ser ut til å glemmes mer og mer. Det må være gjensidig respekt for hverandre hvis systemet skal fungere. Fra et ernæringsmessig synspunkt kan skolelunsjer være fantastiske, hvis man kan få elevene til å spise dem. Selv om maten er gratis, er det studenter som foretrekker å gå og kjøpe snacks i den lokale ICA-butikken, som blir mer og mer vanlig etter hvert som du kommer i tenårene. Så vidt jeg husker var det alltid en kjøttbasert rett og også en plantebasert rett for vegetarianere og religiøse. Det var også et salatbord tilgjengelig. Det er positivt om elevene tidlig lærer sunne matvaner. Andelen med type 2-diabetes går ikke ned .

Det var det samme frem til 40-tallet i Sverige, da ideen om skattesubsidierte lunsjer begynte å slå rot. Etter hvert ble skolematen innført i flere og flere skoler inntil det ble lovfestet på 70-tallet. Mange arbeidsplasser startet også med skattesubsidierte matkuponger. Lunsj ville være varm og middag ville bestå av brødmat. Tanken var at hvis man skal bygge et folkehjem, må man frigjøre kvinner fra ovnen og få dem ut i arbeid. Selv om ideen var god, spiret kulturell misnøye. Mange familier følte at man ikke ''ble en ekte familie'' hvis man bare spiste brødmat og grøt når man så hverandre. For å bli en familie må man dele et tilberedt hovedmåltid basert på kjøtt-saus-potet-grønnsaker-prinsippet. Så et sted gjorde svenskene opprør mot statens sosiale ingeniørkunst ved å spise to varme måltider om dagen i stedet for en. Den tradisjonen består og har blitt utvidet til en viss grad. De siste årene har flere skoler i vanskeligstilte områder begynt å innføre gratis frokost, også i sommerferien. Jeg tror det leder til et interessant spørsmål. Hvor går grenssen for statens og foreldrenes ansvar for et barns ve og vel? Hvis et barn skulle oppleve sultfølelse, er det da foreldrenes eller statens feil?

Jeg synes det er en litt merkelig prioritering at det er kjøkken i barnehager men ikke på skoler. Er det noen som har kommet med forslag til å endre det? Skolekjøkken finnes både i Sverige og Finland, så jeg syntes det var rart at det ikke er slik i Norge.

Vent litt her. Hvis det er en ting jeg har lært av å lese bøker av Jon Nesbö, så er det at det ikke finnes kjøkken i norsk skole. I stedet må elevene ta med en ''matpakke'', vanligvis bestående av smørbrød og frukt. Er det ikke riktig?

Hvilken merkelig tittel på tråden. Det er klart at migrasjonspolitikken må tas på alvor, da den påvirker livene til både de som kommer hit og de som allerede bor i landet. Både på kort og lang sikt. Da må du prøve å ha en rimelig fornuftig diskusjon som ikke resulterer i at den ene gruppen er ''ond'' og den andre gruppen er ''hyklere''. For det er en balanse mellom ønsket om å gi mennesker som har råd til å betale en menneskesmugler et bedre liv, og muligheten til å fortsette å ha et fungerende samfunn. Fordi jo flere mennesker fra et land du mottar, jo større blir pull-faktoren. Mange oppsøker land der det er mulig å finne en stor gruppe av sine landsmenn. Personlig er jeg bekymret for at flere europeiske land i økende grad vil etterligne landene flyktningene flyktet fra. I Sverige er det allerede systemtruende kriminalitet, der for mange grenser allerede er krysset. De siste ukene har tre barn blitt henrettet og dumpet i skogen. Motivet for to av ofrene skal være at de ikke lenger ønsket å gjennomføre et kontraktsdrap. Mordet på Mohamad, 14, kopplas till gäng i Jordbro (aftonbladet.se) 13-årige Milo hittades död – kopplas till gängkonflikt (aftonbladet.se) Eller hvordan en SIS-ansatt (et behandlingssenter for unge kriminelle) fikk porten sprengt da han nektet å la en innsatt bruke mobiltelefonen sin. Kort tid etter sa han opp jobben. Tilsvarende har skjedd i sosialtjenesten, der hver tredje ansatt skal ha mottatt trusler rettet mot den ansattes hjem og familie. Uppgifter: Sprängdåd i Södertälja riktat mot Sis-anställd (aftonbladet.se) Var tredje anmälan från socialsekreterare gäller hot utanför jobbet - Högskolan i Gävle (hig.se) Men jeg antar at det er en normaliseringsprosess på gang. I både Mexico og Colombia er det akseptert at hvis du ikke vil at barnet ditt skal bli trukket inn i en kriminell gjeng eller truet, må du betale for en privatskole. Hvis det ikke er penger, kan du endelig gå inn i gjeld eller homeschool barnet ditt, som har blitt en voksende trend i disse landene. Så lenge man har penger, er det lett å snakke om empati og åpne grenser.

