JK22

Dette er det meget store spørsmålet, kanskje det største i Syrias historie. Da Assad-regimet startet i 1971, hadde den turbulente tiden siden 1945 tæret meget kraftig på de statlige institusjoner som etter hvert ble forvandlet til et statskontrollapparat med utstrakt lojalitet mot makthaveren - dette var motivet for en av feilene opprørerne gjort i 2011-12, disse var statsfiendtlig ved å angripe statsansatte, administrative og statelige funksjoner i sann statsdekonstruering. Erdogan innså dette i 2016 da Putin hadde kunne utviske det ene enklave etter det andre, og dermed vil reise en ny stat - som han ikke hadde kunne gjøre før våpenstillstanden startet i sommeren 2020. Nå har staten blitt herreløst uten Bashar al-Assad som er sterkt uønsket av sitt egne folk som ifølge sist nytt ser ut til å ha inngått en avtale med tyrkerne - som kan betyr at de søke tyrkisk beskyttelse selv om Erdogan misliker alevi, som er beslektet med alawittene. Noen må overta kontrollen, og da er rebellene nødt til å la Assad-administrasjonen være i fred selv om de må hente inn omfattende tyrkisk hjelp - som i lyset av de svekkede statsinstitusjoner, i praksis betyr etablering av en tyrkisk lydsstat. Som sagt, landet er i ruiner. De økonomiske realitetene som ødela alt for Assad vil ikke forsvinne.

Det samme var sagt etter flere regimeendringer i dette århundret. Assad-regimet var egentlig ikke mer grusomme enn andre regimer i bunn og grunn når det gjelder menneskerettighetsbrudd og voldsintensitet, og fram til 2020 hadde dette i det minst bred folkelig støtte som egentlig kom av rene praktiske hensyn, da var det mange som ikke glemt den demokratiske fasen, de sykliske militærkuppene og utryggheten fram til Hafez al-Assad tok makten i 1971. Problemet er at Syria er Midtøstens svar på Bosnia Hercegovina, som aldri tidlig hadde fungert som fellesstat fram til 1930-tallet, da var det franske mandatområdet reorganisert til en sentralstyrt statskonstruksjon. Da ottomanene hersket, klarte de aldri å få bukt med de mange interne konflikter, evigvarende opprørsaktivitet og politisk uro - slik at da krig brøt ut i 1914, var de ottomanske soldater aktuelt mer redd den syriske befolkningen enn for fiendesoldater. Det tok et tiår for franskmennene å slå ned all uro, hvor disse samtidig lært opp innfødte rekruttere om hvordan å pasifisere samfunn - den gang trodd de på at man må "blø" et involvert samfunn uansett om det er uskyldig eller ikke, for å understreke egne makt. Da britene tvunget franskmennene ut etter en reisning i 1945, var det fordi franskmennene begikk nazistliknende forbrytelser av akkurat den sorten Assad gjort siden 2011. Men selvstendighetstiden bli veldig turbulent, de mange motsetninger ble for mye for den demokratiske administrasjonsstaten som opplevd ukontrollert korrupsjon, nepotisme, opprør og kaos inntil de første militærkuppene kom. Da året 1971 kom, var Syria på kanten av indre sammenbrudd med meget få venner, selv sovjeterne fant disse usmakelig fordi syriskaraberne er ganske beryktet for voldelig impulsivitet, ondskapsfullhet og kortsiktighet paret med smålighet i et land som fungere som en mini-verden eller bokstavelig talt en jungel av ghetto som bare sameksisterte. Det var dette som kom i oppløsning i vinteren 2011-12, da våren kom skulle det vise seg at flesteparten av rebellene var impulsive ungdommer, brushoder, drømmere som nektet å se forut - og jihadister. Jihadismen hadde blitt populært i deler av befolkningen fordi Assad gjort en fatal feil ved å støtte islamistiske militser i Irak under den amerikanske okkupasjonen i 2003-2011. I mai 2012 så man en stemningsendring; jihadistene tok makten i opprørskontrollerte enklaver som lå spredt rundt omkring i hele landet og begynte å myrde annerledestroende, forfølge moderate og utrydde minoritetsfolk. Det var dette som fikk middelklassen og byfolk til å støtte Assad-regimet. Så mye som 70 % av folket den gang tok avstand fra opprøret som hadde kommet ut i anarki og voldelig orgie, allerede den gang begynte opprørere å drepe hverandre. Alt dette synes glemt i november 2024 etter fire og et halvt år med "fred" siden sluttoffensiven mot Idlib var haltet av Erdogan som ville gå inn krig med Russland i verste fall. Tilbake lå den omfattende misnøye med Assad-regimets økonomipolitikk, som ikke bedres av Bashar al-Assads stahet som til og med selv faren Hafaz ville ha funnet uakseptert. I dag feirer alle, men i morgen vil de stilles for meget mange ubehagelige spørsmål; ikke minst omkring kystprovinsene i vest og SDF i øst. Så snart Assad er gått, trenger de å stoppe volden før den kom utenfor kontroll som i foråret 2012, da hadde militære og militser samt militante begynte å gå berserk i sekulære forbrytelser. De kristne var forfulgt, alawitter var truet med folkemord. Sunni drepe Sunni med ekstrem grusomhet. Hafez tok makten for å berge Syria. Hans sønn har med hans stahet og arroganse kastet dette på bålet - som andre må redde.

