VifteKopp

Det finnes en historie og kontekst bak alle plagg ja. Spørsmålet er om sikkerhetsvaktene på Wireless-festivalen er trent til å kjenne denne konteksten, når de løper rundt og sjekker antrekkene og hodeplaggene og pryden til festivaldeltakerne.

Absolutt. Trenger ikke å lage vage, udefinerte klesregler for å gjennomføre en vellykket festival.

En festival er ikke en velferdsstat.

Enig. Men å si at innvandrere kan gå i bunad og forby etnisk norske å gå i "sett inn tradisjonell folkedrakt fra land X", løser ingen problemer. Snarere skaper det mer avstand, et oss og dem.

Man integrerer ikke ved å behandle mennesker ulikt og sette ulike standarder for ulike etnisiteter. Man integrerer ved å behandle mennesker likt.

Jeg skjønner ikke hva dette har med min kommentar å gjøre, men mulig hjernen min er litt treg i dag.

Denne skjønte jeg ikke.

Jeg kan ikke snakke for majoriteten av amerikanere, jeg kan snakke for hvordan jeg forstår begrepet og at folk jeg prater med forstår det omtrentlig likt. Men som sagt, ordet woke er ikke viktig for meg. Jeg bruker mer enn gjerne et annet begrep, hvis det er like effektivt.

Ja, jeg leste innlegget ditt.

Jeg er helt enig i at woke-begrepet er litt for romslig og åpen for personlig tolkning, men det ville også «politisk korrekthet» også vært. Inntil noen kommer med et bedre begrep, så bruker jeg det resten av samfunnet bruker.

For meg er det viktigste å bli forstått. At når jeg bruker et ord/begrep så forstår andre sånn omtrentlig hva jeg mener med det ordet/begrepet, og vica versa.

Det er mulig. Jeg har ikke satt meg godt inn i opprinnelsen til woke-begrepet. Jeg finner det nokså uinteressant, i hvert fall i denne delen av diskusjonen, da woke i dag er et reelt fenomen som folk er for og i mot i ulik grad (og som også defineres ulikt). Den nevnte festivalens kulturelle klessensur er én manifestasjon av dette tankesettet.

Her kastet du ut mange ulike tråder i ulike retninger. Jeg vet ikke hva du mener med joggesko. Jeg vet ikke hvem Paul Watson er. Jeg vet bare at det er tåpelig og regressivt å innføre kulturelle kleskoder på festivaler, og at dette stammer fra en større samfunnstrend som er popularisert under betegnelsen "woke".

Jeg er ikke bekymret. Jeg kommer aldri til å dra på denne festivalen. Men jeg forsøker å sette denne ene tåpelige regelendringen i en større kontekst, hvor radikal identitets-ideologi lekker inn i ulike arenaer og gjør samfunnet vårt til et litt dårligere sted å leve i. Derav min initielle: separate, but equal kommentar. De som vil nekte hvite mennesker å ha på seg klær fra andre kulturer er like ille som de som vil nekte våre nye landsmenn å ha på seg bunad.

Jeg er ikke spesielt plaget av Ottar eller Black Panthers. Aktivistgrupper skal være aktivistiske, og riste i samfunnsdebatten med sine ytterliggående meninger. Det er bare bra. Det jeg ikke liker er når radikal ideologi sniker seg inn i det vanlig liv uten motstand. Når jeg på festival plutselig kan risikere å bli forvist, fordi en eller annen kulturell sensitiv varsler ikke liker et eller annet plagg jeg har på meg. Dette er ikke en sunn måte å leve sammen på.

En gang i tiden dro man på festival nettopp for å slippe unna samfunnets moralpoliti... Neida, jeg skal ikke overdrive effekten av denne tåpelige regelen på én festival, men det er interessant hvordan den moderne woke-bevegelsen deler mange likhetstrekk med tradisjonell religion.