Uærlige vinklinger eller direkte løgner er dessverre ganske vanlig i alle mulige interessesfærer. Den verste typen etter min mening er avsendere som ubevisst sprer uriktig informasjon, men som ikke kan ta ansvar når de først blir konfrontert med ny informasjon. Folk har blitt media trent til å aldri gjøre feil, fordi en feil blir sett på som en svakhet som raskt kan utnyttes. Få ser ut til å forstå hva ansvarlighet betyr. Et eksempel på informasjonsmanipulasjon som jeg sist møtte denne uken, gjelder rettssaken mot Ian Lundin og Alex Schneiter. Begge er anklaget for grove brudd på folkeretten i Sudan. I minst 20 år har det blitt sagt at det grådige oljeselskapet Lundin Oil betalte den sudanesiske regjeringen for å brenne ned landsbyer og fordrive 55.000 mennesker, alt for å bygge en vei til det svarte gullet. Christian Aids, Human Rights Watch, Amnesty International og Leger uten grenser siterte hverandre rikelig i rapporter som alle hørtes overraskende like ut når de beskriver regimets brutalitet, finansiert av oljeselskapene. Men det er ikke sant. Det var ingen landsbyer der Ludin Oil hadde til hensikt å bygge en vei. Området ble jevnlig rammet av flom, som gjorde det umulig å bosette seg i nærheten av den planlagte veibyggingen. Riktignok var det 55 000 mennesker som hadde blitt tvunget til å flykte, men de kom fra områder der Peter-krigen pågikk. The War of the Peters var en krig mellom to forskjellige falankser innenfor en sudanesisk geriljagruppe. De hadde ingenting med verken veibygging eller oljeutvinning å gjøre. Kristne lobbygrupper og ulike hjelpeorganisasjoner sørget for å presse frem en mening basert på løgner som ville felle de utenlandske oljeselskapene ettersom de ble sett på som Khartoums allierte. Samtidig ønsket de å styrke SPLA-geriljaen, da de mente at de kristne sørsudanerne hadde rett til sitt eget land. George Bush arrangerte det med støtte fra vekkelseskristne amerikanere. Snart dukket det opp en ny nasjon, skilt fra den muslimske nordlige halvdelen. Noe som ville føre til en enda tristere historie. Kort og godt bør du være forsiktig med informasjon du ikke er kjent med. Frie fantasier kan lett bli til en etablert sannhet. Men å være uregjerlig er minst like ille. Dersom en bestemt mening har blitt en del av ens identitet, kan kritikk oppfattes som en personlig trussel som leder inn i en mental forsvarsposisjon. Det skal ikke være noen skam å kunne være ydmyk, spesielt med tanke på hvor ofte det oppstår misforståelser mellom mennesker.

Hvem du støtter i krig har ofte å gjøre med hvem du identifiserer deg med. Serbia har tross alt historiske og kulturelle bånd til Russland og det samme ser ut til å gjelde for Nord-Makedonia. Du støtter din egen gruppe. Det er nok mulig å foreta en sammenligning med hvor mange land som fortsatt er kjent med USA selv om de var imot f.eks. Irak eller Vietnamkrigen. Når det gjelder Nord-Makedonia, må jeg si at min kunnskap om landet er ganske begrenset. Det jeg vet er at det er sterke etniske spenninger mellom makedonere og albanere. Så sent som i forrige uke ble dets motsetninger gjenopplivet etter at en albansk drapsmann ble arrestert. Han og fire andre albanere skal ha myrdet fem makedonere rundt 2012, noe som førte til store demonstrasjoner. Slagord som «kast albanere i gasskamre» var rettet mot minoriteten, som utgjør nesten en fjerdedel av landets befolkning. Tusenvis av albanere demonstrerte på sin side i protest i Skopje, og demonstrasjonene utartet seg til hærverk av regjeringsbygninger. Kosovo Arrests North Macedonia 'Fivefold Murder' Fugitive | Balkan Insight At landet ennå ikke har fått EU-medlemskap ser ut til å ha å gjøre med deres kranglevorne nabo Hellas (som lenge protesterte mot landets navneendring), men også en strid med Bulgaria angående nasjonalhelten Gotse Delchev. Så denne striden er kompleks, men forankret i bulgarske politikere som anklager Nord-Makedonia for å stjele historien deres, for å bygge sin egen nasjonale identitet. Bulgarere tror at før andre verdenskrig var det ingen makedonere, det var ikke noe makedonsk språk, og hvis det er det, er det bare en bulgarsk dialekt. I Nord-Makedonia er det tvert imot mange som mener at Bulgaria nekter Nord-Makedonia retten til sin historie. Så hvis kompromisset med Hellas var vanskelig å svelge, ser konflikten med Bulgaria ut til å være enda mer komplisert. Men en løsning ser ut til å være i sikte etter at Frankrike forhandlet frem et kompromiss. Inför toppmöte: bråk mellan Bulgarien och Nordmakedonien - Studio Ett | Sveriges Radio Så Nord-Makedonia ser fortsatt ut til å være i et nasjonalistisk stadium som Vest-Europa var i for hundre år siden. Kanskje det er nødvendig? Mange ser på et nasjonalt fellesskap som en garantist for demokrati og et samfunn der borgerlige friheter og rettigheter kan opprettholdes. Faren ligger i om det utvikler seg til sjåvinisme, dvs. forestillingen om at ens egen gruppe er bedre enn andre. Vi får vente og se hvilken vei Nord-Makedonia utvikler seg.