SyAA generalene har overgitt kontrollen over Damaskus som har blitt en åpen by for de fremrykkende rebellene som uten motstand tar seg inn i hovedstaden hvor soldatene bokstavelig talt gikk hjem etter å ha kastet av seg uniformene, militærsartikler og våpen. Dermed er det klart at Assad-regimet er OVER. I selve Latakia er det brutt ut uroligheter, men det gjenstår å se om alawittene som inneha den reelle makten, er om det er for å kvitte seg med Assad som anklages for forræderi eller for å forsvare seg med alle midler. Det virker som at Assad-klanen har blitt utstøttet av det alawittiske folket som ikke kunne fatte hvordan alt kunne ha kollapse uten større kamper, det hadde så langt bare vært trefninger - trolig er bare 1,000 blitt drept i løpet av ti dager. Dette er det største sjokket i verden siden sommeren 2021 da Kabulregimet falt til Taliban, som er i full gang med å destruere de sosialdynamiske strukturene i det afghanske samfunnet med ekstrem kvinnehat og brutal kastetyranni ved å innføre et religiøst kastesystem på den mannlige befolkningen. Den gang var USA ydmyket, nå er det Russlands tur omkring Syria. Men i det minst hadde ikke Putin sviktet syrerne så grovt som Trump hadde gjort, da det er sett at regimets fall skyldes hans alliertes feil. Mange kommer til å granske hvordan det kunne ha hendt, men det er klart at Erdogans sabotasje, amerikanernes lunkestemthet, gulfarabernes tvetydighet og Putins ruin ved å blø kraftig på Ukraina samt Khameneis ekstraordinære stupide valget ved å tillate en krig mot Israel fra 7. oktober, hadde ført en selvsikre og egosentrisk mann som ikke forsto seg på kompromiss med en sterk stahet nedover et valg som endt opp med å bli hans ruin. For han hadde ikke forstått hvordan det egentlig slo an innad i statsstyrelsen som bokstavelig talt var konkurserklært, mat og olje måtte importeres fra Russland og Iran, all økonomi var lagt død og man hadde ikke kunne generere en indre økonomi uten gass- og oljekildene i øst. Da rebellene og flyktningene bivånet omgivelsene i Idlibprovinsen, oppdaget de at den akutte fattigdommen hadde fått folk til å ribbe alt og enhver av verdi, selv når det kunne være verdiløst sett med våre øyne. Soldatene ofte fikk for lite lønn som ikke alltid kom fram. Korrupsjon var et stort problem. Så da storoffensiven startet, hadde SyAA-styrker muligheten for å holde stand, men med relative ferske styrker som var dårlig underholdt underlagt offiserer som lider av arabiske kultur som betyr at initiativ, selvstendighet og selvrefleks var fraværende til fordel for ordrelydighet, underkastelse og handlingslammelse. De fatale retrettsordrene var det som fikk alt til å kollapse. Da man måtte reise forsvaret, vist det seg at man var kraftig underbemannet, sterkt overstrukket uten apparat for mobilisering med en motvillig befolkning som knapt vil reise en finger fordi fire år hadde gått uten at det kom bedringer. I slutten ser vi et utmattet land som rett og slett ikke hadde lenge evne for større krigshandlinger. Det betyr allikevel ikke at faren for borgerkrig ikke er over, for ingen har sagt hvem skulle overta og HTS er en al-Qaida organisasjon som ingen burde stole på. Bashar al-Assads legendariske stahet har etterlatt seg et ødelagt og utartet land med en meget usikker fremtid.

Så er Homs oppgitt, og rebeller har for lengst tvunget seg inn i utkantområdene av Damaskus. Regimelojalister og soldater flykter nå inn i Libanon og Tartusprovinsen via Qusayr, en varslet TV-tale av Assad har uteblitt - og det betyr da at regimet er nå effektiv død den 7. desember 2024. Putin evakuere Syria. Transportfly og fraktskip sendes inn samtidig som krigsskip settes ut til sjøs, mye tyder på at det er startet en meget hastig evakuering som kom meget overraskende på både regimelojalister og russiske offiserer. Bare Damaskus gjenstår, og det er meldinger om at SyAA styrker hadde dratt vekk fremfor blitt værende. Så langt virker det som at bare iranskstøttede militante fra andre land og hardlinjestilhengere er tilbake, hvor disse forsvarer sjiahelligdommer i Sayyida Zeinab. Det gikk lik fort som i Afghanistan 2021. Disse mystiske retrettsordrene som brøt ryggen på Assad-regimets forsvar, hadde blitt oppfulgt av kaos, oppløsning og rådvillhet hvor offiserene og politikerne oppdaget til deres sjokk at de ikke lenge hadde noe kontroll tilbake, mens Assad desperat prøver å gjøre noe. Men deres styrkene hadde blitt for sterkt svekket i sommeren 2020 og hadde aldri kommet seg på føttene igjen, det fantes verken finansielle eller organisasjonsmessige ressurser å hente fram i krisetid. Russland og Iran hadde reduserte sine ekspedisjonsstyrkene til et minimum. Men nå er det meget alvorlig; med Assad gått hvem skulle overta? Syria er et lappeteppe av ulike klaner, stammer, regioner - og det var bare med sunnimuslimer i et dypt etnisk og religiøst oppsplittet land. Faren for at det vil oppstå destruktiv borgerkrig er dessverre til steds, ikke minst fordi landet er dels i ruiner.

Evakueringen av Damaskus er i full gang med massevis av flyktninger på vei til Libanon, det ser ut at den alawittiske SyAA fraksjonen kan ha fullført uttrekkingen gjennom Qusayr og den vestre ringvegen av Homs og tok enorme mengder krigsmateriell med seg, og det er også mulig at SyAA flyvåpenet har også blitt overført til Latakia. Så snart dette var overstått stengte de sine regjeringsbygningene i Damaskus på ubestemt tid. Det er mulig at Bashar al-Assad kan ha forlatt Syria med fly, det går nå ut mange fly fra Damaskus flyplass uten stans. Trump beskyldt Obama for alt (jeg tror han har seriøse planer om å henge Obama i 2025) omkring Syria og vil helst la alt skje av seg selv, uten å realisere at om rebellene skulle gå løs på hverandre - Assad-regimet er i en stat med svake eller ikke-eksisterende statsinstitusjoner - kan det utløse kaotiske tilstander med masseflukt som Europa vil reagert voldsomt på. Israelske soldater er kommet i strid med rebeller i Golanhøydene.

Problemet er at vi hadde prøvd, resultatet var Vladimir Putin som hadde kunne ta fordel av det russiske folkets til dels alvorlige skavanker, ikke minst innenfor maktmentalitet der man foretrekke å bli fryktet fremfor respektert i kontrast til resten av verden. Vi kan ikke "kjem Russland i møte" så lenge det russiske folket ikke er villig til å innse at de trenger hjelp med å riste av seg disse selvdestruktive tendenser, spesielt likegyldighet og fatalisme som gjør at nye Putiner og Staliner vil alltid vende tilbake til makten i fremtiden. Så lenge dette fortsette vil russerne forbli en eksistenstrussel for Europa. Det russiske ansiktet har blitt avslørt i all sin gru for Vesten, og dette kan verken glemmes eller ignoreres tross hva mange som lider av kognitive forvirring skulle ønske, da det rett og slett er livsfarlig. Vi må derfor holdt oss unna inntil russerne selv bevist at de kan slå følge med resten av menneskeheten, da måtte disse se sin egne historie og seg selv med nye øyne, ta et oppgjør med sine ekstreme traumene og få en slutt på slavementaliteten. Så lenge russerne forbli slaver, er risikoen for at galninger som Putin vil ta makten over dem, altfor stor.

Kognitiv forvirring. Hvilken er hvorfor Trump og andre høyrepopulistenes fremtidige styre vil komme som et meget stort sjokk a la det som hendt i Sahel - der opplevd afrikanernasjonalister som ivret for at vestmaktene skulle ut av Mali, Burkina Faso og Niger, et stort sjokk med voldeksplosjon, økonomisk ragnarok, organiserte forfølgelse - kuppmakerne som hadde brukt dem som nyttige idioter, vendt seg mot dem.