Det er ingen definerte regler. "Wireless does not specify which items of clothing fall under the ban" Altså må vaktene gå rundt på festivalområdet og foreta subjektive vurderinger over hvorvidt plaggene folk bruker er kulturelt krenkende eller ikke. I teorien kan en hvit person altså bli forvist fra festivalen for å ha på seg en hatt han fikk i gave fra en lokal person under et besøk i Mauritania, men en eller annen woke varsler på festivalen mener er respektløs appropriering av afrikansk kultur.

"Ikke oppfør deg som en respektløs idiot", som Entern er inne på. Denne enkle regelen vil selvsagt ikke garantere med 100% sikkerhet at alle festivaldeltakere føler seg "kulturelt trygge" eller hva som er buzzordet nå, men når man lever i frie og åpne samfunn så er risikoen for ubehag og krenkelse prisen man betaler. Og det er selvsagt langt bedre enn at sikkerhetsvaktene skal gå rundt med motehistoriske leksikon, en saks, en melatonin-måler og finne ut om jenta i ølkøen er mørk nok til å bære dreadlocks eller ikke.

Det finnes andre måter å forhindre respektløse idioter fra å spre hat og kaos, enn å legge ned et ullent og generelt forbud om det latterlige konseptet "kulturell appropiering" Jeg skulle gjerne vært flue på veggen når vekterne på denne festivalen har motehistoriske diskusjoner med festdeltakerne om hvorvidt klesplagget de har på seg i sin ble stjålet av en hvit kolonisator eller ikke.

Separate, but equal. Man får litt sørstats-vibber av woke-bevegelsen.

Jeg husker selv foredragene om alt fra «si nei til alkohol» til «ikke mobb kameraten» fra skolen. Det var gørrkjedelige monologer hvor man hele tiden stirret på klokka, og hadde svært begrenset effekt på hva vi endte opp med å gjøre etterpå. Kunnskap er viktig ja, men det fører ikke nødvendigvis til handling. Det er en grunn til at folk røyker 15 sigg om dagen selv om de vet at de øker sjansen for en tidlig og ubehagelig død med flerfoldelige prosent. Menneskehjernen er rar sånn, vi ofrer langsiktig helse for umiddelbar nytelse. I møte med svært vanedannede midler trenger vi sterkere lut enn foredrag og pekefingre.

Et sosialt medium er sosialt. I øyeblikket man fjerner det sosiale aspektet, fjerner man også grunnen til å bruke mediumet. Barn og unge vil ikke bruke tusenvis av kroner på å skaffe seg spesialhackede telefoner fra kriminelle så de kan snike seg inn på Instagram og Snapchat, det vil jo knapt være noen venner og bekjente å følge der. Så narkotika-sammenligningen holder ikke. Det er fint du anerkjenner at eksemplene er teite, for det er de! Nå har vi bedrevet med dette tekno-sosiale eksperimentet på barna våre i over tiår. Og resultatene er skremmende. Jeg anbefaler å lese Jonathans Haidts bok "The Anxious Generation" eller Dr. Twenges "iGen" (eller høre et podcast-intervju med disse), for å virkelig dykke ned i materien på skadene vi utfører på den oppvoksende generasjonen på alt fra mental helse til evnen til å konsentrere seg og måten vi sosialiserer på. Men man trenger strengt tatt ikke gjøre mer enn å se rundt seg, og på seg selv, og se hvor sykelig avhengig vi har blitt av disse enhetene. Noe bør gjøres.