Sist jeg hørte noe om Makedonia var for noen år siden da det var tid for navnebytte. Til slutt klarte de å forlate det bisarre navnet Tidligere Jugoslavia-republikken Makedonia og kalles nå kort for Nord-Makedonia. At det nå er støtte til Russland rundt Balkanhalvøya overrasker meg ikke særlig. Mesteparten av befolkningen trekker sannsynligvis mange og forskjellige paralleller mellom krigen i Ukraina og de jugoslaviske krigene. Særlig serbere ser ut til å ha et litt schizofrent forhold til Ukraina. På den ene siden er det motstand mot NATO etter dets luftbombing, og dermed plasseres sympatier på NATOs motsatte pol, Russland. På den annen side blir Ukrainas kamp for å bevare sine territorier sett på som lik Serbias avslag på å anerkjenne Kosovo som sin egen nasjon. Så langt er det bare rundt halvparten av alle land i verden som anerkjenner Kosovo som en uavhengig stat og ikke bare en serbisk provins. Så selv om de er imot krigen, ønsker du å fortsette å se Russland som en alliert av rent strategiske og økonomiske årsaker. De støtter hverandre bare i den grad det tjener deres separate agendaer. Særlig Nord-Makedonia kan godt ha gått lei av EU etter 18 lange år som kandidatland.

Da blir spørsmålet hva som regnes som et godt samfunn. Inneholder den en begrenset mengde vold? Tilgang til utdanning? Et fungerende avløpssystem? Social trygd? Meningsfylt arbeid? Frihet for individen? Målestokkene kan variere sterkt avhengig av hvor og når du stiller det spørsmålet. Det er sant at olje ble funnet i Sudan på 90-tallet, men det ga bare næring til eksisterende motsetninger. Da landet ble selvstendig i 1956, var det et klart skille mellom den nordlige og sørlige halvdelen. Hovedstaden Khartoum, med sin arabiske og muslimske profil, ble ansett for å ha et parasittisk forhold til den sørlige delen av landet, som siden urminnes tider har vært bebodd av høye, svarte, ikke-muslimske pastoralistiske folk. Selv om det allerede hadde vært flere borgerkriger, var det først da det ble funnet olje i den sørlige delen av landet at det ble viktig for Vesten, med sitt Messiaskompleks, å finne en fredelig løsning. Når Sør-Sudan ble uavhengig, begynte et folkemord. Det er ikke et ukjent fenomen at de undertrykte kan bli undertrykkere, spesielt i Afrika. Så det jeg ville kritisere var at det er en forestilling om at det er USA/Europa som står bak alt godt/ondt i verden, og mennesker som bor på andre kontinenter er ikke annet enn uvillige tilskuere dratt med av Vestens luner. Det er selvfølgelig ingen unnskyldning for å drive med svindel. Jeg har ingen illusjoner om at Frankrikes virksomhet i Vest-Afrika ville være uproblematisk, trolig driver de både næringsliv og bistandsarbeid fullt bevisst på at de på sikt kan forsterke både etniske og politiske motsetninger. Dette skyldes trolig en blanding av egeninteresse og manglende interesse for andre lands forhold. Uinteresse kan ta ulike former. Da Etiopias statsminister Abiy Ahmed ble tildelt Nobels fredspris i 2019, ble den hyllet unisont av Vesten, som lengtet etter å se en representant for det imaginære Nye Afrika, bygget på fred og demokrati. Knappe to år senere lovet han at blodet skulle renne i den opprørske Tigray. Fredsprisvinner som han var. Det var en god oppsummering av hva som holder tilbake land med ettertraktede ressurser. Det kan legges til at Saudi-Arabia i det minste ser ut til å ha forstått at dagens situasjon er uholdbar. For eksempel har de begynt å ansette lærere fra vestlige land som kan undervise barna sine i grunnskolen så vel som på universitetet. Den har også innført DNA-testing som et krav for forlovelser, noe som har ført til kansellering av 60 % av alle tiltenkte ekteskap. Målet er å redusere antallet genetiske sykdommer i landet, noe som er vanlig i land med søskenbarnekteskap. Saudi Arabia: Genetic tests lead to 165,000 break-ups - BBC News Man kan også spørre seg om investeringer i utdanning faktisk kan komme befolkningen i fattigere land til gode på sikt. Hvis folk blir en ressurs, vil rikere land gjerne få tak i dem også. Nylig leste jeg om den globale mangelen på sykepleiere. I land som Storbritannia og Australia har man forsøkt å løse problemet gjennom målrettede reklamekampanjer og kortere ventetider på visum. Det dette betyr i praksis er at fattige land som har 15 helsearbeidere per 10.000 innbyggere, knapt en tidel så mange som i høyinntektsland, raskt mister den lille menneskelige ressursen som finnes. Dette gjør helsevesenet i både Asia og Afrika enda mer anstrengt. Countries Raid Each Others’ Health Systems in Global Battle for Nurses - WSJ