På dette punktet er jeg enig med Hellestveit om at Amnesty International tolket definisjon av folkemord litt for vidt. For det som skjer i Gazastripen er en krig med militære pågående operasjoner mellom en regulær hær og en suicidal milits i et tett befolket land. Så det er ikke mulig å anse hendelsene i Gazastripen som et folkemord i tråd med de folkerettslige bestemmelsene, selv om det beviselig er begått folkemordhandlinger i separate enkelthendelser. Hamas måtte ta en stor del av ansvaret fordi de nektet å overgi seg, og i realiteten bruker sitt egne folk som menneskeskjold og gisler. Hvis folkeretten fra år 1906 hadde eksistert i dag, kunne Netanyahu utrydde hele befolkningen i Gazastripen i en legitim handling som respons på manglende vilje for å overgi seg til overmakten som hadde etter flere årtuseners regler brutt ned forsvaret og deretter blitt enehersker over de beleiredes skjebne. Istedenfor føre Israel en hensynsløs og brutal krig uten å bry seg om sivil nærhet, i evig søkning etter væpnede militante som nektet å følge folkerettens påbud om å overgi seg for å spare sitt folk for lidelser. Så i dag kan man ikke bruke ordet "folkemord" om hele konflikten mellom Israel og Hamas selv om begge skulle ha folkemordambisjoner - den ene vil umyndiggjøre et folk ved å ribbe den for alle privilegier knyttet til folkestatus, den andre vil utrydde et folk gjennom skånselløs slaktering som bevitnet med 7. oktober.

Ja, Assad-regimet er avsluttet. Alawittene drar vekk. Det hersker kaos. I nord, islamister og tyrkiskstøttede militser. I sør, klanstyrte rebellstyrker. I øst, amerikanskstøttede jihadister med ISIS-bånd. Nå er det meget gode grunner for at syrerne kan komme til å massakrere hverandre for å overta landet etter Assad, da mange av rebellkommandanter hadde vært bitre fiender i 2012-2020, som ikke nølt med å angripe hverandre. Det er dette befolkningen i Damaskus nå er meget redd for.

Sist nytt; De tyrkiskstøttede rebellene avansert mot Homs fra nordvest og angrep militærakademiet som måtte holdes for å ha fri vei mellom Latakia og Damaskus. Dette leder deretter til at SyAA styrker skyndet seg med å ta seg vestover med sterk flystøtte av russerne og muligens SyAAF flyvåpenet som kanskje flyttes til Assad flybase. Det er klart at de vil ikke holde Homs, deres plan er å flykte den egentlige Syria (Syria består av forskjellige historiske land; "Syria" er om det indre landet mellom de latakiske fjellene og den syriske ørkenen) og forskanser seg i kystlandet. Alawittene har kapitulert, de hadde ofret altfor meget for Assad-regimets skyld og kan ikke lenge holde Syria. Det må understrekes at alawittene som en trosretning innenfor sjia-Islam hadde blitt utsatt for religiøse forfølgelser i mange århundrer, som munnet ut i det islamistiske opprøret i 1977-1983, som så Hama og Aleppo som åsted for blodige kamp og terroristhandlinger hvor sunnimuslimske islamister slaktet alle alawittene de kom over. Dette var hevnet med størst mulig brutalitet, og alawittene som et resultat bli helt paranoid. Så da de desorganiserte opprørerne begynte å spre seg i foråret 2012, forgrepet de seg på minoritetsfolk, sto for grufulle massemord på alawitter, sjia og kristne - dette oppildnet den alawittiske paranoiaen til nye høyder. Men det fulgt til enorme ofringer i de neste åtte år, for et folk som bare talt 2 mill. mennesker. Assad-regimet mistet 93,000 døde i SyAA og 67,000 i andre styrker, til sammen 150,000 - av dette skal halvparten være alawitter. Det er en tredjedel av alle stridsdyktige menn i 18-30 årsgruppen i år 2011... Så mye som 150,000 var drept og skadet. Da er det ganske lett å forstå hvorfor alawittene ikke orker å slåss mer, de hadde i 2015 blitt "ihjelsprengt" slik at russerne grep inn i slutten. De vil deretter ha fjellene mellom seg og resten av Syria. Assad-regimet er avsluttet.

Oppløsningen i Sør-Syria har nådd den syriske hovedstaden. Lokale folk har begynte å ta kontroll over deler av Rif Dimashq mens væpnede rebeller observeres i Darayya forstaden. Det vil ikke være overraskende om SyAA-styrker har blitt oppløst inn i ulike fraksjoner som et resultat av den siste utviklingen, og at mesteparten av de stående styrker som består av alawitter, hadde for lengst forlatt Damaskus som egentlig ikke er en alawittisk by, på vei mot Homs og deretter Latakia. Netanyahu nølt sterkt til generalenes bestyrelse, det blir gravd ut nye forsvarsverk i den israelske delen av Golanhøydene samtidig som store IDF-styrker settes i beredskap. Og i mellomtiden begynner de russiske og iranske representanter deriblant Lavrov å høres ut som folk som lever i alternative dimensjoner helt uten noe kobling med virkeligheten, til voksende gapende sjokk for publikum og nyhetsfolk som ikke kunne fatte det disse sier. Disse gjør seg til latter for hele verden. Det har også gått så langt at soldater blir bare latt i fred til seg selv så snart de overrekk sine våpnene til rebellene, hele brigader har for lengst forsvunnet. Det som er svært bemerkende, er at med klar unntak av SDA-rebeller og kriminelle rebeller i Sør-Syria, er at krigen så langt har vært lite blodig mellom syrerne. Russerne drept flest med sine luftangrepene. Det gjør at soldater og offiserer deretter bare stakk av, mange drar mot Libanon eventuelt for komme seg til Latakia. Assad hadde gamblet, og tapt - fordi noen hadde lekket ut fortrolige opplysninger fra topphemmelige samtaler til Erdogan og Putin. Dette kan ikke Biden (og senere Trump) overse, man vet at de arabiske forhandlere fra Emiratene er kjent med fortrolig hemmelighold og Assad vil ha for mye å miste - så lekkasjen bare kan være amerikansk. Det som fikk alt til å kollapse er de ulovlige Caesar-sanksjonene vedtatt av den amerikanske kongressen desember 2019 som satt den syriske staten under totalblokade i brudd på folkeretten, det var ikke mulig for nødhjelp og matleverandører i Syria pga. ekstraterritorial maktbruk. Da Assad hadde "vunnet" i sommeren 2020, skulle det vise seg at han ikke kunne få finansiell assistanse selv fra gulfaraberne som protestert og protestert uten å komme noe vei. Biden nektet å oppheve sanksjonene fordi Assad hadde blitt et hatobjekt akkurat som Saddam Hussein (jeg tror det er rasistisk, med tanke på hvordan Putin betraktes...). Uten oljefeltene som forbli utenfor hans kontroll måtte Assad klarer seg med en ødela økonomi og minimal finansiell støtte fra Putin, som er en skikkelig gjerrigknark, og Iran som selv er under kraftige sanksjoner. Dermed vantrives folk flest i fire år. Astanafredsløsningen skulle skape et grunnlag for en fredelig overgang som dermed vil kunne omgå de ulovlige sanksjonene, men som kjent invadert Putin Ukraina i februar 2022 bare to år senere, og Bashar al-Assad hadde blitt altfor sta i møte med tyrkerne. Gulfaraberne klart i slutten å finne en åpning som kunne berge regimet i Syria, sannsynlig etter Hizbollah var regelrett smadret. Men det gikk galt. Veldig galt. Noen hadde drevet et dobbeltspill.