Det er som å si at en røyker har lyst til å røyke. På et plan har du selvsagt rett, den nikotinavhengige lyster etter sigaretter og når hun omsider får den, føler hun for en skakket stund både lettelse og nytelse. Men spør man de nikotinavhengige om de ville røyket om de fritt kunne valgt det bort, ville de aller fleste sagt nei. Derfor forbyr vi barn å røyke. Og derfor regulerer vi sterkt voksnes tilgang til sigaretter. Barn vil være med andre barn. Hvis man hindrer barn i å henge med hverandre på sosiale medier, vil de henge med hverandre ute i det virkelig liv i stedet. Som er der de bør henge sammen. Ja, det kan alltids poppe opp obskure sosiale medier som reguleringene ikke får has på og de mest teknologisk dyktige barna klarer å snike seg inn på, men hele poenget med TikTok, Snapchat og Instagram er at alle er der. Dermed kan ikke disse alternative, små sosiale mediene utføre like stor skade. Er det autoritarianisme å kreve at man viser leg på polet? Eller førerkort til bilen? Som sagt så er jeg ikke gift til ideen om verifikasjon via bank-ID, men jeg har en intuisjon om at folk undervurderer hvor mye de allerede blir overvåket og overvurderer hvor stor inngripen dette faktisk er sammenlignet med andre inngripener. Men som sagt, helt åpen for andre forslag. Foreløpig har det kun kommet "la foreldrene fikse det" (noe de beviselig ikke klarer) og vi må regulere innholdet bedre (noe som ikke løser hovedproblemene). Ingen analogier er perfekte, men det er en rekke problemer med bil-analogien som gjør at den ikke har så mye overføringsverdi til sosiale medier. For det første så er ikke biler avhengighetsdannende, men et redskap for å komme seg fra A til B. Sosiale medier er derimot bevisst designet til å gjøre hjernen din avhengig og holde deg klistret til skjermen så lenge som mulig. For det andre, så kan foreldre langt på vei ikke veilede barna på sosiale medier. Det er barna som er mestrene her, det er tross alt de som har vokst opp med teknologien, mens foreldrene kommer haltende etter og sliter med å holde følge. For det tredje: en bil er bevisst og ubevisst designet for å hindre barn i få tilgang. Den må låses opp med en nøkkel som foreldrene har tilgang til, det er voksen-avstander til ratt, pedaler, girspak, det er opprettet et komplekst nettverk av lover og regler som gjør at den minste overtredelse tiltrekker seg oppmerksomheten fra loven. Til sammenligning er sosiale medier ville vesten. Det er andre grunner også, men jeg tror du ser poenget. Bilkjøring er skadelig for barn, så vi hindrer barn fra å kjøre biler. Og vi setter opp en rekke reguleringer som gjør at andres bilkjøring i minst mulig grad utsetter barn for risiko (pluss en del foreldreveiledning, så klart, det skal jeg ikke underspille). Som jeg har sagt flere ganger, så slåss jeg ikke for dette tiltaket. Jeg diskuterer det. Jeg prøver å finne ut hva som er den beste løsningen på dette enorme problemet smarttelefoner og sosiale medier utgjør for den oppvoksende generasjonen. Jeg tror vi om noen tiår, litt som vi nå ser på nikotin og blyforurensing, vil se tilbake på dette tiåret og lure på hva i alle dager det var tenkte, når vi utsatte barna våre for dette grusomme teknologisk-sosiale eksperimentet. Og være sjeleglade for at vi fant en løsning, hva enn den blir.

Vi forbyr barn fra å kjøre bilen. Vi forbyr egentlig barn fra å gjøre veldig mange ting. Heldigvis finnes det veldig mange gode forklaringer. Denne fremgangsmåten har foreløpig ikke fungert. I USA tilbringer en gjennomsnittlig tenåring 4.8 timer på sosiale medier hver dag, samtidig som deres mentale helse blir dårligere og dårligere. Med andre ord; de har egentlig ikke lyst til å være der, men de er der likevel, fordi alle andre er der.

Grunnen til at barn er på sosiale medier, er fordi alle andre barn er på sosiale medier. Det er derfor én enkeltforelder ikke kan sette ned foten og hindre sin sønn eller datter å være på TikTok eller Instagram, for da fordømmer man barnet sitt til sosial isolasjon. Altså et et klassisk eksempel på allmenningens tragedie, i digitalt format.