Folk som lager forenklede argumenter av latskap er ikke noe nytt. Det er de som har problemer med å forstå historien og den sosiale strukturen i sitt eget land, for ikke å snakke om hva som foregår rundt ekvator. Da jeg skrev at befolkningen har sitt eget ansvar, siktet jeg til hvor vanskelig det er å skape rikdom i et land som er klanbasert i motsetning til kontraktsbasert. Mange landegrenser, spesielt i Afrika, har unaturlige grenser som kan romme en rekke forskjellige stammer. I et slikt statussamfunn bestemmes et individs sosiale og juridiske status av hans posisjon i familien. Hvis klanen er den viktigste enheten, er det lett å betrakte staten som en undertrykker hvis innflytelse man må lære å unngå. For de av oss som er født inn i et individsentrert kontraktssamfunn styrt av liberale demokratiske prinsipper, er staten som tyngdekraften. Den holder oss på plass og regulerer vår evne til å bevege oss uten at vi noen gang trenger å tenke på det. Det er ikke synlig, men det er det som gjør vår eksistens mulig. Dette er en ganske ny oppfinnelse, mens klanstrukturer har eksistert siden mennesket begynte å gå på to bein. Så selv om Vesten skulle begynne å betale premiumpriser for visse naturressurser, har jeg vanskelig for å se at det vil komme hele landet til gode. Sannsynligvis bare å skape en ny gruppe kleptokrater som hovedsakelig vil komme storfamilien deres til gode. La meg ta Sør-Sudan som et eksempel. Landet ble formelt utropt i 2011 og en regjering sammensatt av politikere fra de mange stammene i landet sørget for at landet nå ble et konstitusjonelt parlamentarisk demokrati, med like rettigheter for alle og likhet for loven. Men det tok bare et relativt lite maktskifte mellom presidenten og visepresidenten før hele bygningen kollapset. I 2013 kollapset Potemkin-landskapet kjent som Sør-Sudan og krig brøt ut igjen. Stammetilhørighet spilte en rolle som førte til at det tidligere undertrykte Dinka-folket følte seg rettferdiggjort til å styre og drepe Nuer-folket. Den langvarige og detaljerte fredsavtalen som USA, Norge og Storbritannia inngikk for å skape landet Sør-Sudan betydde ikke lenger noe.

Visst er det trekk av både hykleri og selvtilfredshet i Vesten. Mesteparten av tiden er det ikke en eim av hva som foregår eller har skjedd utenfor den umiddelbare interessesfæren. Med militære midler og en lukrativ bistandsindustri tror de at de kan skape en verden bygget på fryd og gammen. Det er ikke så enkelt. Når det er sagt kan jeg tenke at politikk kan bli veldig ensidig, da man gjerne legger skylden på en aktør. At et land er i elendighet avhenger av flere faktorer. Derfor blir det så rart når både journalister og debattanter insisterer på å tildele en offerrolle til ulike grupper/land, da de anses som ute av stand til å ta ansvar for eget liv. Det blir ren paternalisme.

Som WeirdFace skrev ovenfor. 30 % av kvinnene som lider av urinveisinfeksjon blir vanligvis symptomfrie etter en uke. Men flertallet vil ikke. Ved milde plager er det nok å drikke mye og ta noen smertestillende. Ved moderate plager kan de samme anbefalingene gis, men antibiotika foreskrives vanligvis i reserve. Ved alvorlige plager skriver de ut Nitrofurantoin (som gis 50 mg, 1 x 3 på 5 dager) eller Pivmecillinam (400 mg, 1 x 2-3 på 3 dager eller 200 mg, 1 x 3 på 5 dager). Dette er i hvert fall retningslinjene som finnes i Sverige. Cystit hos vuxna - Viss.nu Om ikke annet er det lurt å ta en dialog med legen din og få bakgrunnen for hennes avgjørelse. Mange som henvender seg til homeopati/alternativ medisin gjør det nettopp fordi de har følt seg neglisjert eller rett og slett ignorert av fastlegen. Å kunne behandle en urolig pasient godt er en viktig del av selve profesjonen.