Stort sett hendt det etter lite kamp - overalt ser man regjeringssoldater beveget seg rundt i voksende forvirring når disse trekke seg bort fra rebellstyrker som på mange steder knapt talt mer enn få dusin menn med bare sivilkjøretøyer, og mange sivilister hadde hentet fram borteskjulte militærsartikler og våpen slik at det nå er voksende forvirring om hvem og hvilken man tilhøre. Mange lokale klaner går nå ut og ta kontroll over "sine" territorier akkurat som i 2012. Resultatet den gang var katastrofalt, da opposisjonen endt opp med å bli splittet i hundrevis av ulike bevegelser uten sentral ledelse. De tyrkiskstøttede opprørerne aktuelt ikke har beveget seg sydover fra nordre omegn Homs, istedenfor er det snakk om lokale rebeller i form av utbryterfraksjoner fra Assad-regimet, selvstendige klaner og eks-rebeller. Dette skal ha fått Hizbollah til å frykte det verst, og vil ta al-Qusayr som en buffersone for å beskytte Bekaadalen i Libanon, med flere hundre menn som er på vei dit. Assad på sin side overla stadige mer og mer land til SDF og ikke-tyrkiskstøttede rebeller som bare etablere seg der disse er lokalbebodd. SyAA kan ha gått i oppløsning eller startet samtaler med de lokale rebellene som tross alt har hatt meget liten kontakt med tyrkiskstøttede rebeller. Men en del av disse lokale rebeller er ikke annet enn terroristpakk og kriminelle som andre rebeller og regimelojale ikke liker. Det er nå flere og flere tegn på kommende anarki. I selve Damaskus synes det at Assad har mistet regjeringsapparatets støtte pga. den siste utviklingen, mange satser deretter på å finne nye beskyttere fremfor å tviholde på en familie som har mistet for mye makt. Militært sett er soldatene forvirret, oppjaget og bittert i voksende avmakt. Men de bedre organiserte rebeller har det ikke bedre, tross suksessen er disse blitt for sterkt overstrukket, spredt ut og etter hvert fant seg i et stort land som måtte administreres - som måtte overtas av lokale myndigheter. De utfordres av Erdogans SDA-styrker som vil helst angripe kurdere, selvstendige rebellstyrker og "FSyA" rebeller som blant annet kom fra al-Tanf enklaven. Dette liker ikke de israelske strategene i Tel Aviv. De ser at situasjonen er ved å komme utenfor kontroll.

PS: Det er mulig at Erdogan vil forråde USA. For det virker som han vil la iranerne fortsette med å ha innflytelse i Syria, for Teheran hadde mange intense samtaler med ham i det siste. Hvis Erdogan tar Syria, kunne han omgjøre Assads ordre til Iran om å trekke seg ut - det hadde vært sett en iransk-tyrkisk tilnærming etter en "løsning" kom på plassen ved å skape en alternativ vei utenom Armenia mellom Tyrkia og Aserbajdsjan i Kaukasus. Araberstatene hadde kommet tett på Iran siden 2019, men nå er disse i ferd med å bli utkonkurrert av tyrkerne som under Erdogan er villig til å trasse USA. Det gjør at Trump vil ha et problem med Tyrkia. Han har valgt flere hardlinjes personer som ikke liker Tyrkia bedre enn Iran, inn i den nye administrasjonen, det merkes at amerikansk skepsis mot tyrkeren bare er voksende i begge partier. Trump glemte ikke hvordan Erdogan hadde maste og maste uten stans og deretter blitt en plageånd som i slutten var ignorert som da Putin og Assad lanserte "sluttoffensiven" i året 2020. Erdogan var ved dette tidspunktet "utenfor kontroll" slik at Putin måtte stoppe opp (Trumps farskompleks fikk han til å angripe Putin som i dag ikke glemt denne siden av Trump) mens Trumps folk måtte både kjeftet på og gi begrenset assistanse. Ettersom tyrkerne valgt Erdogan flere ganger, er de nå direkte ansvarlig for hans handlinger. EU/EØS og USA trenger å gjøre noe med Tyrkia i slutten. Han har ødelagt en viktig amerikansk-arabisk plan som ville ha avsluttet Irans innflytelse i Levanten og gitt Israel handlingsrom mot iransk aggressivitet som atomvåpenplaner.

Assad begynner å bli skikkelig desperat; på råd fra egypterne og Emiratene skal han ha bedt Iran forlate Syria, og det fulgt til en evakuering av samtidig iranske og iranskstøttede styrker, Irak vil arrangere utreise for disse av irakisk adresse. Deretter tok han kontakt med alle han kunne når inkludert Israel og USA. Det er mulig at de ubegripelige retrettsordrene som fikk det til å rakne kan ha vært hans verk, og at kuppforsøket som var hindret av Mashar al-Assad var et desperat forsøk på å berge situasjonen. I så fall må Bashar ha mistet vettet. Putin kan ha oppdaget at Assad hadde seriøse planer om å forlate den russisk-iranske alliansen som et resultat av pågående samtaler med USA og araberstater, og ettersom det kom ut at Erdogan hadde i bare to måneder planlagt opprørsoffensiven og gitt grønt lys så snart Biden godkjente planen om å trekke Assad ut, betyr det at disse hemmelige samtalene måtte ha blitt kompromittert. Noen hadde røpet disse samtalene og Assads hensikter for Putin - og spesielt Erdogan. SyAA gir nå de tyrkiskstøttede rebellene skikkelig motstand i Homsprovinsen mens Assad inngikk en avtale med SDF som egentlig er en arabisk-kurdisk koalisjon hvor den kontroversielle YPG utgjør hovedparten, om å overlate hele Eufratområdet til dem medregnet grensebyene hvor irakiske troppene overtok grensekontrollen. Hva han nå trenger er å inngå viktige fredssamtaler for å stanse krigen. Men på amerikansk hold hadde Bidens planene vekket sinne fordi det meget irrasjonelle hatet mot Assad har ikke gått vekk. Et stort problem med amerikanerne er disses svart-hvitt "djevel"-demonisering av enhver som bli disses fiende. Og araberstatene har et stort problem med små militærvesener med unntak av Egypt og en lei uvane med å prate i munnen på hverandre. HTS ser ut til å miste kontrollen over de tyrkiskstøttede SDA rebellstyrker som spredt uhygge overalt der de for, også i sunnistrøk, og deretter ville angripe SDF-områder selv om USA har sterk interesse om å beskytte disse områdene hvor det egentlig er arabiske SDF-militser. Israel har meldt fra at de kommer til å gripe inn militært om HTS skulle avansere sydover fra Homs. Dette er et viktig signal som Erdogan ignorere. Selv om de lokale opprørerne har befridd hele Sør-Syria og er i ferd med å overta den syriske delen av Golanhøydene, har det blitt latt merke til at Assad-regimet valgt å forhandle med disse i det siste, og deretter så man at opprørerne hadde latt være med å rykke mot Damaskus. fra al-Tanf enklaven skal amerikanskstøttede opprørerne ha rykket vestover, men de kom ikke ut for sterk motstand. Nå er stormaktene kommet inn i bildet. Bashar al-Assad kan se seg nødt til å forlate Syria, han hadde ikke regnet med at hans populariteten er lik null etter fire år med vanskjøtsel og etter å ha fått rykte for hans voldsomme stahet. Da krigen "sluttet" i 2020, hadde alle som støttet Assad - som tross alt hadde flesteparten av folket med seg - var det mange som håpt på at han vil søke en politisk løsning. Men Assad i hele tre år hadde satt seg på bakbeina, reagert mot utstasjoneringen av tyrkiske styrker i Syria, den uvettige blokaden med "Caesar-sanksjonene" som er langt mer destruktivt enn sanksjonene mot Russland, og dertil ulovlig ved at selv nødhjelp og matsalg forhindres - og korrupsjonen vokst på nytt. Den syriske staten var gått konkurs, og Putins gjerrighet har vekte sterk frustrasjon i Kreml og Damaskus mens Iran knapt kunne gjør meget da for mye var kanalisert mot Hamas og Hizbollah fram til 7. oktober. Assad var svært sløv med å realisere endringene i de internasjonale omstendighetene; Putins invasjon av Ukraina i februar 2022 var rett og slett ikke forstått; likedan konsekvenser av 7. oktober 2023. Det var først etter Nasrallah var drept under det famøse 80-tonners bombeangrepet den 27. september 2024 alvoret gikk opp for Assad.