Jeg tror at mange land i Françafrique fortsatt har minner fra nykolonialismen som begynte på 60-tallet. Selv om land var uavhengige på papiret, var det fortsatt omfattende økonomiske, militære, politiske, teknologiske og kulturelle avtaler. Til tross for dette har internasjonale samfunn sjelden tatt ansvar for å beskytte innbyggerne mot hensynsløse herskere. Mange inngrep har blitt utført for å redde truede diktatorer fra sine egne undersåtter. Tilgang på råvarer har ofte vært et bærende argument for innsatsen. Ikke minst Mitterrand hadde nære bånd til regimer som manglet enhver respekt for menneskerettighetene. I land hvor makten er ustabil og korrupsjon går som en rød tråd gjennom hele samfunnet, har militæret vært en av få fungerende institusjoner. Så i uklare situasjoner har menn med våpen tatt makten, noen ganger i egen interesse og andre ganger for å avverge kaos og risikoen for enda større ulykker. En gang ved makten viser militæret sjelden et ønske om å reformere systemet. I beste fall erstattes diktatoren; i verste fall forblir lederen i flere tiår. Det er i hvert fall det fortettede sammendraget jeg har mottatt av boken Tyrans d'Afrique skrevet av Le Monde-korrespondent Vincent Hugeux. Det som skjer i Niger ser ut til å følge det samme mønsteret som har vært sett i over et halvt århundre. Antagelig vil landet være dårlig forvaltet i noen år før en ny fraksjon innen militæret prøver å ta makten. Det hele er ganske trist da mange fattige land er rike på naturressurser, men pengene går til korrupte ledere. Les nylig en artikkel om Afrikas første kvinnelige milliardær, Isabel dos Santos. Hun fikk pengene ved å plyndre statskassen da faren var president i Angola. Et jetsetliv i Europa er mange ganger mer attraktivt enn investeringer i eget land.

Det er rart. Det siste du ønsker når det kommer til en urinveisinfeksjon er at den skal spre seg til nyrene. En betennelse i nyrebekkenet fører til frysninger, høy feber og alvorlig kvalme. Da har du ikke noe annet valg enn å ta antibiotika. Fortell legen din om denne bekymringen og spør om risikoen for antibiotikaresistens oppveier risikoen for at UVI utvikler seg til noe verre. Danske leger anbefaler vanligvis sine pasienter å drikke mye øl når de har dine problemer. Jeg kan ikke bekrefte om det er sant, men det er uansett en morsom historie.

Ordet klimafornekter ser ut til å være ganske kontraproduktivt. Poenget er å skape assosiasjoner med både holocaust-fornektere og gudsfornektere (en forbrytelse som i mange århundrer førte til halshugging). Uttrykket ble brukt dogmatisk, som jeg blant annet har sett rettet mot meritterte vitenskapsmenn (som har bidratt til IPCC) som motsetter seg katastroferetorikk. Det hele skaper et ganske usunt debattklima som skaper kortsiktige løsninger som ofte forverrer situasjonen. Et større problem er de som er fullt klar over klimapåvirkningen deres (som er flertallet), men fortsetter å bestille flybilletter til Maldivene, spise Kobe-kjøtt og ta taxi hjem fra puben. Det er nok til å føle litt flyskam. Hvis du presenterer hvor forferdelige disse klimafornekterne er, kjøper du deg fri fra ditt eget ansvar. En slags verbal avlatsbrev. Selv har jeg vært vegetarianer i halve livet og i sosiale sammenhenger har kostholdet mitt ofte vært diskutert. Som oftest sier folk at det jeg gjør er fantastisk, men at de selv aldri ville klart å gjøre en slik endring. Det er uoverensstemmelse mellom hva folk sier og hva de faktisk gjør. Enig. Slik det er i dag vil strømprisene bare øke, noe som på sikt betyr at stadig flere bedrifter vil flytte til utlandet. Det kan faktisk føre til at mange europeiske land har lettere for å nå sine klimamål, på den annen side betyr det at utslippene utenfor Europa vil forverres. Jeg ønsker å se en fungerende klimapolitikk, men når aktivister skal bestemme, blir resultatet stort sett et luftslott.

For mine øyne ser det ut som fransk manikyr, men uten den hvite toppen.

Om det norske miljøpartiet minner det minste om sitt svenske søsterparti, håper jeg de holdes langt unna regjeringsmakt. Årsakene er mange, men hovedsakelig fordi mange miljøbevegelser tenker kortsiktig og ser ut til å verdsette prestisje mer enn klimaendringer. La meg ta noen konkrete eksempler. De fleste er enige om at atomkraft er nødvendig dersom kull/oljekraftverk skal stoppes. Til tross for det er motstanden mot atomkraft dypt forankret hos mange miljøvernere, og mange er fortsatt stolte over at Osakarshamn 1 & 2 og Ringhals 1 & 2 ble lagt ned. Et annet eksempel er Cementa-krisen. For å lage betong kreves det kalkstein som nesten utelukkende utvinnes i et steinbrudd i Slite på Gotland. Du kan si at dette stedet er episenteret for den svenske byggebransjen. Men da de tilfeldigvis hadde funnet et par vipstjertsommerfugler, svartflekket blåvinger og apollosommerfugler, ble det ansett som rimelig å trekke tilbake tillatelsen til steinbrudd. Først ble det foreslått at vi skulle begynne å resirkulere kalk fra gammel sement, som kan sammenlignes med resirkulering av et egg etter å ha bakt en svampekake. Det er ikke mulig. Etter det ønsket de å importere hele det svenske kalksteinsbehovet fra Kina. I hvilken verden anses det som miljøvennlig å importere store mengder stein fra den andre siden av kloden for å redde en håndfull sommerfugler? Til slutt må jeg snakke om reduksjonsplikten. Tanken er at transportsektoren må blande en viss mengde biodrivstoff i bensin og diesel for å redusere utslippene. Den er unik for hele EU og anses som en kostnadseffektiv nødvendig for å nå klimamålene. Selvfølgelig viste det seg å være for godt til å være sant. Allerede i dag bruker Sverige mer enn halvparten av alt HVO (Hydrogenated Vegetable Oil) drivstoff som er tilgjengelig i Europa og over 30 % av det som er tilgjengelig på det globale markedet. Den store etterspørselen har ført til at jeg må blande flere slakteprodukter inn i biomassen, som jeg som vegetarianer har blandede følelser for. Så foreløpig fraktes slakterester til Sverige fra blant annet Australia, India, Sør-Korea og Vietnam. Når Sverige støvsuger markedet for animalsk fett og slakterester, må andre næringer som tidligere brukte animalske rester gå over til andre råvarer. Inkludert fossile råvarer. Förnybart i tanken. Ett styrmedelsförslag för en stärkt bioekonomi, SOU 2023:15 (regeringen.se) Så reduksjonsplikten gjør ingen forskjell når det kommer til utslipp, men på den annen side får Sverige sjansen til å style med sin klimakalkyle. Å lede an, gå foran og være verdensledende er ambisjoner som rangerer høyere enn klimaet.

Vil Israel og den palestinske konflikten noen gang komme til en slutt? Sannsynligvis ikke. I løpet av 1980- og 90-tallet så fremtiden ganske lys ut for en to-statsløsning, i det minste fra israelsk. Men etter Camp David 2000, ble det klart at Palestina mener at en rettferdig forhandling betyr at Israel skulle oppdra som en stat. Paradoksalt nok førte den politiske tilnærmingen mellom Israel og PLO (Palestina Liberation Organization) til økt skille mellom befolkningen. Etter okkupasjonen av Vestbredden og Gaza i 1967, hadde palestinerne i mange år vært i stand til å reise fritt og jobbe i Israel. På den første intifadaen på 1980 -tallet ble identitetskort introdusert for palestinerne i Gaza, og under Kuwait -krigen i 1991, da PLO ble med bak Saddams diktatur, ble palestinerne fratatt retten til att rese fritt inn i Israel. Som et resultat av terrorangrepene etter Oslo -avtalen, ble reglene ytterligere skjerpet, med omfattende barrikader og konstante identitetskontroller som et resultat. Reaksjonen fra israelerne er på en måte logisk. Landene i den vestlige verden har selv reagert på langt mindre terrortrusler med økende overvåking og kontroll. Samtidig betydde terroren at den økonomiske utvekslingen opphørte og elendigheten økte blant palestinerne. Så PLO, med Arafats Fatah i forkant, valgte den revolusjonerende volden. Snart ble en uhellig allianse opprettet med Hamas og Islamic Jihad, hvis terror hovedsakelig var rettet mot sivile israelere. Mellom 2001 og 2005 utførte palestinerne 143 selvmordsangrep i Israel, mens den israelske sikkerhetstjenesten stoppet det tredoble antallet angrepsforsøk. 524 sivile ble drept, og antallet sårede utgjorde 5.342, hvorav mange fikk men for livet. I kampen mot terroren ble et større antall Palestinnier drept. Da 8 500 israelske nybyggere fikk lov til å forlate Gaza i 2005, håpet de å skape fred og stabilitet i lang tid. Snarere så Hamas det som et bevis på at terror fungerte og deretter trappet opp rakettangrepene. I 2008 ble kulminasjonen nådd med 1 159 raketter til Sør -Israel. Så landet er i et moment 22: Hvis du ikke trekker deg fra Vestbredden og Gaza, blir du angrepet; hvis du trekker deg tilbake, øker angrepene. Regionen er ustabil selv på andre punkter. Den arabiske ligaen forsinket tidlig et forbud mot å gi palestinske flyktninger statsborgerskap, da det ville svekke forhandlingsposisjonen mot Israel. Det verste er i Libanon (et land som er i et økonomisk fritt fall) der palestinske flyktninger er ekskludert fra en rekke yrker. Du kan si at sjansen for at enhjørninger vil begynne å vandre rundt i Jerusalem -gatene er i dag mer fornuftig enn en langsiktig fred. Biitærene i disse landene vil sannsynligvis bare vokse.