Ingen vet; men en tyrkisk lydsstat virker mest sannsynlig, akkurat som Idlib-enklaven hadde vært i de siste fire år, som mer eller mindre var behandlet som en tyrkisk provins bokstavelig talt tross den islamistiske nærheten og de syriske lokalmakthaverne.

Tredobbel Game Over: 1) Irans levantiske eventyr som startet etter Israels 1982-invasjonen (israelerne og iranerne hadde fram til 1983 et fordekt samarbeid mot Saddam Hussein) er avsluttet. Ødeleggelsen av Gazastripen medregnet Hamas, ødeleggelsen av Hizbollah som militærmakt og sist Assad-regimets kollaps - som må sies å skyldes feilberegninger i Teheran og gjenstridige allierte - har nærmest slettet bort alt det man hadde i over førti år siden 1983. 2) Et maktvakuum hadde oppstått, som gjør at verken Russland, Iran eller Israel kan fylle det opp, slik at en ukjent part - Tyrkia - kunne tre inn og begynne med å gjøre seg gjeldende. Det kan sette Israel under press og eventuelt tvinge fram en israelsk-tyrkisk krig eller en israelsk-palestinsk konsolidering, fritaket Israel hadde nytt siden 2019 da gulfaraberne vendt ryggen mot palestinere, er ved en slutt. 3) Russland vil dermed ikke bare miste baser i Midtøsten, de vil også miste all troverdighet som alliansepartner, likedan Iran som nå er blitt utålelig som en attraktiv maktpartner pga. alt det som hendt siden 7. oktober - og en meget gammel maktpolitisk forankring siden 1960-tallet. For med Assad-regimets fall er den arabernasjonalistiske epoken over, og med det den sovjetisk-russiske innflytelsen i Midtøsten.

Dobbel Game Over. Det ryktes i nyere tid at Assad-familien nå flykter fra Syria. Det hendt etter rebellene nådd Homs-ringvegen til sørvest og sørøst, derfra hadde de kunne kutte av vitale veger mot vest og øst, mens hele den syriske ørkenen har mer eller mindre blitt åpnet for kolonner av pick-ups, SUV og technicals som nå kan når Tiyas flybase og Palmyra - og ta omvegen rett mot Damaskus fra nordøst. SyAA styrker gjør kraftig motstand flere steder, men ga seg så raskt disse så hvordan sivilistene ignorert dem. Hele Daraa-regionen er tatt av rebeller som nå kan kjøre rett ned til Damaskus. Assad kan ha innsett at alt var forbi så snart russerne innrømt at de ikke er i stand til å gripe inn for å berge situasjonen, og det meldes at disse evakuere baser så snart som mulig samt forberede seg på å bli stående i Latakia hvor de vil hindre rebellangrep, men da betyr det at de lokale alawittene - som egentlig ikke liker Assad-klanen - vil ha mer å si. Og dette var Bashar al-Assad klart over. Men det virker som at de russiske generalene har startet evakueringsforberedelser for å forlate Syria i den nære fremtiden. Iran på sin side virker helt lamslått, de kom med fagre ord, løfter etc. - men etter det som hendt Hamas og deretter Hizbollah har mange nå forstått at Khamenei ikke er annet enn en svikter. Dermed begynner rotter å forlate den synkende skuta. Det foregår store geopolitiske endringer på en gang. Tyrkia er i ferd med å fylle opp maktvakuumet etter ødeleggelsen av Hizbollahs militærmakt gjennom sine stedfortrederstyrkene som er ved å overta Syria i rekordtid, mens det er voksende misnøye i Libanon hvor Hizbollah sitter med totalruinerte landområder, tusener av drepte, enorme ruiner hvor de hadde lagret våpen og omfattende sinne i folkedybden. Nå er Iran det eneste som holde Hizbollah på føttene, men tapet av Syria vil da isolere dem - og med bortfallet av den syriske innflytelsen som var der siden 1976, betyr det at nye krefter kan overta. Hizbollah er ferdig. Og Erdogan er i full gang med å trekke Hamas og PLO inn i egne leir. Det betyr da at palestinerne vil går fra Iran. For første gang siden 1918 er tyrkerne nå returnert til sine tidlige imperiale besittelser i Midtøsten. For de syriske rebellene trenger HTS - og deretter Tyrkia - for å overta ansvaret for et så stort land som etter 14 år er sterkt ruinert og drastisk redusert til en skygge av hva det hadde vært. Disse rebellene som er fiendtligstemt mot Israel, er klart over at de kan ikke konfrontere den israelske militærmakten på egen hånd - mens Erdogan har planer om å etablere tyrkisk tilstedeværelse som en maktfaktor i den arabiske Midtøsten. For Netanyahu og israelerne skulle dette ha vært formidable nyheter, de kunne med letthet håndtere lette væpnede rebellstyrker - om det ikke var for et lei faktum, Erdogan hadde lenge pleiet et av/på forhold med dem, og siden 7. oktober fritt støtter palestinsk motstand - Hamas er en muslimbrødre-organisasjon, så han er deres ideologiske allierte! Tyrkerne støtter den palestinske frihetskampen som disse omtalt det, i møte med den israelske folkemordstrategien som gikk ut på å umyndiggjøre det palestinske folket til ansiktsløse underkastefolk. Så det er hvorfor det ryktes også at israelerne aktet å gå inn i Syria for å skape en buffersone. Ettersom Israel og Syria formelt er i krig med hverandre, er slike militære operasjoner uproblematisk, selv om andre vil skrike opp om at dette er en "invasjon".