Det innebærer at jeg føler meg irritert over at politikere legger skylden på sine egne feil på Russland. Jeg mente hovedsakelig to ting. Ett har å gjøre med en naivitet som har eksistert rundt innvandringspolitikken. At folk fra andre deler av verden ønsker å drive en opinion fra sine hjemland er egentlig ikke rart. Men det burde vært forstått at det kunne føre til utenrikspolitisk ustabilitet. Det tydeligste eksemplet er PKK, men vi har også lest om andre organisasjoner som i praksis er finansiert av svenske skattepenger. Da kan du komme på kant med andre land. Det kan også føre til innenrikspolitisk uro. I dag ble ''Festival Eritrea Scandinavia'' arrangert i nabokommunen der jeg bor. Festivalen har lenge vært anklaget for å sende penger til et av verdens verste militærdiktaturer, og i dag brøt det ut et anarkisk kaos da 1000 eritreiske motdemonstranter deltok. Folk kastet stein, kjempet med kniver og satte fyr på biler. Kaos vid demonstration på Järvafältet – påkar och stenkastning (expressen.se) Russland gjennomfører absolutt ulike former for desinformasjonskampanjer. Men å hevde at etniske/religiøse/politiske konflikter som har eksistert i flere tiår i ulike deler av verden skyldes Russland, virker fjernt. En annen ting som irriterer meg er energipolitikken som er ført. For alle har forstått at det kreves enorme mengder energi for å klare en grønn omstilling, noe flertallet av befolkningen er positive til. Nettopp derfor er det uforståelig at de i løpet av fem år valgte å stenge fire nyrenoverte kjernekraftreaktorer. Selv uten krigen i Ukraina er dette i ettertid en veldig dårlig idé. I stedet for å ta ansvar sier de at det er Russlands feil som startet en krig. Alle er svært klar over konsekvensene denne sjofele angrepskrigen har ført til. Men å legge ansvaret for landets energiforsyning på andre land er verdig en del kritikk.

Fra vårt perspektiv drar Russland mest nytte av det. Vi aner ikke hva som foregår i iransk innenrikspolitikk. Kanskje Russland og Iran lever i symbiose i denne saken? Det jeg først og fremst vil kritisere er tendensen til politikere/opinionsdannere til å skylde alt på Russland. Ingen kan ha sluppet unna avskyelighetene Russland har å gjøre med, så det er lett å legge all skyld på dem. Jeg skulle gjerne sett at folk i maktposisjoner tar et eller annet ansvar for rotet de har laget.

Det er riktig at Russland drar nytte av det nåværende kaoset, men jeg har mine tvil om omfanget av deres engasjement. Det er mange andre interesser som er en del av dette rotet. Dagens Nyheter hadde nylig en artikkel om de ti personene som har søkt om å få brenne hellige skrifter etter Paludan. To er etniske svensker, en alternativ rastafari-fyr som ikke liker NATO og en Jesus-tante. De resterende åtte har alle røtter i Midtøsten eller Nord-Afrika. Noen av dem er svenske statsborgere, andre kristne. Brenningen av Koranen ser snarere ut til å være en fortsettelse av et internt problem som mange muslimske land er involvert i. Regjeringer har behandlet folk dårlig, noe som har ført til at deler av befolkningen har flyktet til andre land, inkludert Sverige. Mange muslimske regjeringer ser en perfekt sak for å hevde seg selv, for å vise sin styrke og renhet. Stormingen av Sveriges ambassade i Irak ble satt i gang av en mektig sjiamuslimsk leder, Muqtada al-Sadr. Handlingen hans tvinger fram en reaksjon når han utfordrer andre makter, ikke minst den irakiske regjeringen. Ved å fremstå som den som handlet fremstår de andre som passive. Så det er en gylden mulighet til å være den tøffeste i saken, til å ta kontroll over opinionen. For det er veldig billig å presse på for en kulturkrig, men å gjøre noe med egne velstandsproblemer er betydelig vanskeligere. Legg også til LVU-kampanjen, ideen om at Sverige stjeler muslimske barn, og du har en perfekt storm. Fortellingen er etablert. Nå har de fleste sett den irakiske kristne Salwan Momika legge bacon, stumpe og trampe på Koranen. At bokbrenneren også hadde politibeskyttelse, styrket bildet av at staten støtter denne blasfemien, til tross for at både UD og statsminister Ulf Kristersson fordømte dem. Så det er garantert russisk-støttede aktører som er aktive i å spre ukorrekte og misvisende budskap, men selve koranbrenningen, tror jeg, er i utgangspunktet Midtøsten-politikk som ville ha skjedd selv uten NATO-prosessen.