Dette hadde jeg ventet på i en evighet; flybårne kryssermissiler. Ukraina har allerede mikrojetmotor i produksjon, alt de hadde trengt var å utvikle egnede kryssermissiler for stand-off angrep fra fly, de har allerede større landbaserte kryssermissilvåpen som Neptun for eksempel. Her hadde ukrainerne blitt tvunget til å bygge kryssermissiler i et mindre skala for å montere disse på tilgjengelig fly som MiG-29 og Su-27, som da betyr betydelige vekt- og dimensjonsrestriksjoner. Som dermed betyr at disse "Peklo" kryssermissilene sannsynlig "bare" hadde 25 til 75 kg i sprengstoff, ikke mindre enn en 250kgs bombe. Men rekkevidden er oppgitt til omtrent 700 km. https://www.msn.com/en-us/technology/hardware-and-devices/ukraine-just-gave-a-first-look-at-its-new-homemade-hell-drone-missile-with-more-than-twice-the-atacms-range/ar-AA1vp0PP?ocid=BingNewsSerp Utseendet på disse Peklo kryssermissilene er trolig det nærmest vi kom "Palianytsia" rakettdronevåpenet som i praksis fungert som et bevinget rakettvåpen med dronestyring fra stor høyde, som forbli lite synlig. Det vil ikke være overraskende om begge våpen er fra samme støpning, da det er sagt at disse var basert på 300mm Vilhka presisartilleriraketten.

Enig, det er meget urovekkende tendenser som ikke kan tolereres fordi det er blitt tydelig at smålighet, selvgodhet og kognitiv forvirring er i sterk vekst i den alternativ-ytre høyresiden som mer og mer bevege seg mot skillelinjen mellom rasjonalitet og irrasjonalitet i stigende hastighet. Disse nevnte nettsteder har blitt et alvorlig problem som myndighetene ikke lenge kan ignorere. I Romania hadde konstitusjonsdomstolen annullerte presidentvalget da det var beviselig uønskede valgmanipulasjonsforsøk gjennom misbruk av nettet. Dette har gjort mange observatører og eksperter meget betenkelig, "alle" vet hvordan Bolsonaro fukset seg til makten i Brasil, og konspirasjonsteoretikerne hadde forsuret debattmiljø og valgkamp i USA så sterk, at mange velgerne ser ut til å går fra konseptene bokstavelig talt. Dette er veldig alvorlig for menneskeheten i den nære fremtiden. En slags "Breivik"-prosess på massiv skala skjer nå, hvor stadige flere og flere er ved å bli kastet ut i kognitiv forvirring pga. misinformasjon, løgner, alternative medier, sosial nettomgang og ekkokamre som hjernevaskingsprosess. Samtidig har det blitt latt merke til at mange som hadde gjort seg avhengig av nettet, blir sløvere, dovne og lite løsningsorientert - det er ikke bare i Norge hvor det er dårlige nyheter om dårlige utdanningsresultater. Det er som med bok og nett; mange som leser seg opp med bøker forstår bedre og dypere enn disse som bare så på nettet - det liksom ikke "klistre seg på" i menneskebevisstheten. Takk og pris for at jeg lider av bibliofili.

Det er bare med fly forsterkninger kunne sendes inn, men Netanyahu hadde opprettholdt en luftblokade mot iranske fly som dermed bare kan lande i Assad flybase (dette navnet vil snart forsvinne), og det er for lite strategisk vekt i flybevegelse - verken russerne eller iranerne har kapasitet som kunne tilsvare USAs. Det er for langt med skipsfrakt fra Russland og Iran. Siden irakiske regjeringsstyrker har rykket inn og overtatt deler av Deir Ez-zor regionen betyr det at Bagdad ikke vil ha interesse om å gi Iran fri marsj gjennom landet til Syria. Trolig er Putin og Khamenei nå meget opptatt med å stoppe og avslutte krigen. Det er mulig at de må beordre drap på Bashar al-Assad i verste fall, for å redde det som er tilbake av regimet som nå er i kontroll av bare to hovedregioner i landet, Rif Dimashq omkring Damaskus og Latakia i kystlandet.

Game over. Det er game over for den iranske Levantpolitikken siden 1983 etter Assad-regimet retirert fra hele Øst-Syria, Deir ez-Zor og grensebyene al-Mayadeen/al-Bukamel har blitt overtatt av lokale arabermilitser under SDF-banneret (og USA følger etter, selvsagt...) og irakiske regjeringsstyrker, Bagdadregjeringen hadde latt ned veto mot de iranskstøttede vasallstyrkene fra å bevege seg inn i Syria. Med dette aktet har Syria nå mistet sin verdi for Iran, for Bagdadregjeringen og SDF (arabisk) har ikke planer om å hjelpe Iran eller Israel. Både Assad og iranerne vet at det som har blitt forlatt, vil aldri komme tilbake. Dermed gjenstår det bare å redde Assad-regimet, men situasjonen er bekmørkt med mindre store russiske forsterkninger kom fram - som virker lite sannsynlig. Hele Daraaregionen er brutt ut, tidlige opprørsenklaver i Homsregionen har gjenopplivet etter hvert som SyAA smelter bort. Mange SyAA soldater av arabisk og drusisk herkomst har for lengst sluttet seg til lokale opprørsmilitser, som tross alt var aldri oppløst - bare integrert i hjemvernsorganisasjon siden 2018. Det er utvilsomt blitt åpenbart for regimepolitikere og lojalister at Bashar al-Assad har forspilt alt med hans stahet, både russerne, iranerne, araberne og tyrkerne hadde blitt mektig irritert på hans stahet i de siste fire årene. Da Erdogan ville forlike seg med Assad fram til tidlig i året 2024, hadde han ønsket at 4,7 mill. flyktninger skulle tilbake - og mange europeiske regjeringer var med ham fordi syrerne hadde vist seg for voldelig, aggressiv og krenkende selv for andre av arabisk herkomst. Men Assad blånekte. Han mente tyrkerne burde heller trekke ut de tyrkiske styrkene først ut av Syria. Dessuten har Assad en logisk forklaring for å ikke motta flyktninger; en ganske begrunnet frykt for femtekolonisme. Da borgerkrigen brøt ut, hadde Assad-regimet slått ned det ene opprøret etter det andre, men i senvinteren 2012 hendt det noe eiendommelig, rebellaktivitet, terroristaksjoner og opprør spres i rekordtid fra region til region, og da sommeren kom var regimet på kanten av stupet. Så oppdaget regimet hvordan det hendt; krigsflyktninger hadde oppført seg som femtekolonnister ved å smugle våpen inn i uberørte områder, tvinge de lokale til taushet og deretter framprovosere vold i hensikten om å ødelegge alt rundt seg. Dette fulgt til organiserte massemord på ikke-lokale i inntatte holdepunkter for å stoppe femtekolonnistvirksomheten. Dette fungert som ventet, all spredning stanses og siden var det forbudt å være flyktning hvis man kom fra opprørskontrollerte områder. Dessverre fulgt dette også til katastrofe, millioner av mennesker var trukket inn i et mareritt av "flyktninger" som tok krigen med seg, okkuperte disses hjemsteder og framprovosere vold som våpenbruk som gruslagt alt som sett i byen Homs. Sist gang "krigsflyktninger" var massakrert medregnet disses barn og kvinner som respons på disses ekstrem voldsbruk, var i Baniyas i mai 2013. Assad fryktet returen av flyktningene fordi femtekolonnistene i april 2012-mai 2013 hadde satt et støkk i ham - han nesten mistet livet i et selvmordsbombeangrep som såret hans bror Mashar al-Assad. Det også har vært et viktig motiv i tillegg til den vanlige franskinspirerte "pasifiseringsstrategien" (som oppsto i Algerie i 1800-tallet - og gjort franskmennene forhattet i store deler av Afrika) for den utstrakte brutaliteten av hans regime, det var ikke mulig å skille rebeller, som på mange steder var amoralske terrorister, fra sivilister. Nå kan dette ha fått ham til å miste ALT. Putins håp er nå at Assad skulle inngå en politisk løsning for å berge det som kan berges, men det er et ganske stort spørsmål.

Det vil bli verre når store tyrkiske styrker står i den syriske delen av Golanhøydene. Libanon kan risikeres å falle til tyrkisk innflytelse når Hizbollah og de kristne mistet mye av sin makt, og plutselig vil Israel ha et nytt imperium rett for egne dørstokk - dertil i vegen for dem mot Iran, som hindres av amerikanerne fra å gripe inn. Amerikanerne ser ikke ut til å fatte at de har latt en potensiell eksistenstrussel mot deres viktigste allierte oppstå. For Tyrkia kan beseire Israel. Hama er falt, Rastan er inntatt, rebellstyrker overtar den syriske ørkenen og er på vei mot Palmyra og ørkenvegen - tar de disse under egne kontroll, vil Iran for alltid miste Syria. Og for russerne kan de ende opp med en utbryterstat i kystlandet som vil bli for ressurskostbart. Homs vil komme under angrep. Det er nå blitt meget smertelig klart at Assad har mistet det syriske folket som er utmattet etter åtte år med uavbrutt borgerkrig og fire år med blokade. Disse hadde enten stukket av eller blitt for utmattet. Og det virker som at SDF igjen har splittet mellom kurderne i nord og araberne i sør etter amerikanerne begynte å gripe inn i Deir Ezzor-regionen, det meldes at SyAA styrker rømte sine stillinger mens store SDF-styrker mobiliseres for angrep, eventuelt over Eufrat. Til tross for at man trenger store styrker mot tyrkiskstøttede rebeller som samlet sine styrker for en offensiv mot øst. Det begynner å bli klart at USA er involvert. Og denne gangen kan det ha hendt uten Israels medviten. Det virker som at både amerikanerne og ukrainerne fattet ikke de langsiktige konsekvenser politisk, militært og sosialt av etablering av en tyrkisk lydsstat som gulfaraberne nå er ved å finne seg maktløst mot. Og det er mulig at Erdogan kan starte en "Arabisk Vår 2.0" i Arabia i fremtiden...

Ja. Han er gal. Lik steingal som Putin. Dessuten; Tyrkia har blitt skapt gjennom en rekke folkemord i 1911-1923, og bokstavelig talt var fuktet i menneskeblod da den "nye" staten oppsto. Dette har tyrkerne fornektet helt fram til det siste, ikke minst fordi de måtte da konfronteres med at nesten alle minoritetsfolkene forsvant samtidig som store deler av den muslimske befolkningen var sterkt desimert under krigene der ingen av partene hadde avholdt seg fra å forgripe seg på hverandres vergeløse. Det ottomanske imperiet var meget sterkt menneskefiendtlig; systematisk brødredrap, masseutryddelse, systematisk voldtekt av mennene (araberlandene glemmer ikke det!), religiøs undertrykkelse med stor brutalitet etc. Det er med meget gode grunner muslimer var forhatt i Balkan og Kaukasus i 1750-1950, så meget at lokale kristenmakter så utryddelse av muslimfolk som en sivilisasjonsforebyggende handling. Tyrkerne den dag i dag evnet ikke å fatte hva slags hat som hadde blitt skapt i 1500-1850, som gjort slutten på det ottomanske riket til et fryktelig blodbad. Og det som er helt horribelt, er at mange i Vesten ikke klare å fatte alvoret med Erdogans galskapsideer. Vi kjøper ferger der, selv om mange menneskeliv hadde gått tapt, for statlige bevilgninger som skulle gå til norske skipsverft! Grådighet og naivisme blender oss som med Kina, som nå ødelegge EU med bedre og billige varer, og med Russland, som mener de er i krig med oss. Erdogans "gud" eksistere bare i hans fantasiverden. Det var en ufattelig stor feil å slippe islamistene uansett om de var moderat eller ikke, inn i det varme selskapet for tjue år siden. Likedan å ikke stoppe gulfarabernes "Olje-Islam" i 1970-2001 som fulgt til 11. september og den muslimske fremmedgjøringen av innvandrere i vestlige land, hvor de har utløst sosial spenning og politisk forringning som kan lede til nazistenes retur i 2025-2050 perioden. I Vesten er vi åpent om vår fortid. Det samme kan ikke sies om resten av verden, hvor tyrkerne er blant verstingene.