Nå er ikke israelsk innenrikspolitikk min sterkeste side, men jeg har lest en del lederartikler om emnet i morgenavisen min. Slik jeg forstår det er det ingen reell høyre-venstre-politikk i landet. Snarere stemmer folk etter identitet enn overbevisning. Det handler ikke om hva du tenker, det handler om hvem du er. Arabere stemmer på arabiske partier, religiøse på religiøse partier, konservative jøder med østlig bakgrunn stemmer på Likud (Netanyahus parti), og sekulære jøder med vestlig bakgrunn stemmer på et av de liberale sentrumspartiene, ofte ledet av tidligere hærgeneraler eller mediakjendiser . Skillelinjen mellom blokkene gjelder bare én sak: Netanyahu. Han er blitt agendaen hele befolkningen må forholde seg til. Han er sekulær, oppvokst i USA, har et vestlig verdensbilde og utdanningsbakgrunn. I Israel betyr dette at han på mange måter er en sentrumspolitiker. Den voldsomme motstanden han møter handler mer om korrupsjonen han er mistenkt for, og hans iherdige, populistiske korstog mot Israels rettssystem. For som det har vært nevnt tidligere i tråden, er ikke kritikken av rettssystemet helt uten grunn. Israels høyesterett har lenge skilt seg ut internasjonalt for sin omfattende makt til å slå ned lovforslag, noen ganger på juridisk vagt grunnlag. I løpet av 1980-tallet begynte retten å øke sin egen makt ved å utvide kriteriene for hvilke saker den kunne behandle kraftig. Samtidig antok retten seg retten til å avvise lovforslag ikke fordi de var i strid med grunnloven – men med den begrunnelse at de var så ''urimelige at de var ulovlige''. Mens politikere har grenser for makt, ser det ut til at det ikke finnes noe tilsvarende for domstolene. De som står bak denne rettsrevolusjonen på høyresiden hevder at domstolen effektivt har brukt sine enorme krefter til å presse venstresidens politikk. I flere tilfeller er statens vinger klippet i kampen mot terrorisme, mens de for eksempel valgte å ikke høre representanter for de tusenvis av israelere som ble kastet ut av hjemmene sine da regjeringen stengte Gush Katif-bosetningen på Gazastripen i 2005-06. Selve evakueringen av Gush Katif er fortsatt et åpent sår for mange nasjonalreligiøse i Israel, hvis representanter i Netanyahus koalisjon har vært blant dem som presset sterkest på for en domstolsreform. De fleste er enige om at dagens rekkefølge er urimelig. Men Israels venstre- og sentrumspolitikere – dagens opposisjon – har ikke gjort noe seriøst forsøk på å endre det. De burde for lengst ha erkjent behovet for en blokkoverskridende reform, og selv tatt initiativ til langsomme og fornuftige endringer. I umiddelbar nåtid bærer Netanyahu og den populistiske høyresiden skylden for kaoset. I et lengre perspektiv er det alles feil, fra høyre til venstre. Dette er hva som skjer når et politisk etablissement nekter å ta legitim kritikk på alvor.

Her var det nok jeg som var uklar. Det jeg ønsket å få frem er at både migrasjonspolitikk og transsaker er veldig hete temaer som i utgangspunktet alle har en mening om. Hvilke rettigheter og plikter en migrant eller for den saks skyld en transperson skal ha, kan variere veldig avhengig av hvem du spør. Men når barn kommer inn i bildet, blir det ytterligere forsterket. Jeg vil absolutt ikke påstå at de apatiske asylungene er de samme som transungene. Langt fra. Jeg ser imidlertid likheter i hvordan folk generelt behandler disse problemene. For når barn lider, reagerer de fleste sterkere enn om en voksen går gjennom samme situasjon. Det er større behov for å hjelpe. Når det gjelder de apatiske flyktningbarna, var det en vokal minoritet som sa at Sverige må utstede flere permanente oppholdstillatelser for å redde disse barnas liv. Det ble dermed en etablert sannhet. Transbarn på sin side har det også dårlig, men det har sjelden noe med foreldrene å gjøre. Imidlertid er det en tro på at deres angst skyldes kroppen. Mest sannsynlig er det en angst for puberteten og et behov for å passe inn. Men i stedet har det vært en vokal minoritet som hevder at et kjønnsskifte er den eneste måten å bøte på deres angst og dermed redde liv. Det er sannsynligvis barn som ville ha det bra med å stoppe hormoner. Jeg tror imidlertid at det er langt flere mennesker som rett og slett vokser av seg kjønnsdysforien. Så i et ønske om å hjelpe en utsatt gruppe ser mange en mulighet til å rette søkelyset mot barn, for lettere å drive opinion. Men ønsket om å hjelpe kan gå galt, og etter noen år kan det vise seg at det du trodde var kuren i stedet forverrer situasjonen. Personlig mistenker jeg at minnet om de apatiske barna førte til at Socialstyrelsen tidlig endret sitt regelverk angående omsorg for transbarn i Sverige. I stedet valgte de å slutte med pubertetshemmende og kjønnsbekreftende hormonbehandling av barn, bortsett fra i forskningsutvalget. Dette står i sterk kontrast til hvordan stater i USA eller andre europeiske land håndterer denne spørsmål. Behovet for å hjelpe kommer før eventuelle konsekvenser. Personlig ønsker jeg at alle skal få den omsorgen som mest sannsynlig vil hjelpe en til å føle seg bedre. Men både leger og psykologer kan bli ideologisk blindet når det ikke finnes en klar forskning å støtte seg til.