Dette er en av de beste innleggene om nettbasert misinformasjon på lenge, allerede for flere år siden begynte jeg å ante at noe hadde gått galt, og har etter hvert kommet med erklæringer om at nettet i verste fall måtte stenges ned. Etter det som hendt under det rumenske presidentvalget som skulle ha blitt kansellert, er det nå meget tydelig at nettet er så sterk innflytelsesrikt og så potensielt at det kommer til å bli tatt ned i 2025-2050 perioden uansett hvem skulle stå for en slik handling. Det er nå blitt meget åpenbart at internett hadde åpnet for misinformasjon, fordomsoppbygging, polarisering, motsetningsdyrkning og destruktiv informasjonsmanipulering slik at flere og flere helt ute skrupler, disse som betalt for, disse som organisert og disse som utøve deres handlinger, mer eller mindre hadde fått fri bane. Med hjelp av gærninger som trodd på "alternativ informasjon" eller "absolutt ytringsfrihet". Slik jeg ser det, finnes det bare en av to alternativ; en digitalisering av lovverket fra alle tilkoblede stater over hele verden rettet mot disses statsborgerne - så mye som 90 % av misinformasjonen er aktuelt ulovlig ifølge de fleste statenes lovverkene, inkludert det norske - eller total nedstengning av all sosial aktivitet i nettet, dvs. en "returknapp" til hva det hadde vært ved århundreskiftet. Men dessverre ser det ut at det siste alternativet vil bli mer og mer reelt, og det kan være Trump-regimet som vil ta det første skrittet når det vil komme voldsomme motreaksjoner på det Trump og hans regime planlegger. Eller, katastrofen vil komme - så nedstengningen vil skje som et resultat av folkelig raseri når så mye grusomhet og tragedie hadde hendt som resultat av vanviddet. Fram til 2008 var nettet svært fredelig, det var en sterk fremtidsoptimisme. Men så hendt to eller tre ting samtidig. Før det første, valget av Obama som vekte et konservativ (rasistisk) raseri - for det andre, Putins aggressivitet mot Vesten hadde startet (det kan slutte med atomkrig i 2025) - og for det tredje, tilhengere av "absolutt ytringsfrihet" fikk frie hender i kommersielle virksomheter som sosiale medier, kommentarfelt og debattforum - og spesielt selvstendige siter som blogg. Breivik ble radikalisert i løpet av liten tid. Siden hadde nettet blitt mer og mer skadelig. Nå er man nådd et punkt hvor det kan munne ut i en katastrofe.

SOHR - Syrian Observatory for Human Rights - slår nå full alarm samtidig som det merkes at rebellslederne er i ferd med å bli hysterisk i deres anstrengelsene om å berolige verdensopinionen. Alawitter og kurder har blitt utsatt for overtredelser, mange sivilister er meldt savnet etter å ha blitt bortført, det rapporteres om voksende uro etter hvert som militante begynte å etablere seg blant sivilister og flere hundre krigsfanger skal ha forsvunnet - SOHR mener det er massedrap på gang. Uten at verden merker dette eller tar det på alvor, og dessverre har Iran fått store problemer fordi amerikanerne bombet disses forsterkninger som skulle vestover, og SDF selv er i krisestemning uten å få amerikanerne til å forstå alvoret. Putin kom med lovnader, men lite annet. Flystyrkene klart ikke å gjøre noe meningsfullt i møte med rebellene som på nytt avansert sørover, og da kom det fram at retrettsordren hadde fulgt til halsløs panikk, dusinvis på dusinvis av kjøretøyer fra et SAM kjøretøy til en jeep er funnet forlatt. Det merkes at mange SyAA soldater hadde helt forsvunnet også for myndigheter, som desperat sliter med å få tak på menn som skulle mobiliseres. Assad-regimet hadde i fire år uten tilgang på olje/gass og under massive sanksjoner - som forresten er ulovlig - sammen med Bashar al-Assads ubegripelige stahet forspilt mye av støtten den hadde fram til 2020. Rebellene rykker inn i Hama, takket være dronestyrker som vist seg meget avgjørende. Ukraina offisielt nektet for å ha gitt assistanse til jihadiststyrker, men skaden er gjort, både interne og selvstendige opplysninger var meget tydelig om at ukrainerne hadde gitt omfattende hjelp uten at dette var oppdaget. Med droner har rebellene et meget stort overtak i møte med de fåtallige SyAA soldater som mister menn, våpen og kjøretøy uten å kunne gjengjelde, og blitt utmanøvrert fordi med droner kan rebellene finner hver eneste krik og krok forut seg. Dette må få konsekvenser. For det er tydelig at noen i Kyiv hadde foretatt en katastrofal konsekvensvurdering. De iranske forsterkninger kom ikke fram. Hizbollah kan ikke avse en enslig mann etter Netanyahu brøt våpenstillstanden. Putin som så langt hadde oppført seg meget besynderlig - han hadde holdt tilbake Assad i flere dager, trukket russiske bakkestyrker og nektet å sende fly ut med en gang eller sende forsterkninger - er ikke å stole på. Mobiliseringen i Assad-kontrollerte Syria er ikke-eksisterende. Det tar for lang tid å sende 4. divisjon mot nord, når de måtte sikre Homs. Fra Hama-regionen er det tydelig at SyAA militæret er i ferd med å forsvinne, intakte baser og enorme mengder våpen som materiell er funnet av rebellene. Droneangrep demoralisere og fordrive tusener av menn som er så ferskt og så uvant - veteranstyrkene var desimert under de russiskledede kjøttkvernangrepene i 2019-20 - at disse ikke kunne slåss. Assad-regimet oppgir nå alle sine holdepunkter i nordøstre Syria. Dette i seg selv er ikke gode nyheter for SDF, som i første omgang vil slippe mer bråk - men på den andre siden betyr det at Assad nå helt oppgi Øst-Syria på nordbredden av Eufrat og da mener det at Erdogan vil få frie hender. Jeg vet ikke hva det er de ukrainske x/twitter-brukerne driver med, det ser ut at de har helt mistet gangsynet og forstår ikke hva Assad-regimets fall vil betyr. Hvis et folkemord med etterfølgende folkevandring mot Europa skjer, kan det få meget store følger for støtten til Ukraina. Gulfaraberne er i voksende forvirring - men de kan hente ut deres raseri på de sårbare i begynnelsen. De vil ikke ha en tyrkisk lydsstat. Det vil heller ikke Israel, hvor det også hersker forvirring blant politikerne og generaler som har begynte å ante faren med å ha Tyrkia for tett på seg. Alle jihadister i Syria er meget dypt fiendtligstemt mot Israel. Netanyahus brudd på våpenstillstandsavtalen er en strategisk dumhet fordi Assad har tross alt vært Israels garanti mot å ha en sterk fiendemakt tett på seg, selv da iranskstøttede vasallstyrker toget opp på Golanhøydene var de aldri sterk nok, og da våpnene leveres til Hizbollah var det alltid hendt gjennom frimarsj fremfor samarbeid - han tror på en balansegang for å holde seg med makten, akkurat som hans far. Nå risikere israelerne at tyrkiske hærstyrker vil komme til den syriske delen av Golanhøydene - og det er sterk stemning i det tyrkiske folket for væpnet intervensjon i den israelsk-palestinske konflikten. Dette kan ikke generaler og realitetsorienterte politikerne, heller ikke ultraekstremister, ignorere. Da det var gulfarabisk støtte for rebellene i 2012-2016 var de langt mer avslappende. Nå er det veldig annerledes. Svært annerledes, for Tyrkia er en langt mye større trussel enn Iran.